"Usynlige grenser - kjønn og makt"
Oslo, 11.-12. november 1999
Jorun Solheim
Jeg har fått den ære - eller kanskje det snarere er et martyrium - å holde innledningsforedraget til denne konferansen som har satt som sitt hovedtema «kjønn, makt og usynlige grenser». Hva skal man si? Under forberedelsen av dette innlegget har jeg mange ganger følt det som om jeg skulle forsøke å få tak på Den Store Bøygen. Dere husker Bøygen? Denne uangripelige og ubegripelige framtoning som alltid sier «gå utenom», som er overalt og ingensteder, og som ingenting biter på:
(..) Bøygen som er sårløs, og Bøygen som fikk men,
(..) Bøygen som er død, og Bøygen som lever.
Og Peer Gynt som sier:
Atter og fram, det er like langt
Ut og inn, det er like trangt
Der er han! Og der! Og rundt om svingen!
Rett som jeg er ute, står jeg midt i ringen
Nevn deg! La meg se deg! Hvad er du for noget?
Omtrent slik har jeg følt det med denne konferansens tema. Kjønn, makt og grenser. Det er som om det glipper hele tiden - eller det er for stort. Alt og ingenting. Ikke død! Ikke levende. Slimet; tåget. Ingen skikkelse heller (..). Og i dette tilfellet er det jo heller ikke slik at Bøygen må gi tapt fordi det står kvinner bak. Snarere tvertimot, kan man kanskje si.
*
Men la meg nå likevel begynne et sted. For en tid siden holdt jeg et foredrag med titelen «Kroppen, makten og det symbolske rommet», hvor jeg forsøkte å nærme meg dette med makt og grenser med utgangspunkt i det jeg vil kalle et kroppslig/symbolsk meningsunivers. Kjønn var her ikke noe eksplisitt fokus, men kjønnet snek seg likevel inn både her og der, og jeg har derfor tenkt å spinne videre på dette innlegget i denne sammenheng for å se om jeg kan få kjønnet opp og stå, for å si det slik. Mitt generelle utgangspunkt vil være en ide om at makt alltid har sine kroppslige, sanselige og romlige dimensjoner, som refererer seg til et «ikke-diskursivt» meningsnivå som ligger hinsides språket - til forestillinger og gestalter som vi leser og forstår på andre måter enn språklige tekster. Dette meningsnivå kan også kalles billedlig, det dreier seg om et symbolsk meningsunivers hvor tingene så og si taler sitt eget språk - et analogt kommunikasjonsfelt hvor ting er tegn, og hvor sammenhenger såvel som grenser og distinksjoner framtrer ved hjelp av kroppslige eller materielle uttrykksformer.
Slike betydningsformer er sterkt undervurdert i vår kultur, fordi vi i så stor grad er vant til å betrakte språket som det viktigste medium for kommunikasjon og meningsdannelse. Ikke desto mindre er de særdeles virksomme. De er ikke minst virksomme fordi de setter seg gjennom uten ord - det er snakk om meningskonstruksjoner vi så og si «kjenner på kroppen» og derfor i stor grad tar for gitt. Det dreier seg om «metaphors we live by» for å sitere to herrer ved navn Lakoff og Johnson, assosiasjoner og meningsforbindelser som er sanselige, fysiske og ikke minst utformet i et romlig perspektiv.
Jeg tenker meg at slike konktere, kroppslige eller «tinglige» meningsfigurer utgjør en uatskillelig del av maktens struktur - og potensiale. Det er til og med mulig at slike kroppslig/konkrete betydningsformer utgjør selve grunnstrukturen i det vi forbinder med makt og maktutøvelse, fordi de henviser til symbolske meningskategorier som er dypt innskrevet i vår erfaring, som et umiddelbart - i betydningen ureflektert - meningsnivå. Vi snakker for eksempel om makt som «opphøyet» eller «uinntakelig», vi snakker om «overgrep», om «fornedrelse» og å bli «tråkket på». Alt dette er høyst sanselige metaforer, som i siste instans refererer seg til et kroppssymbolsk meningsunivers.
Dypest sett handler slike metaforer om grenseforvaltning. En grunnleggende måte å forstå makt på, er å si at makt handler om å kunne definere den andres grenser - den andres rom - samtidig som man beskytter sitt eget. Jeg vil gå så langt som å si at det er slik vi som sosiale personer fundamentalt sett opplever og erfarer maktbruk - som grensekrenkelser i en eller annen form. Slike grensekrenkelser er ikke nødvendigvis fysiske i bokstavelig forstand, men de har likefullt kroppen og det egne rommet som konkret symbolsk referanse.
