Det er Arons biograf Nicolas Baverez som karakteriserer ham på denne måten, og det er ingen dårlig karakteristikk. Som Thucydid er Aron den interstatlige usikkerhetens analytiker, men med det 20. århundres erfaringer og samfunnsformer som bakgrunn.
Raymond Aron (1905-83) er en av de ruvende skikkelser i det 20. århundres sosiologi og statsvitenskap, med en omfattende produksjon innen samfunnsteori og politisk analyse. Han bidro sterkt til studiet av internasjonal politikk, særlig med den monumentale Paix et guerre entre les nations fra 1962 og tobindsverket Penser la Guerre: Clausewitz fra 1976. Han skrev også mindre bøker om atomalderens strategi, om amerikansk - og fransk - utenrikspolitikk, om den moderne krigens historie og om diplomatiets vilkår.
Som politisk kommentator var Aron liberal anti-kommunist, og sto som noe av en motpol til Sartre blant franske etterkrigs-intellektuelle. Han hadde vært i de Gaulles tjeneste i London under krigen, men var senere en nokså kritisk og distansert gaullist. Han ble en profilert politisk kommentator i den liberal-konservative avisen Le Figaro, og senere i ukeavisen L`Express. I 1955 ble han også professor ved Sorbonne, og i 1970 overtok han lærestolen i sosiologi ved Collège de France. Han hadde mottatt sterke impulser fra Max Weber, som han senere forholdt seg uavhengig til, og han regnes gjerne som realist i analysen av internasjonale forhold. Kort tid før han døde høsten 1983 utkom hans store Mémoires, der han legger hovedvekten på sin politiske og faglige utvikling.
Paix et guerre entre les nations er Arons hovedverk om internasjonale spørsmål. Det er en syntese av teoretisk refleksjon og aktuell kommentar - Aron som akademiker og publisist i samme grep, med et vell av informasjon som grunnlag for resonnementene. Dette er nettopp en moderne klassiker i studiet av internasjonal politikk.
Det er Arons variant av realisme i studiet av internasjonal politikk som er emnet her; hans premisser og argumentasjon; hans finkornede drøftelse av maktbegrepet; hans vekt på et historisk-sosiologisk perspektiv i analysen av politisk makt. Aron var realist med så mange nyanser og forbehold at standarddiskusjonen av skoleretninger ikke fanger ham inn.
Realisme i internasjonale studier
Realisme er betegnelsen på en synsmåte der politikk først og fremst er spørsmål om egeninteresse og maktkamp, ikke om moral, rettigheter og plikter. Realismen kan enten ta utgangspunkt i en forestilling om maktmotivet som grunnleggende drivkraft, eller i særtrekk ved det politiske - og internasjonale - system. I Thukydids klassiske verk om den pelopponesiske krig heter det at spartanerne gikk til krig av frykt for athenernes økende makt. Det var usikkerheten i et system uten overordnet myndighet som gjorde forkjøpskrigen til overlevelseskamp.
Machiavellis håndbok i maktteknikk for renessanse-fyrsten - Il Principe - ble en av den politiske realismens hovedtekster; Hobbes analyserte i Leviathan den anarkiske "naturtilstanden" som et system der usikkerhet gjorde overlevelseskampen til grunnvilkår. Forholdet mellom stater kunne fortsatt betraktes som en slik naturtilstand etter at statsdannelse hadde overvunnet naturtilstanden innad.
I det 20. århundre var realismen i internasjonale studier en reaksjon mot liberal idealisme, og den utviklet seg i vedvarende dialog med idealistiske og liberale forestillinger. Realister har gjerne lagt vekt på territorialstatenes rolle som sentrale aktører i verdenspolitikken, på betydninen av strategier for statlig overlevelse i usikre og fiendtlige omgivelser, på maktbestrebelser som rimelige, rasjonelle og uunngåelige i en usikker verden. Maktpolitikk kunne forklares og begrunnes ut fra grunnvilkår i internasjonale forhold (Buzan 1993).
