Tanken om direkte demokrati gjennom folkeavstemninger er ikke ny i et komparativt perspektiv. I land som Danmark og Sveits er folkeavstemninger over grunnlovsendringer som er vedtatt i parlamentene obligatoriske. I Sveits, det direkte demokratiets gjenlevende høyborg, kan folket med et visst antall underskrifter sågar foreslå egne grunnlovsendringer med påfølgende folkeavstemning (folkeinitiativ) og fremtvinge folkeavstemninger over vanlige lover som er vedtatt i parlamentet (referendum).
SPD ønsker imidlertid å la et folkeinitiativ omfatte mer enn det gjør i Sveits. Partiet ønsker nemlig å gi folket lovforslagsrett, både til grunnlovsendringer, slik sveitserne praktiserer, men også til vanlige lover. Frem til nå er det bare statsråder og parlamentsmedlemmer fra forbundsdagen og forbundsrådet som har hatt forslagsrett i Tyskland (for Norges del, se Grunnlovens § 76).
Økt innflytelse til grasrota
Forslaget går i detalj ut på at et visst antall underskrifter må stå bak folkeinitiativet for å få dette til behandling i parlamentet. Her deltar gruppen bak initiativet i parlamentariske høringer og debatt sammen med de folkevalgte på vanlig måte, hvor forslaget kan bli gjenstand for parlamentariske kompromisser etter kjent mønster. Dersom parlamentet og initiativtakerne ikke blir enige, kan det imidlertid kreves folkeavstemning, dersom man oppnår et enda større antall underskrifter enn bak det opprinnelige folkeinitiativet. I så tilfelle skal det stemmes over det opprinnelige lovforslaget, men også endringer og alternative forslag som parlamentet dermed skal være pliktige å stille med. Den samme fremgangsmåten er også ment å skulle kunne anvendes for å endre grunnloven, men her går forslaget ut på å stille et noe strengere krav til quorum og kvalifisert flertall. Det eneste et folkeinitiativ ikke skal kunne rokke ved er parlamentets bevillingsmyndighet ved å vedta statsbudsjettet som helhet. Folkeinitiativ som vil få innvirkning på budsjettets prioriteringer, vil etter forslaget måtte inneholde et detaljert forslag til hvordan kostnadene skal dekkes.
For å sile ut hvilke folkeinitiativ som skal komme frem til parlamentet, er det meningen å gi innenriksministeriet og forbundsforfatningsdomstolen viktige roller i prosessen. Det dreier seg da selvfølgelig ikke om å avvise forslag som politisk sett ikke er ønskelig, men å la de sakkyndige i det som tilsvarer lovavdelingen i justisdepartementet hos oss, undersøke hvorvidt forslagene strider mot grunnloven, folkerettslige forpliktelser eller EU-rett. Dersom innenriksministeriet avviser forslaget, skal forfatningsdomstolen ha tre måneder på seg til å avgjøre om det foreligger motstrid eller om forslaget kan sendes til behandling i parlamentet.
Svekkede politiske partier?
Rent statsrettslig er forslaget fra SPD, med innslag av direkte demokrati i lovgivningsprosessen ved siden av og sammen med parlamentarisk, representativt demokrati, et interessant forslag. Helt åpenbart vil en slik ordning kunne svekke de politiske partienes betydning, men håpet er likevel at den enkelte tysker skal føle en sterkere tilknytting til det politiske system og at den politiske deltakelsen skal øke. Partiene vil imidlertid beholde dagens viktigste funksjon, nemlig som rekrutteringskilde til parlamentet. Dette er et viktig poeng, da SPDs forslag ikke på noen måte fratar parlamentet betydning, snarere tvert i mot. Forslaget innebærer at parlamentet i større grad må forholde seg til grasrotbevegelser og folkeopinion, også utenom valgene, og at interesser som ikke kommer frem i partipolitikken skal få en egen kanal. Dessuten skal det etter forslaget fremdeles være slik at parlamentet kan endre eller oppheve lover og grunnlovsbestemmelser, også de som er kommet i stand ved folkeinitiativ. Hvor politisk legitimt det vil være, er imidlertid en annen sak.
Det gjenstår å se om SPD vil få gjennomslag for forslaget sitt med parlamentets nåværende sammensetning. Skulle det skje, enten i denne perioden eller etter neste valg, er det i hvert fall sikkert at statsrettslige bøker om tysk rett må skrives om.
Denne artikkelen har allerede stått på trykk i studentmagasinet Stud.Jur. nr.3/2011, 76.årgang, s. 40-41.