Jeg skal forfølge en slik kroppslig og romlig metaforikk gjennom dette innegget, i et forsøk på å komme nærmere noe vi kunne kalle maktens symbolske struktur, eller kanskje bedre: maktens rituelle koreografi - hvordan makt og maktutøvelse henter sin referanse og virker gjennom den reelle eller imaginære plassering av mennesker i et symbolsk rom, hvor avgrensning utgjør den primære referanseramme. Jeg tenker meg m.a.o. at makten har sine særegne symbolske uttrykksformer - at Bøygen faktisk har en skikkelse, eller kanskje snarere et sett av skikkelser - dersom vi er istand til å få øye på dem.
I det opprinnelige foredraget forsøkte jeg å tegne tre slike skikkelser eller symbolske «figurasjoner» - som jeg kalte eksklusjonen, underordningen og invasjonen. Tanken var at disse tre figurer kunne sies å representere ulike typer av grenseforvaltning som impliserer forskjellige former for maktutøvelse. Grovt sett kan vi si at eksklusjonen handler om å sette grensene for den andre, definere den andres rom gjennom utestengning eller utstøtelse. Underordningen eller hierarkiet innebærer derimot å omslutte den andres rom og legge det inn under seg - det som antropologen Louis Dumont har kalt «the encompassing of the contrary». Endelig dreier invasjonen seg om en annullering av andres grenser - en ødeleggelse av rommet for selvforvaltning.
Jeg vil i dette innlegget ta utgangspunkt i eksklusjonen som kanskje den mest grunnleggende form for grensemarkering - og for øvrig forsøke å nærme meg spørsmålet om hvordan disse formene for makt på underfundig vis synes å henge sammen og konstituerer hverandre gjensidig - hvordan de i praksis infiltrerer hverandre og forutsetter hverandre. Jeg tenker meg at det er dette samvirket vi først og fremst trenger å forstå - hvordan Den Store Bøygen som handler om kjønn, makt og grenser på en og samme tid kan operere gjennom utelukkelse, omslutning og invasjon. Gjennom dette vil jeg forsøke å nærme meg det overordnede spørsmålet om hvordan makt som grense kan sies å forholde seg til kjønn som kulturell kategori, hvordan denne grenseetablering synes å være intimt forbundet med selve kjønnsforholdet.
*
La meg da vende tilbake til det som er mitt generelle utgangspunkt - at makt kan forstås som det å kunne definere andres grenser, samtidig som man beskytter sine egne. I et slikt perspektiv blir makt å forstå som en posisjon av relativ lukkethet - maktens sfære er alltid i en viss forstand eksklusiv. Vi kjenner alle utsagnet om at det er makt i de lukkede rom. Og samtidig som jeg tror at dette utsagn rommer en dyp sannhet - kanskje dypere enn vi er klar over - tror jeg at dette poenget må kvalifiseres. Ikke alle lukkede rom gir makt - dette vet vi fra enhver innkapslet ghetto. Makten ligger snarere i muligheten til å lukke rommet. Sagt på en annen måte: maktens lukkede rom er de som ikke selv kan invaderes - eller omsluttes, men som setter grensene for andres eksistens.
Eksklusjonen som symbolsk handling er derfor kanskje først og fremst en markering av egne grenser, det egne rommet, som eksklusivt for meg, eller for oss, som gruppe. Eksklusjonen er antakelig den primære identitetsmarkør, den snakker direkte og umiddelbart til den grunnleggende kroppslige erfaring som handler om utskillelse av et selv i forhold til verden, og som innebærer en prekær balanse mellom autonomi og avhengighet, mellom forstøtelse og forbindelse. Gjennom utstøtelsen av det andre setter vi grensene om oss selv. Derfor blir også det utstøtte en farlig og uren kategori, fordi det truer denne primære grenseetablering. Det utstøtte er det tabuiserte, eller det som Julia Kristeva (1982) kaller det «abjekte», den formløse annethet som må holdes på avstand for at en identitet skal ta form.
