Sametinget representerer en nyvinning og videreutvikling av det norske demokratiet.
- Fremveksten av sametingssystemet er et av de mest interessante "eksperimenter" som foregår i Norge i dag. Men et Sameting uten makt kan generere nye konflikter, påpeker professor Per Selle.
Nye konflikter?
Professor Per Selle (Universitetet i Bergen) og førsteamanuensis Bjørn Bjerkli (Universitetet i Tromsø) står bak boken "Samer, makt og demokrati" fra Makt- og demokratiutredningen.
- Aldri før er et etnisk basert representativt politisk og administrativt organ etablert. Men fordi sametinget på mange områder er mer rådgivende enn besluttende, kan avmaktsfølelsen øke blant sametingsvelgerne og dermed også generere nye konflikter mellom det samiske og norske.
Delegert mynighet
I Sametinget reises problemstillinger som er av stor regionalpolitisk
og nasjonal betydning. Sametinget har fått delegert
myndighet og dermed en viss beslutningsmakt i forhold til
språk, utdanningg, kultur og i noen grad næring.
10 000 personer er i dag registrert i manntallet som velger
representanter til Sametinget, men politikken som tinget
fører berører langt flere mennesker.
- Når folk gir sin legitimitet til et organ gjennom
valg, er det en naturlig konsekvens at organet kan treffe
beslutninger av interesse for velgerne.
Boka "Samer, makt og demokrati" er relevant i
forhold til Stortingets behandling av den såkalte
Finnmarksloven (Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn
og naturressurser i Finnmark fylke). Lovforslaget er gjenstand
for stor lokal, regional og nasjonal interesse, og er nå
til behandling i Stortingets justiskomite.
>>> Kronikk: Sametinget og den nye samiske
offentligheten
av Bjørn Bjerkli og Per Selle
Siden den forrige maktutredningen leverte sin sluttrapport i 1982 er det formalisert en samisk offentlighet i Norge som berører de fleste samfunnsområder. Denne blir analysert i en ny bok fra Makt- og demokratiutredningen som vi har redigert: Samer, makt og demokrati. Sametinget og den nye samiske offentligheten.
Her skriver norske og utenlandske bidragsytere fra fagområder som antropologi, juss, statsvitenskap, historie og medievitenskap om: Utviklingen av sametingssystemet; den internasjonale ufolksbevegelsen som maktfaktor; samerettsutvalget og sedvanerettens vilkår; kjønnsproblematikk; regionale og lokale motsetninger; identitetsproblematikk; medienes behandling av det samiske; vilkårene for kunnskap om det samiske i den norske hverdagen, for å nevne noe.
Det samiske blir ofte sett i sammenheng med etnisk/kulturelle mindretall generelt, men samenes status i Norge er vesensforskjellig fra andre minoriteter. At samer som eneste gruppe i Norge formelt er definert som urfolk i henhold til internasjonale konvensjoner er en ting, men kanskje ikke det viktigste i denne sammenhengen. Viktigere er at et representativt politisk organ, Sametinget, og et særskilt administrativt system med spesielt ansvar for ulike samiske saksområder, gradvis er bygd opp gjennom lovgivning, institusjonsetablering og myndighetsoverføring. Aldri før er et etnisk basert representativt politisk og administrativt organ blitt etablert. Norske myndigheter signaliserer også at dette skal videreutvikles. Sametinget og tilknyttede forvaltningsorganer representerer både en nyvinning og en videreutvikling av den norske demokratiske styringsformen.
Vi mener at fremveksten av sametingssystemet og de ulike prosessene i tilknytning til dette er et av de mest interessante politiske "eksperimenter" som foregår i Norge i dag. Eksperimentet representerer allerede store politiske, sosiale og kulturelle utfordringer. Derfor er det viktig å få økt offentlig oppmerksomhet om den samiske makt- og demokratiutviklingen generelt. Den manglende interesse i media og i store deler av fagmiljøene, ikke minst i de sørlige og sentrale deler av landet, overrasker. Ikke minst fordi problemstillinger som reises er av stor regionalpolitisk og nasjonal betydning helt uavhengig av hvor interessert en måtte være i det samiske i seg selv.
Nå kan man innvende at samenes antall er så
få at de politiske ordninger som er etablert av den
grunn ikke er av allmenn interesse. Det er et særfenomen
for de spesielt interesserte og med liten betydning for
å forstå de større samfunnsmessige utfordringer.
Rett
nok er det bare omlag 10.000 personer som i dag er registrert
i valgmanntallet til Sametinget, et tall som har steget
fra omlag 5.500 i 1989. Men politikken som Sametinget fører,
og/eller som statlige myndigheter fører gjennom Sametinget
angår en langt videre krets av mennesker enn de som
er registrert som sametingsvelgere. Dette kan eksemplifiseres
ved at Sametinget i stadig større grad på eget
initiativ knytter formelle og uformelle forbindelser med
andre styringsnivåer som kommuner og fylkeskommuner,
samt med sametingene i Sverige og Finland og internasjonale
organer knyttet til FN- og EU-systemet. Dette i seg selv
er et bilde på økt betydning av Sametinget
ikke bare innenfor det generelle norske styringssystemet,
men også som et politikkområde som er "globalisert"
i langt høyere grad enn svært mye av norsk
politikk ellers. Ikke minst henger den styrkede stillingen
til norske samer sammen med den økte vektleggingen
av menneskerett og folkerett i internasjonal politikk. Så
lenge Norge ønsker å være en drivkraft
i internasjonale politikkfora så vil samene høyst
sannsynlig være sikret en viss maktposisjon i Norge.
