Makten utredes. I bøker, rapporter, artikler. Det er allerede blitt mange, og flere følger. Mengden av trykksider opplyser, men kan også skjule hva Maktutredningen egentlig tenker på. Nå har makten har vært utredet før. Hva skal vi med en maktutredning til, selv om det er 20 år siden sist? Er ikke makten den samme? Både ja og nei. Feltene der makten utøves og avmakten lammer har endret seg. Faktisk veldig mye når en ser nærmere etter. Makt er forskjøvet mellom politikk og næringsliv, mellom eiere og ledere, mellom myndigheter og borgere, mellom Norge og utlandet. Forståelsen av makt er heller ikke hva den var.
Den første norske maktutredningen handlet om Arbeiderpartistatens sene stadium. Den kan sammenfattes i to slagord, etter artikler som ble mye lest i sin tid. Det første lyder: "Markedsforvitring og statsbygging". Det er utlagt: Nå - altså da - er det ikke markedskreftene som rår. Markedsaktørene unndrar seg konkurranse, de søker inn i statens lune favn. Der venter Kleppe-pakker med selektive støttetiltak til utsatt industri. Det andre slagordet lyder: "Den segmenterte stat". Det betyr: Staten er ikke lenger enhetlig. I stedet er den delt opp i segmenter, hver med sine særinteresser. Landbrukssegmentet var eksempel på en møteplass for Stortingets landbrukskomite, Landbruksdepartementet og landbrukets interesseorganisasjoner. Slagordet kan altså omformuleres til "Statsforvitring og sektorbygging."
Den pågående Maktutredningen kunne jo matche med et tilsvarende grep: "Sektorforskyvning og styringsforvitring". Saklig sett er det riktig, det kan bare ikke sies sånn. Men her er en metafor som kan være brukbar: "Grunnen beveger seg under huset. Det knaker i sammenføyningene." Selvsagt er mye ved det gamle. Det er det alltid. At maktens byggverk knaker i sammenføyningene betyr ikke at de faller i grus. Regjeringskvartalene står, det samme gjør Haukeland sykehus, Aker brygge og Nidarosdomen. Norge er et lite land, som ennå bare halvveis er blitt pluralistisk. Så samfunnet virker jo ganske solid. Demokratiet er ikke truet. Likevel, vi hører at det knaker. Noen eksempler gjør metaforen til et meningsfylt bilde.
Stortinget er mest et sandpåstrøingsorgan, mente de første maktutrederne. Ingen tror det i dag. Siden 1971 har vi hatt 14 regjeringer. Bare i 1983-1985, utgikk regjeringen av et flertall i Stortinget. Den nåværende regjeringsdannelsen skiller seg ikke ut. Stortingsregjereri betyr at makt flyttes til de folkevalgte. Men økt makt i forhold til regjeringen har ikke gitt Stortinget økt makt i samfunnet. Snarere omvendt. Handlekraften er blitt mindre. Sammenlikn oppbyggingen av norsk oljevirksomhet fra begynnelsen av 1970-tallet med de kaotiske strukturendringene i norsk finansvirksomhet på 1990-tallet. Det mangler ikke vilje til makt, verken i politikk eller næringsliv. Men viljen er blitt slik at den hemmer evnen.
Før var problemet privat rikdom og offentlig fattigdom. Nå fremtrer det som statlig rikdom og offentlig fattigdom. Bruken av oljepenger ble løftet ut av politikken for å beskytte Stortinget mot seg selv. Å binde seg selv kan øke ens makt. Men folks forventninger blir ikke mindre av at politikernes handlingsrom blir det. Da kjennes det bra å ha en handlingsregel på lur. Det er bare at selvbinding med løse knuter ikke kan virke. Både tiltro og makt går tapt.
Den første maktutredningen tok det for gitt at nasjonen var rammen om makten i samfunnet. Staten var å betrakte omtrent som landsstyret i et politisk parti. Overordnede vedtak iverksettes nedover i organisasjonen og utover i lokallagene. Tanken bak store deler av velferdsstatens fordelingspolitikk er fortsatt slik. Men modellen er ikke selvsagt og staten er ikke hva den var. Velferdsstaten er desentralisert til 435 velferdskommuner. Hver av dem vil gjøre ting på sin måte, samtidig som staten skal passe på at alle behandles likt. Legg til at vi i ti års tid har vært medlem av EØS, som forsyner oss med hundrevis av direktiver. Og at Norge som nasjon er forpliktet av en serie internasjonale konvensjoner som går foran norsk lov. Betyr det at nasjonalstatens tid er forbi? Bare delvis. Samsvaret mellom stat og nasjon er nok svakere. Det betyr ikke at det er mindre stat. Bare at staten har fått flere ansikter. Den blir mer som et trehodet troll, der det venstre hodet ikke blir enig med det høyre om hva som kreves for borgernes ve og vel. Borgerne påvirker nok nærmiljøet, men avstanden øker til de tunge rammebetingelsene.