Derfor frykter vi alle den eksklusjon som plasserer oss selv som det utstøtte, det tabuiserte og urene «andre». Det er kanskje dette som gjør eksklusjonen til et så kraftfullt maktuttrykk, vi gjenkjenner
alle utstøtelsen som fornedrelse og fornektelse. Den utstøtte opplever seg selv som en paria, som inkarnasjonen av det urene, konfrontert med det «rene» fellesskap som har makt til å definere grensene for legitim eksistens.
At man lærer hva man «objektivt»sett «er», er kanskje eksklusjonens primære resultat. Eksklusjonen objektiverer, den skaper en synlig, nærmest sanselig barriere mellom de som er innenfor og de som er utenfor, mellom «vi» og «de andre». Eksklusjonen markeres gjennom kroppsuttrykk, den signaliseres gjennom blikk, tilbaketrekning, distanse, aversjon. Den oppleves kroppslig, som en fysisk barriere, en vegg. Den kan også bli internalisert som kjennetegn ved egen kropp, som et stigma som kleber ved huden, en følelse av å være merket, identifisert, et monster.
I psykologiske termer markerer eksklusjonen forskjellen mellom kvalitativt forskjellige identiteter - ren eller uren, verdig eller uverdig, legitim eller stigmatisert. I juridiske termer kan vi si at den markerer et sett av eksklusive rettigheter «as against the world» (Radcliffe-Brown 1965), den tilsvarer dermed den romerske rettskategori jus in rem som avgrenser en estate, et domene. Denne estate er ikke nødvendigvis av materiell karakter, hovedpoenget er at den definerer og rammer inn et eksklusivt symbolsk område hvor de andre ikke har rett til å være. «Jøder har ikke adgang til riket», «kvinner skal tie i forsamlinger», «Norge for nordmenn» er eksempler på slike symbolske grensemarkeringer som setter et eksklusivt rom som bestemte personers domene. Og et vesentlig trekk ved slike markeringer er at det ikke er nødvendig å spesifisere nærmere hva dette domene består i.
I en viss forstand kan vi derfor si at det eksklusive rommets beskaffenhet blir definert gjennom selve eksklusjonen, det er grensene som skaper innholdet. Antropologiske studier av etnisitet var tidlig ute med å påpeke at skillelinjer mellom etniske grupper ikke lar seg tilbakeføre til noe «objektivt» kulturelt innhold. Det er grensene som er det objektive eller tangible - etnisitet er i sitt vesen «a matter of distinctions», hvor relativt tilfeldige diakritika kan spille rollen som symbolske grensemarkører (Barth 1970). Våre dagers identitetspolitikk og etniske konflikter demonstrerer da også med all tydelighet hvordan slike grensemarkører uopphørlig produseres og dermed skaper eksklusive og «rene» kategorier innen hva som tidligere har vært et mer uspesifisert og flytende kulturelt mangfold. Denne type grensemarkering kan vel også sies å være essensen i Bourdieu’s teori om distinksjonens karakter (Bourdieu 1984) - hva distinksjoner konkret refererer seg til er relativt likegyldig, det er selve eksklusiviteten som er det avgjørende.
I mer utvidet forstand er dette et eksempel på hva antropologen Gregory Bateson (1972) kaller «framing» - hvor meningskategorier skapes gjennom avgrensning, ved å sette bestemte distinksjoner. Andre distinksjoner vil avgrense andre kategorier, og dermed gi et annet meningsinnhold. Enhver symbolsk grensemarkering har derfor en klar tautologisk karakter - den vil tendere mot å produsere sitt eget innhold, som i sin tur bekrefter grensene.
Slike eksklusive grensemarkeringer reiser derfor spørsmålet om definisjonsmakt - hvem som har mulighet til å avgrense det symbolske rommet for hvem, og på hvilke kriterier. Samtidig vil også
denne definisjonsmakt i stor grad anta en selvbekreftende og tautologisk karakter. Den er i en viss forstand allerede definert - gjennom eksklusjonen. For hvis det er grensene som definerer rommet - den felles estate «as against the world» - vil de som befinner seg som deltakere i dette rommet så og si pr. definisjon være gjenkjennbare som de legitime forvaltere av denne estate.
Dette kan også kobles til Bourdieus begreper om felt og symbolsk kapital (Bourdieu 1977, 1984). Mitt poeng vil her være at hvis et sosialt felt kjennetegnes av en bestemt form for symbolsk kapital, vil ikke bare posisjonen i feltet, men også selve «inngangsbilletten» bestå i at man har tilgang på denne allerede definerte kapitalen. Det er den som gir legitimitet - og tillit. For å komme innenfor må du derfor i en viss forstand allerede være innenfor.