Ulike begrunnelser for en realistisk posisjon i internasjonale studier gir Hans Morgenthau (Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace, 1948) og Kenneth Waltz (Theory of International Politics, 1979). Her gis de viktige teoretiske koordinatpunktene som Aron forholder seg til eller kan plasseres ut fra.
Morgenthau representerer det som gjerne kalles den klassiske realisme i studiet av internasjonal politikk. Han antar at politikken styres av faste lovmessigheter og at forskningen søker innsikt i disse lovmessighetene. Grunnlaget finner han først og fremst i maktmotivet som en del av den menneskelige natur. Trangen til selvhevdelse er maktmotivets politiske uttrykk, enten som et universelt trekk eller i det minste som en vedvarende mulighet. De politiske aktørenes selvhevdelse leder til konflikt, og i noen konflikter står mye på spill. Internasjonal politikk er i særlig grad konfliktfyllt, forsterket av en situasjon uten overordnet myndighet, men med en ujevn maktfordeling som kan true svakere enheters eksistens. De grunnleggende enhetene er stater, og statene forfølger i hovedsak sine nasjonale interesser knyttet til overlevelse, rikdom og status. Fraværet av overordnet autoritet, konfliktsituasjonen og den ujevne maktfordelingen gir grobunn for frykt, og frykten møtes gjennom militære allianser og maktbalanse. Felles moralnormer og rettsregler har svakt feste i et slikt mellomstatlig system. Det normative innslaget i Morgenthaus illusjonsløse realisme var en oppfordring til forsiktighet og kompromisser når relativt lite står på spill, for å ivareta grunnleggende sikkerhetsinteresser i en risikabel verden. På dette grunnlaget betraktet han f.eks. Vietnamkrigen som eventyrpolitikk i strid med fornuftige amerikanske prioriteringer.
Nyere varianter av realisme har gått ut på at makt- og sikkerhetspolitikkens primat kan forklares enklere enn ved forutsetninger om menneskenatur og maktmotivet som drivkraft. Det er tilstrekkelig å analysere den anarkiske strukturen som Hobbes beskrev - usikkerheten i et internasjonalt system uten overordnet myndighet. Kenneth Waltz` teori er en slik strukturell realisme. Her betraktes internasjonal politikk som en funksjon av i hovedsak to grunnvilkår: anarkiet - fraværet av felles myndighet - som et ordnende prinsipp, og maktfordelingen som en variabel faktor. Dette betyr ikke at makt i ulike former (økonomisk, strategisk, militær) er det eneste av betydning i forholdet mellom stater, men det betyr at sikkerhetspolitikken er primær fordi internasjonal politikk utspiller seg i et selvhjelp-system der de statlige enhetenes overlevelse står på spill. Waltz analyserer den internasjonale maktpolitikken som en analogi til oligopolistisk konkurranse i økonomikken; systemet er dominert av et fåtall aktører som konkurrerer om makt og innflytelse. Han betraktet en bipolar orden - slik den oppsto med supermaktmotsetningen under den kalde krigen - som mer stabil enn et såkalt multipolart mønster med mange maktpolitiske tyngdepunkter. Den bipolare orden kunne hevdes å være mer oversiktlig og forutsigbar, med en avskrekkende terrorbalanse mellom maktblokkene.
Waltz kunne utlede sine antakelser om hovedmekanismer og handlingsvalg i internasjonal politikk fra en enkel strukturell teori med to variable forhold: et ordnende prinsipp som var anarkisk snarere enn hierarkisk, og en form for maktfordeling som var bipolar under den kalde krigen. Usikkerheten i et selvhjelp-system var det internasjonale grunnvilkår, og maktfordelingen både et utgangspunkt for og et resultat av den mellomstatlige rivaliseringen som systemet tilsa. Innen Waltz` strukturelle realisme kan endringer i aktøratferd forklares ut fra trekk ved selve det globale system snarere enn ut fra varierende kjennetegn ved aktørene.
