"Er kulturen i ferd med å anta skadelige proporsjoner?" Ja, mener Håvard Simensen i en kronikk i Aftenposten 18. august. Vi lever i et samfunn, skriver han, hvor kulturinstruktørene løper etter oss og skal sosialisere oss til alt: til å danse, synge, slappe av, snakke. Kulturen er blitt full av bør" og "må". Og mediene er allestedsnærværende som en diffus og utydelig makt. De henvender seg til den uklare målgruppen "de fleste", for å øke seeroppslutning og salgstall. I dette samfunnet legger "kulturen og medieverden seg mellom menneskene som et filter".
Dette er en beskrivelse av samfunnet som inviterer til en viktig debatt. For hvis Simensen har rett, så er det individuelle livsrommet, hvor vi føler oss fri til å tenke, erfare og fantasere selv, blitt invadert. Vi får ikke lenger puste. Hva kommer til å skje hvis stadig flere føler det slik - at samfunnet er noe de må beskytte seg mot? Og hvor aktørene i det offentlige rommet oppleves som fjernstyrte - som redskaper for marked og sosialiseringsmakt?
Simensen skiller ikke mellom kunst og kultur. Også derfor er kronikken hans et godt utgangspunkt for en prinsipiell kulturpolitisk diskusjon, for dette skillet er blitt uklart i politikken. Det politikerne sier om kunsten i valgkampen, har hittil begrenset seg til spørsmål om skattefritak og fordeling av penger.
Mitt bidrag til debatten er å ta fatt i det diffuse og utydelige i kulturen. Hvordan motvirker vi det forskjellsløse, som lar alt bli likt og upersonlig? Da må vi utover likhetssamfunnet, som har styrt politikken i den klassiske velferdsstaten. Det er en diskusjon som allerede foregår internasjonalt, blant annet i forsøket på å stake ut en ny kurs for bistandspolitikken. I UNESCO-rapporten Our Creative Diversity fra 1996, som beskriver visjonen for denne politikken, legger man sosialantropologen Claude Lévi-Strauss' kulturbegrep til grunn. Han sier det slik: "Kulturens verdi består i dens forskjellighet fra andre kulturer." Man motvirker det diffiuse og "like" ved å dyrke fram forskjeller.
I den klassiske bistandspolitikken arbeidet man ut fra et likhetsbegrep hvor Vestens verdier ble betraktet som universelle. Vi brukte vår egen velferdsstat som mønster på hvordan det gode samfunn og det gode liv skulle se ut i land som var forskjellige fra vårt eget. Jo mer "de andre" kom til å ligne "oss", desto mer vellykket var bistandsarbeidet. Og utvikling handlet om økonomisk vekst og om fordeling av materielle goder.
Bistandsarbeidet ble båret oppe av en lineær utviklingslogikk: det gikk bare en vei, og den gikk fremover; mot økt produktivitet og økte inntekter, og mot en mer demokratisk fordeling av velstanden. Modellen var besnærende nok: resultatene lot seg måle i tall. Kvalitet ble kvantitet.
I denne bistandsmodellen var synet på kultur instrumentelt, akkurat som det har vært og fremdeles er det i det norske samfunn. Kulturen har vært et middel til utjevning av sosiale og regionale ulikheter. Det man har oversett, er at synet på penger og fordeling av materielle goder også er en del av kulturen. Økonomien er en forståelseshorisont av forestillinger og symboler som alle andre deler av samfunnslivet.
Dette ble tydelig på 1990-tallet, hvor idéen om velferdsstaten tapte terreng: den var ikke lenger en selvsagt referansesramme for menneskers forestillinger om seg selv og det gode samfunn. Dermed kom politikken i krise. Den mistet tolkningsmakt som den autoritative instansen som gir innhold og mening til drømmen om det gode liv. Troen på utvikling som en kontinuerlig vekst av penger og produktivitet tapte legitimitet.
I dagens forsøk på å gi bistandspolitikken ny retning, er det ikke økonomisk vekst som står i fokus, men menneskelig vekst, "human development", som det heter i Our Creative Diversity. I et slikt perspektiv er fattigdom ikke bare mangel på penger og materielle goder, men også fravær av muligheter til å leve et meningsfullt liv. Ordet "utvikling" har fått nytt innhold: i tillegg til god helse og utdanning, betyr det hjelp til å utvide menneskets valgmuligheter.
