Norge, som andre europeiske land, opplever politiske rystelser. Fremgangen for Fremskrittspartiet - og den enda mer dramatiske tilbakegangen for Arbeiderpartiet - er et akutt uttrykk for dypere politiske bevegelser. Velgerne er ikke bare troløse overfor partiene, men kaster om på store deler av det politiske landskapet. Det politiske stoffskiftet går raskere innenlands, samtidig som det nasjonale demokrati utfordres av globale og overnasjonale krefter. Båndene mellom folket og makten er under endring.
Historisk sett var det representative demokrati - med alminnelig stemmerett og fri konkurranse i valg - båret frem av sterke sosiale bevegelser: bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen. Disse kollektive bevegelsene - som uttrykk for politisk modernitet - er langt på vei blitt fortidens krefter. De er marginalisert av suksess eller av en endret sosial struktur.
De politiske partienes programpakker ble i hovedtrekk utviklet i første del av det 20. århundre. De avspeiler sosiale motsetninger i industrialismens og massepolitikkens tidlige fase - arbeid og kapital, primærnæringer og industri, religion og sekularisering. Disse kløftene er også under endring, og mange politiske programpakker er levninger fra i går: klassepartier forlatt av sin klasse, eller restene av en klasse som er forlatt av sitt parti.
Er avstanden mellom folket og makten blitt større? Det vi vet, er at mange velgere mener dette. Sammenlignende undersøkelser viser at den folkelige tilliten til styringsorganer og politikere har sunket gjennom de siste 20 årene, både i Vest-Europa, Nord-Amerika og Japan. Desillusjon og kynisme er mer utbredt som politisk holdning enn før, selv om endringen ikke er dramatisk, og særlig ikke i Norge. Likevel har regjeringers legitimitet stort sett sunket. Tilliten til representanter og representative institusjoner er gjennomgående svekket, enten hovedforklaringen er redusert ytelse eller økte forventninger eller noe annet.
Forrykkelsen av partipolitikken, med partivalg løsrevet fra tradisjonelle bånd til samfunnsstruktur, er imidlertid viktigere. Her fins det mange illustrerende tall å holde seg til.
Østerrike er et godt speil for mange land. Ved valget i 1979 stemte rundt 62% av arbeiderklassevelgerne på det sosialdemokratiske parti, som var det helt dominerende arbeiderpartiet. Ved valget i fjor, i 1999, stemte mindre enn en tredjedel av arbeiderklassevelgerne sosialdemokratisk. I 1979 støtte bare 3% av disse velgerne Østerrikes frihetlige parti (FPÖ), som er Jörg Haiders parti. I fjor stemte nær 50% av arbeiderklassevelgerne på FPÖs kandidater.
Østerrike er ikke et ekstremt unntak; det er et speil. På 1990-tallet har Nasjonal Front i Frankrike vært et stort arbeiderparti, med sterk støtte fra de arbeidsløse, fra arbeidere i privat sektor, fra unge menn med relativt lite utdannelse. Støtten til Nasjonal Front har vært særlig sterk i arbeiderklassestrøk som har erfart påkjenninger ved omfattende innvandring, og den har vært massiv i forsteder og utkanter av tilflyttingsbyer som Marseille og Lyon. Tendensene er de samme i Tyskland, særlig i de østlige områdene, i Belgia, i Danmark, og i noen grad i alle fremskredne industriland.
For den liberale venstrefløy er ikke lenger den tradisjonelle arbeiderklassen politisk korrekt. I en bok fra 1995 - "Elitenes opprør og sviket mot demokratiet" - ga avdøde Christopher Lasch en kraftfull formel for denne endringen. Formelen sa at elitenes opprør startet i kjølvannet av 1968, da de venstreintellektuelle gradvis forlot arbeiderklassen til fordel for en radikal forestilling om modernitet som store folkegrupper sto fremmede overfor. De kulturradikale elitene ble anti-folkelige, og definerte de bredere samfunnslags meninger og holdninger som reaksjonære.
Deler av denne diagnosen nærmer seg det helt åpenbare: nye partier på den folkelige høyrefløy - Nasjonal Front, FPÖ m.fl. - fylte et politisk tomrom som oppsto etter som de intellektuelle, toneangivende massemedier og den liberale venstrefløy forkastet "folket", vendte ryggen til dagliglivsproblemene i utrygge nabolag, og definerte etablerte politiske fellesskap som foreldede.