Sametinget har fått delegert myndighet og dermed en viss beslutningsmakt i forhold til språk, utdanning, kultur og i noen grad næring. Den vedtaksmakt som Sametinget etter hvert har fått overført fra andre offentlige organer, kan tilbakekalles, men dette innebærer ikke at slik tilbakekalling kan skje over natten. En rekke tunge prosesser er satt i gang og så lenge Sametingets legitimitet ikke blir alvorlig svekket, blir slik tilbakekalling illusorisk. Sametingets makt er derfor reell innenfor stadig flere områder.
Sametinget er både et selvstendig politisk organ
og et statlig forvaltningsorgan. Et av de viktigste "konfliktområdene"
mellom Sametinget og offentlige styresmakter går akkurat
på dette: Skal Sametingets beslutningsmakt være
delegert statsmakt, eller representerer Sametinget først
og fremst det samiske folk gjennom frie valg? Når
folket gir legitimitet til et organ gjennom valg, vil den
logiske følge være at organet kan treffe beslutninger
i henhold til velgernes interesser. Staten kan likevel utøve
sin myndighet uten å ta hensyn til slike interesser
fordi Sametinget på de fleste områder fungerer
rådgivende. Her ligger kanskje den største
svakheten for utviklingen av Sametinget som et demokratisk
organ. Statlig politikk som ikke overfører reell
beslutningskompetanse på områder som sametingsvelgerne
synes er viktige (kall det gjerne selvbestemmelse), vil
svekke Sametingets legitimitet og heller oppleves som avmektig.
En slik utvikling vil også generere nye konflikter
mellom det samiske og det norske, og innad i det samiske
samfunn. Det nye samerettsutvalgets arbeid med "retten
til land og vann" (sør for Finnmark) og resultatet
av behandlingen av innstillingen om grunnforvaltningen i
Finnmark, kan bli avgjørende for Sametingets makt
og autonomi i framtiden.
Sametinget driver nasjonsbygging, mest innenfor nasjonalstaten Norge, men i økende grad på tvers av denne. Bl.a. er et felles forum med representanter fra de nordiske sametingene, Sameparlamentarisk råd, dannet. I denne etnopolitiske mobiliseringen står språk- og utdanningskrav - og stadig sterkere - krav om retten til land og vann sentralt. Vi har å gjøre med en moderne politisk institusjon som opererer i småskalasamfunn, der familie, slekt og bygdefellesskaper spiller viktige roller og hvor tradisjonell frivillig organisering har visse begrensninger. Et viktig spørsmål blir i hvor stor grad sametingsssytemet kan eller bør tilpasses tradisjonelt samisk samfunnsliv? Hvordan vil det omforme det som har vært? Den modernisering vi ser, fører uomtvistelig til endringer på mange plan. Vil vi se mest en essensialisering av det samiske, altså vekt på former for tradisjon og dermed mest "kulturbevaring"? Enkelte samiske stemmer argumenter for dette og setter rettigheter i forbindelse med "kulturbevaring". Eller vil det føre til modernisering som bygger på kulturell kontinuitet, men som bryter med en idealisert og nokså fast tradisjon? Vil en være i stand å møte ungdom og kvinner på egne premisser? Kan i det hele tatt Sametinget fungere over tid uten å transformere svært mye av det som har vært?
Sametinget og samepolitikken har fått til mye på relativ kort tid, hvis vi sammenligner med tidligere tider. Ikke minst viktig har vært en prosess med overgang fra å være sektorisert forvaltning til å bli en mer helhetlig politisk virksomhet. Men "helhetlig" innebærer også et press i retning av at det som er viktig for samisk samfunnsutvikling må være innenfor sametingssystemet. Derfor er det blitt enda mer problematisk enn før at viktige områder faller utenfor, f.eks. har Sametinget lite å si i reindriftsspørsmål.
Norsk samepolitikk utspiller seg konkret i spennet mellom
det lokale og det globale. Mentalt finner vi et annet spenn;
mellom det nærværende og det usynlige. Selv
om samepolitikk og sameting de siste 10-20 år nok
har medført at samiske problemstillinger er brakt
fram i lyset, er fremdeles kunnskap om og interesse for
det samiske i den generelle allmennheten i stor grad en
mangelvare. Skal demokratisk deltagelse for samer som samer
tas på alvor, må også det samiske gjøres
til noe mer enn et interessefelt for dem som berøres
av samepolitiske vedtak.