Felles for Morgenthaus og Waltz` variant av realisme er at den internasjonale politikkens vilkår nødvendigvis gir statlig egeninteresse og sikkerhetsbehov forrang fremfor moralske hensyn. Fred og sikkerhet er de grunnleggende spørsmål i internasjonal politikk. Militær sikkerhet er til syvende og sist det viktigste for de enkelte stater, og maktbestrebelser står sentralt som retningslinje for politisk handling. Alliansebygging og maktbalanse gir sikrere garantier for stabiliteten enn normverk og rettsregler.
Realismen har også noen kjennetegn som den deler med flere andre tilnærminger til internasjonal politikk, slik som at nasjonalstatene og deres beslutningstakere er viktige aktører, og at forholdet mellom stater og mellom statenes regjeringer står sentralt i internasjonale forhold. Det er heller ikke bare realister som anser statenes og regjeringenes forsøk på å ivareta nasjonale interesser - i en eller annen forstand - som et sentralt anliggende. Her er det snarere snakk om tolkningsvarianter, grader og prioritet.
På viktige punkter har det vært uenighet og debatt om realismens karakter. Enkelte hevder at den forutsetter et skarpt skille mellom innenrikspolitikk og internasjonal politikk, mens andre, som Hans Morgenthau, hevdet det stikk motsatte. Dette kan oppfattes som en av skillelinjene mellom den klassiske og den strukturelle realismen. I den klassiske realismen står maktmotivet sentralt i all politikk; i den strukturelle realismen er anarkiet et spesielt grunnvilkår i mellomstatlige forhold (Vasques 1998).
Den kritiske debatten om realismen har dreid seg om hvorvidt den i urimelig grad konsentrerer seg om statssystemet til fortrengsel for ikke-statlige aktører og ikke-strategiske diplomatiske saksfelter; hvorvidt den undervurderer betydningen av samarbeid og integrasjon over landegrensene; hvorvidt den overser betydningen av de saksområdene der militærmakt synes å være til liten nytte; hvorvidt den overbetoner maktpolitikkens plass, med diskutable følger både teoretisk og etisk; hvovidt den er fanget av sine egne analytiske kategorier (Guzzini 1998).
Aron talte i realismens språk da han beskrev diplomaten og soldaten som de mellomstatlige forholdenes symboliserende figurer. Han befant seg i realismens sfære i mange av sine analyser, der han han avledet strategiske og fredspolitiske konsekvenser av særtrekk ved det internasjonale system fremfor av etiske imperativer. Men han var ingen realist verken i Morgenthaus eller Waltz` forstand.
Mellom det geometriske og det litterære
Aron aksepterte det internasjonale anarkiet som et viktig skille mellom internasjonal politikk og innenrikspolitikk. Fraværet av en verdensregjering og en autoritativ rettsorden ga internasjonale forhold mer preg av en hobbesiansk "naturtilstand" der usikkerhet og konflikt lettere oppsto. Han mente samtidig at internasjonale forhold ikke bare var gitt av anarkiet, men at politiske forskjeller i styresett, ideologier og lederskap ga form og liv til det internasjonale system. Realismens strukturelle og maktpolitiske "geometri" var for snever og ensidig.
På den annen side oppfattet Aron de idealistiske tilnærmingene til verdenspolitikken som uansvarlige og nettopp urealistiske. Idealistisk ønsketenkning, der håp og mulighet ble blandet sammen, kunne resultere i dominans og overgrep. Statsledere som manglet maktpolitisk forutseenhet kunne komme til å ofre sin egen befolknings frihet og legitime interesser. Idealismen erstattet en nødvendig situasjonsanalyse med litterære bilder av det ønskelige samfunn. Dette var også en av Arons innvendinger mot franske venstreintellektuelle under den kalde krigen.
Aron forkastet maktpolitikkens doktriner fordi de innsnevret det politiske felt. Han forkastet også kosmopolitiske og legalistiske doktriner fordi de undervurderte den internasjonale politikkens uunngåelige konflikter. Han hevdet at ethvert politisk samfunn ville beskytte sine interesser, men understreket samtidig at disse interessene var sammensatte og varierende, særegne for det bestemte politiske regime.
