Stortinget skal vedta ny valglov i begynnelsen av juni. Maktforsker og professor Ottar Hellevik er kritisk til regjeringens lovforslag.
- Forslaget gir økt innflytelse til velgere som er uenige i partiets rangering av kandidater til Stortinget. Interessene til velgere som er fornøyde med partiets liste blir dårlig ivaretatt. Men det finnes en enkel løsning, påpeker han.
Grunnlaget for den nye valgloven ble lagt av Valglovutvalget. Valgloven er allerede vedtatt og gjort gjeldende for kommune- og fylkestingsvalg, og nå arbeides det med å gjøre endringer i stortingsvalget. I den siste rapporten fra Makt- og demokratiutredningen, "Velgere, partier og representanter", ser Ottar Hellevik nærmere på forslagene om personutvelging. Det vil si hvordan utpekingen av representanter blant kandidater på en valgliste skal skje.
Økt velgerinnflytelse - til hvilken pris?
Velgeroppslutningen har gått gradvis nedover de siste
tiårene. Ved siste kommunevalg var den nede i 60 prosent.
I et forsøk på å snu denne negative tendensen,
foreslo Valglovutvalget å stimulere valginteressen
ved å øke velgeres innflytelse over personutvelgingen.
- Prinsippet om demokratisk medbestemmelse taler for å
gi velgere påvirkningsmuligheter, påpeker Hellevik.
Men han understreker at man må ta flere hensyn.
- Økt velgerinnflytelse over personutvelgingen gir
redusert partiinnflytelse. Dette kan gi negative konsekvenser.
Mindre partiinnflytelse kan føre til mindre interesse
for å delta i nominasjonsprosessen, og også
gjøre det mindre attraktivt å være medlem
av et politisk parti.
Og den dalende interessen for partimedlemskap bekymrer Hellevik.
- Synkende medlemstall for partiene er et mer alvorlig problem
for det politiske systemet enn redusert valgdeltakelse,
hevder Hellevik.
Vinneren tar alt
Det norske opplegget for personvalg er spesielt ved at velgere
kan gi personstemme til så mange kandidater de ønsker.
En velgergruppe som støtter bestemte kandidater,
for eksempel alle som kommer fra samme distrikt som de selv,
kan dermed erobre samtlige av partiets plasser i det folkevalgte
organet. Det holder at de mønstrer én stemme
mer enn andre velgergrupper.
- Med et tilsvarende opplegg for stortingsvalg, kommer partier
som er splittet i EU-saken opp i litt av et dilemma ved
valget i 2005, påpeker Hellevik.
- Som eksempel kan vi tenke oss at EU-tilhengerne er i flertall på et nominasjonsmøte i Arbeiderpartiet. De må da velge mellom følgende to alternativer: Nominere noen nei-kandidater på lista, og risikere at EU-motstandere blant velgere lager kupp og erobrer samtlige av partiets mandater. Eller de kan nominere bare ja-folk, og dermed være sikret mot kupp. Men da risikerer de å miste så mange nei-velgere at partiet taper mandater.
Enkel løsning - avkrysning
Ottar Hellevik som er professor ved Universitetet i Oslo,
har i mange år forsket på kommunevalg og konsekvenser
ved valgordninger. Han har en enkel løsning på
hvordan man kan ta hensyn til både partier og velgere.
- Det burde gjøres lettere for velgere å uttrykke
støtte til partiets rangering.
Professoren mener det kunne gis anledning til å sette
et kryss på stemmeseddelen for slik støtte.
Dersom en liste for eksempel fikk tre mandater, ville et
slikt kryss regnes som støtte til de tre øverste
kandidatene på lista.
- Dette ville gi økt innflytelse til både partier og velgere. Økt innflytelse til partiene, fordi det som regel ville være deres rangering som ble fulgt ved utpekingen av representanter. Men det ville samtidig gi økt innflytelse til de mange velgerne som tidligere ikke har rettet på listene, og som har ønsket at en skulle følge partiets rangering. De som ville tape innflytelse, er velgere som er misfornøyde med partiets listeoppsett. Med dagens ordning kan selv små grupper av slike velgere få til kupp som gir en urimelig stor innflytelse på personvalget, påpeker Ottar Hellevik.