Logikken i slike systemer kan med andre ord oppsummeres i følgende enkle formel: hvis du ikke har vært her før, har du ikke noe her å gjøre (Solheim og Sørhaug 1987). Min påstand vil være at denne type selvdefinerende eksklusjonsmekanismer svært ofte vil være usynlige for dem som forvalter dem. De tilhører de det inneforståtte, det som ikke gjøres til gjenstand for refleksjon og meningsutveksling - eller for å låne enda et av Bourdieu’s begreper: de tilhører doxa (Bourdieu 1977).
Når kvinner inntar symbolske rom som tidligere har vært forbeholdt eller dominert av menn utfordres slike doxa. Da aktiviseres en rekke implisitte grensemarkører som tidligere ikke har vært synlige innen dette rommet selv, men som er knyttet til selve rommets eksklusivitet som et rom for menn. Og fordi disse grenser fungerer som sterke identitetsmarkører såvel som beskyttelse av eksklusive rettigheter, aktiviseres med nødvendighet en rekke forestillinger om det «kvinnelige» og det «mannlige», som henter sin referanse i de allerede etablerte eksklusjonsmekanismer. Slik kunne f.eks. kvinners krav om borgerrettigheter i forrige århundre avfeies med at de ikke var selvstendige eiendomsbesittere - og siden privateiendommen her var selve definisjonskriteriet for fullverdig borgerskap, ble den også en symbolsk markering av kjønnsgrenser. Inklusjon av kvinner som borgere krevde derfor en «re-framing» både av det symbolske rommet for «borgerskap» og «kvinnelighet».
Denne type eksklusjonsbarrierer blir desto mer kompliserte å trenge gjennom når den symbolske kapital ikke kan knyttes til noe «saklig» eller «objektivt» innhold - for eksempel privateiendom - men framtrer som et iboende aspekt ved deltakerne som personer. Den symbolske grensemarkering vil da kunne framstå som knyttet til kjønnet «i seg selv»: kvinner blir fremmedelementer i visse sosiale sammenhenger rett og slett fordi de er kvinner - de mangler den personlige og kroppslige habitus som er dette sosiale rommets implisitte identitetsmarkører, og som er definitorisk koblet til bestemte forestillinger om mannlighet.
Min vurdering er at en rekke problemstillinger omkring kjønn og makt - som f.eks. kvinners stilling i Akademia, eller kvinner i næringslivet - er knyttet til slike eksklusjonsmekanismer, som bare kan forstås innen rammen av et symbolsk meningsunivers. Tilsvarende prosesser kan observeres når menn trer inn i kvinnelige symbolske rom - f.eks. familiesfæren - og oppdager at de mangler en form for symbolsk kapital de ikke kjenner innholdet av, og som heller ikke lar seg spesifisere særlig klart, men som er knyttet til det faktum at dette rommets estate tradisjonelt sett har vært forvaltet av kvinner, og derfor pr. definisjon assosieres med «kvinnelighet».
I alle slike tilfeller kan vi observere en prosess som handler om at eksklusjonen - selve grensemarkeringen - tenderer mot å essensialisere sine egne konsekvenser. Som allerede sagt: eksklusjonen objektiverer. Den identifiserer personer med det sosiale rommet de er blitt tildelt - og vice versa. Den skriver seg så og si inn i kroppen. Kroppen - den personlige habitus - blir en tegnbærer for de spesielle diakritika som brukes til å avgrense det symbolske rommet og dets deltakere.
Eksklusive rom kan derfor sies å være mettet med en symbolsk mening som så og si «kleber» ved de som tradisjonelt eier og forvalter det. Eller kanskje det er riktigere å si at denne symbolske mening først og fremst kleber ved de som er ekskludert, ved at den framstår som iboende kjennetegn ved deres kropper - en slags offentlige stigmata, som internaliseres som en form for skam. For det er de ekskluderte som framstår som merket. Desom er «innenfor» merker det ikke . Det er de som er i sitt rette element, og som fisken i vannet er de uten bevissthet om vannets beskaffenhet. Skammen er derfor en interessant kategori, fordi den synliggjør og gestalter dette «elementære» som ellers unnslipper vår forståelse. Alle som har opplevd skam, vil vite at skammen erkjennes rent fysisk, som en deformitet som forvansker kroppen. Skammen er nettopp klebrig, den formelig klistrer seg til huden, som en maske som ikke kan tas av.