Dermed avviste Aron den tradisjonelt realistiske forestillingen om en entydig "nasjonal interesse" som utenrikspolitikkens ledetråd. De interessene som dominerte i utenrikspolitikken kunne være knyttet til sikkerhet og maktmotiver, men også til ære og omdømme eller til ideer og til frihetslengsel. I dette perspektivet ble realismen for ensidig når den gjorde makt til både mål og middel i politikken. Mangfoldet av begreper om menneskelige og politiske goder, knytter til varierende styresett, underminerte forestillingen om en abstrakt "nasjonal intreresse" som rasjonell handling var orientert mot. Dette var Arons kritiske anførsl mot Morgenthau. Regimevariasjon, politiske forskjeller og ulike ledere betød at statene ikke førte en fundamentalt likeartet utenrikspolitikk.
Slik festet Aron et bånd mellom internasjonal politikk og komparativ politikk, der utenrikspolitikken ikke kunne reduseres til internasjonale strukturtrekk eller avledes av et entydig maktmotiv. Han la vekt på at det internasjonale anarkiet virket sammen med både teknologiske, geografiske, ideologiske og kulturelle faktorer. Masseødeleggelsesvåpen ga nye rammer for stormaktspolitikken, og sekulære religioner som nazisme og bolsjevisme satte preg på internasjonale forhold i det 20. århundre. Det internasjonale system var påvirket av tallrike faktorer, og det var knapt mulig å skille mellom hvilke påvirkninger som var indre eller ytre. Et eksempel på anvendelse av Arons perspektiver på samspill mellom internasjonal og komparativ politikk er Odd-Bjørn Fures fremstilling av norsk utenrikspolitikk i mellomkrigstiden (Fure 1996).
Aron polemiserte inngående mot realismens tendens til å betrakte makt som en ressurs analogt med penger - et universelt verdimål og byttemiddel. Analogien innebar at den nasjonale interesse kunne kalkuleres og ivaretas lik maksimering av nytte i økonomien. Aggregering av enkeltstatenes maktstrev førte til en konkurransepreget internasjonal orden der maktens pris - lik en markedspris - begrenset statlige handlinger.
For Aron brast denne analogien på flere plan. For det første var makten flerdimensjonel og kunne defineres på ulike måter - som ressurs, eller som kraft og evne til å mobilisere ressurser, eller som kapasitet til å tvinge sitt igjennom overfor andre.
For det andre var heller ikke utenrikspolitikkens mål endimensjonal, men snarere en triade der både makt, sikkerhet og ære eller idealer inngikk i varierende blanding. Utenrikspolitisk atferd kunne ikke reduseres til noe enkeltmål. Dermed var det heller ingen enkelt rasjonell utenrikspolitikk, tilordnet en enhetlig nasjonal interesse.
For det tredje kunne ikke makt betraktes som en like konvertibel ressurs som penger. En bestemt form for makt kunne være avgjørende i én kontekst, men ubrukelig som middel til innflytelse i en annen sammenheng. Militære maktmidler hadde for eksempel begrenset verdi i mange økonomiske spørsmål internasjonalt.
For det fjerde var internasjonal politikk - som politikk generelt - et sammensatt felt av varierende verdier og usammenlignbare størrelser. Her kunne ikke mangfoldet av preferanser reduseres til én nyttefunksjon, slik penger som generell verdistandard og byttemiddel gjorde det mulig i økonomien.
Arons kritikk av realismens "geometriske" deduktivisme hadde også et dypere kunnskapsteoretisk lag. I et større historiefilosofisk arbeid fra 1948 - Introduction à la philosophie l`histoire - lå han fortsatt tett opp til Max Webers metode- og historiesyn. Aron avviste enhver samfunnsmessig og internasjonal determinisme, med særlig front mot det marxistiske utviklingsskjema. Historien måtte betraktes som prinsipielt uforutsigbar og kunne ikke forklares deterministisk. Dette måtte også gjelde i tilbakeblikk. Historiske forløp og situasjoner i fortiden kunne belyses gjennom et mangfold av mulige fortolkninger. Den historiske virkelighet var flertydig og uuttømmelig. Den endret betydning når de senere følgene ble rullet opp, og disse følgene var påvirket av uforutsigbare handlingsvalg. Samtidshistorie ble egentlig umulig fordi konsekvensene ikke var kjent, hevdet Aron, og konsekvensene var en viktig dimensjon ved tidligere situasjoners og hendelsers mening. Dette var historisk relativisme i Webers ånd.
