Etter år med demonstrasjoner i Ukraina, Egypt, Hellas og i New York er det klart at det etterrevolusjonære momentet er blitt viktigere enn folkelige oppstander på bakken. Noe å lære?
Nå er bare minnene igjen etter bølgene av folk på Tahrir i Kairo og på Maidan i Kiev. Occupy Wall Street er et fjernt minne. Folk marsjerer av og til på Syntagma-plassen i Athen, men det spiller ingen rolle lenger. Det etterrevolusjonære moment – den kjølige ettertankens tid – er kommet. Beslutningene tas andre steder.
Igjen ser vi: Det viktigste skjer når demonstrantene er gått hjem.
Shaimaas tragedie.
For noen måneder siden ble en fredelig kvinnelig protestant, Shaimaa El-Sabagh, skutt i ryggen på Tahrir-plassen. Hun skulle legge ned en krans på minnesmerket til minne om oppstanden som veltet Mubarak-regimet for fire år siden. Bildet i internasjonale medier viste venner som omfavner hennes blodige kropp. Shaimaa døde senere på sykehuset.
Shaimaa El-Sabagh er symbolet på tilstanden i Egypt nå. Hun ville bare demonstrere fredelig. I Egypt er dagens regime om mulig enda mer repressivt enn under Hosni Mubarak. Det regimetro rettsapparatet frikjenner den ene etter den andre fra Mubaraks tid, inklusive ekspresidenten selv nylig. Mohammed Morsi ble dømt først til 20 års fengsel, så til døden. Hans skjebne er uviss.
Massedemonstrasjonene er historie. Folket har gjort sitt. Folket kan gå hjem. Bare sikkerhetspolitiet er igjen. Vi må spørre:
- Skal det alltid gå slik med folkelige oppstander?
- Spiser revolusjoner alltid sine barn?
- Vil folket i beste fall spille igangsettende roller for revolusjoner, før de henvises til å bli bifallskulisser?
Les mer
Hagtvets kommentar ble publisert i Ny Tid. Les hele kommentaren her.