Straffer politikerne
Velgerne i Frankrike og Hellas straffer de politikerne som har akseptert finanspakten i EU. Det samme ville de ha gjort over store deler av Europa. Pakten krever budsjettbalanse, begrenset underskudd i nasjonalproduktet og sanksjoner mot brudd. Omkostningen i søreuropeiske land har vært ytterligere redusert vekst og stigende arbeidsløshet. I Hellas er ytterfløyene styrket etter valget 6. mai, og det er vanskelig å forestille seg en stabil regjering, selv etter nyvalg. I Frankrike har den nyvalgte presidenten krevd en reforhandling av finanspakten, til tysk protest. Dilemmaet er at mindre innstramming innebærer høyere gjeld. Det kan ende med et kompromiss som ingen egentlig er tilfreds med.
Integrasjonsproblemet i EU er nå dette: Valgte regjeringer må i økende grad forsvare en politikk som de i minkende grad kontrollerer. Velgerne har på den annen side ingen mulighet til å straffe de ansvarlige i EUs sentrale organer. Selv Tyskland brøt i flere år stabilitetspakten i EU da landet så seg tjent med det, men slapp sanksjoner, slik maktforholdene er.
En for tett integrasjon
Bakteppet er at integrasjonen har gått lenger enn det er politisk og økonomisk grunnlag for. Strategien i etterkrigsårene var kløktig nok. Ikke plutselig et Europas forente stater, som det ikke var tilstrekkelig oppslutning om, men en gradvis integrasjon på stadig nye områder, der ett saksområde trakk det neste med seg. «An ever closer union» på mer stillferdig vis, helt til økonomisk og politisk samling likevel var en realitet.
Pengeunionen er nest siste trinn i denne politikken, etter det indre marked, men foran en finansiell og politisk union. Pengeunionen var et dristig grep, skapt i optimismen etter Murens fall og den tyske gjenforeningen. Den ble innført og utvidet i et område som ikke var økonomisk egnet for det, med store variasjoner i vekstrate, næringsstruktur, arbeidsmarked, utviklingsnivå, velferdsordninger og offentlig sektor rolle. Muligheten til å devaluere eller endre rentenivået ble fratatt de enkelte medlemsland når økonomiske behov tilsa det. Tanken var at behovene for slike variasjoner i politikken vil minke etter hvert som eurosonen ble tettere integrert. Dermed ville grunnlaget være lagt for det siste lange steget – en finansiell og politisk samling.
Fire problemer
Det var fire grunnleggende problemer med denne strategien. De har slått ut i full blomst med eurokrisen.
For det første undervurderte strategien de strukturelle forskjellene innen Europa. Vekstraten i EU har vært ytterst ujevn, og det er først og fremst Tyskland med sin økonomiske konkurranseevne som har hatt de største fordelene av en felles valuta.
For det andre lå økonomisk tilbakeslag og krise utenfor horisonten. Den økonomiske integrasjonen i EU har vært en politikk for solskinn og medvind. Den slår mer ulikt ut når konkurranseevnen synker, arbeidsløsheten stiger og internasjonale finansproblemer slår inn over kontinentet.
For det tredje har strategien vært en elitestrategi, uten blikk for om den gir oppslutning og entusiasme i brede velgergrupper. Stadig tettere integrasjon har ikke vært noe folkekrav i noen deler av Europa. I Frankrike var det bare et knapt flertall for unionsavtalen i 1992. Både i Tyskland og Storbritannia ville den ha lidd nederlag om befolkningen hadde vært spurt. Da euroen ble innført i 1999, var det med feiring og kjærlighet bare i de innerste sirklene.
For det fjerde varierer det politiske båndet mellom velgere og regjering i ulike deler av Europa. Den offentlige politikken som er gangbar i Tyskland, er ikke gangbar i Hellas eller Portugal, og motsatt. I Tyskland er hyperinflasjon det historiske spøkelset; pengestabilitet er et overordnet mål. I mange søreuropeiske land er hovedutfordringen å mildne motsetningene fra en fortid med borgerkrig og diktatur.
Økonomiske innvendinger
De økonomiske innvendingene mot pengeunionen var tunge. En pengeunion uten en fiskal- eller finansunion er ustabil. Den båndlegger mulighetene for selvstendig valuta- og rentepolitikk, men mangler en felles finanspolitikk med samlet skattlegging og omfordeling i krise.
Her er finanspakten fra sist vinter igjen en konfliktskapende mellomløsning. Den båndlegger landenes økonomiske spillerom og prioriterer finansøkonomien på bekostning av realøkonomien. Den hjelper banker og kreditorer, samtidig som innstrammingene fører til massearbeidsløshet og enda lavere vekst. Euroen ligger på begge sider av krisen i Hellas. Først stimulerte den til altfor høye låneopptak til en lavrente som var tilpasset tysk økonomi. Dernest gjør den det umulig å svare på avsetningskrisen med devaluering. De indre utfordringene i Hellas kommer på toppen av dette.
Demokratisk destabilisering
Den politiske siden av krisen er minst like dramatisk. EU-medlemsskap skulle stabilisere demokratiet – bygge broer og styrke det moderate sentrum – i land med en fortid fra borgerkrig og militærdiktatur, som Hellas, Portugal og Spania. Dette har fungert i medvind, med økonomisk oppgang. Nå skjer det stikk motsatte. Eurokrisen og finanspakten bidrar til å gjenreise de politiske ytterfløyene, slik det viser seg både i Hellas og Frankrike i valgene 6. mai. Betydelige deler av velgermassene flytter seg fra likegyldighet og stilltiende aksept av den europeiske integrasjonspolitikken, til aktiv protest og motstand. Dette er elitestrategiens boomerang.
Ytterligere integrasjon, som mange EU-ledere nå foreslår, vil gi økt politisk og økonomisk fallhøyde når neste krise kommer. Det er ikke politisk grunnlag for samlet skattlegging, ensartet finanspolitikk og storstilt omfordeling i det sammensatte EU-området. Dette er vanskelig nok innenfor mange medlemsland, både i øst og sør. På europeisk nivå er tegnene tydelige: tettere integrasjon og strammere disiplin ovenfra, vil bli møtt med militant motstand. I dag er Brüssel skjult bak regjeringene i Athen, Lisboa, Madrid, Roma og Paris. Regjeringene er nokså maktesløse, men den politiske motstanden retter seg mot dem. I en politisk og finansiell union vil det overnasjonale angrepsmålet være synlig og dermed sårbart.
Spillet om eurokrisen er et høyt spill. Det er store omkostninger ved enhver løsning ut av den, men ansvaret hviler på et overambisiøst prosjekt.
(Innlegget er en lett revidert versjon av kronikk i Dagbladet 10.mai 2012)