Tilløpene til "avnasjonalisering" av nasjonalstatene i Europa har å gjøre med regionalisering, svekkelse av nasjonale høykulturer, og voksende etniske minoriteter. Det kan sammenfattes i begrepet identitetspolitikk. Inntil for kort tid siden var solidaritet begrunnet i at alle skal behandles likt. Nå blir solidaritet i økende grad oppfattet som behandling ut fra forskjeller. Alle skal ha lik anledning til å skille seg ut fra likhetsnormen, drive sin greie, leve i pakt med sin kultur. Velferdsstatens universalisme blir tøyet, for det er likhetstanken som begrunner retten til å være forskjellig. Men når likhet blir forskjell er det vanskeligere å argumentere for utjevning. Identitetspolitikk gir større kraft til enkeltgrupper. Evnen til å uttrykke allmenninteresser - mer allment hvordan samfunnet bør innrettes - blir heller dårligere. Vi får mer makt som gruppemedlemmer, mindre som samfunnsborgere.
Næringslivet, derimot, plages ikke av identitetspolitikk. Pengenes språk blir forstått på tvers av gruppegrenser og landegrenser. Et slags esperanto. Flere og flere har lært å snakke dette språket, som er forførende enkelt og vanskelig på en gang. De lærer det ved å investere på boligmarkedet, i aksjefond og aldersforsikring, gjennom bonuser, opsjoner og aksjepakker. Eierskapet blir spredt, for flere er eiere. Men konsentrasjonen av kapital blir også større. Dermed dannes grunnlag for en stor del av de enorme kapitalmengdene som flyter fra land til land. De presser frem omstrukturering av næringslivet i brå kast. Før hadde gamle penger en viss verdighet. "Nikkersadelen," sa vi i Norge, med respekt og forargelse. Nå er nye penger best. De som virkelig teller er styrtrike før de er 40, milliardærer før de er 50. Distansen fra adelsnikkers til krokodillesko er tilbakelagt på under 10 år. Likevel, det gjelder å ikke misforstå. De første maktutrederne beskrev en nasjonalt organisert kapitalisme. Kanskje til og med for sterkt organisert. Når kapitalismen blir mer internasjonal, blir den ikke deregulert, men omorganisert. Stadig omorganisert. I den nyorganiserte kapitalismen er det store flertallet av aktører små og uten makt. En mye mindre gruppe er de store aktørene som forvalter andres penger. De utøver makt, men ikke på egne vegne. Og så er det en liten gruppe som utøver makt i kraft av kontroll over digre pengebinger, et hoff av finansanalytikere og en hær av jurister. Deres makt hviler på egne ressurser, men også på begrensningene på andres handlinger. De er som springere og tårn på spillebrettet der de fleste er bønder som bare flyttes en rute ad gangen.
For 25 år ble maktutrederne kritisert for å glemme klassekampen. Kampgnyet er stilnet. Milliardærene er blitt folkehelter, til forveksling lik Tom Cruise og Leonardo DiCaprio. Bare at de er fra kystbyer og forsteder i Norge. De er som oss, de kunne nesten vært oss. Jennifer Lopez har penger fra før. Protesten på grasrota er ikke forstummet med klassekampen. Den går bare ikke på Cruise og DiCaprio. Heller mot staten, samfunnstoppene, idiotiske vedtak, helsekøer, for lite sosialhjelp, for mye sosialhjelp. Mest i mediene.
Pressen er ikke partibundet lenger, den er blitt kritisk. Det har gitt den større makt. Samfunnstoppene, som trekkes til ansvar for elendigheten, trives ikke like godt. De skiftes ut raskere. Statsminstre kommer og går, det samme gjør departementsråder, partiledere, konsernsjefer, styreformenn. At folk kommer og går, kan tyde på at systemet består. Ja, så noenlunde. Likevel, det høres tydelig at det knaker.