Den forrige norske maktutredningen (1972-82) huskes ikke minst for sine effektfulle ord og betegnelser - "den segmenterte stat", "det medievridde samfunn", "markedet som domstol", "forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon". Maktutredningen ble for samfunnsforskningen hva Jens Arup Seip var for historieskrivningen - et arsenal av spissformulerte sammenfatninger. Det var en utredning på de nye samfunnsfagenes premisser, kritisert nettopp av Seip for sin hang til teoretisering og modellbruk.
Tesen om forhandlingsøkonomiens fremvekst var en institusjonell karakteristikk av økonomien, tidligere formulert av Leif Johansen og andre sosialøkonomer. Den tok utgangspunkt i at verken marked eller planstyre eller blandinger av marked og plan var helt treffende for økonomiens måte å fungere på. Mange beslutninger ble truffet i et forhandlingsspill mellom offentlige og private aktører, som en parallell til korporativiseringen av interessekampen. Forhandlingsøkonomien forutsatte en organisert dragkamp om statsfinanser og rammebetingelser. I en slik økonomi var ikke markedet noen endelig domstol i konkurransen. Gjennomslag ved forhandlingsbordet, i Stortingskomiteen eller i departementskontorene var vel så viktig i spørsmålet om bedrifters og næringers overlevelse. Slik kunne også konjunkturnedgang få forlenget liv, fordi politisk motiverte støttetiltak bidro til å fryse fast en ineffektiv næringsstruktur. Næringslivets representanter var tilhengere av konkurranse bare under forutsetning av at egen bedrift vant; når de tapte, banket de på Industridepartementets dør sammen med fagforeningen. Maktutredningen ble til i en tid da oljekrisene utgjorde bakteppet for debatten om økonomisk politikk, og da et keynesiansk styringssystem - en sosialt forankret liberalisme - begynte å vakle.
Maktutredningen ga også en sterkere metodologisk tilnærming mellom politisk og økonomisk analyse, med spillteoretiske resonnementer som felles verktøy. Positivismekritiske 68´ere kalte maktutredningens forskningsmåter for "glattsosiologi".
I mandatet for den nye makt- og demokratiutredningen (1998-2003) heter det at en del av den forrige utredningens beskrivelser bør prøves på nytt, i en ny situasjon. Hva er så forholdet mellom marked, plan og forhandlingsøkonomi i dag?
Den nye maktutredningen har en omfattende prosjektplan som skal gi innsikt i dette, i samarbeid med sosialøkonomer, bedriftsøkonomer og økonomiske historikere. Et viktig fokus er transformasjonen av statsmakt siden 1980-årene. I deler av offentlig tjenesteyting er markedet som domstol tilsynelatende gjenopprettet, med fristilling og konkurranse innen nye institusjonelle rammer. Dette er en internasjonal trend med norske særtrekk. Både årsaker og virkninger er uavklart. Her er dels en import av ideologiske modeller gjennom tunge ekspertprofesjoner; dels en følge av langtidsvirkningene etter konjunkturtilbakeslag og overbelastede offentlige budsjetter; dels en politisk omvurdering som følge av endringer i tyngdepunktene mellom samfunnsklasser og interessegrupper. Konsekvensene for servicekvalitet og fordeling er også usikre. Institusjonsendring vrir kriterier og mål, som når regnskapstall overordnes offentlige servicemål i organiseringen av posttjenester, eller når universiteter styres som produksjonsforetak. Her vil maktutredningen beskrive og analysere norske krusninger i internasjonale strømdrag.
De offentlige styringsgrepene har endret karakter på 1980- og 90-tallet. Vilkårene for makroøkonomisk styring er dårligere, mens styring på mikronivå er blitt mer fremtredende. Regnskapsrutiner, rapportsystemer og bevilgningsvilkår har gitt organer som Riksrevisjonen en mer sentral plass. Dermed kan deregulering paradoksalt nok innebære at administrasjonsutgiftene samlet sett stiger, samtidig som det er et åpent spørsmål om dette gir høyere styringseffektivitet.