Men hvordan skal vi utvide menneskets muligheter til velge et meningsfullt liv? Ja, da er vi rett over i kulturen. Det handler om individuelle livstolkninger og om kulturelle forestillinger og symboler som skaper og opprettholder sosiale fellesskap. Og det gjelder å skape forskjeller, for i et forskjellsløst samfunn er der ingen valg.
Mulighetene for å skape flere valgmuligheter er store. De forestillinger og symboler vi bruker i vår livstolkning er ikke lenger begrenset til den nasjonale kulturen, slik det var under den klassiske velferdsstaten. Vi lever i globaliseringens tidsalder, hvor både penger, forestillinger og symboler strømmer over landegrensene. Grunnlaget for "menneskelig utvikling" ligger derfor i møtet mellom ulike kulturer.
Men hva vil det si at kulturer møtes på en måte som skaper forskjeller? Her kan vi lære av egne erfaringer; av møtet mellom samisk og norsk kultur. I boken Råtekst (1999) skriver Brita Åse Klemetsen, som vokste opp i Kautokeino, at "det er i møtet med det norske samfunnet, samenes gamle "koloniherre", at jeg faktisk er mest samisk." Det er forskjellene som skaper bevissthet om hvem du er.
Men denne samiske bevisstheten innebærer ikke at Klemetsen opprettholder og rendyrker den samiske "kulturarven". Hun innrømmer mer enn gjerne at hun verken vet hvor lenge en blodpølse skal kokes eller kan kjøpe riktige bånd og sy sammen en kofte. Ja, hun kan ikke en gang kle på seg kofta med egen hjelp. Av kvinnerollene har hun valgt den norske; for som hun sier, "den samiske er utrolig tradisjonell og til tider mannssjåvinistisk". Men hun dyrker sitt samiske morsmål og strever for å utvide sitt ordforråd: "blar i ordbøker og lytter aktivt når andre snakker." Og hun følger med i samiske nyheter, lytter til samisk musikk og diskuterer ofte samiske spørsmål.
Klemtsen henter forestillinger og symboler fra to kulturer. Hun mikser og plukker det beste fra samisk og norsk. Dermed øker hun ikke bare sitt eget register av forestillinger og symboler som kan brukes til å gi livet innhold og mening. Det har oppstått noe nytt. I møtet mellom to kulturer skapes det livstolkninger og levemåter som er hybrider; steder av "annethet", for å låne et uttrykk fra Michel Foucault. Dermed øker valgmulighetene også for oss "norske": vi får nye kulturformer som kan brukes i vår egen dannelsesprosess.
Så langt har vi holdt oss til kultur i vid forstand. Det handler om livsformer og forestillinger i antropologisk betydning. Men skal registeret av livstolkninger økes, må vi også ta med oss kunsten: litteraturen, dansen, musikken, de bildende og de utøvende kunstartene. Og kunst og kultur er ikke det samme. Den beste kunsten er den som gjør motstand mot kulturen. God kunst er ikke bekreftelser på det som allerede er; det er bevisste forsøk på å bryte med nedarvede forestillinger. Kunst er å oppøve mulighetsssansen, som forfatteren Robert Musil sier.
Historien gir mange eksempler på denne motstanden mot kulturen. Tenk bare på kubismen i malerkunsten. Helt fra renessansen hadde malerne lagt seg tett opp til vår perseptuelle erfaring av virkeligheten; som også dannet grunnlaget for konstruksjonen av fotografiapparatet. Her sees verden fra ett blikk som holder seg stabilt på ett sted i rommet. Kubismen avbilder derimot sanseverdenen fra flere synspunkter. Betrakteren tvinges til å la blikket vandre rundt på billedflaten, slik at vi sanser en og samme gjenstand både forfra, bakfra og fra siden. Picasso skapte et alternativ til den alminnelige persepsjonen i kulturen.
Kunsten kan få oss til å se og erfare verden på radikalt nye måter. Derfor er den også bærer av et kritisk potensiale som er nødvendig i et samfunn som skal kalle seg et demokrati. Men da trenger vi en politikk for kunst og kultur som ikke bare konserverer det gamle, kulturarven, og håndterer kvalitet som noe kvantitativt. Forholdene må legges til rette for å skape noe nytt. Kunsten må ut av sosialiseringsmakten, og få et annet handlerom enn som "kunnskap" og "sosial trening". Den gode kunsten får vi først når den får eksistere i sin egen rett og ikke reduseres til kultur.
Alternativet til et samfunn uten kunst er ikke fristende: det er den forskjellsløse, diffuse og upersonlige verden som Simensen beskriver så godt. Derfor burde også kunstens vilkår bli en del av den kommende samfunnsdebatten.