*
Å bryte gjennom slike meningsklistre er vanskelig, nettopp fordi denne mening er sammensatt, flytende og i stor grad selvrefererende. Den lar seg ikke logisk avgrense eller analysere presist. Den tilhører en implisitt førforståelse. Det er imidlertid i denne førforståelse vi må lete hvis vi skal forstå hvorfor denne selvrefererende grensemarkering får en slik systematisk kjønnskarakter - hvorfor det i så stor grad er menns eksklusive rom som avgrenser kvinners og ikke omvendt. For i utgangspunktet er det jo ingenting som tilsier at det nødvendigvis skal være slik. Makt som grense sier i og for seg ingenting om kjønn - den symbolske «logikk» jeg her har forsøkt å antyde er i prinsippet ganske «kjønnsløs». Hvordan skal vi da forstå at denne logikk i praksis fylles med så bastante former for kjønnssymbolikk?
Jeg jobber for tiden med arbeidsorganisasjoner som kjønnsstrukturer, og i denne sammenheng er jeg gang på gang blitt slått av nettopp det bastante i en slik selvrefererende grenselogikk. Jeg er begynt å si at vis meg en hvilken som helst arbeidsorganisasjon, og jeg skal påta meg å peke ut på forhånd med ganske stor nøyaktighet hvor i organisasjonen kvinner og menn befinner seg, hva slags arbeid de har og hva slags sosiale rom de er tildelt. Og dette gjelder ikke bare det vertikale hierarkiet med menn i ledende og kvinner i underordnede posisjoner. Det gjelder i like stor grad det horisontale kjønnsskillet mellom ulike typer jobber. Det er nesten som om den kjønnsmessige arbeidsdeling her følger en slags lovmessighet som setter seg gjennom bak aktørenes rygg, den behøver verken å være intendert eller planlagt. Det bare blir sånn.
Noe av det mest interessante ved denne type kjønnsstrukturer er at grensene er så ekstremt tydelige. De er ikke usynlige i det hele tatt. Kjønnsgrensene i organisasjoner lar seg rett og slett lese rett ut fra organisasjonskartet. Her finner vi områder med bare menn, her er det en enslig dame blant herrene, her er det kanskje et par enslige menn, her jobber det bare kvinner.Og så finnes det noen jobbkategorier hvor begge kjønn er noenlunde likt representert, og som framstår som tilnærmet kjønnsnøytrale. Men sett under ett framtrer de allerfleste organisasjoner som inndelt i en serie kjønnede kategorier, nesten som et antropologisk slektskapskart.
Altså: grensene er helt åpenbare. Og samtidig har jeg opplevd gang på gang at organisasjonens egne medlemmer ikke legger merke til dem. Dette gjelder vel og merke først og fremst de konkrete skillelinjer i selve jobbene, det mer generelle vertikale kjønnshierarkiet er det etterhver ganske mye oppmerksomhet på. Men de åpenbare kjønnsskillene i jobbene forblir på en underlig måte ikke-erkjent. Tre eksempler, alle fra siste året. Jeg kom inn i en liten ingeniørbedrift og satt og studerte organisasjonskartet sammen med personalsjefen. «Jeg ser at dere utelukkende har kvinner blant de tekniske tegnerne», sa jeg. «Å, har vi det», sa hun, «det har jeg aldri tenkt på». Like etter besøkte jeg et skipsverft, hvor de gjennom de siste år har rekruttert en god del kvinner til produksjonen - altså til tradisjonelt «mannsarbeid». Jeg spurte hvorfor så og si alle kvinnene var sveisere. Heller ikke dette var noe de hadde sett eller reflektert over. Jeg foretok også intervjuer på det sentrale hovedkontoret innen et konsern - en utpreget «kontorbedrift». Her intervjuet jeg en ung, nyansatt kvinnelig informasjonskonsulent - meget velutdannet. Hun fortalte at hun så og si daglig måtte slåss mot «sekretærsyndromet». Alle de mannlige sjefene (med unntak av hennes egen), håndterte henne mer eller mindre ubevisst som sekretær, fordi, som hun sa, «det er det kvinnene tradisjonelt har vært i denne bedriften».