Den nye maktutredningen er opptatt av makt og demokrati i en foranderlig trekant mellom politikk, marked og rettsvesen. På noen felter er folkevalgte organer svekket til fordel for markedskrefter på den ene siden og rettsliggjorte prosesser på den andre. Internasjonale domstoler har fått styrket kompetanse overfor lovgivende makt, gjennom EØS-avtalen og gjennom inkorporeringen av menneskerettighetstraktater som norsk lov. Markedet er viktigere som styringsmekanisme enn det var på 1970-tallet, både innad i det norske systemet og gjennom større internasjonal åpenhet. De demokratiske konsekvensene av dette er ikke entydige. Rettsliggjøringen kan styrke individuelle rettigheter samtidig som folkevalgte organer taper beslutningskompetanse. Markedet er en arena for forbruksvalg samtidig som politikkens domene krymper. Det er en utfordrende faglig oppgave å synliggjøre tvetydighetene i slike utviklingstrekk.
En ny maktutredning må forholde seg til årtusenskiftets mest høyprofilerte samtidsdiagnose - "globalisering". Utredningens bok nummer to på dette feltet er foran utgivelse. Her deltar sosialøkonomer, bedriftsøkonomer, jurister og statsvitere med nytt stoff om landets vilkår i verden. Den økonomiske globaliseringen var - lik den første globalisering fra 1870 til 1914 - et politisk valgt system som slo igjennom med dereguleringsvedtak fra omkring 1980. Da ble kapitalreguleringene under den sosialt forankrede liberalismen opphevet, etter at valutaordningene fra Bretton Woods var forlatt. Vante vilkår for økonomisk styring ble underminert, bedriftsfusjoner over landegrensene skjøt fart, og markedene overtok mer av det domenet som politiske organer hadde hatt.
Globalisering betyr større spillerom for ny-liberale styringsidealer, men det innebærer ikke en økonomisk likeretting av verden. Noen former for institusjonell divergens blir snarere forsterket, fordi flernasjonale konserner investerer i komparative institusjonelle fortrinn når de gjør sine lokaliseringsbeslutninger. Skattekonkurranse for å tiltrekke kapital kan presse statlige budsjetter, men ulike velferdssystemer har samtidig vist seg bemerkelsesverdig robuste overfor globaliseringens virkninger. Global kapitalisme er stadig et ulikeartet fenomen, med store variasjoner i bedriftsledelse, organisasjonskultur, arbeidslivsrelasjoner, sosialt normverk og koblinger til statsmakt. Norsk økonomi har også en finansiell ryggrad gjennom petroleumsinntektene som er noe nær enestående i den industrialiserte verden. Kapitalinteresser kan være styrket på bekostning av arbeid, men det er fort gjort å overdrive globaliseringens radikalitet: henvisninger til globaliseringstvang kan bidra til å tåkelegge indrepolitiske valg og dilemmaer.
Maktutredningens globaliseringsanalyser vil bli fulgt opp av en mer intensiv studie av utfordringer mot den såkalt nordiske modellen, i et samarbeidsprosjekt mellom den norske sosialøkonomen Karl-Ove Moene og den amerikanske statsviteren Michael Wallerstein. I den nordiske modellen ligger en relativt egalitær lønnsutvikling og et organisert samarbeidsforhold mellom partene i arbeidslivet og offentlig myndighet. Modellen gikk langt på vei i oppløsning i Sverige, men den har også vært under press i Norge, både ved indre samfunnsendringer og nye eksterne vilkår. Dette er på mange måter kjernespørsmål i maktens organisering innen økonomi og arbeidsliv. Globalisering innebærer økende ulikhet på viktige felter, men virkningene brytes samtidig i det prismet som nasjonale institusjoner og særtrekk utgjør.
"Makt" er et helt ubetydelig begrep i sosialøkonomien, i motsetning til i statsvitenskapen. Likevel må økonomiske forhold stå sentralt i analyser av makt, slik politisk maktfordeling i sin tur har store konsekvenser for økonomisk vekst. Økonomiske modeller benyttes med stort hell i politiske studier. Partikonkurranse og partioppslutning kan belyses gjennom økonomiske lokaliseringsmodeller; medianvelgerteoremet og Arrows umulighetsteorem er økonomiske bidrag til demokratiteorien. Den nylig avdøde amerikanske økonomen Mancur Olson har vært en gjennomgående inspirator i de norske maktutredningene. Forrige gang sto hans analyser av organisasjonsmakt sentralt. Denne gang er hans ferske studie av økonomisk vekst i autoritære og demokratiske systemer en viktig referanse. Det er en analyse av utviklingstrekk etter den kalde krigen der sosialøkonomien møter statsvitenskapen med spennende, ikke-trivielle perspektiver på makt og demokrati.