"Usynlige grenser - kjønn og makt"
Oslo, 11.-12. november 1999
Den kirkelige homofilidebatten framstår som en debatt der grunnleggende motsetninger kommer til uttrykk. For mange handler det på den ene siden om noen antikvariske, inhumane fundamentalister som ikke har forstått at verden forandrer seg. På den andre siden de liberale som representerer respekt og toleranse og til og med gjør Gud til humanist. Andre vil sette motsatt fortegn ved de ulike posisjonene. Uansett fortoner bildet seg ganske enkelt.
Bildet blir lite komplisert dersom en går inn på de premissene aktørene legger, og lar det være et spørsmål til debatt om to mennesker av samme kjønn skal få lov til å ligge med hverandre eller ikke. Bildet kan fort bli mer sammensatt dersom en imøtegår den “usynlige autoritet” som setter dagsorden - og stiller spørsmål omkring det som synes å være nokså felles premisser for tilsynelatende svært så uenige debattanter. For det synes å være en nokså stor enighet om hva som er problemstillingen og om hvilke mulige posisjoner som finnes: Du er for eller mot, ferdig med det.
Jeg har gjort et forsøk på å finlese noen av innleggene i den kirkelige debatten, ikke ut fra dens egen intensjon om å argumentere for eller mot homofilt samliv, men med utgangspunkt i en feministisk, kritisk analyse av heteroseksualitet som konstruksjon, slik den kommer til uttrykk hos en rekke feministiske forskere. En av dem er Marianne Liljeström. Hun forstår heteroseksualitet ikke som en naturgitt, menneskelig egenskap, men tvert i mot "som ett ideologiskt-politiskt system av sociala relationer, inom vilket manlig dominans och kvinnlig underkastelse är institutionaliserade, sexualiserade och naturliggjorda" (Liljeström 1990). Å gjøre heteroseksualitet til natur har i følge Liljeström en dobbel hensikt: 1) å legitimere eksisterende kjønnsrelasjoner og 2) å usynliggjøre kjønnsrelasjonens politiske konsekvenser i form av maktulikhet mellom kjønnene.
Denne kritikk blir ganske så aktuell i møte med et tradisjonelt, kirkelig syn på homofili. Dette synet kommer til uttrykk i Menighetsfakultetets “manifest” i homofilisaken, nemlig lærerrådets uttalelse Homofili, kirke og samfunn (1993). Her argumenteres eksplisitt for heteroseksualitet som den eneste naturlige seksualitet, som den seksualitet som er nedfelt i Guds skaperordning. Med utgangspunkt i “Bibelens entydighet” avvises homoseksualitet som naturstridig og i konflikt med Guds skapervilje. Homoseksualitet som fenomen forklares ut fra “diffuse og ofte komplekse årsaksforhold”; det legges vekt på både genetisk, psykologisk og sosial bakgrunn. Men den egentlige årsaken til homofili hevdes å være at virkeligheten er “underlagt syndens og ondskapens herredømme”. Homofil legning omtales som “en funksjonsfeil i skaperverket” og “en forstyrrelse i Skaperens ordning”.
Det er ikke særlig oppsiktsvekkende, men likevel interessant å merke seg at heteroseksualitet ikke på tilsvarende måte knyttes til “diffuse og komplekse årsaksforhold”. Tvert i mot: Heteroseksualitet er en så grunnleggende komplementaritet, at det nærmest er ukristelig å gjøre den til gjenstand for kritisk vurdering. Ekteskapet som “universell, gudvillet ordning” og som “minisamfunn og prototyp på mellommenneskelig samkvem” gjøres til norm for hvordan samfunnet som helhet skal organiseres. Med henvisning til “entydig psykologisk og pedagogisk innsikt” påpeker MF-lærerne hvor viktig det er å gi barn mulighet til å utvikle tydelig og trygg identitet som kvinne eller som mann, noe de mener forutsetter nærvær av en mor og en far, en kvinnelig og en mannlig mønsterfigur som barnet kan identifisere seg med.
MF-lærerne hevder at seksualitetens formål bare kan virkeliggjøres innenfor ekteskapets faste, institusjonelle ramme. De stiller seg kritisk både til seksualitet som prinsipielt utelukker muligheten for reproduksjon, og til et “seksualliv som ikke bygger på og utvikler et totalomfattende fellesskap”. Det er ganske interessant at voldtekt, i likhet med utroskap, nevnes som eksempel på det siste. Voldtekt er syndig, fordi det ikke inngår i et “totalomfattende fellesskap”, som en form for ekteskapsbrudd. Det synes nærliggende å tolke dette dithen at voldtekt dermed må forstås som en umulighet innenfor ekteskapet.
