I en lynaksjon med forbundskansler Schrøder og president Chirac i spissen, ville statssjefene i EU trekke en grense i Østerrike. Dermed ville de også sende et signal om moral og verdier til søkerlandene i Øst-Eurpa og til sine egne velgere.
Aksjonen hadde tre elementer: fryse alle tosidige relasjoner mellom Østerrike og andre EU-land; ikke støtte østerrikske kandidater til internasjonale toppverv; bare motta østerrikske ambassadører på administrativt nivå. Den norske regjering stilte seg bak aksjonen. I prinsippet har EU rett til innblanding i medlemslandenes indre forhold. Mange beslutninger i EUs organer er flertallsbeslutninger som også forplikter land som stemmer imot. EU stiller krav til søkerland om respekt for demokrati, menneskerettigheter og prinsipper for handel. Slik sett bygger samarbeidet på verdipremisser som er nedfelt i avtaler, og med rett til innblanding.
Boikott-vedtaket mot Østerrike gikk imidlertid utover denne innblandingsretten. Ingen demokratiske spilleregler var brutt; heller ikke Amsterdam-avtalens menneskerettsbestemmelser. Frihetspartiet (FPÖ) ble regjeringspartner etter at samarbeidet mellom sosialdemokrater og konservative sprakk, og etter at partiet ble nest størst med 27% av stemmene ved siste valg. Alternativet var en vaklevoren mindretallsregjering på FPÖs nåde.
FPÖ er et høyreradikalt parti med en leder som utvilsomt har appellert til nazistiske veteraner med en forsonlig tone overfor Det tredje rike. Haider og partiet har også gått inn for sterke innvandringsrestriksjoner. Men FPÖ har ikke tatt til orde for udemokratiske tiltak, menneskerettsbrudd eller vold mot innvandrere, i motsetning til nynazistiske smågrupper både i Tyskland og Østerrike. Dette gjelder også Haider i maktposisjon i delstaten Kärnten.
EU-lederne visste at FPÖ og den nye østerrikske regjering ikke kunne tas på brudd mot avtalte prinsipper og spilleregler. Derfor kunne de ikke støte Østerrike ut av EUs organer uten å riskere sak og dom mot seg i EU-domstolen. Skulle de stille strengere moralske krav enn avtaler ga hjemmel for, måtte de velge en annen reaksjonsform. Derfor ble grepet med bilateral boikott på politisk grunnlag valgt.
Statssjefenes støtte ble samlet i hastige telefonrunder i kjølvannet av Holocaust-konferansen i Stockholm. Forbundskansler Schröder fikk ikke bare sine sosialdemokratiske kolleger med, men samlet også sterk støtte fra konservative Europa-politikere som Chirac og Aznar. Østerrikes egen president skal ha vært aktiv i kulissene. Aksjonen ble en politisk markering mot høyreradikale strømninger som kunne utgjøre en innenrikspolitisk trusel mot statssjefene og deres partier, i tillegg til advarselen til nye søkerland med enda mer tvilsomme bevegelser enn FPÖ.
Det politiske budskapet i aksjonen er svært sterkt. Det er et signal om inngrep hvis velgere stemmer frem høyreradikale partier, selv om disse partiene aksepterer demokratiet og holder seg innenfor loven. Det er i hver fall fire problemer med dette budskapet. For det første kan det bli vanskelig å følge det konsekvent, særlig når det berører tyngre EU-land enn Østerrike. I Italia gikk reformerte ny-fascister inn i regjeringen Berlusconi i 1994, uten krav fra Paris og Berlin om moralsk opprustning. I Paris har da også arvtakere etter gammel-stalinister lenge sittet i regjering.
For det andre er det uklart hvor grensene for EU som "verdifellesskap" skal gå, når oppslutning om demokratiske spilleregler og avtaler ikke er tilstrekkelig. Skal velgere både øst og vest i Europa underlegges en moralsk sensur dersom høyreradikale partier eller usympatiske ledere skulle vinne frem? Hvor går i så fall den presise grensen, og hvem skal trekke den? Gjelder den også ekstreme bevegelser til venstre?
For det tredje - og kanskje viktigst - er det i seg selv et brudd på demokratiske spilleregler å bryte inn i en politisk prosess der slike spilleregler ikke er brutt. EU-lederne så en flik av dette problemet da de valgte den uklare konstruksjonen med tosidige aksjoner mot en regjering som ikke kunne stenges ute fra fellesorganene. Det prinsipielle problemet med en verdiliberalitet som absolutterer seg selv, er at den blir absolutt illiberal. Den som blir fundamentalistisk på vegne av sine egne liberale verdier, undergraver disse verdiene.
