Global oppvarming og andre miljøendringer påvirker den geografiske fordelingen av fiskebestander i Barentshavet, Norskehavet og Sørishavet og dette prosjektet stiller tre hovedspørsmål:
- Hvordan påvirker klimaendringene den geografiske fordelingen av polare fiskebestander - avtegner det seg noen allmenne mønstre i bestandsbevegelser, tilpasningsevne og rekruttering?
- I hvilken grad påvirker nye vandringsmønstre sammenfallet mellom det geografiske ansvarsområdet for eksisterende nasjonale og internasjonale fiskeriforvaltningsregimer og de fiskeriaktivitetene de skal regulere - og hvordan påvirker dette regimenes effektivitet?
- På hvilke måter vil fortsatt effektivitet kreve tilpasninger innenfor de knippene av institusjoner som sammen styrer næringsvirksomhet basert på polare marine økosystemer?
Som del av svaret på det første spørsmålet har prosjektet bidratt til å utvikle kartklienten og databasen «BarMar: Barents Sea Marine Atlas». Her finnes kart av store deler av overvåkningsdataene norske forskningsfartøyer har samlet inn på fiskebestandene i Barentshavet, dessuten temperatur- og saltholdighetsdata, mens fangstdata fra den kommersielle fiskeflåten nå legges inn. Deler av denne databasen er nå tilgjengelig på Havforskningsinstituttets hjemmeside. Prosjektet vil knytte denne databasen til kunnskap om eksisterende og potensielle gyteområder, driftmodeller og svømmekapasitet for å undersøke endringer i fiskebestanders livssyklus som kan sammenstilles med jurisdiksjonsgrensene til nasjonale og internasjonale forvaltningsorganer.
Tre funn kan rapporteres om det andre spørsmålet, om styringssystemets evne til å møte utfordringene klimadrevne bestandsforflytninger kan gi for forvaltningens tre hovedoppgaver - vitenskapelig rådgivning, felles reguleringer som reflekterer den best tilgjengelige kunnskap, og etterlevelse av disse reglene. Harald Sakarias Brøvig Hansen har undersøkt rådgivningssiden gjennom feltarbeid og halvstrukturerte intervjuer med forskere og myndighetsrepresentanter som deltar i forvaltningen av nordøstatlantisk makrell, hvis vekst i biomasse og utbredelse har skapt alvorlige internasjonale reguleringsutfordringer. Fire hovedproblemer er identifisert: Den dominerende rollen den statistiske modellen har, med for lite rom for tilpasninger ut fra biologisk kompetanse; mangelen på en geografisk (romlig) komponent i rådet som gis; i noen tilfeller utilstrekkelig selvstendighet mellom forskere på den ene siden og industri eller myndigheter på den andre; og myndighetenes lave grad av aksept av rådet som kan tolkes som uttrykk for at det vitenskapelige rådet mangler legitimitet.
På reguleringssiden har E.J. Molenaar undersøkt hvordan dagens regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner håndterer spørsmålene rundt deltakelse og fordeling av fangstrettigheter. Praksis på disse områdene er avgjørende viktig for den internasjonale forvaltningens kvalitet, troverdighet og legitimitet. Mønstret som framstår, er klart: Deltakelsen i beslutningsprosessene domineres av regionale kyststater og noen fjernfiskerland og kvoteandelene som settes til side for nykommere er ganske minimale. Klimadrevne endringer i bestandsstørrelse og utbredelse vil kreve evne til tilpasninger i fordelingen av fangstkvoter men den regionale komponenten av internasjonal fiskerirett er dermed lite retningsgivende for hvordan dette skal skje, innholdsmessig så vel som proseduralt.
Hva angår overholdelse har Olav Schram Stokke undersøkt fiskeriforvaltning i den europeiske delen av Arktis og konkluderer at den er i bedre stand til å oppnå akseptable nivåer av etterlevelse enn tidligere fordi det relevante komplekset av institusjoner har vokst. Som svar på det nesten-monopolet flaggstaten har innen regulering og håndheving i internasjonalt farvann, har kyststater og andre aktører utviklet supplerende virkemidler som retter seg mot verdikjedeleddene før fangsten (f. eks. forsikring, bunkring) eller etter (f. eks. omlasting, ilandføring, foredling eller distribusjon). Slike virkemidler har vist seg å være nyttige også i arbeidet med å styrke forvaltningen av fiske innenfor de eksklusive økonomiske sonene.
Oran R. Young har bidratt til arbeidet vårt med det tredje forskningsspørsmålet, om behovet for tilpasning av dagens styringsssystemer. Ut fra en serie kasusstudier av miljøstyring innenfor og utenfor Arktis, konkluderer han at den voksende kompleksiteten internasjonal miljøstyring står overfor, dvs. tettere sammenveving av saksfelter, ikke-lineære og ikke-sykliske endringsmønstre samt overraskende systemeffekter, innebærer at tradisjonelle reguleringstilnærminger må utfylles med virkemidler som har større tilpasningsevne til endrede omstendigheter. I det bredere virkemiddelrepertoaret som trengs, er det nyttig å skille mellom Type I styring, som håndterer omskiftelighet ved å understøtte og styrke eksisterende reguleringstiltak snarere enn å erstatte dem, og Type II styring som er å utforme nye virkemidler som kan håndtere i perioder med kraftige endringer den nye normalsituasjonen som følger.