Etter tjue år som kommentator under NRKs valgsendinger, legger Bernt Aardal inn årene. Det betyr på ingen måte at professoren i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo ikke kommer til å gjøre seg gjeldende i valgkampen og i innspurten til kommune- og fylkestingsvalget 9. september. Bare under Arendalsuka er han involvert i fire arrangementer. Og ellers vil han sikkert både sees og høres på ulike arenaer og i ulike medier. Det er mange som ønsker å nyttiggjøre seg Aardals oversikt over det norske politiske landskapet, hans analytiske evne, hans historiske overblikk og - ikke minst - hans stoiske ro.
Slippe yngre til
- På et eller annet tidspunkt må man jo si at nok er nok. Å være på direktesending nesten et helt døgn med noen få timer søvn er både en fysisk og psykisk påkjenning.
Du må være hundre prosent fokusert og konsentrert. Man merker jo etter hvert at man blir litt eldre, sier Bernt Aardal.
Han synes det er på tide å slippe yngre kollegaer til og bedyrer at han ikke kommer til å savne seg selv i ruta valgnatten. Det han kommer til å savne, er alle de flinke folkene både foran og bak kameraet. Et velsmurt maskineri, der første delen av sendingen er veldig planlagt og den andre delen - når resultatene begynner å tikke inn - er mer av en improvisasjonsøvelse, der det å gjelder «svømme som best man kan».
Noe av det Bernt Aardal vil huske som noe av det morsomste fra 20 års valgsendinger, er daværende NRK-profil Geir Helljesen, som han betegner som «et fenomen i seg selv». Særlig på den tiden den nye grafikken begynte «å gjøre seg gjeldende» med søyler som poppet opp av gulvet.
- Geir hadde jo trent på dette som en toppidrettsmann og hoppa og spratt. Baksiden av medaljen var at han var så mye inne i sitt eget hode at det kunne være vanskelig å få kontakt med ham. Han var jo opptatt av å levere alt det han hadde brukt et helt år på å pugge, ler Aardal.
Særlig spennende var det ellers å sitte i studio under valgsendingen i 2009. Da var det veldig «close race», men den rødgrønne regjeringen «berget seg jo». I 2013 da de blåblå gikk av med seieren, var det også ekstra spennende.
- Du kjenner en ekstra nerve når det står om hvorvidt noen skal få beholde regjeringsmakten, enten det gjelder en rødgrønn eller en blåblå regjering.
Selv har Aardal definert rollen som valgkommentator, som å være historiebæreren, hvis oppgave er å beholde roen. Oppgaven har vært å være den som har oversikten ut over her og nå.
- I politikken skjer det ting hele tiden. Noen blir veldig opptatt av at alt er nytt og at det er dramatiske endringer. Da blir det en som har holdt på en stund sin oppgave å dra det litt ned på jorda og si at: «Jo, dette er ikke helt nytt. Vi har sett det noe liknende før, men det kan gå litt i bølger»
Regjeringstrøtthet
På Arendalsukas første dag rett før partilederdebatten kommer Bernt Aardal sammen med forsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning - og flere andre kollegaer - med boka: Valg og velgere: En stue av Stortingsvalget 2017, på samme måte som de gjorde det i 2013 og fire år før det og fire år før det igjen. Aardal har vært med på i alt ti utgaver. Analysen av forrige stortingsvalg vil blant annet handle om kostnadene ved å sitte med regjeringsansvar.
- At regjeringen Solberg ble gjenvalgt i 2017 kunne jo da tyde på at det ikke koster så mye, men vi ser tegn på regjeringstretthet i dag, tydeligere enn for to år siden. Som forskere er vi jo ute etter de mer overordnede mønstrene. Vi finner altså bevegelser i opinionen, som går en annen vei enn det man kanskje skulle tro ut fra selve valgresultatet.
- Som?
- Som for eksempel at opinionen dreier seg klart til venstre, mens vi har en konservativ blåblå regjering. Det var tegn til venstrevriding allerede ved valget i 2017. Kanskje pekes det i en annen retning ved neste stortingsvalg.
- Vi kan få et regjeringsskifte i 2021?
- Det er i hvert fall enda tydeligere tegn som peker i den retningen nå enn da vi begynte å skrive boka.
Brukt som barometer
Men nå i høst er det altså lokalvalg; kommune- og fylkestingsvalg som står for døra. Det er to år til neste Stortingsvalg. Men også i år vil rikspolitikerne få mye medieoppmerksomhet. Mange opplever at lokalvalget i for stor grad kommer i skyggen av neste Stortingsvalg.
- Jeg forstår kritikken og jeg kan dels være enig. For det er ikke Stortinget det skal handle om i år. Men det er likevel en side ved dette man ofte ikke forstår. Mange gjentar at kommunevalg handler for mye om rikspolitikk og mener at «det ikke er rikspolitikerne som står på valg, så de bør holde seg langt unna». Men så viser det seg at man er avhengig av det trykket som rikspolitikken og kampen mellom de ulike blokkene bidrar med. Det gjør at man får opp et engasjement som gjør at folk faktisk stemmer, påpeker valgforskeren.
- Vi ser jo også at partiene selv er veldig opptatt av hvordan det går i de store byene, fordi man tenker at lokalvalget er et forvarsel om hva som skal skje om to år. Så derfor blir det mye fokus på Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø. Partiene bidrar jo selv til å gjøre lokalvalg til et barometer for Stortingsvalget. Det er ikke bare media som skal ha skylda for det.
Aardal understreker ellers at det ved lokalvalg er særlig interessant hvilke partier som går fram og tilbake.
Lokale spørsmål er viktige, ikke minst er disse valgene viktige med hensyn til personvalg.
- Bompengepartiet, i tillegg til Miljøpartiet De Grønne, som vi har vært inne på, har fått mye av oppmerksomheten i forkant av lokalvalget. Hva er Bompengepartiet et uttrykk for?
- Det er et uttrykk for at de etablerte partiene ikke helt har vært i kontakt med brede lag av folket. Det er et spørsmål om volum, om antall kroner man må betale for både bompenger og veier og kollektivtrafikk. Det jeg kanskje er mest overrasket over, er at man ikke har sett er at byvekstpakkene politikerne har vedtatt med brede flertall har en innebygget motsetning, sier Aardal og forklarer:
- På den ene siden er begrunnelsen for byvekstpakkene at man vil redusere biltrafikken inn til byene. Dels av miljøhensyn og dels fordi at man vil ha bilene bort fra sentrum. På den andre siden vil man ha penger til å bygge ut kollektivtrafikk og sykkelveier. Problemet er jo bare at hvis man lykkes med den første målsetningen, så blir det ikke penger nok til å finansiere den andre. Det er et paradoks. Jeg synes at politikerne bør sette seg ned og tenke litt over hvordan dette egentlig har skjedd. Det er kanskje verken så merkelig eller overraskende at denne politikken har ført til en motreaksjon.
- Hva er så Miljøpartiet De Grønne(MDGs) oppslutning uttrykk for?
- På mange måter er MDGs suksess de siste årene et resultat av at velgerne har mistet troen særlig på SV og Venstre. Disse partienes sakseierskap i miljøpolitikken har gått markant ned. Så har Miljøpartiet De Grønne kommet på banen som en kompromissløs forsvarer av både klima og miljø. Når diskusjonen det siste året har konsentrert seg bompenger, har dette ført til en polarisering der MDG og FNB har fått mye medie-oppmerksomhet, noe begge partier har visst å utnytte. For det hjelper ikke å stå å skrike på torget om man har en god sak, hvis ingen er imot. Da har man ikke en sjanse, sier Aardal lakonisk.
Tidligere motreaksjoner
Valgforskeren har mange eksempler på motreaksjoner i det politiske landskapet tilbake i tid, på linje med det vi nå ser fra Bompengepartiet og Miljøpartiet De Grønne. Noen av dem har satt sitt preg på politikken for en kortere periode, andre har preget det politiske bildet for godt.
