Dagen før lille julaften hadde Gudlev Forr en interessant kommentar til makt- og demokratiutredningen. Han etterlyser utredningens kjerne, og spør om det er tidstypisk at utredningen ikke har satt dagsorden for en ny tid. Her ligger det en utfordring som jeg gjerne tar.
I den grad den forrige maktutredningen hadde en slik kjerne, lå den i følgende diagnose av 1970-tallets politikk: Markedet var opphevet som "domstol" i næringslivet, til fordel for en forhandlingsøkonomi der tapende markedsaktører banket på politisk-administrative dører. De politiske løsningene kom ikke som et overordnet planstyre, men gjennom en segmentert stat der korporative sektorer med interesseorganisasjon, fagdepartement og Stortingskomité forvaltet politikken. Dette systemet ble styrket av styringskrise og økonomisk tilbakeslag tidlig i 70-årene.
Den nye maktutredningen har så langt gitt en tilsvarende overordnet diagnose, som kan sammenfattes i tesen om politikkens tilbaketrekning. Det betyr at politisk myndighet er svekket og folkevalgte kanalers makt snevret inn. Staten er landets største kapitalist, men styringssegmentene er forvitret til fordel for et fragmentert system. Politisk myndighet er dels overgitt og dels trengt tilbake fra tre sider. For det første fra en nyliberal globalisering som gir markedsaktører og tunge økonomiske interesser ny tyngde. For det andre fra en rettsliggjøring der interessekamp både innad og i forhold til utlandet i større grad utspiller seg gjennom nasjonale og internasjonale retts- og rettighetsavgjørelser. Globalisering og europeisering fremtrer som dragkamp om transnasjonale reguleringsordninger, der makt er overført til domstoler og sentralbanker. For det tredje er massemediene selvstendiggjort i forhold til politiske institusjoner, og setter i sterkere grad dagsorden for dem, i en rytme der markedskonkurransen mellom mediene legger den politiske makten under konstant press.
Dersom det siste leddet i denne diagnosen - tesen om en medialisert politikk og et regissert samfunn - er holdbart, er det nærmest utenkelig at massemediene skulle la en gruppe universitetsforskere sette dagsorden for den store samtalen. I den store offentligheten vil mediene bli en domsmakt overfor forskeres diagnoser, slik de blir det i politikken. Det er like utenkelig at politiske myndigheter skulle forholde seg til dagsorden fra et akademisk forskningsprogram, fremfor den dagsorden som ligger i medienes tvingende stemme. Maktutredningen har utgitt en rekke studier som viser mekanismene i dette. Slik var det i noen grad også da den forrige maktutredningen avga sin sluttrapport i 1982, og Stortinget brukte en drøy halvtime i en sen kveldsstund på den. Det oppstår lett myter om fortidens bragder.
Dette er bakgrunnen for at maktutredningen først og fremst betrakter seg som et forskningsprogram om utviklingstendenser og samfunnsendring. Den kan ikke konkurrere i oppmerksomhet med journalistikkens løpende maktutredning, der oppgaven i større grad er å avdekke maktspillet i dagsaktuelle spørsmål. Maktforskningen må ha et annet sikte og en annen form enn den politiske og maktkritiske journalistikken. Forskningens diagnoser kan ikke vente gjennomslag i de maktdebattene som utspiller seg i massemediene; til det er rytmen for langsom og diagnosene for generelle for dagens konkrete sakskart.
Makt er samtidig et mangfoldig fenomen. Inn i bildet av den folkevalgte politikkens tilbaketrekning skal utredningen veve betydningen av de nye kulturelle kodene, begrepsmakten, de nye kildene til identitet og selvforståelse etter at betydningen av klassebakgrunn, nasjonalitet og kollektive bevegelser er endret. Her er både tiden og forskningssituasjonen en annen enn i 1970-årene, da statsvitenskapelig og økonomisk-sosiologisk maktforskning startet som pionerarbeider på nesten bar bakke.
I utredningen kommer det etter hvert flere større studier, også til nyansering og prøving av tesen om politikkens tilbaketrekning. Resultatene fra de store empiriske studiene, som elite-undersøkelsen, kommer i bokform om vel et halvår. I sluttrapporten om halvannet år vil forskergruppen forsøke å trekke trådene sammen. Maktutredningen foreligger derfor ikke før i 2003.