Norske myndigheter har endret sin styringsform fra direkte styring til større vekt på rammebetingelser via tilsynsordninger og lovgiving. Maktforsker Fredrik Engelstad mener dette er med på å skape nye oligopol, men oligopolene er ikke nødvendigvis noe onde.
![](../../gif/Fredrik_engelstad_85.jpg)
Fredrik Engelstad utdyper dette i et intervju på
Institutt for Samfunnsforskning sine hjemmesider.
- De fleste store næringslivsaktører er blitt
større. De vokser til et visst punkt der de blir
presset av konkurransemyndighetene til å stoppe eller
selge ut deler av virksomheten. Men så lenge konkurransen
mellom aktørene opprettholdes, slik at forbrukerne
har reelle valg, beholder systemet sin legitimitet, påpeker
Engelstad.
Makt i næringslivet
Utgangspunktet for Engelstads kommentar er den nye boka
fra Makt- og demokratiutredningen: Næringslivet mellom
marked og politikk. Engelstad er sammen med Espen Ekberg,
Trygve Gulbrandsen og Jon Vatnaland forfatter av boka. I
tillegg lanserer Makt- og demokratiutredningen tre rapporter
innenfor samme tema.
Boka analyserer maktforholdene i det norske næringslivet
fra mange vinkler. Eiersystemer, ledelse, styring, konsentrasjonstendenser,
nettverk og allianser, sosial bakgrunn og ideologisk orientering
blant lederne er alle temaer som tas opp til behandling.
Blant funnene i boka er at til tross for konsentrasjon
av makt, er de mektige blitt flere og mer fragmenterte.
Overlappende styreverv i store bedrifter er blitt mindre
og nettverk har tapt betydning. De største aktørene
er blitt større, men opptrer mer på egenhånd.
- Med sterk velvilje kan man si at næringslivet er
blitt mer demokratisk, men vi har i praksis sett en uhyre
beskjeden maktspredning, sier Engelstad.
En del viktige enkelthendelser er omtalt i boka. Samtidig
lanseres de tre siste rapportene i Maktutredningen som går
i dybden på noen av disse temaene.
Oppkjøpet av Saga Petroleum
Petter Nore tar for seg Norsk Hydros overtakelse av Saga
Petroleum, der passive politikere, en pågående
linje fra Hydro og Statoil og en Saga-ledelse som fokuserte
mest på å maksimere gevinsten for aksjonærene
førte til oppkjøp av Saga.
- Oppkjøpet viser hvordan politiske sannheter, i
dette tilfellet at Norge skulle ha tre oljemiljøer,
effektivt undergraves når vilkårene omkring
endrer seg, sier Nore, som under arbeidet med rapporten
var tilknyttet BI og Stern School of Business.
Mektige fondsforvaltere velger uformelle kanaler
I rapporten "Institusjonelle investorer - Makt og avmakt
i aksjemarkedet" har Fafo-forskeren Bjørn Andersen
sett på rollen til en rekke norske fondsforvaltere
i aksjemarkedet. I rapporten slår Andresen tilbake
mot bildet av de institusjonelle eierne som passive avkastningsjegere
som kun viser sin stemme med føttene.
- Myten om de passive investorene stemmer ikke. Intervjuer
med forvalterne viser at de har en aktiv holdning til eierskapet.
De vil ikke sitte i styrene selv fordi det gir dem innsideposisjon,
men er aktive for å påvirke hvem som skal sitte
i styrene og har i tillegg mye møter og korrespondanse
med konsernledelsene der de er investert.
Uformelt nettverk
I tillegg påpeker Andersen at det uformelle nettverket Eierforum er en viktig maktaktør.
- Forumet er viktig nettopp fordi det er uformelt. Her kommer eierne sammen for å diskutere seg i mellom, og siden det ikke finnes noe sekretariat eller føres referater er det ingen som får innsyn i hva som foregår på disse møtene.
De institusjonelle investorene går heller ikke av
veien for å være langsiktige, men flere av dem
presiserer til Andersen at de er langsiktige i markedet,
men ikke i enkeltselskaper. I første rekke er de
ansvarlige overfor sine egne eiere og målet om høyest
mulig avkastning for disse. Fondsforvalterne balanserer
mellom rollene som eiere i aksjemarkedet og det å
bli eid av alle som har investert i fondet. Likevel skriver
Andersen at de institusjonelle eierne mer enn noe annet
har bidratt til å revitalisere det norske aksjemarkedet
over de siste 20 årene.
Spillet om finansinstitusjonene
Espen Ekberg og Jon Vatnaland fra Institutt for Samfunnsforskning går grundigere inn i finansmarkedet. De skriver om spillet rundt salget av Kredittkassen til MeritaNordbanken og det ikke gjennomførte salget av Storebrand til Sampo. Kredittkassen ble solgt til tross for statlig eierskap og et i utgangspunktet politisk uttalt ønske å fortsette med det. Storebrand ble ikke solgt, og selv om dette var det ønskede utfallet fra de fleste partienes side, var det DnB og ikke politikerne som stoppet salget. I begge prosessene viste norske politikere avmakt og mangel på konsekvente strategier.
- Det er et demokratisk problem at våre folkevalgte representanter har erklærte politiske mål og ikke klarer å styre mot dem, sier Jon Vatnaland til Dagens Næringsliv, om en rapport som ikke minst er aktuell i disse dager som bakgrunn for debatten om fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor.