Dominique Strauss-Kahn, som nylig ble arrestert i New York, hører til den ”andre venstresiden” i Frankrike – den som er skamløst reformistisk, sterk i troen på blandingsøkonomi, og villig til å bære over med en god del privatisering. Strauss-Kahn hadde god utsikt til å blir sosialistpartiets presidentkandidat i 2012. Men nå er han – skyldig eller uskyldig – ute av denne dansen. Den andre venstresiden har mistet sin fremste representant.
Sann sosialisme vs. sosialdemokrati
Den ”første venstresiden” misakter reformisme. Dens folk står for en sannere sosialisme, med mer offentlig styring av økonomien, sterkere inntektsutjevning og økt formuesbeskatning. De feiret nylig tredveårsdagen for Francois Mitterrands seier ved presidentvalget i 1981.
Mitterrand kom til makten med radikale ambisjoner, men de fleste ble det ingenting av. Han gjorde kuvending i den økonomiske politikken og slo retrett i skolepolitikken (der privatskoler var et viktig tema). I navnet holdt han seg inne med den den første venstresiden; i gavnet ble han mer og mer reformistisk, sågar konservativ. Når det gjelder praktisk politikk sto hans regjeringstid i den andre venstresidens tegn. Noe liknende kan sies om Lionel Jospins tid som statsminister fra 1997 til 2002: en god del radikal retorikk, men nokså lite radikal politikk. (Innføringen av 35-timers arbeidsuke er det viktigste unntaket.)
Hadde det lyktes Strauss-Kahn å bli sosialistenes anfører, ville partiet tatt et langt og kanskje avgjørende skritt på veien fra sosialisme til sosialdemokrati. Ingen annen aktuell kandidat har like sterk trang, og like god evne, til å fullbyrde den ideologiske omstillingen. Uten Strauss-Kahn i ledelsen vil trolig spenningen mellom ord og handling bestå. Kandidatene som har ligget like bak ham i den interne striden – Francois Hollande (som vil bli presidentkandidat) og Martine Aubrey (som ennå ikke har sagt hva hun vil) – er reformister når det kommer til stykket, men rede til å utgi seg for sanne sosialister når det trengs.
Politisk akilleshæl
Det trengs radikal retorikk for å hindre at velgere på ytterste venstre fløy svikter sosialistpartiet. Aller helst burde det ikke melde seg presidentkandidater til venstre for sosialistpartiet. Hver især vil de være sjanseløse i konkurransen om å komme til andre valgomgang – det gjør bare de to kandidatene som får flest stemmer i første omgang – men til sammen kan de svekke sosialistenes kandidat nok til at han eller hun heller ikke går videre.
Hvis Strauss-Kahn hadde stilt til valg, ville denne problematikken blitt påtrengende. Vi har hørt en del om hans menneskelige akilleshæl, men han var også politisk sårbar. Like sikkert som det er at han ville kapret noen borgerlige velgere, er det at han ville støtt fra seg mange som hører til den første venstresiden, og skremt vekk dem som befinner seg ytterst til venstre.
Alvorligst kunne det blitt at Strauss-Kahn var en torn i øyet på en god del velgere som setter ”grønne” verdier høyt. Denne gruppen blir stadig mer tallrik i Frankrike, hvis vi skal dømme etter oppslutningen om det grønne partiet ved regionalvalget i 2010 og kantonvalget i 2011. Sosialistenes presidentkandidat må holde seg inne med dem. Det er usikkert om Strauss-Kahn ville klart det. I Frankrike står grønne velgere i stor grad til venstre for sosialdemokratiet.
Moralsk utjevning
Vil situasjonen Strauss-Kahn er kommet opp i, skade sosialistpartiet? På den ene siden kan det tenkes at den ikke skader dette partiet mer enn andre etablerte partier. Den vil bli brukt av dem som står utenfor det gode selskapet, i første rekke Marine Le Pen, til å sverte alle som er innenfor. Saken er gefundenes Fressen i hennes bestrebelser på å få Nasjonal Front til å fremstå som et borgervern mot den politiske og økonomiske eliten.
På den andre siden vil arrestasjonen i New York frata sosialistpartiet det moralske overtaket partiet en stund har hatt på høyresiden. Nicolas Sarkozy har vært nødt til å skifte ut flere statsråder på grunn av mistanke om økonomiske misligheter og dårlig politisk dømmekraft. Dette har sosialistene brukt til å sende regjeringen i skammekroken gang på gang. Men disse sakene vil fortone seg som småtteri hvis det skulle vise seg å være noe i anklagen som rettes mot arrestanten i New York.