I Klassekampen 8.1.02 kommenterer Erling Fossen min dagbladkronikk på julaften. Han pensler ut fire punkter: 1. Mye makt er flyttet til internasjonale finansmarkeder. De ligger utenfor nasjonalstatenes kontroll. 2. En vesentlig drivkraft bak internasjonal migrasjon er etterspørsel etter kompetanse, særlig IT-kompetanse. 3. De store byene er sentre for kulturell innovasjon og maktutøvelse på global basis. 4. Derfor bør en maktutredning legge hovedvekten på globale markeder og lokalt demokrati.
Fossen formulerer seg annerledes og litt spissere, men jeg tror dette dekker hva han mener. Det ville for eksempel være urimelig å tilskrive ham den mening at etterspørsel etter kompetanse er eneste årsak til migrasjon, og at flukt fra krig, forfølgelse eller økonomisk underutvikling er uten betydning, selv om han ikke nevner disse faktorene.
Med forbehold for punkt 4 er jeg helt enig. Men Fossen skaper uklarhet når han dessuten flesker til og skriver at "globalisering er en irreversibel prosess som overflødiggjør nasjonen." Dette er noe helt annet enn sitatet han henter fra Manuell Castells: "Networks, rather than countries or economic areas, are the true architectures of the new global economy." Hvis "the new global economy" henviser til internasjonale finansmarkeder, slik Fossen selv konkretiserer det, er det lett å være enig. Men hvis det skal bety at noe nær all økonomisk virksomhet i dagens verden er globalisert, faller det på sin egen urimelighet. Om globaliseringen er irreversibel eller ikke, er et åpent spørsmål, og vel ikke så viktig. Den interessante påstanden er at nasjonen blir overflødig. Jeg er ikke sikker på hva Fossen egentlig mener med det, men la meg peke på noen poenger som bør være med i debatten.
Nasjonalstaten har vært og er under press i de siste tiårene. Mange har pekt på dette. Fossen har gjort det, Makt- og demokratiutredningen likeså. Nasjonalstatens to elementer, stat og nasjon, har i noen grad skilt lag. Europeiske stater er ikke like sterkt preget av nasjonale kulturer som før. Både i EU og i utenforlandet Norge er det vi forbinder med staten blitt mer fragmentert. Reguleringsoppgaver overføres oppover, til Brussel eller den europeiske sentralbanken i Frankfurt. Rettsutviklingen skjer også til dels internasjonalt, gjennom konvensjoner, avtaler eller bindende direktiver. Samtidig skjer det en desentralisering nedover til regioner og lokale nivåer. Denne formen for internasjonalisering vil høyst sannsynlig fortsette.
På noen punkter er staten svakere. Kredittpolitikken er liberalisert. Mange offentlige bedrifter og virksomheter er blitt privatisert. På andre punkter ekspanderer staten. Det ligger en enorm tyngde i de statlige budsjetter og markedsreguleringer, i utdanning og velferdsordninger. Det offentlige som arbeidsgiver og styringsinstans, og i Norge som eier, er mer omfattende enn noen gang. At staten endres betyr ikke at nasjonen forsvinner. Nasjonen er både et kultur- og et interessefellesskap. Oljen er et enkelt eksempel. Det er innbyggerne i nasjonalstaten Norge som har rett til inntektene, både nå og i fremtiden. Videre vil nasjonen i overskuelig fremtid være ramme for trygderettigheter og velferdsordninger, og for den største delen av kunnskapskapitalen som er opparbeidet gjennom utdanning og forskning. Et eventuelt EU-medlemsskap endrer lite på dette.
Mye retorikk om globalisering stammer fra USA. Det betyr at et amerikansk perspektiv blir bakt inn i mange vurderinger, både hos tilhengere og motstandere. Jeg påstår ikke at det gjelder Erling Fossen. Men hans innlegg har en form som innbyr til å reflektere over fenomenet. I USA har arbeiderbevegelsen alltid vært marginal, til forskjell fra Europa. Den dominerende retningen i amerikansk samfunnskritikk er hva jeg vil kalle en nostalgisk republikanisme. Alternativet til big business er de små enheter av familiegårder, landsbyer og lokalsamfunn som i hovedsak er selvforsynte. De bytter varer i omfattende markeder der ingen er så store at de kan utøve markedsmakt. Hippie-kommunene på 60- og 70-tallet var en hyperromantisk versjon av denne drømmen. Mye av den samme tankegangen finnes i en moderne anarkisme med brodd mot storindustri, big government og stormaktspolitikk.
Fossen tegner et liknende bilde, av en internasjonal økonomi med omfattende markeder som ikke kan kontrolleres av noen stater. Der opererer det i grunnen ikke store bedrifter, for kjerneproduksjonen er outsourcet til nettverk av mange små. De små er de virkelige aktørene. Mange vil føye til: Foreløpig er småprodusentene dominert av hovedkvarterene for multinasjonale selskaper. Hvis disse utbytterorganisasjonene blir borte kan de mindre enhetene fungerer på egne premisser. Internett, ikke finanskapitalens nettverk, skal bygge kommunikasjonen mellom dem. Slik forstår jeg for eksempel Naomi Klein.
Små enheter og store markeder - det er jo en klassisk liberal visjon. Dens nye og radikale versjon setter søkelys på avskyelige sider ved den internasjonale kapitalismen: uverdige arbeidsforhold, ufrihet, underbetaling og miljøødeleggelser. Betydningen av lokaldemokrati understrekes. Alt dette er meget bra. Men Fossen og andre undervurderer betydningen av politiske institusjoner, rettssikkerhet og sosiale rettigheter, hva enten det er i vår verdensdel eller i fattige land. I en postindustriell verden er lokaldemokratiet helt avhengig av større og mer omfattende demokratiske institusjoner, enten de er forankret på nasjonalt nivå eller i avtaler mellom stater. Stater har nok mange skyggesider. Men dessverre blir ikke internasjonal kapitalisme temmet av Internett og lokalt demokrati.
Det er urealistisk å tro at internasjonal finanskapital kan styres omtrent på linje med økonomisk politikk innen dagens nasjonalstater. Men likevel danner stater og overnasjonale organer grunnlaget for individuelle rettigheter og internasjonale rettsforhold. Uten dem vil ikke fattige land kunne komme seg opp av hengemyra, verken politisk eller økonomisk. Dagens Zimbabwe er en trist illustrasjon.
Et annet problem i denne sammenhengen, som fortjener mye debatt, er hva slags internasjonal rettsorden som ser ut til å vokse frem. Atskillig tyder på at den amerikanske rettsordenen blir dominerende i det internasjonale samfunn, og det er ikke noen fordel sett fra Europa.
Engelstad helgarderer, sier Fossen. Det kan ikke Fossen kritiseres for. Mange tips er gode, men han leverer inn tippelappen uten å fylle ut alle kampene.