"Jeg har sluttet å se på TV." Slik åpner Jean-Philippe Toussaints roman La Télévision (1997). Hovedpersonen er en mannlig universitetsprofessor i kunsthistorie. Han har sendt familien på ferie til Italia for å få tid til å fullføre en avhandling om Tizian Vecellio (merk initialene). Så får han det ikke til. Han overmannes av abstinens. Det var "tilstand av uhåndgripelig og diffus smerte som skulle komme til å pine meg flere ganger i løpet av dagen, hver gang jeg ble sittende en stund foran det avslåtte Tv-apparatet i stuen …..Det kunne jo hende noe som var sterkere og mer uventet enn det som vanligvis hender oss i livet." Han kjenner suget etter noe som er enda mer virkelig enn virkeligheten.
"Vi har en vinner," sier den proffe programlederen i filmen Requiem for a Dream, og stirrer ut av Tv-apparatet. Den mannlige stemmen og det melkehvite lyset fra Tv-en strømmer inn i stuene verden over. "Og vinneren er Sara Goldfarb, kvinnen med det sjarmerende smilet, fløyet direkte inn fra Brooklyn, New York. Ta vel imot henne." Fattige Sara Goldfarb sitter foran Tv-en og ser seg selv - i fantasien - komme inn i Tv-studio, hvor publikum reiser seg og roper taktfast: "Vi vil ha Sara! Vi vil ha Sara!" Hun er ung, vakker og kledd i den røde kjolen som Seamore, mannen hennes, hadde elsket å se henne i. Det er mange år siden sist hun så ham. Sara tar kjolen frem fra skapet. Glidelåsen stopper nederst i ryggen. Derfor begynner Sara å slanke seg med en kur av piller som inneholder amfetamin. Til slutt er hun like tynn som kjolen, og vandrer rundt i stuen i en lykkerus som krever stadig sterkere doser. Hun er blitt ett med Sara Goldfarb på Tv-skjermen.
Hvordan ser verden ut når vi ser etter makten? For et par generasjoner siden ville den vært tydelig og vertikal. Makten hadde da form som en oppadstigende kurve eller som trappetrinnene i en stige. De vellykkede var strebere; de klatret langsomt oppover. Makten befant seg på "der oppe", på toppen, hos dem som befant seg høyere. Det å miste makten var en nedtur. De avmektige var dem som befant seg lengst nede, på bunnen; der hvor det ikke gikk an å synke dypere.
Den vertikale makten sprang ut av et samfunn med klare sosiale hierarkier. Det fantes konger og undersåtter, over- og underklasse, herrer og tjenere, over- og underordnede. "Vil herr direktøren ha en kopp kaffe?" sa sekretærene den gang. "Ut med deg, skitne Madame," sa servitørene på pene restauranter.
I dag er dette uaktuell tale. Noe har skjedd med samfunnet i Vesten, som gjør at makten ikke lenger fortoner seg hierarkisk og vertikal. Den makten som utfolder seg i livet til Sara Goldfarb og romanfiguren i La Télévision er horisontal. Den befinner seg på samme romlige plan som deg selv. Og den ytrer seg som overskridelser av grenser; grensene mellom det som er innenfor og utenfor, synlig og usynlig, tydelig og utydelig. Et Tv-apparat er ikke bare en kasse med en svart skjerm som hviler på en sokkel i en stue. Tv-en har krøpet inn i deg og blitt en del av din tanke, kropp og følelse. De bildene som dannes når de subjektive fantasibildene og Tv-bildene smelter sammen, gir opphav til den største lykke. Hvis du slår det av en dag og ikke lenger stirrer inn i skjermen, får du fysiske smerter. Det er bare én liten hake ved lykkerusen fra Tv-en: den kan føre lukt inn i helvete.
I den gamle verden var det subjektet som hadde makten over objektet. Tenk bare på de store offentlige parkene, som Versailles og Vigelandsanlegget. Her er naturen temmet og tuktet av mennesket og underlagt en streng, matematisk kontroll. Det var den vertikale maktens verden.
I det samfunnet hvor makten er blitt horisontal hevner objektet seg på subjektet: det trenger helt inn under huden på mennesket. Makten befinner seg ikke "der oppe"; den har trådt ned ved siden av deg. Her overskrider den grensene mellom subjekt og objekt, mellom det som er"utenfor" og det som er "innenfor" kroppen. Og det gjør den ved tegnenes hjelp. Og tegnene er medieskapte og globale; de springer ikke ut av stedegne og levende erfaringer. De herskende tegn er de samme overalt.
Tegnene virker gjennom sin forenkling av virkeligheten. De presser det individuelle og særegne inn i almene og stereotype bilder som gjør virkeligheten diffus: det levende livet blir utydelig og usynlig. De menneskene som friksjonsfritt faller innenfor tegnenes grenser, får sosial anerkjennelse, innflytelse og makt. Det er værdamenes domene. De som stritter imot og ikke går opp i det begjærte tegnet, faller utenfor det sosiale fellesskapet. Det er Sara Goldfarbs skjebne; kroppen hennes lot seg ikke forme etter reklamen. Den strittet imot og sendte henne lukt inn i galskapen.
Det er ikke bare kroppen som faller utenfor i det horisontale maktfeltet. Klisjeene og stereotypiene fratar deg også språket for din egen erfaring; de ordene som uttrykker det som er ditt blikk, din verden, din sjel. I Requiem for a Dream sørges det over tapet av den amerikanske drømmen om lykke. I den katolske kirken tenner de lys og holder messe for de døde. I den horisontale maktens samfunn er det bare en ting å gjøre: å la klokkene ringe inn til messe for menneskets sjel.