For det fjerde kan virkningene av forsøket på å etablere et slikt "innenrikspolitisk verdifellesskap" for EU bli det stikk motsatte av hensikten. I Østerrike har boikotterklæringen skapt forbitrelse langt utover de velgergruppene som kunne tenke seg å stemme på Haider og FPÖ. I alle EU-land har aksjonen skapt kritikk og motstand på prinsipielt grunnlag, ikke minst blant mange venstreliberale som selv står på det verdigrunnlaget som EU-lederne påberoper seg. Haider selv får en martyrstatus som neppe vil svekke ham, når han kan fremstå som offer for et udemokratisk overgrep. Oppslutningen om FPÖ har økt betydelig i det siste.
Her er det nødvendig å se på bakgrunnen for den voldsomme velgerfremgangen til FPÖ. Haider har vært en effektiv demagog og partiet har hatt opprinnelse og støtte i veteraner fra nazitiden, som Østerrike ikke har hatt et historisk oppgjør med. Men dette forklarer ikke nok. FPÖ har hatt to sterke kort i forhold til massen av nye velgere. Det ene er innvandringsspørsmålet, der store grupper - særlig ungdom med lav utdannelse - frykter at velferdssystemet er i fare og at kriminaliteten og de sosiale motsetningene øker. Østerrike har en utsatt beliggenhet, og har tatt imot et stort antall innvandrere særlig fra Balkan og Øst-Europa etter at jernteppet falt. I tillegg har utbredt uro over utsiktene til åpne grenser mot øst, gitt FPÖ oppslutning om motstand mot østutvidelsen av EU.
For det andre har FPÖ talt imot den flere ti-år gamle maktblokken mellom sosialdemokrater og konservative. Denne maktblokken har delt på alle verv og posisjoner i offentlig sektor gjennom et såkalt Proporz-system etter partibok, fra ministerposter til småjobber. Denne favoriseringen av partifeller har ligget lagelig til for både korrupsjon og korrupsjonsbeskyldninger. Her har Haider hatt lett spill overfor betydelige velgergrupper, fordi FPÖ har fremstått som en vei til utlufting i maktkorridorene. Det er her FPÖ i regjeringen virkelig endrer makt. Det har derfor vært lett å vekke mistanke mot presidenten om blandede motiver, da han syntes å oppmuntre til EU-protester mot en regjeringsdannelse i eget land.
Både i Østerrike og i Frankrike har høyreradikale partier fått stor oppslutning ved valg. Både FPÖ og Nasjonal front har hatt ledere som har bagatellisert nazitiden. Det er imidlertid ikke dette innslaget som forklarer masseoppslutningen ved nyere valg. Denne nye oppslutningen har snarere kommet på tross av enn på grunn av de ekstremistiske kjernevelgerne, fordi store folkegrupper føler seg forlatt av de dominerende partiene i spørsmål som preger deres dagligliv. En slik tillitskrise blir ikke mindre ved boikotten av Østerrike. Det er gode grunner til å tro at den blir større.
EU-boikotten av Østerrike ble organisert i løpet av noen timer, uten den debatten som en så radikal utvidelse av EUs kompetanse hadde fortjent. Det er vanskelig å tro at aksjonen ville ha overlevd en grundigere vurdering i Kommisjonen og andre organer. Motivene i ulike europeiske hovedsteder er det lett å forstå: behovet for en plettfri moralsk markering etter Holocaust-konferansen; ønsket om å sende et signal til egne velgere om å holde seg stuerene; irritasjonen over et parti som motarbeider østutvidelsen av EU; fristelsen til å heve en moralsk fane og knytte eget prosjekt til høyverdige posisjoner, etter et år med ubehagelige skandaler og korrupsjonsanklager i Brussel. En rekke kommentatorer - særlig i Storbritannia og USA - har vært så ufine å hevde at protestene mot Haider og Østerrike er funksjonelle av slike grunner.
Det er nettopp disse lett forståelige motivene - til dels av innenrikspolitisk art både i Tyskland og Frankrike - som nå har ført til en diskusjon om EUs karakter og kompetanse i forhold til de politiske prosessene i medlemslandene. Problemet for EU består i at statslederne har utvidet samarbeidet med en radikalt ny form for "overnasjonal innenrikspolitikk", uten at grunnlaget har hjemmel i avtaler, spilleregler eller praksis hittil. Samtidig settes motsetningen mellom ulike verdisett og ulike oppfatninger av demokrati på spissen: et liberalt verdifellesskap som - uten klar avgrensning og uten hjemmel i egne spilleregler - påberopes i aksjoner mot en legal og demokratisk politisk prosess i et medlemsland. Mangelen på klare kriterier for hva som er akseptabelt, er et av hovedproblemene.
Det er interessant at boikottaksjonen for første gang har ført til en samlet politisk debatt over hele Europa. Vi har sett spirene til en "politisk offentlighet" som både EU-entusiaster og EU-skeptikere i medlemsområdet har etterlyst. Også her har Haider og FPÖ gitt støtet til en overskridende erfaring. Stormen om Østerrike er ingen liten sak.