Denne tilnærmingen til politikk kan det sies mye om – ikke minst om grensedragningen mellom pragmatisme og opportunisme. Et nøkternt perspektiv på sosialdemokrater i Europa er uansett at periodene hvor de har lykkes best er når de både har fanget tidsånden og klart å knytte den til venstresidens verdier gjennom reformer som varer. Interessante tilfeller er for eksempel Willy Brandts periode som vesttysk rikskansler i 1969-74 (f.eks. forsoningen overfor Øst-Europa gjennom Ostpolitik) og Harold Wilsons år som statsminister i Storbritannia (utdanningsreformer, og opphevelse av dødsstraff, legalisering av homofili). Eksemplene viser også at sosialdemokratisk politikk ikke bare handler om fordelingsspørsmål, men også om forsøksvise steg mot lysere og varmere samfunn.
Hvordan står det så til med nytenkningen i den sosialdemokratiske familien i dag? En typisk påstand er at handlingsrommet er borte for sosialdemokratisk politikk. Røttene finnes helt tilbake i det sene 1970-tallet og krisen for etterkrigstidens keynesianisme, den påfølgende høyrebølgen, nyliberalisme og globalisering. Det sosialdemokratiske prosjektet er ifølge dette perspektivet over, uansett hvor villig man måtte være til nytenkning. Dersom målene er sosial utjevning og sterkere fellesskap er toget gått – til det første målet trenger man verktøy som staten ikke lenger har, mens det andre målet har forsvunnet i kjølvannet av individualisme og flerkultur.
Det finnes imidlertid også mer optimistiske syn på fornyelse av sosialdemokratiet. Kanskje – som illustrert av finanskrisen – frie kapitalkrefter likevel ikke er eneste farbare vei? Kanskje har nasjonal politikk større muligheter til å styre samfunnet enn det man har antatt de siste tredve årene? Og kanskje er det også slik at ønsket om fellesskap slett ikke har blitt borte men først og fremst har blitt mer komplisert enn før?
Dette mer offensive perspektivet er det som nå ligger til grunn hos mange sosialdemokrater i Europa, men de gode svarene på nye utfordringer har latt vente på seg. Nytenkning skapte på 1950-tallet Bad Godesberg-programmet i tyske SPD. I dag kunne partiet trengt en ny veiviser av samme støpning. At fellesskapet måtte defineres på ny, var nettopp poenget ved Bad Godesberg, som skjøv bort klasseretorikken til fordel for en bredere appell og et mer offensivt demokratisyn. De samme stikkordene går igjen i dag både i SPD og i britiske Labour: begge steder har partiene tilsynelatende mistet evnen til, for det første, å styrke fellesskap og tilhørighet og, for det andre, å gi folk muligheten til medbestemmelse over egne liv.
I Storbritannia fikk Labour høre ved siste valg at de var blitt et parti for trygdemottagere, innvandrere og den økonomiske eliten. Den store gruppen partiet ikke hadde vært til hjelp for var folk flest, den brede middelklassen som møter både muligheter og farer i en åpen økonomi. Å finne ut at man har mistet folk flest til fordel for særgrupper fra topp og bunn i samfunnet er en underlig situasjon å ha kommet i for sosialdemokrater. Men det sier også noe om det særlige behovet for å tenke gjennom politikken på ny. Verdiene som ligger til grunn for velgerflukt kan oftere enn man aner være venstresidens egne, i form av fairness, trygghet og fellesskap. I så fall er det virkemidlene som først og fremst har ledet sosialdemokratiske partier galt av sted.