Globalisering er ett ord for mange ulike endringer - fra teknologi og kapitalisme til språk og kultur. Kjernen i begrepet er en ny måte å opptatte samtiden på: verden preges av rask og omfattende flyt av varer, kapital, personer og informasjon, over lavere statsgrenser og større avstander. De teknologiske forutsetningene ligger i transport og informasjonsteknologi - jetfly, containere for rask landtransport, fjernsyn, Internett. De politiske vilkårene er deregulering av kapitalmarkedene, nedbygging av grensene, harmonisering av konkurransevilkår.
Debatten om globalisering dreier seg om hvor radikalt ny situasjonen egentlig er, hvilke drivkrefter som frembringer den, hvor styrbar den er og hvilke konsekvenser den har for identiteter, levekår, fordeling og økonomisk utvikling. Her er fagfolk uenige, og her har politiske bevegelser ideologisert diskusjonen. Ideologiseringen har gjort mye av den offentlige debatten primitiv, fordi den krever et entydig standpunkt til et fenomen som er sammensatt og flertydig. Globaliseringen kommer ikke i en enhetlig pakke som det er meningsfylt å være for eller mot.
Den store globaliseringsdebatten kom til Norge for nøyaktig tre år siden. Våren 1998 ble en tysk bok - Globaliseringsfellen - utgitt på norsk. Fra da av flommet ordet globalisering inn over massemediene. Boka hadde undertittelen "trusselen mot demokrati og velferd". Bildet var svært dystert: vi sto overfor en voksende massearbeidsløshet, der teknologien gjorde mye menneskelig arbeid overflødig; økonomi og velferd ville ikke bare bli ulikt fordelt, men med ekstrem sårbarhet for omstillinger og svingninger på verdensbasis; flernasjonale storkonserner ville tømme de politiske institusjonene for makt og innflytelse; rike land ville oppleve en velferdskrise etter hvert som kapitalen fløt dit hvor kostnadene var lave og fortjenesten stor.
Makt- og demokratiutredningen kom med en ny bok om globalisering nå i mars - Mot et globalisert Norge? med vekt på økonomiske, rettslige og politiske aspekter. Her tegnes et annet bilde. Forskerne avdramatiserer den økonomiske situasjonen for Norges vedkommende. Den nye åpenheten har skapt politiske styringsproblemer og større sårbarhet i økonomien, men robuste virkemidler gjenstår. En stor offentlig sektor er en buffer som beskytter innbyggerne mot raske svingninger på verdensmarkedet. Staten, som landets desidert største kapitalist, har fortsatt handlingsrom i forhold til private og utenlandske markedsaktører. Naturressursene, ikke minst olje- og gass, gjør norske utfordringer til et rikmannsproblem. Mye av det vi trodde var ugjendrivelig globalisering, har dels vist seg å være konjunkturbevegelser, som i IT-bransjen, eller en følge av politiske vedtak i Norge, som i pengepolitikken.
På kort og mellomlang sikt er det lite som tyder på at den norske velstanden er alvorlig truet. Den økonomiske globaliseringen har også vist at det kan ligge konkurransefortrinn i politisk stabilitet, ordnede forhold i arbeidslivet, høyt utdanningsnivå, evne til innovasjon. Det er ikke slik at kapitalen har flytt til lavkostland utenfor OECD-området, og det er heller ikke slik at global kapitalisme fører til ensartede institusjoner, bedriftsrelasjoner og samfunnsforhold. Det er fortsatt et betydelig mangfold i måten økonomisk liv er organisert på, både mellom land og mellom verdensdeler. Det er langt fra opplagt at globaliseringen visker ut dette mangfoldet, og på noen måter er det forsterket. Måten de globale utfordringene møtes på, kan i seg selv gi komparative fortrinn.
Globaliseringen stimulerer også til fragmentering, motreaksjoner og protest. Derfor har det vært en historisk pendelbevegelse mellom åpenhet og grenseforsvar gjennom de siste 130 årene, fra den gang dampskip, jernbane og telegraf gjorde en verdensomspennende politikk og økonomi mulig. Det radikalt nye i dag - bortsett fra Internett - er de frie kapitalbevegelsene. Dereguleringen kom som politiske vedtak etter tilbakeslag og offentlige budsjettkriser på 1970- og 80-tallet. Deregulering stimulerte veksten og effektiviteten, men ga mindre mulighet til å kontrollere fordelingsvirkningene politisk, slik som kombinasjonen av økende frihandel med keynesiansk statsstyring hadde gjort. Det er denne ubalansen som de nye protestbevegelsene mot "globalisering" har grepet fatt i, når de krever en styrt sosial fordelingspolitikk på globalt nivå. Det er ytterst uvisst hvorvidt dette er mulig; det er lett å hevde at det har et utopisk skjær over seg. Men i et land som Norge er det fortsatt et betydelig politisk handlingsrom for å møte utfordringene og håndtere problemene også gjennom offentlige organer. Dette blir konkretisert i den nye boka.
Den andre hovedkonklusjonen er at vi har avgitt mye rettslig suverenitet, slik at folkevalgt lovgivningsmakt er betydelig svekket på viktige områder. Det gjelder i forhold til internasjonale miljøavtaler, det gjelder gjennom EØS-avtalen og det gjelder ved tilslutning til et overnasjonalt menneskerettighetssystem. Her kan overnasjonale domstoler tolke traktatene videre enn myndighetene har tenkt seg, og tolkningene er bindende med mindre alle deltakerland enstemmig endrer avtaletekstene. Det skal mye til. Derfor har vi fått en rettsliggjøring, "jussifisering", også på overnasjonalt nivå, som svekker det representative demokrati samtidig som det gir appellrettigheter til enkeltpersoner. Dette forsterker den internasjonaliseringen som ligger i at en rekke viktige forhold av betydning for norske interesser avgjøres av politiske og økonomiske aktører utenfor landets grenser. Slik sett når ikke norske myndigheter fram til viktige forhold av betydning for landets borgere. Betydningen av dette synes økt, og dermed er stemmeseddelens politiske kjøpekraft redusert.
På dette grunnlaget øyner vi så langt en tvedelt konklusjon: velstanden og velferden er ikke umiddelbart truet, men det representative demokrati har mistet og gitt fra seg viktige deler av sin gjennomslagskraft.