Hva skal det bli igjen av Storbritannia? Mens det ytre imperiet forsvant gjennom kolonifrigjøring i tiårene etter annen verdenskrig, står nå det indre imperiet på de britiske øyer for tur. Det er i alle fall slik skotske nasjonalister motiverer sin kamp for selvstendighet. Historien har de definitivt på sin side. I motsetning til oversjøiske kolonier ble ikke Skottland modnet av britenes herredømme. Skottene har en rik fortid både politisk og kulturelt og stemte selv for å slå det skotske parlament sammen med britenes i 1707. Andre samfunnsbærende institusjoner – som kirke, skole og rettssystem – har bestått gjennom tre hundre år i britisk union.
Forestillingen om fordums storhet er et viktig politisk verktøy for førsteminister Alex Salmond når han nå skal forsøke å overbevise skottene om at tiden er inne for å kutte fortøyningene til London. Salmonds politiske ryggdekning er betydelig, ettersom fjorårets valg ga nasjonalistpartiet SNP flertall i det skotske parlamentet. Resultatet var uventet, ikke bare fordi støtten til SNP har vokst seg større enn noen hadde ventet. Valgsystemet i Skottland – som er proporsjonalt, i motsetning til det som gjelder for britiske parlamentsvalg – var også ment å hindre ettpartidominans og brå politisk endring. Maktdeling og måtehold skulle rå grunnen. Det varte ikke lenger enn tre valgperioder før illusjonen var brutt.
Det uventede resultatet ved valget er et av flere tydelige eksempler på hvordan skotsk politikk har gått i stikk motsatt retning av det strategene i London så for seg da selvstyret ble innført av Tony Blairs første regjering etter folkeavstemninger i 1997. Labours skyggeminister for Skottland, George Robertson, summerte grunnideen kort og fyndig i 1995 med sin påstand om at selvstyret ville ta knekken på nasjonalismen en gang for alle. Fremfor alt ville et skotsk parlament, valgt av folket selv, løse det demokratiske underskuddet som ble illustrert gjennom 18 år med konservativ regjering i London. Hverken Margaret Thatcher eller John Major nådde tretti prosent oppslutning i Skottland etter 1979.
Paradokset i dag er at de som ønsket en ny og stabil maktdeling mellom London og Edinburgh ser ut til å ha oppnådd det motsatte av det som var hensikten. Selvstyremodellen for Skottland er blitt en snøball på full fart ned skråningen, hvor nye argumenter føyer seg til et stadig mer selvbevisst politisk prosjekt.
Det skotske parlamentet er blitt et teater for nasjonsbygging. En viktig pilar er selvforståelsen som sosialdemokratiets tilfluktssted i den britiske unionen. Der England er blått, er Skottland i det minste lyserødt. SNP næres av et ønske om velferdsstat, vern om offentlig sektor og en mildere, snillere statsmakt enn det man er vant til fra London. Flere konkrete politiske vedtak peker da også i denne retningen, med gratis høyere utdanning som en av flere slående reformer. Skotsk nasjonalisme er venstrevridd og geografisk vendt mot Norden, noe som er synlig også i stadige referanser til den nordiske modellen og et fremtidig fellesskap over Nordsjøen.
Spørsmålet er imidlertid om et sosialdemokratisk Skottland er et bærekraftig prosjekt. Hvordan et uavhengig Skottland skal se ut, er på flere områder ikke avklart. Fordeling av olje- og gassressurser med England er et løpende stridstema, det samme er spørsmålet om valuta, mens det er uklart hvordan forsvar og diplomati skal organiseres. Men bak disse store overskriftene handler debatten også om balansen mellom inntekter og pengebruk i hverdagspolitikken.
I dag finansieres det skotske selvstyret via statsbudsjettet i London. Et selvstyre over utgiftssiden som er avhengig av finansiering fra London, er en pussig konstruksjon. Økt kontroll over egne budsjetter, inkludert skatter og avgifter, er det mest konkrete steget som kan tas for økt selvstyre innenfor en felles britisk union.
Denne typen maksimalt selvstyre er alternativet som har flertallsstøtte i Skottland i dag. Hvorvidt det vil være et alternativ i den planlagte folkeavstemningen er fortsatt uavklart. Politisk ligger mandatet for folkeavstemning i Edinburgh. Men konstitusjonelt er det regjeringen i London som styrer prosessen. Regjeringen i London har som utgangspunkt at kun to alternativer skal tilbys: status quo eller full uavhengighet for Skottland. Det er en strategi med gedigen fallhøyde, og den har presset alle parter mot en iscenesettelse av det avgjørende slaget. Alex Salmonds strategi er å få tid nok til å trekke opinionen over på riktig side før avstemningen finner sted, trolig i 2014.
Labour-leder Ed Miliband besøkte på sin side Edinburgh nylig hvor han understreket fellesskapet av arbeidsfolk i alle deler av Storbritannia. En slik appell til klassesolidaritet har lite å stille opp med mot den nyvunnede selvforståelsen i Skottland. For Salmond er det den skotske nasjonen som har kommet hjem etter århundrer i fangenskap. De neste par årene vil gjøre det klart hvilken fortelling om nasjonen som vil skrives for hans barnebarn.
Dette innlegget stod på trykk i Morgenbladet 10.februar 2010.