Storbritannia er ikke landet for folkeavstemninger. Skotter og walisere har riktignok fått stemme over selvstyre ved to anledninger, første gang i 1979, så igjen i 1997. Men på nasjonalt nivå har regjeringen i London bare en enkelt gang løftet et spørsmål ut til velgerne. Det gjaldt fortsatt medlemskap i EF i 1975, og løsningen sa mer om Labour-leder Harold Wilsons evner som balansekunstner enn om lydhørhet til krav om direkte demokrati.
Motviljen mot folkeavstemninger sier også noe om hvordan demokratiet er ment å fungere ifølge Westminster-modellen. Folkestyret er indirekte, via valgte medlemmer i Parlamentet, og det er flertallsbasert. Velgerne stemmer ved valg; vinneren får makten, og ved neste korsvei stilles hun (eller snarere han) til ansvar. Det er den enkle logikken i hver enkelt valgkrets, og den går også igjen i forholdet mellom Parlament og regjering.
Modell under press
Problemet med denne modellen er at flertall kan være så mangt: en parlamentsrepresentant kan ha 30, 50 eller 70 prosent støtte i sin egen krets men er like fullt valgets vinner. Og igjen gjelder det samme prinsippet også i forholdet Parlament/regjering. I 2005 fikk for eksempel Labour 35 prosent av stemmene men godt hjulpet av valgsystemet dannet de en regjering likeså allmektig som flertallsregjeringer flest.
Flertallsvalg i enmannskretser går godt sammen med et topartisystem – ja, en av statsvitenskapens få lovmessigheter – Duvergers lov – sier nettopp at dette systemet fører til to dominerende partier. I Storbritannia passer ikke det lenger på velgernivå. Ved valget i fjor ble rundt 2/3 av representantene valgt inn med under halvparten av stemmene i sin krets. Høyere har andelen ikke vært siden tidlig i mellomkrigstiden.
Storbritannia har altså blitt et flerpartisystem på velgernivå, og det setter valgsystemet under press. Økende bredde er den bakenforliggende årsaken til at systemet nå er oppe til debatt. Men den utløsende årsaken er Liberaldemokratenes sprang inn i regjering. Mye har ikke partiet oppnådd i koalisjon med de konservative, men agendaen for valgreform har de klart å holde fast ved.
Det nye forslaget: Alternative Vote
Forslaget til reform er – den såkalte Alternative Vote (AV) – er imidlertid en svært utvannet utgave av hva Liberaldemokratene ønsket seg. Deres ønske var og er et fullt proporsjonalt system, fortrinnsvis i tråd med irenes Single Transferable Vote (STV). Det konservative partiet har ikke noe ønske om valgreform overhodet, et syn som både er prinsipielt (det gamle systemet er slik briter bør drive demokrati) og pragmatisk (det gamle systemet tjener det konservative partiet). Det var Labour som foreslo AV i sitt valgprogram, etter noen piruetter av Gordon Brown i hans siste år i regjering. Men også her finnes det motstand mot reformen av samme grunner som hos de konservative.
AV gir velgerne muligheten til å rangere kandidater, samtidig som man beholder enmannskretsene. Intensjonen er at den som velges skal ha støtte fra over 50 prosent av avgitte stemmer. Verktøyet er eliminasjonsmetoden: den dårligste kandidaten strykes, og annenpreferansene til de som har stemt på vedkommende fordeles på de øvrige kandidatene. Slik fortsetter man til en kandidat har nådd den magiske grensen på 50 prosent.
Pedagogiske utfordringer
Mye kan sies om denne måten å måle velgeres synspunkter på. Enkel og pedagogisk er den dessverre ikke. Britene fikk en uheldig illustrasjon av akkurat det da Labour valgte sin partileder ved hjelp av AV i fjor høst. Ed og David Miliband kjempet side om side. Fem kandidater stilte til valg, og det var først da de øvrige tre var strøket, brødrene stod igjen og preferansene omfordelt at yngstebror Miliband kom øverst. Da hadde tellemaskinene fordelt annen-, tredje- og noen fjerdepreferanser fra de øvrige kandidatenes velgere i slikt omfang at prosessen var svært lite klar.
Miliband-kampen illustrerer at det slett ikke er opplagt at resultatet i hver enkelt valgkrets vil ha høyere legitimitet. Og flytter vi oss til det aggregerte nivået, er det heller ingenting som garanterer at AV vil bidra til mer proporsjonal representasjon i Parlamentet. Noe bedre samsvar mellom velger- og parlamentsnivå vil det nok likevel bli. Analyser av forrige valg tyder først og fremst på at Liberaldemokratene vil styrkes. Sentrum/venstre-velgere vil for eksempel kunne støtte både Labour og Liberaldemokratene med visshet om at stemmen blir til hjelp for den av de to som gjør det sterkest. En annen forventet (og positiv) effekt er at støtte til småpartier vil bli mer synlig på velgernivå. Å stemme grønt eller høyreradikalt vil være mulig uten at stemmen blir bortkastet, fordi man har en annen- eller tredjepreferanse som uansett vil telle.
Kanskje den viktigste egenskapen ved AV er at kandidater må henvende seg til flere velgergrupper. Det holder ikke lenger å være størst, man må hente sympati fra flere grupper enn sin egen kjerne. Ved parlamentsvalg betyr det også at andelen sikre valgkretser som få bryr seg om blir adskillig færre. Kandidater må jobbe hardere for å vinne appell hos velgere, og resultatet, til slutt, vil speile tiltroen (om ikke primærstøtten) fra et flertall av velgerne.
Rettferdige valg?
Gir dette mer rettferdige valg? Om det strides både fagfolk og politikere. Representativt demokrati kan være så mangt. Verdsetter man enkle valg, klare budskap og ditto ansvarslinjer er det mye godt å si om britenes tradisjonelle valgsystem. Ønsker man derimot å reflektere den bredere folkemeningen og styrke samarbeid partiene imellom, er det mye godt å si om AV.
Folkeavstemningen er preget av flere agendaer fra partienes ståsted – og også hos velgerne. Det spekuleres både i en feel good-faktor fra prinsebryllupet 29. april og en feel bad-faktor fra regjeringens kuttprogram. Men reformen, hvis den får flertall 5. mai, vil være av klassisk britisk merke. Litt halvhjertet, litt tilfeldig, men til syvende og sist svært systembevarende.