På den annen side festet Aron handlingsteorien til strukturelle rammer. Bak det uforutsigbare hendelsesforløp lå store og mer forutsigbare utviklingslinjer. Dette var de tunge bevegelser av demografisk, økonomisk og institusjonell karakter som de handlende aktører sto overfor. Med sine historisk-sosiologiske analyser ville Aron kartlegge spillerommet og beskrive samspillet mellom handlingsvalgene og de "tunge bevegelser", mellom det målrettede og det årsaksbestemte, mellom frihet og skjebne. Det anti-objektivistiske historiesynet som han utviklet i 30-årene satte sitt preg på hans internasjonale analyser etter annen verdenskrig. Det pekte mot hans ankepunkter mot den klassiske og den strukturelle realismen.
Aron var en realist for hvem maktfordeling ikke anga noe entydig mønster av statlig atferd, og for hvem styreformer og historiske konstellasjoner var viktige på det internasjonale plan. I sin balansegang mellom det geometriske og det litterære avviste han de deduktive teorier om internasjonal politikk på den ene side, og den normstyrte ønsketenkning på den andre.
Mellom Machiavelli og Kant
I sine utenrikspolitiske analyser gjorde Aron et perspektiverende grep som besto i å tenke seg i de sentrale beslutningstakernes sted. Slik ville han belyse tilgjengelige alternativer og fornuftig handlingsvalg. Dette grepet bidro til å distansere ham fra det "evige venstre" som sto i et prinsipielt kritisk forhold til maktens representanter.
I et essay i samlingen Études politiques (1972) diskuterte han to hovedfigurer som hans arbeid og posisjoner forholdt seg til. Figurene symboliserte spenningsfeltet i de intellektuelles valg. På den ene siden "fyrstens rådgiver"; han som tar hensyn til de reelle maktforholdenes begrensninger og aksepterer en tjenende rolle i politisk handling. På den annen side "forsynets fortrolige"; han som vil uttrykke den universelle moral og det gode samfunn som historien bærer i sitt skjød.
For fyrstens rådgiver er alle regimer provisoriske, mens "menneskenes inkonsistens er konstant". Han handler i det konkrete hendelsesforløp, tilpasser seg de aktuelle konjunkturer, vurderer på kort sikt fordi den lange sikt ikke gir noen overskridende frelse. Fyrstens rådgiver er uten illusjoner. Forsynets fortrolige har derimot et langsiktig perspektiv. Han avviser de provisorisk mektige fordi han har blikket festet mot en opplyst og radikalt ny fremtid. Frelsen skapes gjennom en ny samfunnsformasjon, og veien dit er bygget inn i historiens utviklingsgang.
Disse figurene har sine lett gjenkjennelige inkarnasjoner: Machiavelli og Marx; historiens maktpolitiske filosofi - observatøren uten illusjoner, og historiens økonomiske filosofi - profeten med løfte om utsoning og frelse.
Ingen av disse figurene er tilfredsstillende for Aron. Machiavelli gir liten veiledning i studiet av sosiale systemer, regulerende normer, tunge tendenser, sannsynlige utviklingslinjer. Marx har ingen god teori om styringsformer og regimer, om maktens problem under ethvert politisk system. Fyrstens rådgiver og Forsynets fortrolige trenger en statsvitenskap eller en politisk sosiologi, i feltet mellom den akutte maktkamp og den kvalitative overskridelse. Her kjente Aron andre klassikere som hadde mer å gi. Mellom Machiavelli og Marx står Pareto og Tocqueville. Den uunngåelige og sirkulerende styringselite hos Pareto; den institusjonaliserte pluralisme hos Tocqueville. Dette er Arons intellektuelle aner (Østerud 1984).