Den norske homofilidebatten har vært preget av steile fronter mellom dem som avviser homofilt samliv som synd og dem som fra såkalt radikalt teologisk hold argumenterer for at homofilt samliv kan forsvares teologisk. Det som i denne sammenhengen er mer interessant er partenes samstemmighet i synet på heteroseksualitet som den primære form for seksualitet og på ekteskapet som fundamental og naturlig samlivsform.
Svein Aage Christoffersen er blant dem som forsvarer partnerskapsloven, men avviser at homofilt partnerskap kan sidestilles med ekteskapet. Dette fordi han mener “seksualitet primært er heteroseksualitet, mens homoseksualiteten er en variasjon som forutsetter heteroseksualiteten”. Heteroseksualitet synes å være så selvsagt for Christoffersen at den knapt kan gjøres til gjenstand for kritisk vurdering. Argumentet for å fastholde heteroseksualitet som den grunnleggende form for seksualitet finner han i “en uløselig forbindelse mellom seksualitet og reproduksjon”, for “å sette barn til verden forutsetter fremdeles seksuell omgang mellom en kvinne og en mann” (Christoffersen 1994). Derfor gir Christoffersen MF sin fulle støtte i å forsvare det heterofile ekteskap som grunnleggende enhet i samfunnet.
Theodor Jørgensen, dansk teolog som også er blant de “radikale” i homofilidebatten, forsvarer homoseksualitet som gudskapt seksualitet. Han kritiserer sine teologiske motstandere for en uproblematisk omgang med naturbegrepet. Ikke desto mindre vil jeg hevde at en tilsvarende kritisk vurdering av naturbegrepet kan ramme ham selv. Jørgensen fastslår at menneskets gudbilledlikhet er knyttet til at det er skapt tvekjønnet, at det er tvekjønnet av natur. Han konstaterer at “det at mennesket er skabt tvekjønnet som mand og kvinde sættes i relation til menneskets gudbilledlighed. Seksualiteten er ikke et tilbehør til menneskets menneskeværen, men er en del af den. Mennesket er menneske som mann og kvinde” (Jørgensen 1994). Menneskelig seksualitet har med andre ord primært utgangspunkt i den heteroseksuelle komplementaritet. Jørgensen skiller seg fra sine teologiske motstandere ved at han henter argumenter fra moderne vitenskap i stedet for bibeltekster. Han har sin kunnskap om menneskets kjønnsidentitet og seksualitet først og fremst fra klinisk sexologi, der menneskets identitet som mann eller kvinne i all hovedsak ansees å være biologisk bestemt.
Dette kan i seg selv være verdt en kommentar: For nettopp sexologien er en av de akademiske retninger som fra feministisk hold er kritisert sterkest for sitt forsøk på å gi “vitenskapelige” argumenter for å legitimere mannlig dominans og kvinnelig underordning som naturlig kjønnsrelasjon. Ifølge Eva Lundgren er det “få disipliner som kan oppvise en slik skjærende kontrast mellom pretensjonen om objektivitet og nøytralitet - og disiplinens dype avhengighet av samtidens fordommer” (Lundgren 1992). Lundgren henviser blant annet til den såkalt “objektive og nøytrale viten” Havelock Ellis utviklet. Han mente å kunne gi vitenskapelig belegg for det vi kan kalle to av heteroseksualitetsideologiens myter, nemlig myten om at heteroseksualitet er den eneste naturlige seksualitet, og at kvinnen egentlig nyter å bli slått. Seksuell nytelse hos kvinnen manifesteres ifølge Ellis normalt som smerte.
