Det er god grunn til å tro på drivhusteorien. Mye taler for at menneskeskapt klimaendring finner sted, at faren er alvorlig nok til at noe bør gjøres, og at faren er overhengende, så noe bør gjøres raskt. Men det er ikke sikkert menneskeskapt klimaendring finner sted.
Når FNs klimapanel henvender seg til politikere og allmennheten, fremstiller det menneskeskapt klimaendring som noe i nærheten av en kjensgjerning. I den seneste rapporten fra Intergovernmental Panel of Climate Change (IPCC), som ble avlevert i 2007, heter det: “Most of the observed increase in global average temperature since the mid-20th century is very likely due to the observed increase in anthropogenic greenhouse gas concentrations”. Med “very likely” menes en sjanse på 9 av 10 for at menneskeskapte utslipp av drivhusgasser har skylda for temperturøkningen. Men det er neppe klokt å hausse opp drivhusteorien på denne måten.
Forskerene i IPCC har to roller: De er både forskere og vitenskapelige rådgivere. Deres oppgave er dels å finne ut hva som rører seg i atmosfæren, dels å gi politikere og allmennheten et holdepunkt for å treffe klimapolitiske vedtak. I egenskap av rådgivere bør de gjøre mye vesen av usikkerheten som knytter seg klimaendring. Hvorfor? Når noen uttaler seg med stor sikkerhet om et eller annet, og nærmest tar initiativ til å avblåse en vitenskapelig debatt, kan det motsatte skje: Debatten flammer opp; meningsutvekslingen blir heftigere enn den ville vært hvis ingen hadde gjort krav å vite noe med tilnærmet sikkerhet. Da skapes det lett et inntrykk av stor uenighet og dyp uvitenhet. Et forsøk på å gjøre usikkerhet til en liten ting, får den til å fortone seg som en stor ting. Dette har skjedd med usikkerheten som knytter seg til drivhusteorien.
Ingen vitenskapelig teori er mer enn et velbegrunnet overslag over sannheten. Den er en sannhetskandidat, og i den grad den bygger på solid forskning, er den en sterk sannhetskandidat. Det siste er tilfellet med drivhusteorien, og dette har FNs klimapanel godtgjort. Men argumentasjonen IPCC retter til allmennheten, har den perverse effekten å gjøre svakthetene ved teorien til hovedsaken. Den gir dem som ønsker å vente med tiltak som monner – og koster – et godt kort på hånden: Drivhusteorien er ikke så sikker som IPCC sier, og så lenge den ikke er sikker, er ikke forskningen kommet langt nok, så vi bør se tiden an. Dette argumentet tar seg seg ufortjent godt ut når forventningen til hvor langt forskningen kan komme, skrus i været, og FNs klimapanel har skrudd den i været.
Det IPCC burde gjort, var å banalisere det faktum at det knytter seg usikkerhet til drivhusteorien. Den slags usikkerhet er normal for vitenskapelig analyse av det aller meste. Ved å gjøre mye vesen av den, kunne man kommet den politiske utnyttelsen av usikkerheten i forkjøpet. Ta en hverdagslig analogi: Hva bør man gjøre, hvis man er forelsket og har rivaler? Bør man fremstille seg selv i et rosenrødt skjær eller bibringe et realistisk bilde, som tar brodden av alt rivalene kan komme til å servere av løse og faste påstander om svin på skogen? Det siste, med mindre man ikke har noen grunn til å frykte at den rosenrøde fremstillingen blir trukket i tvil, og det har man alltid grunn til å frykte. IPCC måtte frykte at drivhustorien ville møte motbør, men ingenting ble gjort for å nøytralisere den mer eller mindre saklige kritikken som uvegerlig kom.
Det interessante spørsmålet er ikke om drivhusteorien er en tilnærmet udiskutabel sannhet. Det interessante er om teorien er pålitelig nok – og urovekkende nok – til at storstilte utslippsreduksjoner bør iverksettes med det samme. Det er den. Skulle det vise seg (om noen år) at teorien er gal, og at trusselen den maner frem, er imaginær, vil de store (og kostbare) reduksjonene likevel ha vært på sin plass. Det er dette FNs klimapanel burde hamret inn i politikere og allmennheten.