I studiet av internasjonal politikk står også et annet symboliserende motsetningspar sentralt - Machiavelli og Kant; maktpolitikkens filosofi mot rettens og den rettferdige ordens filosofi. I siste del av Paix et guerre drøfter Aron både spørsmålet om hva som er legitime midler i en usikker verden og spørsmålet om veien til en universell fred. Han kaller dette henholdsvis det "machiavelliske" og det "kantianske" problem. Han distanserer seg fra den enkle machiavellisme ved å innføre et moralsk element i en situasjon preget av strid og usikkerhet. Dette moralske elementet skal underbygge en form for forsiktig klokskap i utenrikspolitisk handling. Det skal stabilisere risikable situasjoner og handlingsmønstre slik at felles sikkerhets- og velferdsinteresser blir ivaretatt. Aron understreker at hans kritikk av idealismen ikke bare er pragmatisk, men også etisk. Et idealistisk diplomati har en tendens til fanatisme, til å skille mellom gode og fredselskende land på den ene side og onde og krigerske på den andre, og til forestille seg en definitiv fred bare de onde blir straffet (Aron 1962/1984:572). Igjen er det samspillet mellom innenriks forhold, diplomatiske strategier og internasjonale vilkår som modererer maktpolitikken og temmer korstogsmentaliteten i det mellomstatlige anarki.
Aron var på den annen side sterkt skeptisk til de ulike alternative løsningene på det kantianske problem - løsninger som ville skape en universell fred gjennom en autoritativ internasjonal orden: transnasjonalisme, fred gjennom folkerett, fred gjennom imperium og fred ved en verdensregjering.
Aron har to hovedargumenter mot transnasjonal integrasjon som global fredsorden. Han erkjenner kontaktnettets vekst og betydning, men ser begrensninger i det kulturelle og politiske mangfoldet, med vedvarende mangel på tillit og identifikasjon mellom folkegrupper. Han anser det heller ikke for sannsynlig at individer vil utvikle lojaliteten til en overordnet menneskehet til fortrengsel for sin nærmere kollektive tilknytninger. Slik blir transnasjonalismen en form for idealistisk ønsketenkning.
Aron ser tilsvarende barrierer mot et overordnet statsforbund under felles rettslige institusjoner. Han hevder at dette forutsetter en form for republikansk likhet der alle stater er forpliktet overfor liberale prinsipper og med enighet om metodene for konfliktløsning. Dette er også en utopisk drøm der løsningen nettopp er problemet.
En verdensregjering eller et globalt imperium vil utradere statenes formelle suverenitet, men med to alternative utfall: enten et maktpolitisk tyranni til fortrengsel for liberale friheter og uten noen garantier for felles problemløsning, eller en arena for stridende krefter der mellomstatlig krig er formelt transformert til borgerkriger og destruktive konflikter. En slik løsning er mulig, sier Aron, men det er ingen liberale eller fredspolitiske argumenter for at den er ønskelig.
På dette grunnlaget hevder Aron at det kantianske problem ikke har noen overbevisende løsning, men at det mellomstatlige anarki kan temmes av en pragmatisk internasjonalisme styrt av liberale statsprinsipper og modererende diplomati. Her er hans balansegang mellom Machiavelli og Kant.
Aron har ingen overhistorisk frelse å by på. I sluttkapitlet av den store Clausewitz-studien kaller han forestillingen om statssystemets transformasjon over i et globalt verdenssamfunn på mellommenneskelig nivå, for vår tids store illusjon (Aron 1976 II:283f.). Han ironiserer over den statsvitenskapelige og intellektuelle avantgarde som nettopp har oppdaget de transnasjonale bånds betydning; de som tror at statlig politikk knapt teller lenger og at legal suverenitet er en ren fiksjon. Mot dette stiller han de statlige maktapparatenes rolle i mange av verdens konflikter, betydningen av offisielle amerikanske beslutninger for den utviklingen av verdensmarkedet som europeiske regjeringer avvikler sin suverenitet innenfor, de oljeproduserende staters aktive rolle i produksjons- og prisutviklingen globalt, de avgrensende politiske strukturenes bestandighet.
