2014 var året verden brant. Konfliktene som har blusset opp i Gaza, Irak, og Ukraina er nylige tilskudd til den lange listen av væpnede konflikter som har preget nyhetsbildet de siste to årene. I media fremstilles ofte konfliktutbruddene som værfenomener. Konflikter «bryter ut», «blusser opp», og «rammer», mens diplomater og politikere tas «på senga», som av regnvær på en tilsynelatende skyfri sommerdag. I sommer er det 100 år siden utbruddet av første verdenskrig, ofte fremstilt som en «perfekt storm» som kom totalt overraskende på majoriteten av datidens intellektuelle og politikere. Samtidig vet vi som følger værmeldingen at været kan forutsees med en viss grad av nøyaktighet. Kan utbrudd av væpnede konflikter – både mellom land og innad i land – forutsees på samme måte? Nyere forskning og innovasjoner i samfunnsvitenskapelig metode gjør det fristende å svare ja. Noen kriger kan forutsees, heldigvis.
Et nylig eksempel på en slik studie finner vi i januarutgaven av Journal of Peace Research fra i år. I artikkelen presenterer Thomas Chadefaux fra ETH i Zurich en statistisk modell som, med en betydelig grad av presisjon, forutser krigsutbrudd flere måneder før de inntreffer. Modellen baserer seg på et globalt datasett over både mellomstatlige og interne konflikter. Dette kombineres med mål på spenningsnivået i alle land, basert på informasjon fra over 10 millioner avisartikler fra Googles massive nyhetsdatabase, samt informasjon om strukturelle faktorer som et lands militærmakt og politisk regimetype.
En kombinasjon av utløsende og strukturelle faktorer
Ideen bak studien er enkel: Krigsutbrudd produseres av en kombinasjon av umiddelbare utløsende faktorer, som drapet på Franz Ferdinand som utløste første verdenskrig, og underliggende strukturelle faktorer, som forskyvninger i maktbalansen mellom land. Modellen bruker både strukturelle faktorer, og mer umiddelbare spenninger som reflekteres i innholdet og tonen i nyhetsartikler som omhandler lands forhold til omverdenen. Chadefaux` modell forutser hvorvidt et land vil bli involvert i en konflikt i de neste tre månedene med overraskende stor grad av presisjon. Analysen gir også gode resultater når spådommene strekker seg lenger frem i tid, f.eks opp til ett helt år i forkant av et krigsutbrudd. Dette vil si at en person, med modellen i hånd, i mai 1980 ville kunne forutse krigsutbruddet mellom f.eks Iran og Irak i september 1980, ved bare å bruke informasjon tilgjengelig i mai 1980.
Dette bidraget er bare ett av mange i en voksende forskningslitteratur. For eksempel har norske Håvard Hegre og kollegaer fra Institutt for Fredsforskning (PRIO) fått internasjonal oppmerksomhet for en artikkel publisert i International Studies Quarterly hvor de utvikler en modell som gir prognoser for forekomsten av borgerkriger i hele verden. Lignende fremskritt har også blitt gjort på områder som folkemord, kupp og statssammenbrudd. Slike statistiske arbeider utgjør et nødvendig korrektiv til individuelle ekspertvurderinger, som har vist seg notorisk svake når det gjelder å forutsi sjeldne hendelser (se f.eks Philip Tetlocks forskning på ekspertprediksjoner).
Langt fra noen umulig oppgave
Flere vil hevde at evnen til å forutse hendelser før de inntreffer, basert på en vellykket teori, er selve gullstandarden for all vitenskap. I naturvitenskapen kan man forutse en rekke fenomener før de inntreffer - I beste fall med nøyaktig presisjon, som for kjemiske reaksjoner, i verste fall med en gitt sannsynlighet, som for været. I denne sammenheng påpekes det ofte at samfunnsvitenskapen er notorisk lite vellykket når det kommer til prediksjon av viktige hendelser, som finanskriser, statssammenbrudd og væpnede konflikter. Derfor bør samfunnsforskningens ambisjoner begrenses til beskrivelse, teoretisering og fortolkning av historien. Forkjempere for dette synet har rett i at prediksjon er vanskelig. Som den legendariske Amerikanske baseballspilleren Yogi Berra sa: «it's tough to make predictions, especially about the future». Likevel er lærdommen fra litteraturen nevnt over klar: Å forutsi sjeldne menneskeskapte hendelser som krig og konflikt med vitenskapelige verktøy er langt fra noen umulig oppgave.
Utfordringen videre, som blant andre Chadefaux' studie er et lite steg mot, vil være å oftere bruke prognoser om fremtiden til å vurdere hvilke forklaringer som er gode og hvilke som er dårlige, og dermed til å kunne si noe mer generelt om de underliggende årsakene til krig og konflikt. Ved en slik integrering vil gode forklaringer ikke bare vurderes etter hvor godt de beskriver fortiden, men etter deres evne til å forutsi fremtiden. Bare da vil vi kunne gå fra en verden hvor vi kan anslå hvor og når konflikt vil bryte ut, til en verden hvor aktivister, politikere, og andre kan bruke denne informasjonen til å forhindre.
Denne teksten har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv (