Ekspertene har inntatt media. Relasjonene mellom forsker
og journalist tas opp av førstelektor Harald Hornmoen
i en bok fra Maktutredningen.
- Bak et teppe av disharmoni finner man et utpreget samspill,
hevder Harald Hornmoen i boken "Maktens tekster".
Hornmoens artikkel er en del av boka "Maktens tekster", og har tittelen "Roller og maktrelasjoner i forskningsjournalistikk". Han påpeker at forholdet mellom forskere og journalister er preget av både harmoni og disharmoni. Forskere gir gjerne uttrykk for at medieoppslag forvrenger forskningens prosess og resultater.
- Man kan merke en generell skepsis til journalistisk fremstilling av forskningsstoff. Mange forskere fremhever at journalister mangler forståelse for vitenskap. Journalister påpeker på sin side ofte forskerens manglende evne til å snakke slik at "folk flest forstår", sier Hornmoen.
Samspill
Forskeren eller eksperten spiller en sentral rolle for journalisten.
Journalisten trenger en ekspert for å gi tyngde til
en sak, og forskeren har behov for offentlig anerkjennelse
av vitenskapens arbeid.
- Blant journalister hersker det en betydelig tiltro til
forskerkildenes autoritet. Forskere har status som nøytrale
og upartiske kommentatorer, og benyttes til å gi oppslag
"objektivitet" og tyngde.
Popularisering av vitenskap er ikke noe nytt fenomen. Den
har røtter tilbake til 1800-tallet. Forskningsinstitusjoner
har i økende grad vektlagt de pragmatiske målene
med offentlig kommunikasjon eller forskningsformidling.
- Dette kan man se i sammenheng med behovet for økte
midler til forskningen. Det(te) er blant annet tydelig i
Norges forskningsråds formidlingsstrategi fra 1997,
der journalister betraktes som redskap for å fremme
forskningen i samfunnet.
Maktspill
Hornmoen påpeker at populariseringen følger
en modell som gir mye makt til forskeren. Ifølge
denne modellen utvikler forskere først "genuin"
vitenskapelig kunnskap og deretter sprer journalister en
forenklet fremstilling til et allment publikum.
- Dette mønsteret bidrar til å opprettholde
et kunnskapsmessig hierarki som plasserer forskere over
journalister. Journalister oppfattes som en kanal, som har
som oppgave å rapportere vitenskapelige funn med maksimal
troskap mot kilden.
En slik kommunikasjon mellom journalist og forsker kan
lett gli over i ukritisk journalistikk, ifølge Hornmoen.
- Forskningsjournalistikkens problem er at journalister
ikke reflekterer over sine oppgaver på feltet og anstrenger
seg for å vurdere forskeres uttalelser og eventuelle
funn kritisk.
"Ny forskning viser"
Språkbruken i forskningsjournalistikken har også
sine særpreg, og fremhever gjerne det unike og underlige.
Språket og den bestemte måten å bruke
adjektiver på, innbyr gjerne til en publikumsattityde
der man ser opp til det beskrevne eller forskeren. Eksperten
tillegges en autoritet slik at de kan forutsi når
den neste influensaepidemien er over oss, gi løfter
om en ny vaksinasjonsmetode eller om et "enestående"
norskutviklet instrument.
- Henvisningene til de "unike nyvinningene" eller
"gjennombruddene" følger ofte et fast mønster.
Enten lovpriser man noe ved å omtale noe som aldri
før er oppnådd, eller man viser til hvilken
potensiell nytte det kan ha - helst for hver og en av oss.
Antagelsen er at dersom forsker og journalist ikke klarer
å underordne seg dette mønsteret, er sjansen
for å nå et større publikum redusert.
Men jeg tror publikum i like stor grad vil ha en journalistikk
som problematiserer vitenskapen og setter den inn i en sammenheng.
Politikkens eksperter
Også innen politikken har ekspertenes rolle blitt
viktigere. Politikere benytter seg i økende grad
av "nye" forskningsresultater som argumenter for
sine standpunkt. Forskere brukes også som ekspertkommentator,
slik tilfellet er med den pågående krisen i
Irak.
- Vi ser en merkbar økning i samfunnsviterens deltagelse
i den offentlige debatten. De brukes hyppigere som ekspertkommentatorer
til aktuelle begivenheter, også på områder
som de nødvendigvis ikke har forsket mest på,
sier Harald Hornmoen.