Disse eksemplene handler alle om kjønn som kategori - eller kanskje vi heller skulle si at de handler om kvinnekjønn som kategori. For det jeg vil fram til her, er at det synes å eksistere visse «ubevisste» kjønnskulturelle føringer innen f.eks. arbeidsorganisasjoner som nettopp fungerer som førforståelser for hvor det er «naturlig» at kvinner er - og hva som er «naturlig» for dem å gjøre. Dette kunne selvsagt også snus, ved å si at slike førforståelser også gjelder menn. Likevel tror jeg at vi her står overfor en viktig assymmetri - ved at det kategoriske ved en slik kjønnsforståelse først og fremst gjelder kvinner. Menn kan - og har historisk sett alltid kunnet - spre seg over et langt større oppgavefelt enn kvinner, både i arbeidslivet og i samfunnet forøvrig. Jeg vil derfor hevde at «mannlighet» ikke er en symbolsk kategori av samme type, eller av samme orden som «kvinnelighet». Det mannlige finnes i en viss forstand overalt - som en overordnet «meta-kategori» som omfatter høyst ulike typer menn. Det er kvinneligheten som framstår som avgrenset, innrammet og segregert til bestemte områder. (Dette er en hypotese. Den er absolutt diskutabel).
Jeg tror det er derfor at grensene som definerer disse kvinnerommene - eller kvinnelommene - i organisasjoner ikke blir synlige. De er faktisk for åpenbare. De tilsvarer våre implisitte forventninger, de viser tilbake til en kulturell kjønnskode som vi kjenner så godt at vi ikke gjenkjenner den. De viser tilbake til doxa - til rommet for det gitte, de skjulte premisser som rammer inn vår forestillingsverden.
*
Jeg vil derfor påstå at makt som grense ikke er noe usynlig fenomen når det gjelder kjønn. Grensene er tydelige nok. Det som er usynlig er de kulturelle prosesser som ligger bak og definerer denne grenseetableringen, den form for underliggende «systemlogikk» som bidrar til at disse grenser framtrer som selvsagte og naturlige.
Hvordan kan vi nærme oss denne kulturelle logikk? Jeg har vært inne på det selvrefererende som et vesentlig poeng - dette med at symbolske rom blir «kvinnelige» eller «mannlige» rett og slett fordi de befolkes av kvinner eller menn. Dette er en slags variant av Judith Butlers teori om kjønn som «siterende praksis» - hvis et fenomen gjentas ofte nok, oppfatter vi at det «er» slik. Så lenge nesten alle sekretærer er kvinner, blir sekretæryrket et «kvinnelig» domene. En gang var dette faktisk et mannsyrke.
Likevel er det noe som glipper her. For det er noe mer som foregår. I hvert fall er jeg overbevist om at det er noe mer som foregår. Dette «noe» er nettopp det «bøygaktige», dette ugripbare som synes å klebe ved kvinnekjønnet som kategori. Og jeg tror at dette «noe» kanskje bringer oss over til forholdet mellom eksklusjonen og underordningen. For ikke å snakke om forholdet mellom underordning og invasjon.
Hvordan skal vi forstå det faktum at kvinnelige symbolske rom - og her mener jeg altså rom hvor kvinner er i overveiende flertall - nærmest systematisk synes å være kjennetegnet på den ene siden av å være innrammet og omsluttet, og på den andre siden av manglende grenser? For hvis vi ser nærmere på den kjønnsmessige arbeidsdelingen i samfunnet, vil vi finne at så og si alle oppgaver hvor man ikke kan trekke klare grenser mellom seg selv og andre, og i særdeleshet oppgaver som innebærer kroppslig og emosjonell tilgjengelighet, er overbefolket av kvinner - samtidig som disse oppgaver også i høy grad er avgrenset, definert og styrt utenfra. Hva slags paradoksale rom er dette - som både er strengt innkapslet og åpne for invasjoner?
Svaret ligger kanskje nærmere enn vi tror. For er ikke dette nettopp familiens og den privatiserte intimsfærens kvinnerom - det rommet hvor kvinners symbolske hovedfunksjon gjennom hele modernitetens epoke har vært å være seksuelt, emosjonelt og personlig tilgjengelige innen den omsluttende rammen av det hellige alminnelige ekteskap? Denne private, intimiserte kvinnelighet,
slik den er blitt utformet som kulturell gestalt, er på en og samme tid ekskludert fra menns verden, innrammet av det mannlige og potensielt åpen for menn. Og mitt argument vil være at denne utskilte, omsluttede og invaderbare kvinnelighet i symbolsk forstand utgjør modernitetens hegemoniske kvinnebilde. Det er et kvinnebilde som er født av industrialismens skille mellom arbeid og familie, utviklet og formet gjennom romantikkens privatiserte kvinnefigur og videreført helt fram til vår egen tid. Vi snakker om en kulturell kjønnskode med dype røtter.