- Da Anders Langes parti ble etablert i sin tid, var det som et oppgjør med de etablerte partiene både på høyresiden og på venstreside. Høyre som parti hadde jo godtatt og akseptert mye av begrunnelsen for måten man utbygde velferdsstaten på. Så kom Anders Lange og satte fingeren på at det kanskje var noen som fikk offentlig støtte, som ikke egentlig fortjente det, eller skulle ha det. Dette var et fundamentalt brudd med hele den universelle velferdsstatstanken, understreker Aardal, som også nevner Aunelista i 1989, da Finnmarkingene gjorde opprør og Kystpartiet med Bastesen på 90-tallet
- Vi ser en del pendelbevegelser og nye utviklingstrekk og saker som kommer på dagsorden. Noen av dem forsvinner etter en kort stund og andre lever videre, slik at de etablerte partiene må forholde seg til dem, sier Aardal. Han peker blant annet på kampen for likestilling og miljøvern på 70- og 80-tallet og motstanden mot innvandringspolitikken fra slutten av 80-tallet som eksempler på bevegelser som har endret norsk politikk.
Gjentar de samme talepunktene
At alt var bedre før, er Aardal den siste til å hevde, enten det gjelder personfokuset i politikken eller politikerhets. Det dumpet brev fulle av ukvemsord ned i postkassen til politikere også for tjue, førti og femti år siden. Og politikerdebattene kunne være syrlige og preget av retorisk snert for å dupere motstanderen, også i «gamle dager»: «De var noen sleipinger den gangen også»: Men at politikere i dagens virkelighet med sosiale medier og medier som publiserer 24 timer i døgnet utsettes for ett konstant sterkere press enn tidligere, har han merket seg.
I det politiske ordskiftet er det mange politikere som tilpasser seg medielogikken «for å komme på».
- De spissformulerer seg og gjentar de samme punktene igjen og igjen. Det fører lett til at politikken blir slagordpreget, sier valgforskeren og forteller at han mot slutten av hver valgkamp sjelden blir overrasket av det som sies. Som politisk «nerd» prøver han å få med seg alle de politiske TV-debattene i løpet av valgkampen, men når det går mot slutten kjenner han på en veldig tretthet, fordi politikerne i stor grad bare gjentar talepunktene sine, gjerne de tre - fire punktene de har husket på å minne om i hver eneste debatt.
- Rommet for en mer åpen debatt og diskurs er jo ikke veldig stort. En person som Gahr Støre, som kanskje ønsker en mer åpen debatt, blir jo kalt tåkefyrste. Han passer ikke inn i den medialiserte virkeligheten, sier Aardal, og sier at dette er en utvikling som har gått gradvis.
- Men det er klart, går vi tilbake til 60- og 70- tallet så hadde vi politikere, som var populære den gangen, men som ikke hadde passet inn i dag. Røiseland (Bent Røiseland leder i Venstre fra 1952-64 red.anm.) har jo blitt brukt som et slikt eksempel.
- Bratteli (Trygve Bratteli, to ganger statsminister for AP, sist fra 73-76. red.anm.) hadde kanskje heller ikke passet inn i dag?
- Absolutt ikke. Det er ikke lenger rom for de tenksomme og langsomme. Jeg vil jo ikke si at politikerne i dag ikke er tenksomme, men de er i hvert fall ikke langsomme, humrer han.
Kan ikke noe med primadonnaer
Mange år som valgforsker og TV-kommentator har gjort at Bernt Aardal har blitt godt kjent med mange politikere.
- Som forsker og kommentator bestreber jeg meg på å være kjølig og rasjonell, men på det personlige plan er det noe annet. Det er jo veldig mange ok folk, helt uavhengig av partitilhørighet. Ofte er politikere, som offentligheten ikke har så veldig stor sans for, flotte mennesker. De eneste jeg ikke kan noe med er primadonnaer, sånne som blir litt oppblåste og pompøse og som føler seg veldig viktige. De skårer dårlig hos meg.
Blant norske politikere er heldigvis veldig få slike, sier han og forteller at norske politiker stort sett er kjent for å være åpne, tilgjengelige og til å evne å erkjenne både positive og negative sider.
- Særlig utenlandsk presse er imponert over det. I Norge får de en helt annet tilgang på politikerne enn i de fleste andre land.
- Hvor mye har egentlig personlige kvaliteter å si for valgutfall?
