I Dagsavisen 30.11.01 kommenterer Arne Strand maktspillet i de to siste store mediebegivenheter: Bondeviks kabinettspørsmål og Røkkes seier i striden om Kværner. "Hvor ligger makten i Norge?" spør han, "I Stortinget eller på Aker Brygge?" Og han fortsetter: "Maktutrederne må gjerne smile overbærende av slike spørsmål." Det ser jeg ingen grunn til. Spørsmålene er betimelige. Men når den erfarne kommentatoren Strand bruker Carl I. Hagen og Kjell Inge Røkke som eksempler, blir den langsiktige makten i politikken for tonet for mye ned. Det gjelder både Hagens makt i Stortinget og Røkkes makt i sammenlikning med Stortinget.
"Hagens råkjør mot regjeringen førte ikke til annet enn et kabinettspørsmål fra statsministeren," skriver Strand. "Hagens innflytelse på statsbudsjettet er derimot svært liten." Tja. Hagen var vel klar over at han ikke ville få mer gjennom i årets statsbudsjett. Likevel tvang han frem et kabinettspørsmål. Det må ses som ledd i en klar maktstrategi, nemlig å bygge en plattform for press i andre saker i fremtiden. Hvis Bondevik ikke kan stille kabinettspørsmål i tide og utide, samtidig som han må søke støtte fra Fremskrittspartiet, må han jo gi etter for press fra FrP i fremtiden. Det vet en dreven taktiker som Bondevik utmerket godt - selv om han gjorde hva han kunne for å bagatellisere at han stilte kabinettspørsmål 40 dager etter tiltredelsen. Allerede to dager senere kom det signaler om at regjeringen var mer innstilt på forståelse med Arbeiderpartiet - rimeligvis for å løsne grepet fra Hagens klør.
Når vi flytter blikket over fra politikk til næringsliv, gjelder det å fastholde det langsiktige perspektivet. " utfallet av kampen om Kværner har større direkte betydning for mennesker og arbeidsplasser i Norge, enn de siste ukers tautrekking i Stortinget om statsbudsjettet," skriver Strand. Om utsagnet tas bokstavelig har han sine ord i behold. Men det får politikernes makt til å virke atskillig mindre enn den faktisk er. Statsbudsjettet har avgjørende betydning for hele landets økonomi, og for arbeidsplassene både i privat og offentlig sektor. Det er klart erkjent av et stort flertall på Stortinget, og derfor fremkaller det forholdsvis lite dramatikk. Dramatikken blir ofte sterkere i mindre saker. Makten er ikke nødvendigvis mest tydelig der den er sterkest.
Samtidig har Strand rett i at staten har fått mindre makt i forhold til næringslivet. Tre nærliggende årsaker bør nevnes, det finnes sikkert flere. Kredittpolitikken er liberalisert og de makro-økonomiske styringsinstrumentene har vært svekket siden tidlig i 1980-årene. Norsk økonomi er blitt internasjonalisert, ikke minst gjelder det liberaliseringen av kapitalmarkedene etter vår inntreden i EØS. Og det har skjedd en forskyvning av hegemoni - ideologisk makt - fra politikk til næringsliv.
Endringene når det gjelder internasjonalisering og makro-økonomisk styring har en langsiktig karakter. Men det finnes andre kilder til makt, slik at politikernes makt i forhold til næringslivet går i bølger. I første halvdel av 1980-årene kom de gamle sosialdemokratiske styringsideene på defensiven. Høyrebølgen den gang falt sammen med liberalisering av kredittmarkedet og økt aktivitet på børsen. Men høyrebølgen falt mot slutten av 1980-årene, i møtet med rekordlave oljepriser, økt regulering av inntektsoppgjørene, bankkrise og statsovertakelse av forretningsbankene. Sammen med avkastningen av oljevirksomheten og nyvinninger i kommunikasjonsteknologi samlet dette enorme ressurser på politikernes hånd, både penger og makt. I de senere år er bildet snudd igjen. Næringslivet er på offensiven, og staten selger seg ut av deler av de virksomhetene den eier. Men hvor langt det vil gå og hvor lenge det vil vare, er ikke gitt. Uansett vil staten være en meget stor eier i norsk næringsliv i mange år, og dens øvrige roller i økonomien er der like fullt.
En som er klar over det er Kjell Inge Røkke. Overtakelsen av Kværner har gitt ham en dominerende plass på Aker brygge. Men nå som Røkke er blitt den største, legger han om stilen. Han søker legitimitet, og får det. Pengenes fascinasjonskraft er så sterk at han greier å bli helgenforklart av redaktører over hele spekteret. Det bidrar til å øke Røkkes makt ytterligere. At han tar med Yngve Hågensen og Tore Tønne i Kværners styre, er som Strand sier, godt politisk håndverk. Men det uttrykker noe mer. Den som er blitt virkelig stor i næringslivet innser etter hvert at han også er avhengig av makten andre steder, og skjønner hvor stor betydning politikken faktisk har, også for næringslivets praktikere. Da er det smart å ha med erfarne politikere, som kan åpne dører til politikkens maktsentre. For staten styrer både rammebetingelser og pengestrømmer som næringslivet er avhengig av.