Aron er realist i den forstand at han påberoper seg belegg og historiske erfaringer i sin argumentasjon mot idealistiske programmer. Han er også realist i den forstand at han benekter at konflikt og politiske motsetninger er i ferd med å bli overvunnet. For ham har derfor politikken og historien en tragisk dimensjon som de konkrete konfliktene er tidsbestemte uttrykk for.
En reformert weberianer
Makt har den som evner å få noe igjennom ved å overvinne motstand. Dette er Max Webers generelle maktbegrep. Makten er relasjonell; den er ikke bare en akkumulert ressurs. Aron tar dette som utgangspunkt, og han nyanserer sin diskusjon ved å se på betydningsnyansene i de to ulike franske ordene for Macht eller power: pouvoir og puissance (Aron 1972/1984:58ff., Aron 1964:27-51). Det siste viser gjerne til noe varig og substansielt, mens det første er en handling der makt utøves. Dermed blir puissance det mest generelle begrepet, et potensiale av ressurser og muligheter, mens pouvoir er et mer avgrenset fenomen, en aktualisering av bestemte muligheter til å forme situasjonen og styre andres handlingsvalg.
I internasjonal politikk er dette skillet sentralt. Les grandes puissances er de stormaktene som besitter et visst mål av økonomiske og militære ressurser - et potensiale, mens maktutøvelse (pouvoir) krever at ressursene mobiliseres i en relasjon til andre aktører. I noen situasjoner og på noen felter kan økonomiske og militære maktmidler være irrelevante for utøvelse av makt. Slik fanger den franske distinksjonen inn en dobbeltbetydning i maktbegrepet.
Et beslektet og grunnleggende weberiansk begrep er herredømme, Herrschaft. Herredømme innebærer en stabilisering av makt gjennom befaling og lydighet. Denne direkte relasjonen kan institusjonaliseres utover det personlige båndet mellom herre og tjener. Herredømme nedfeller seg i mønstre for akseptering av autoritet. Det omfatter den etablerte ordens og de sentrale beslutningsorganenes legitimitet. Herredømme kan bestemmes som legitimert makt, og slik makt kan være mer og mindre institusjonalisert (Aron 1964). I internasjonal politikk er herredømme en form for dominans som er oppfattet som legitim, knyttet til en hegemonisk posisjon der kulturelle og ideologiske forhold inngår. Men igjen understreker Aron at herredømme innen et saksområde, et subsystem, ikke nødvendigvis betyr herredømme på andre områder. Økonomisk, militær og kulturell makt faller ikke alltid sammen. Et paradoksalt forhold i internasjonal politikk er at spredning av militær makt - først og fremst masseødeleggelsesvåpen - ofte oppfattes som mer risikabelt og destabiliserende enn samling av makt. Dette forholdet tilsier maktkonsentrasjon, men det maner samtidig til forsiktighet og måtehold i det maktpolitiske spill, både for å unngå krigsutbrudd og for å dempe faren for legitimitetssvikt.
Aron diskuterer et maktbegrep med tre hoveddimensjoner, slik det lar seg utlede fra Weber. Først et strategisk maktbegrep, med vekt på evne til å overvinne motstand. Dernest et institusjonelt maktbegrep, et herredømme med vekt på utforming av institusjoner, prosedyrer og regelverk som oppnår legitimitet nedenfra. Til sist et personlig maktbegrep, knyttet til individuell gjennomslagskraft særlig i ekstraordinære situasjoner, slik Weber påpekte betydningen av karismatisk lederskap.
Samtidig insisterer Aron på at mål og handlingsvalg kan gis en rasjonell begrunnelse: fornuften klargjør alternativer og gjør konsekvensene mer oversiktlige. Dermed blir spillerommet for irrasjonelle doktriner og uansvarlige regimer mindre. Slik distanserer han seg fra Webers skarpe skille mellom fakta og verdier, der verdivalget blir grunnleggende ikke-rasjonelt. Aron kjente vedvarende ubehag ved det han oppfattet som Webers nihilisme. Han ville gi forestillingen om fornuftige løsninger i politikken en mer fremtredende plass (Mahoney 1992). Derfor så han heller ingen problemer med sin dobbelte rolle som vitenskapelig forfatter og politisk kommentator.