Heller ikke Jørgensen problematiserer dikotomien kvinne/mann, tvert i mot forutsetter han at den er primær og uforanderlig. Det tradisjonelle kjønnsrollemønster bekrefter “samspillet imellem biologiske og kulturelle faktorer”. Med henvisning til “vitenskapelig bevis”, hevder Jørgensen at gutters og jenters forskjellige atferdsmønstre (gutter leker politi og røver og jenter leker med dokker) har sammenheng med “visse biologiske faktorers indflydelse”. Heller ikke den forskning som viser at bare de færreste er entydig heteroseksuelle eller entydig homoseksuelle, representerer noen motsetning til den grunnleggende kjønnsdikotomien. Kjønnsidentitet er i og for seg noe entydig, selv om “ethvert menneske rummer noget av det andet køn i sig”. Heteroseksualiteten, eller kjønnsforskjelligheten, er for Jørgensen det som gir mennesket gudbilledlikhet enten denne forskjellighet finnes mellom mennesker eller i det enkelte menneske. Med begrunnelse i heteroseksualitetens reproduserbarhet, understreker han likevel at partnerskap mellom homofile ikke må forveksles med ekteskap.
Lignende perspektiver kommer til uttrykk i et av de viktigste bidrag til kirkelige debatten om homofilt samliv, en utredning fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili. Det som var mest oppsiktsvekkende ved denne utredningen, var at flertallet kom til en positiv konklusjon i forhold til både partnerskapsloven, kirkelig velsignelse ved inngåelse av partnerskap og ansettelse av homofile og lesbiske i kirkelige stillinger. Bispemøtets arbeidsgruppe går inn for å akseptere lesbiske og homofile på tross av deres “avvik” eller annerledeshet. Men det stilles i liten grad spørsmål ved premissene som ligger til grunn for å definere avvik og normalitet.
I Kjetil Hafstads artikkel i utredningen problematiseres riktig nok forståelsen av seksuell identitet som gitt og uforanderlig. Med henvisning til Luther presenterer Hafstad en mer nyansert og fruktbar forståelse av identitet: “Du er ikke hva du gjør. Du er ikke summen av dine handlinger og egenskaper” (Hafstad 1995). Menneskelig identitet og gudbilledlikhet er for Luther forankret i Kristushendelsen. “I troens lys er det ikke gradsforskjeller mellom mennesker....” Dette gir en teologisk begrunnelse for å forstå seksualitet som en kulturell konstruksjon. Hafstad hevder at å tale om seksuell identitet i det hele tatt problematisk og mener det er “grunn til å spørre om ikke ord som seksuell identitet suggererer mer av skille mennesker mellom enn det som godt er”.
Så langt har jeg stor sans for argumentasjonen. Problemet er at den ikke følges opp. Tvert i mot fastholdes dette skillet mellom mennesker, med utgangspunkt i “den naturlige komplementaritet kjønnene mellom”. Og igjen brukes reproduksjon som argument: Det faktum at homoseksuelle relasjoner ikke fører til svangerskap hevdes å være en forsvarlig begrunnelse for “å tale om homoseksualitet som avvik, altså noe kvalifisert annet”. Det ser ut til at det forutsettes at det bare er homofiles seksuelle identitet som er en konstruksjon - og bare i den grad den avviker fra naturlig mannlighet eller kvinnelighet. Kjønnsidentitet og seksuell identitet som kvinne eller mann defineres derimot som noe naturlig og uforanderlig. Dette blir det viktigste argumentet i debatten om adopsjon: “Homofile gjør trolig vel i å akseptere at deres parforhold ikke har den naturlige differensiering mellom kjønnene, og støter mot den sosiale forventning som denne komplementaritet vekker. En homofil mann kan ikke være mor, men forblir mann. En lesbisk jente kan ikke være far, men forblir kvinne, uansett hvilken sosial rolle hun inntar i partnerskapet.”
Det å være mann og det å være mor blir med andre ord forstått som noe naturgitt - og noe som gjensidig utelukker hverandre. Å være mor og å være kvinne blir derimot forstått som to sider av samme sak. Med henvisning til Harriet Bjerrum Nielsen og Monica Rudberg hevder Hafstad at trangen til å være mor er en av de mest uforanderlige strukturer ved kvinnelig subjektivitet.
Representanter for homofile og lesbiske bidrar til en viss bredde i homofilidebatten. Herfra argumenteres det for retten til eksistens - i og utenfor kirken - for seksuelle minoriteter. Dette er innfallsvinkelen bl. a. hos Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile. Men også Åpen kirkegruppe synes å forutsette en forståelse av seksuell identitet som noe gitt og forutbestemt, som legning. Legning er for dem noe man er skapt som, noe man bare er. Selv om dette har vært viktige bidrag i homofiles og lesbiskes kamp for aksept, er det ikke nødvendigvis bidrag som utfordrer det dominerende syn på normalitet og avvik. Tvert i mot vil jeg hevde at de avslører en uenighetens enighet som er gjennomgående for denne debatten.