Den bredere politiske sammenhengen er oppløsningen av tradisjonell partiforankring gjennom nye former for velgerappell, særlig blant noen av de store arbeiderpartiene. De har beveget seg mot sentrum, renset programmene for sosialistiske levninger, satset sterkere på markedsløsninger, liberalisering, effektivitet og globalisert åpenhet. Den europeiske fortroppen for denne omorienteringen er Nye Labour i Storbritannia. "Den tredje vei" markerer i en viss forstand slutten på tradisjonell arbeiderpartipolitikk. Det ble lansert som den eneste vei, for hele folket, og dermed ikke en løsning mellom Venstre og Høyre, men hinsides Venstre og Høyre, slik tittelen på en bok av Tredje Vei-ideologen Anthony Giddens lød. Nye Labours hovedstrategi virkeliggjør denne ideen - stram partidisiplin i utforming og lansering av veien, og dernest en bred masseappell til hele folket hinsides interessefraksjoner. Søsterpartier i Tyskland, Spania, Portugal og Belgia har overtatt betydelige deler av ideen og strategien.
Denne politiske konteksten bringer oss tilbake til Østerrike. En skremmende utfordring som tårner seg opp til høyre kan være avgjørende for den dominerende enigheten på den liberale venstrefløy. En slik utfordring kan hjelpe til med å nøytralisere krav om tilbakevending til mer tradisjonell interessepolitikk, og til å blokkere opposisjon fra en mer radikal venstreside. Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen synes å ha hatt en slik virkning. Hvis de ikke eksisterte, kunne europeiske politikere være fristet til å oppfinne dem, eller i hvert fall til å demonisere dem i sin politiske retorikk. Slavoj Zizek satte nylig den strategiske bruken av det høyrepopulistiske skremmebildet på spissen i følgende ordelag:
"Det nye sentrum manipulerer med faren fra høyre for å dominere det `demokratiske` felt lettere, det vil si for å definere terrenget og disiplinere sin egentlige motstander, det radikale venstre. Her ligger den egentlige begrunnelse for Den tredje vei - et sosialdemokrati renset for samfunnsomformende kraft, uten den svakeste erindring om anti-kapitalisme og klassestrid. Utfallet er som en kunne vente. Den folkelige høyrefløy flytter inn for å overta et terreng som er forlatt av venstresiden, som den eneste alvorlige politiske kraft med gjenklang av en retorikk vendt mot storkapitalen Mens flerkulturell toleranse blir mottoet for de nye og privilegerte `symbolske` klasser, forsøker ytre høyre å henvende seg til og mobilisere det som er igjen av en etablert arbeiderklasse i vestlige samfunn."
Vi ser tendenser til et partiløst demokrati i forhold til velgerne. Partiene forsvinner ikke, men balansen mellom partienes ulike roller flytter seg. De er blitt svakere som agenter for folkelig mobilisering og utkrystallisering av politiske alternativer. Antall partimedlemmer synker. Valgdeltakelsen synker også, særlig ved lokalvalg, og det er vanskelig å fylle listene ved slike valg. Partimøtene er dårlig besøkt, mens medietekke og mediestrid på lederplan spiller en større rolle. Langt flere velgere er troløse og skifter parti fra ett valg til det neste. Nedgangen for stabile medlemspartier etterlater et tomrom som fylles av markedsføring og ekspertprofesjoner innenfor og utenfor partiapparatene. Men innen de politiske institusjonene selv er partiene fortsatt sterke, og ulikheter mellom dem kan forklare mye av variasjonene i offentlig politikk. Slik sett er partiene mer topptunge.
Identitetspolitikk i vid forstand, basert på kollektive og individuelle selvkonstruksjoner, har fått større betydning. Nasjonalismen blir etnisisert - knyttet til etnisk gruppetilhørighet - når nasjonalstatene blir mer åpne, flerkulturelle, og oppfattes som mindre trygge. Konfliktlinjer omkring det internasjonale og overnasjonale skjærer på tvers av partilinjene fra industrialismens og massepolitikkens barndom. Slik oppstår nye former for politisk splittelse: modernister mot tradisjonalister, globalister mot nasjonalister, polariserte holdninger til usikkerhet, til fremmede, og til hvorvidt politisk styring er mulig eller ikke. I dette sen-moderne landskapet tar masseprotester mot moderniserende eliter form av mot-modernisering: nyreligiøse bevegelser, nyrasisme, re-nasjonalisering, etnisk nasjonalisme, "stammeforsvar", tradisjonalisme, høyere murer, nye flagg og bevegelser kledd i gårsdagens kostymer.