Og jeg tror - og her nærmer vi oss det vanskelige - at selve kjernen i denne kvinnelighet, den symbolske akse den dreier seg om, verken handler om reproduktive oppgaver eller omsorgsforpliktelser. Selv om dette utvilsomt er viktig. Min hypotese er at den handler om en heteroseksuell kjønnskontrakt som tilsier at kvinner skal være seksuelt og emosjonelt tilgjengelige for menn. At dette er den kulturelle «bottom-line» så og si, som angir de mest grunnleggende grensene for kvinnelighetens domene.
Jeg tror derfor ikke det er tilfeldig at kvinners tiltakende «invadering» av det offentlige rom i våre dager kulturelt sett motsvares av en tiltakende seksualisering av kvinnekroppen. Det er som om det skjer en prosess av kulturell reforhandling av det kvinnelige: ja, dere skal få lov til å være her, men husk at dere egentlig hører hjemme i det private rommet, som åpen og tilgjengelig kropp. Dagens mediabilde kan her stå som et tydelig eksempel på denne tiltakende vesensbestemmelse av det kvinnelige. Og mitt poeng vil her være at det omfattende «skjønnhetstyranniet» som i dagens situasjon synes å utvikle seg med en slags epidemisk styrke, ikke først og fremst innebærer en diskriminering av alle kvinner som ikke er unge og fagre. Det innebærer dypest sett en re-privatisering av kvinneligheten som kategori.
Jeg lurer derfor på om ikke nettopp slike seksualiseringsprosesser gjør oss istand til å observere, i tilnærmet ren form, en type grunnleggende maktmekanismer overfor kvinner som kombinerer eksklusjonen, underordningen og invasjonen - gjennom å hensette kvinnekjønnet kollektivt til den private intimsfære. Og at disse prosesser, fordi de kanskje befinner seg ekstremt nær det Bourdieu’ske doxa, representerer en form for grensemarkeringer det er uhyre viktig å avdekke, forstå og analysere. Jeg skal avslutte dette innlegget med to små eksempler fra virkeligheten - to cases - som kan illustrere de enormt fortettede og «meningsmettede» symbolske mekanismer som er på gang i slike prosesser.
Det første eksemplet er hentet fra næringslivet, og ligger noen år tibake i tid. Scenen er et opplæringskurs for arbeidsledere i et større bedriftskonsern. En høytstående direktør er tilstede for å kaste glans over forsamlingen, som består av ca. 20 mannlige og 1 kvinnelig kursdeltaker (arbeidsledere), pluss kursledelsen og en ekstern forsker. Under festmiddagen om kvelden holder direktøren en tale, som avsluttes med en av de vitser som jeg har latt meg fortelle var meget vanlige innen dette selskapet på denne tiden - dette er ca. ti år siden. Vitsen handler om en gruppe mannlige mellomledere som er på faglig kurs i Hamburg, og som om kvelden tar seg en tur i byens horestrøk. Tilbake på hotellet neste morgen er det en som lener seg over frokostbordet og spør sin kollega: «Du - hvordan syntes du det var?» Den andre tenker seg om, før han lener seg fortrolig tilbake og svarer: «Å du vet - det er nå så rart med det. Ikke et vondt ord om kona - men fagfolk er nå fagfolk da.»
Jeg har i alle år etterpå tenkt på hvor enormt meningstett dette eksemplet er. Jeg mener, det inneholder nesten alt situasjonen krever. Ikke bare setter selve historien med et par setninger kvinnens egentlige fag på ettertrykkelig plass, dette skjer også i en kontekst hvor nettopp faglighet er selve temaet. Kurset er til overmål dette selskapet første formelle arbeidslederkurs, og i salen sitter selskapets aller første kvinnelige arbeidsleder. Det er en av selskapets direktører som velger denne måten å kommentere situasjonen på, og det skjer i full offentlighet, med en ekstern forsker tilstede - som om det overhodet ikke var noe problematisk i denne form for markering av kjønn som fag, og dermed av makt som grense. Og det er antakelig nettopp poenget. Jeg gjentar: dette er doxa. Vi befinner oss i rommet for det selvfølgelige.