Homofili er det temaet som er gjort eksplisitt i den kirkelige debatten. Seksualitet - forstått som heteroseksualitet - diskuteres overhodet ikke. Ikke desto mindre synes heteroseksualitet implisitt - og uuttalt - å være et vel så viktig tema. Det handler om hvordan dikotomt kjønn knyttes til natur, til noe uforanderlig, noe som “bare er” eller til noe guddommelig gitt.
I så måte er ikke kirka spesiell - bare litt karikert: Med vår kulturs gjennomgripende heteroseksuelle organisering av samfunnet antas seksualiteten, primært forstått som heteroseksualitet, å være så selvsagt og så grunnleggende at den knapt kan diskuteres. Homoseksualitet diskuteres, som større eller mindre avvik fra dette selvsagte. Heteroseksualitet blir ikke på samme måte gjenstand for årsaksforklaringer, kritisk analyse og debatt. Heteroseksualitet som begrep vekker tvert i mot anstøt hos mange, som om det skulle innebære en mistenkeliggjøring av den “naturlige” seksualiteten.
Feministisk forskning kjennetegnes ved at den nekter å godta premisser som tas for gitt og ikke gjøres rede for. Ikke minst har kjønn og seksualitet som noe selvsagt og naturlig blitt problematisert - ut fra den politiske målsetning å endre de kjønnede maktrelasjoner som preger kultur, kirke og samfunn. Derfor kan feministisk forskning bidra til å åpne for nye perspektiver på den kirkelige debatten om homofilt samliv. Dersom vi vender fokus bort fra “avvik” (homoseksualitet) til det vi oppfatter som “normalt” (heteroseksualitet), vil vi i det hele tatt kunne få en bredere forståelse av hva det i realiteten handler om når vi snakker om kjønn, legning og seksualitet, innerfor vår kultur generelt så vel som innen en teologisk diskurs.
Homofilisaken innebærer høy temperatur og hissig uenighet og samtidig en rungende samstemmighet. Og jeg er fristet til å spørre: Er det snakk om uenighet på overflateplan samtidig med en grunnleggende enighet?
Denne dobbeltheten kan forstås i lys av det Eva Lundgren kaller konstitutive og regulative normer. Lundgren tar avstand fra enhver form for gynosentrisme eller essensialisme, enten den er biologisk eller sosialt begrunnet. I stedet hevder hun at kjønn er noe som blir til i en kontinuerlig samhandlingsprosess mellom mennesker, når de til stadighet oppfyller eller bryter en rekke ulike kjønnsnormer. Lundgren knytter begrepssettet konstitutive og regulative normer til denne kjønnskonstitueringsprosessen. Det gir en forståelse av sammenfiltringen av forandring og stabilitet, av hvordan forandring i forhold til kjønn er mulig og samtidig en tung og vanskelig prosess. Og gir en forståelse av hvordan aksept homofilt samliv kan forenes med forståelsen av heteroseksualitet som den egentlige og naturlige form for seksualitet.
Skillet mellom konstitutive og regulative normer uttrykker forskjellen mellom grunnregler og avledede regler. Det konstitusjonelle angir grunnvilkårene og rammene for hvordan de regulative reglene skal anvendes, deres gyldighet og begrensninger. Som grunnregler er de dessuten ofte implisitte, “det er det vi taler ut fra, men ikke om ... det som er så selvsagt at det ikke kan tematiseres og bli eksplisitt synlig”. Konstitutive regler er derfor stabile og tungt foranderlige, mens regulative regler er mer fleksible og i stadig endring. Heteroseksualitet må forstås i lys av begrepet konstitutive normer, nettopp som noe vi “taler ut fra, men ikke om ... som er så selvsagt at det ikke kan tematiseres og bli eksplisitt synlig”, ikke som noe gitt og uforanderlig, men som noe kulturelt grunnleggende og derfor tungt foranderlig.
Innen feministisk forskning i dag er “alle” konstruksjonister, i alle fall uttalt. Motsetningene er kanskje mer å i finne i forhold til spørsmålet om hvor “lett” det er å konstruere kjønn. Hvor lett foranderlig er forståelsen av kjønn?