Bare en svært begrenset del av disse tendensene avspeiler seg i oppslutningen om såkalt høyre-populistiske partier. Her er en polarisering av holdninger og synspunkter som går tvers igjennom nær sagt alle partier. Det bemerkelsesverdige er hvordan synspunkter hos politiske eliter, i forretningsliv og blant intellektuelle løper sammen til forsvar for den nye moderniteten og de store omstillingene, i nedlatende avstand til konservative stemninger blant bredere masser og lavere samfunnslag. Dette står i skarp kontrast til konfliktlinjene fra 1968, selv om "elitenes opprør mot massen" har noe av sitt utspring i radikaliseringen fra dengang.
Internasjonaliseringen av økonomi, kulturmøter og rettsforhold er en del av endringsprosessen. Demokratisk styresett har nasjonalstatlige rammer, mens en rekke problemer, maktrelasjoner og samfunnsomformende faktorer har overnasjonal rekkevidde. Globalisering i økonomisk forstand - gjennom beslutninger om frie kapitalbevegelser og åpne markeder - har økt de siste 20 årene. Dermed er stemmeseddelens politiske kjøpekraft blitt devaluert. De folkevalgte nasjonalforsamlingene når ikke fram til mange av de arenaene og knutepunktene der viktige beslutninger blir fattet. Dette er en av kandidatene til forklaring på forvitringen av demokratisk legitimitet og den reduserte tilliten til politiske institusjoner.
Det er ikke bare tyngden i globalisert kapital som utfordrer nasjonale institusjoner. Ideen om medborgerskap - citizenship - er splittet i juridisk forstand. Det er avstand - av og til konflikt - mellom demokratisk deltakelse innen nasjonale rammer og menneskerettigheter på overnasjonalt plan. Dette misforholdet vil øke etter hvert som menneskerettighetspakken utvides og de overnasjonale domstolenes kompetanse stiger.
Dette dilemmaet fins det ingen enkle løsninger på. Ulike modeller for overnasjonalt eller kosmopolitisk demokrati er lite mer enn ønskedrømmer i dag. Demokratiske beslutningsprosesser starter med offentlig debatt og felles overveielser. Utenfor det nasjonale nivå mangler de mest grunnleggende forutsetningene for dette - en politisk offentlighet og felles debattfora for brede folkegrupper, et tett organisasjonsnett, en grunnleggende enighet om fordeling av offentlige goder.
Hva er det som står på spill når folkestyrets vilkår utfordres og endrer seg? Den nylig avdøde økonomen Mancur Olsen hevder i en fersk bok at gjennomsnittsvelgeren er uvitende om politiske spørsmål. Hun eller han har liten kunnskap om hvilke valg som tjener egne interesser eller andre velgere. De fleste bryr seg lite om beslutninger som er avgjørende for samfunnsutviklingen, men er ivrige forbrukere av underholdning og trivialiteter. Politikere tilpasser seg dette, engasjerer medierådgivere og spiller kvasi-politisk stemningsmusikk.
Den første vrien i Olsons argument er at uvitenhet er rasjonelt. Det er rasjonelt fordi sjansen for den typiske velger til å påvirke valgutfallet er forsvinnende liten. Kostnadene ved å skaffe seg kunnskap gjør det ulønnsomt, unntatt for et mindretall av politikere, lobbyister, journalister og samfunnsforskere som kan få mer penger, makt eller prestisje gjennom kunnskap om offentlige spørsmål. Den andre vrien i Olsons argument er at velgernes rasjonelle uvitenhet kan gjøre dem til ofre for utnyttelse og forføring som de ikke merker. De kan lures til å tro at en bestemt politikk tjener dem selv eller flertallet eller samfunnet som helhet, mens den i virkeligheten bare tjener en særinteresse. Rasjonell uvitenhet kan likevel ha sine omkostninger.
Derfor er demokratiets nye vilkår av betydning: forrykkelsen av samfunnsstruktur fra politiske partier og institusjoner, de endrede båndene mellom borgere og stat, de nye ideologiske hegemoniene, misforholdet mellom representativt demokrati og globalisering. Her er arbeidet med diagnosene bare såvidt begynt.