- Vi valgforskere blir jo fort sett på som gledesdrepere når vi sier at det er partiene som betyr mest. Men det er klart det hjelper å ha en populær partileder. Det bidrar blant annet til å til å skape entusiasme innad i rekkene og til å profilere partiet og partiets politikk utad. Aardal understreker at de som valgforskere gang på gang har sett at partienes popularitet og politikernes popularitet går hånd i hånd. Når det går opp med det ene, så går det andre opp.
- Vi har også sett eksempler på at partiets popularitet har gått opp før partilederes popularitet har begynt å gå opp. Så det kan se ut som om partiets popularitet smitter over på lederen.
Vil ha personvalg også ved stortingsvalg
Ved stortingsvalg har man ingen innflytelse over hvilken person som velges. Det er det, som kjent, partiene selv som bestemmer. Aardal synes ikke det henger på greip at velgerne i lokalpolitikken i fylkesting og kommunestyre har stor innflytelse over hvilke personer som velges og tilsvarende ingen over hvilke politikere som skal sitte på Stortinget. Som medlem i Valglovutvalget går han inn for å endre denne praksisen. Det gjorde han allerede ved forrige valglovutvalg, for tjue år siden.
- Partiene og partimedlemskap har vist en fallende tendens over tid. En liten andel, som representerer under ti prosent av velgerne får bestemme alt. Det synes jeg det er på tide å gjøre noe med. Norge er et av de få landene blant vestlige demokratier som har et slikt system.
Aardal synes det er rart at stortingspolitikerne, som vedtar «ganske romslige ordninger for personvalg ved lokalvalg, ikke vil ha noe av det samme når det gjelder dem selv».
- Mange er redde for at det skal gå ut over partienes evne til å balansere lister, men jeg tror den frykten er betydelig overdrevet.
- Du har viet hele din forskerkarriere til å studere politisk valg. Hva er det som gjør dette så interessant?
- Det der er et filosofisk spørsmål. Paradokset er at jeg har veldig lav identifikasjon med ett politisk parti, eller med noe politisk parti, så jeg ville antakelig ha egnet meg veldig dårlig som politiker. Jeg er altfor tvisynt i mange saker. Men jeg var veldig bestemt da jeg begynte å studere statsvitenskap i sin tid på at det jeg ønsket var å se på ulike dimensjoner og mønstre i velgeratferden. Det er ikke valgresultatene i seg selv, som er det mest interessante, men å se hva som ligger bak resultatene, forteller han.
Aardal tok grunnfag i statsvitenskap i 1972, rett etter folkeavstemningen og skrev en oppgave om EU- striden eller EF/ EEC. -striden, «som det het den gangen». Her gjorde han greie for tingenes tilstand i lys av nestorene Henry Valen og Stein Rokkans såkalte skillelinjemodell.
- Da opplevde jeg at ting falt på plass. Jeg fikk en måte å forstå politikk på, som var ny for meg. I tillegg har jeg alltid vært samfunnsinteressert. Det er en del av barndommen.
Broren min og jeg leste oppslagsverket Hvem Hva Hvor, som vi alltid fikk til jul, og konkurrerte om hvem som kunne flest statsministre. Så interessen for samfunnsspørsmål kom tidlig. Jeg var nok nokså nerdete.
Aldri den samme elven
Etter 40 år i faget har valgforskeren ikke gått lei.
- For å bruke et bilde vi lærte på ex. phil om at du «ikke kan stige opp av den samme elven du steg ned i». Sånn er det med politikken også. Du kan studere et fenomenet over mange år, men det er likevel ikke det samme. Det er stadig bevegelser og skiftninger, så det er ikke så vanskelig å begrunne hvorfor jeg synes det er morsomt.
Hvilket parti Bernt Aardal selv stemmer på, har valgforskeren ikke villet ut med offentlig, blant annet fordi det ikke aldri er helt gitt hva han stemmer.
- Jeg har stemt på forskjellige partier gjennom tidene. Noen ganger har jeg fått krav om at jeg må være tydeligere på hvor mine preferanser ligger og da svarer jeg: «Skal jeg sende ut pressemelding hver gang jeg endrer standpunkt?» Så det er kanskje en yrkesskade at jeg er så lite partitro. Jeg tror i hvert fall vi skal være glad for at jeg ikke ble politiker.
Kunnskap rett fra kilden: UiO på Arendalsuka 2019