Det andre eksemplet er kanskje enda bedre. Det har absolutt alt. Scenen er også denne gang arbeidslivet - nærmere bestemt en større kompetansebedrift - og vi befinner oss nok en gang i en seminarsituasjon, hvor en gruppe personer fra bedriften er forsamlet. I baren om kvelden kommer samtalen inn på et kjent fagmiljø hvor det jobber mange kvinner. En av herrene utbryter da følgende: «Ja, men er ikke det bare et sånt lesbisk høl, da?»
Allmenn latter og munterhet. End of scene. Teppefall.
Dette eksemplet er så meningstett at det nesten ikke lar seg analysere. De metaforiske koblinger står formelig i kø. Jeg mener, tenk på uttrykket «lesbisk høl». Fittstimen til Stig Malm kan bare gå og legge seg. For her er det ikke bare snakk om fitter sånn i sin alminnelighet, altså det vanlige «hølet». Det er lesbiske fitter det dreier seg om - og disse er åpenbart å betrakte som en spesiell type «høl». Det interessante er selvsagt hvorfor det, og hva som gjør akkurat dette hølet velegnet som en slik effektiv eksklusjonsmarkør når det gjelder kompetanse. Er implikasjonen her at dette hølet ikke lar seg knulle - av menn - og at dets innehavere derfor ikke kan tas alvorlig som fagpersoner? Betyr dette i såfall at et «heteroseksuelt høl» faktisk er et godkjent kompetansekriterium ? Eller er implikasjonen snarere - nok en gang - at kvinners inntreden i faglige sammenhenger forventes å kunne krydres med diverse påminnelser om hva slags fag de egentlig er gode til, og at lesbiske høl er uegnet til dette formål?
Kanskje meningen i siste instans er at dette hølet nok burde hatt seg et knull, sånn a la Ulf Lundell, for å få en smak på hva skikkelig faglighet er? Med andre ord at kvinner bare kan bli gode fagpersoner hvis de lar seg inseminere av menn? Eller - at dette hølet vil ingen vettug mann assosieres med, og derfor bør det heller ikke bli noe av den faglige karrieren?
Det går an å snu og vende på dette i det uendelige. Metaforenes veier er tallrike, og jeg vil på ingen måte påta meg å gi en uttømmende fortolkning av det lesbiske hølets betydning i denne bedriftsforsamlingens symbolske univers. Poenget er imidlertid at denne type utsagn synes å treffe noe vesentlig i ganske mange former for bedriftskultur - at de faktisk fungerer som adekvate eksklusjonsmekanismer i forhold til kvinner. De virker. Hvis ikke ville de ikke kunne brukes.
Samtidig er det selvsagt også et spørsmål om hvordan de brukes. For det er vel heller ikke tilfeldig at denne type utsagn har en tendens til å framføres i en form for dunkel «halvoffentlighet» - som nettopp i baren, eller i badstua, eller i andre former for tilnærmet lukkede rom, hvor eksklusiviteten allerede er etablert. De tåler ikke helt dagens lys. Det var som kjent her Stig Malm begikk sin store tabbe - at han forvekslet maktens lukkede rom med det offentlige meningsrommet. I denne forstand er strengt tatt heller ikke det første eksemplet - fra arbeidslederkurset - et eksempel på full offentlighet. Også dette var et beskyttet rom, som under vanlige omstendigheter ikke ville vært utfordret.
Så kanskje vi når alt kommer til alt kan snakke om «usynlige» grenser likevel. I form av nettopp slike skjulte grensetableringer som når de skjer, gjerne skjer fordekt og på bakrommet, og derfor
er uhyre vanskelig å avsløre. Og de er ikke minst vanskelige å avsløre fordi selve avsløringen er pinlig. Det gjør faktisk vondt. Derfor gjør vi det også så sjelden.
*
Jeg tror jeg skal stoppe her. Jeg startet med Den Store Bøygen som en metafor for dette med kjønn, makt og grenser, og er endt opp med «det lesbiske hølet». Aner vi en sammenheng her? Jeg tror det er en slik sammenheng, og at makt som kjønnsgrense i siste instans er koblet opp til en spesifikk heteroseksuell kjønnkontrakt, som fremdeles er sterk nok til å kunne aktiviseres når kvinner truer visse typer hegemoniske mannsrom. Hvis dette er riktig, blir spørsmålet kanskje til syvende og sist hvor grensene går for denne form for mannlighet - og for den kvinnelighet som så ofte framstår som dens lojale partner.