Sprengte kostnadsrammer
Produktivitetskommisjonen presenterte nylig sin første rapport. Rapporten gjengir tall for avviket mellom første kostnadsanslag og sluttkostnad i en rekke offentlige prosjekter. I et enkelt tilfelle – for Nye Holmenkollen – ble sluttsummen 45 ganger høyere, mens mange har tidoblet og femdoblet sluttsum – St. Olavs Hospital, fregattene, Operaen, flere samferdselsprosjekter. Kostnadsrammen for nytt Munch-museum er nå 2,76 milliarder kroner. Dette blir spennende. Vi må imidlertid nøye oss med fantasien når det gjelder den endelige regningen for et OL i Oslo.
Kommisjonen har ganske skånsomme forklaringer – utvidelser i prosjektfasen, svak kostnadskontroll, nye behov underveis eller nye politiske føringer. Dette har betydning, men det er all grunn til å utvide listen. Jo lavere overslag, jo større sjanse for positivt vedtak. Et realistisk overslag er dermed direkte dumt. Det er ikke etater, organisasjoner og enkeltpersoner bak overslaget som skal betale for prosjektet, men skattebetalere og brukere. Politikerne kan ha interesse av å la seg lure fordi de gjerne vil ha prosjektet nærmest uansett kostnad. En lav sum er lettere å forsvare enn en høy. De skal heller ikke betale kostnadssprekken av egen lomme.
Engasjerte særinteresser slår lettere gjennom
Selv i et demokrati er flertallets makt begrenset. Heftig engasjerte særinteresser slår lettere igjennom enn et svakere organisert og lavere motivert flertall. De mange greier heller ikke å samle seg til felles aksjon. De ser også at den enkeltes innsats betyr lite for utfallet. Når alle tenker slik, blir lite gjort. De høyt motiverte pressgruppene, gjerne med gjennomslag i massemedia, slår igjennom. Slik kunne velgerne i Oslo finne seg i at en informasjonskampanje mot flertallets syn i OL-saken ble finansiert på deres egen bekostning, av politikere uten mandat for kampanjen. Mange offentlige storprosjekter har denne karakteren. Derfor blir også avviket mellom overslag og sluttsum akseptert av de mange. De betaler og sitter stille.
En av utfordringene i offentlige tiltak er at beslutningstakerne ikke skal betale og ikke stå til personlig ansvar. Feilaktig kjøp av altfor tunge trikker har ført til astronomiske summer i oppretting av ødelagte gater i Oslo, mens ansvaret gradvis er pulverisert, utgangspunktet for fadesen glemt, og årsaksforholdene tildekket. De som betaler er passive, uoppmerksomme og dårlig informert.
Mindretallstyranni
Et ferskt eksempel på mindretallstyranni overfor flertallet er opphevelsen av forbudet mot snøscooterkjøring i utmark. Det kan bli et lite mareritt i nye deler av norsk natur. Tilhengere av desentralisert regulering og friere kjøring er velorganiserte særinteresser – turoperatører, grunneiere, motorentusiaster og snøscooterforhandlere. Først presser særinteressene slike vedtak igjennom. Dernest sementeres interessene gjennom lokal tilpasning og operatører som vokser på adgangen, slik at det blir nærmest umulig å reversere vedtaket. Finnmarksvidda har vært et utstillingsvindu for slike mekanismer.
Viktige saksområder og store prosjekter er styrt av gjennombruddshissige mindretall med et uoppmerksomt og avmektig flertall som tar regningen. Våre naive forestillinger om demokratiske beslutningsprosesser ligger som et uvitenhetens slør over deler av den offentlige politikken.
Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten, 26.02.15