"FLOTT INTERVJU I AVISEN! MED BILDE OG ALT! GRATULERER" sier min nabo. Vi haster forbi hverandre i trappen. "Ja, det var sikkert noen som ble intervjuet. Men det var ikke meg". Så ble det taust mellom oss. Vi stod der litt forlegne. Det var ikke mine ord som stod på trykk, de ordene jeg kjenner meg igjen i, tenkte jeg. Men hvem var det egentlig som var så flott - hvis det nå ikke var meg?
Det er mange av oss som lengter etter et eget språk - det autentiske språket som forteller om den egne og individuelle identiteten. Slik var det for Lillelord også, hovedpersonen i Johan Borgens triologi fra 1950-tallet om Wilfred Sagen. Lillelord vokste opp på Oslos beste vestkant, men begynte tidlig å utforske livet i de farlige randsonene utenfor sin egen klasses livsform og konvensjoner. Han var på leting etter seg selv, men verden føyet seg ikke etter hans lengsel. "De andre" stod alltid i veien. Han så dem for seg - som garn, feller og nett - ute etter å "ta" ham. Lengselen etter det autentiske jeg'et artet seg mer og mer som en flukt fra det sosiale rom - fra rollene og maskene som hadde makten hos "de andre".
Kritikerne likte ikke dette. De ønsket seg en fortelling i tråd med dannelsesromanens konvensjoner, der individet har en personlighetskjerne som er der fra begynnelsen og som formes underveis. Slik at man kan tale om "vekst" og "modning" i det sosiale fellesskapets tjeneste. Det hviler en eim av norsk moralisme over kritikken av Lillelords splittede liv og sjel. Hadde han levd i dagens ekspertsamfunn, ville de kanskje sagt: Hvorfor gikk ikke Wilfred Sagen til psykolog?
NOKON KJEM TIL Å KOMME heter et teaterstykke av Jon Fosse. Det handler om en Han og en Hun som flytter til et øde og forlatt hus på landet for å finne hverandre - for å bli ett i kjærligheten. Men huset de flytter inn i er allerede bebodd av "de andre". Den forrige eieren er til stede i mange tegn på liv - en uoppredd seng, fotografier på veggene, skapklinger noen har holdt i hånden, dørterskler som andre har slitt ned.
Slik er det med språket også. Vi har ingen identitet uavhengig av de ordene vi bruker for å fortelle hvem vi er. Og de har fått mening og toneleie fra livsformer som fantes lenge før oss. Ordene vi griper til i vår iver etter å si: "dette er meg", er allerede bebodd. Vi befinner oss i et språk som ikke er vårt eget. Selv i de mest fortrolige bekjennelser er vi innskrevet som "den andre". Det er språket, og ikke psyken, som er Lillelords problem. Det er en erfaring og en smerte som han deler med oss alle.
RÅTEKST heter en samling biografier som markedsføres under navn av feminisme. Det handler om kvinneliv ved tusenårsskiftet. Feministene har det fortrinn at de kan skrive i en frigjøringsdiskurs som gir leseren et løfte om å avsløre den makten som holder oss fanget i gamle kjønnsidentiteter slik at ordene mann og kvinne kan komme til å bety noe annet og mer i fremtiden. Men hva skjer når forfatterne av Råtekst skal befri oss fra kjønnets identitetsfigurer? Det gnistrer av skriveglede og livets lyst, men også av steder der teksten ikke føyer seg etter forfatteren. Blinde punkter. Som når kvinnene leter etter den gode seksualiteten og reduserer mannen til et sexobjekt. Samtidig som de beskriver mannens undertrykkelse av kvinnen i nettopp disse kategoriene. Her taler kvinnene om frigjøring i et språk som sleper tungt på de gamle betydningene av ordet mann.
Selve konseptet for "råtekstene" hviler på en kjønnskategori som livet har løpt fra. Det er lenge siden kvinne var et ord for en felles mentalitet som sammenfatter alle de viktigste erfaringene til kvinneindivider. Og i fravær av en kvinnementalitet kan vi heller ikke tilskrives entydige interesser som kan utmyntes i en politisk ideologi.
Dette er kvinnene ikke alene om. Også andre kollektive identiteter, som for eksempel klasseidentiteter som arbeiderklassen, er i ferd med å forsvinne. Råtekst handler mindre om kjønn enn om individualiseringsprosesesser, der dannelsen av jeg-identiteter står på spill. Derfor kan man i flere av biografiene bytte ut ordet kvinne med ordet mann. Den afrikanske mannen slåss med de samme stereotype identitetsfigurene som bokens "sjokoladepike" - en forestilling om at det med brunfargen følger en rå og utemmet seksualitet. Og samekvinnen som flytter fra Karasjok til Oslo møter mange av de samme utfordringene i sin selvforming som samemannen. De skal begge beherske og forene identitetsmarkører med opprinnelse i livsformer som i utgangspunktet er vidt forskjellige.
"JEG BLIR FORVIRRET AV MEG SELV" skriver en av råtekstkvinnene. "Forvirret fordi jeg har så mange roller og ikke klarer å bli hel i noen av dem". Det er blitt vanskeligere å gi livet en form som svarer til en sammenhengende fortelling. De fortellermønstrene vi har fått i arv hviler på en identitetsfigur som har tatt makten fra oss alle. Den styres av et språkbilde fra plantelivet - selvet som en kjerne. I denne identitetfiguren utmerker individet seg med egenskaper som er medfødte, og som det er den enkeltes moralske ansvar å foredle og utvilkle. Identiteten er stabil - den er noe som forblir eller bør forbli seg selv lik gjennom et helt liv. Det er dette som kjennetegner en riktig kjernekar eller en kjernesunn person. I motsetning til alt det som synes uforenlig og som bare gjør seg gjeldende i noen, men ikke alle av livets virkefelt. Det var kjernen som identitetsmetafor som plaget Lillelord og som hjemsøker våre råtekstkvinner. For språkbildet åpner ikke opp for nye erfaringer. Det vender blikket vårt tilbake til en postulert opprinnelse i noe "indre", forkledd som natur. Det er metaforens makt over mennesket. Den er ikke ny. Vi møter den hos Ibsen også. Når Peer Gynt gransker seg selv og plages av at livet hans mest av alt ligner på en løk, der de sosiale rollene ligger utenpå hverandre lag på lag, spør han stadig: Kommer ikke kjernen snart for en dag? Erfaringene hans lar seg ikke sammenfatte i noe stabilt som forblir ett og det samme. Derfor ble han moralsk fordømt både av seg selv og andre.
Som identitetsmakt er metaforen "kjerne" sterkere enn mange ytre "makter". For den sitter i det språket vi bruker når vi taler om oss selv. Og styrer blikket vårt når vi betrakter andre.