Avslutning
Aron presenterte ingen stram modell av det internasjonale felt; ingen veldefinert teori som presise antakelser kunne avledes fra. Dette ble både en svakhet og en styrke. En svakhet fordi hans generelle perspektiver ikke kunne prøves på noen entydig måte, som treffende eller feilaktige. Kenneth Waltz ga derimot en slik teori med sin strukturelle realisme, og har dermed virket som en faglig fruktbar magnet på kritiske tilsvar og motargumenter. Styrken ved Arons analyser er den balanserte mangelen på dogmatisme, åpenheten for alternative og supplerende faktorer, den historisk bevisste kombinasjonen av internasjonale systemtrekk med varierende innenrikspolitiske forhold. Disse analysene viser hvilken tvangstrøye de faglige skoleretningene og forenklede merkelappene kan bli.
Like før sin død, og parallelt med arbeidet med memoarene, skrev Aron en tekst om internasjonal politikk som ble trykket som forord til åttende utgave av Paix et guerre (1984). Her diskuterer han innvendinger mot realismens tilbøyelighet til å gi statssystemet en privilegert plass i verdenspolitikken og i internasjonale forhold. Slike innvendinger er bakt inn i begrepet om det "internasjonale samfunn", som er fremstillingens tittel og hovedtema. Aron har ingen problemer med å innarbeide økonomiske og kulturelle forhold i sitt globale perspektiv. Han erkjenner at det økonomiske system følger en annen logikk enn det mellomstatlige, og at mange utviklingstrekk innebærer en devaluering av politiske grenser. Men han fastholder samtidig sine hovedargumenter for at internasjonal politikk har sine strukturelle særtrekk, og at et internasjonalt eller globalt samfunn har trekk som bryter med det vi ellers forstår med et samfunn som sosialt integrert fenomen. Slik forble han en reformert realist.
Henvisninger
Denne artikkelen er en lett bearbeidet versjon av Øyvind Østerud, "Raymond Aron og teorier om makt i internasjonal politikk", i Fredrik Engelstad, red., 1999, Om makt, Ad Notam Gyldendal, Oslo.
Aron, Raymond, 1948, Introduction à la philosophie de l`histoire, Gallimard, Paris.
Aron, Raymond, 1962, Paix et guerre entre les nations, Calmann-Lévy, Paris, 8. utg. 1984.
Aron, Raymond, 1964, "Macht, Power, Puissance: prose démocratique ou poesie démoniaque?" Archives Européennes de Sociologie, vol. 5, pp. 27-51.
Aron, Raymond, 1972, Études politiques, Gallimard, Paris.
Aron, Raymond, 1976, Penser la guerre, Clausewitz, I-II, Gallimard, Paris.
Aron, Raymond, 1988, Power, Modernity and Sociology, ed. by Dominique Schnapper, Edward Elgar, Aldershot.
Baverez, Nicolas, 1993, Raymond Aron, Flammarion, Paris.
Buzan, Barry, Charles Jones, and Richard Little, 1993, The Logic of Anarchy. Neorealism to Structural Realism, Columbia University Press, New York.
Fure, Odd-Bjørn, 1996, Mellomkrigstid 1920-1940, Norsk Utenrikspolitikks Historie, Bind 3, Universitetsforlaget, Oslo.
Guzzini, Stefano, 1998, Realism in International Relations and International Political Economy, Routledge, London.
Mahoney, J. Daniel, 1992, The Liberal Political Science of Raymond Aron, Rowman & Littlefield, Lanham.
Morgenthau, Hans J., 1948, Politics Among Nations: The Strugle for Power and Peace, Knopf, New York.
Vasques, John A., 1998, The Power of Power Politics. From Classical Realism to Neotraditionalism, Cambridge University Press, Cambridge.
Waltz, Kenneth N., 1979, Theory of International Politics, Addison-Wesley, Reading, Mass.
Østerud, Øyvind, 1984, "Raymond Aron - et intellektuelt portrett", Nytt Norsk Tidsskrift, Vol. 1, Nr. 3.