I møte med forståelsen av kjønn som noe gitt og uforanderlig, svares det fra en del feministiske forskere - eller kjønnsforskere - med en forståelse av kjønn som noe som gjennomgår grunnleggende forandringer, hele tida, på alle nivåer. Å være kvinne forstås som noe grunnleggende forskjellig for en 18-åring anno 1999 sammenlignet med hennes bestemor. Som om utallige muligheter til enhver tid ligger åpne for oss til å omdefinere vår kjønnsidentitet. Med en slik forståelse blir man fort blind for det som ikke endrer seg fra den ene dagen til den andre. Med det resultat at dette blir stående igjen som ikke-konstruert, nærmest som gitt. Kjønn som noe “lett” foranderlig berører bare et regulativt overflatenivå. Grunnvilkårene, forståelsen av seksualitet knyttet til to dikotome kjønn med ulike kropper, blir værende uforandret.
Grunnleggende endringer i forhold til kulturelle (og for den del kristne) normer knyttet til kjønn og seksualitet forutsetter offensive strategier og bevisste normbrudd på ulike nivåer og på flere arenaer. Og det er nødvendig å synliggjøre det usynliggjorte, det som bare tas for gitt. Det er ikke nok å ta et valg av typen: Jeg vil ikke være undertrykt kvinne, eller identifisere meg med undertrykte kvinner, derfor velger jeg min egen kvinnelighet. Som om kvinneundertrykkelse er noe som visse typer kvinneligheter utsettes for (f.eks. dum og deilig, eller 70-tallsfeminist, eller mannehatere) og andre kvinneligheter er fritatt fra (f. eks. ekte (gode) mødre eller for den del moderne yrkeskvinner med økonomisk frihet). Det er mye som forblir usynlig ved en slik strategi, og det som er usynlig, tror vi at ikke finnes, og det som ikke finnes prøver vi ikke å forandre.
Hvis det nå er slik at kjønn er noe foranderlig, og forandring samtidig er en tung prosess, tror jeg det kan være nyttig å ikke være altfor raske i å sette motsatte fortegn ved de ulike posisjonene i en debatt som den kirkelige homofilidebatten. Kanskje det til og med kan være nyttig å bruke de konservative teologer som et speil for allmenne, kulturelle normer for kjønn og seksualitet - om de måtte framstå som aldri så antikvariske. For det som disse tross alt gjør, det er å tydeliggjøre hvilken autoritet som gjelder og hvilke absolutte normer som hevdes fra denne autoritet. Jeg skal ikke hevde at alle disse teologer har like edle motiver for å synliggjøre av normer og autoritet og jeg skal heller ikke hevde at de synliggjør alle de normer som gjøres gjeldende. Sånn sett skiller de seg heller ikke ut fra sine teologiske eller politiske motstandere. Men jeg vil likevel gjøre det til et poeng at deres synliggjøring av normer og autoritet, kan bidra til at andres uuttalte normer gjøres synlige. Men det forutsetter at vi er villige til å se at det som framstår som motsetninger, tvert i mot kan innebære stor grad av samstemmighet på et konstitutivt nivå.
Våger vi å se denne samstemmighet kan det bidra til at vi ser våre felles, kulturelle grunnvilkår: “det er det vi taler ut fra, men ikke om ... det som er så selvsagt at det ikke kan tematiseres og bli eksplisitt synlig” - slik at det kan tematiseres og gjøres synlig. For først da blir det mulig å forandre det som er tungt foranderlig.
Christoffersen, Svein Aage 1994: "Menighetsfakultetets uttalalser om kirkens syn på homofili" i Norsk teologisk tidsskrift, nr. 2.
Hafstad, Kjetil 1995: "Homoseksualitet i kristen etisk belysning" i Homofile i kirken. En utredning fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili. Oslo.
Jørgensen, Theodor 1994: "Gudbilledlighed og seksualitet" i Norsk teologisk tidsskrift, nr. 2.
Liljeström, Marianne 1990: Liljeström, Marianne: "Institutionaliserad heterosexualitet och undersøkning av könssystem" i Kvinnovetenskapligt tidsskrift, nr. 4.
Lundgren, Eva 1992: Det får da være grenser for kjønn. Voldelig empiri og feministisk teori. Oslo.
Menighetsfakultetet. Lærerrådet 1993: Homofili, kirke og samfunn. En uttalelse fra Lærerrådet ved Det teologiske minighetsfakultet 08.03.1993, Oslo.