I Norge mumles det nå fram en ny konsensus, om at problemet med svenskene er at «de ikke våger å ta debatten». Slik vi har gjort her, for ikke å si i Danmark. En gyllen anledning, med andre ord, til stuerengjøring hjemme. Ting går seg til etter hvert, som kjent, og vi kan alle ansvarlig-gjøres. Noe slikt, mumles frem.
Innvandringen er en selvsagt sak nr. 1 for velgerne som stemte Sverigedemokratene frem. Der står de helt alene, viser også valgdagsmålingen fra SVT, Sveriges Television. Andre partiers velgere er på ingen måte like interessert. Så hva er det egentlig svenskene skal oppnå med å «ta debatten»? Færre høyreradikale velgere i neste valgomgang? Eller flere? Jeg forstår det rett og slett ikke helt, det med «debatten».
Hva driver disse velgerne?
Men jeg er nysgjerrig. Hva er det ellers, som driver disse velgerne? Sak nr. 2: Lag och ordning. Sak nr. 3: Sjukvården. Sak nr. 4: Äldreomsorgen. Sak nr. 5: Pensionerna. Ingen andre partiers velgere ligger så samlet rundt prioriteringen av velferdsstatens eldresaker som SD-velgerne. Ingen andre er like interessert i lov og orden. Og ingen andre er så lite interessert i myk-kombinasjonen «miljø» og «likestilling» som SD-velgerne er. Men aller mest vil de altså ha langt færre flyktninger og innvandrere. Det kan være mer eller mindre rasistiske grunner for det, og slikt kan ikke rangeringen av viktigste valgsaker vise. Men velkjent høyreradikalt, er det jo.
Sverigedemokratenes riksdags-kolleger er, som vi vet, samstemt opprørte over den voldsomme fremgangen til partiet de frykter og avskyr. I den forbindelse kan vi huske et annet viktig høyreradikalt trekk. Ingen andre partiers velgere har så lite respekt for politiker-standen som SD-velgerne. Spørsmålet er som følger: ”Allmänt sett, hur stort förtroende har Du för svenska politiker?” 26 prosent av SD-velgerne svarer svært stor /ganske stor tillit. Blant andre velgergrupper, varierer tilliten mellom 81 og 59 prosent. En hel avgrunn åpner seg altså i spørsmålet om tillit til det politiske establishmentet. Det er fristende å si, at avskyen er helt gjensidig.
Den andre siden av det svenske valget
Så har vi den andre siden i det svenske valget; de som brenner aller mest for sakene som bryr sverigedemokrater minst. Velgerne til Feministisk Initiativ er den eneste gruppen som rangerer «flyktninger og innvandring» rimelig høyt på listen over viktige valgsaker. Det er med motsatt fortegn, så klart: FI er et «Likestillings- og antirasisme- parti». Likestilling er sak nr. 1. Og miljø er sak nr. 3. Det holdt ikke til å klare sperregrensen i den svenske valgordningen. Svenske velgere er ikke så opptatt av miljø & likestilling som vi eventuelt kunne forledes til å tro. I Miljøpartiet er de selvfølgelig det. Men som et spørsmål om «viktige saker» rangeres likestilling sånn midt på treet blant sosialdemokrater, og enda lavere blant moderater.
Jeg hørte ellers SD-leder Jimmie Åkesson under den svenske partilederdebatten, der han talte varmt om likestilling og heltidsjobber, helt uavhengig av hva velgerne hans bryr seg om. Og jeg tenkte at dette må da drive FI-leder Gudrun Schyman til vilt raseri. Hun fikk ikke være med på den debatten. Og så kommer Jimmie Åkesson på TV med heltidsjobbene! Vi kan også minnes Solveig Horne, som reiste til Sverige på nordisk likestillingskonferanse i juni i år. Der ble hun buet ut av svenske feminister, fordi hun er en Frp-er i regjerings-posisjon, og fordi mange nok da tenkte på sverigedemokrater. Dette kunne jo ikke norske feminister forstå. Hvorfor så rasende? spurte de, nærmest forundret. Hun er her som minister, med en likestillingsagenda, på linje med de andre nordiske ministrene… Jeg er også fra Norge, og mente det samme. Ting går seg til etter hvert. Likevel: Det er noe heroisk over det svenske establishmentets sammenbitte og samstemte vilje til holde sverigedemokrater ute i kulden.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i Dagens Næringsliv.