Nedgangen i medlemstallet i de politiske partiene og den synkende oppslutningen ved valgene kan være uttrykk for endringer i måten folk deltar politisk på, der de tradisjonelle kanalene ser ut til å få redusert betydning til fordel for nye deltakelsesformer. Innebærer dette en mistillit til de politiske partiene og det representative systemet som partiene er en del av? Og representerer de nye deltakelseskanalene en utvidelse eller en innsnevring av demokratiet?
Oppsvinget for nye former for politisk deltakelse synes å henge sammen med to utviklingstrekk i samfunnet: For det første har mange viktige politiske diskusjoner og prosesser blitt flyttet ut fra de lukkede fora og inn i "det offentlige rom". Rivaliseringen om politisk innflytelse foregår ikke lenger bare internt i parti- og organisasjonssystemet; den utspiller seg som en kamp om kontroll over den offentlige meningsdannelsen; i mediene og i nettverk - gjerne på nettet. For det andre er det tydelige tegn til at politikken har blitt mer individualisert, der personlige ressurser teller mer nå enn tidligere for muligheten til å få gjennomslag. Dette avspeiler seg både i endringer som foregår innad i selve organisasjonssamfunnet, og i det faktum at store deler av politikken har flyttet seg ut i arenaer der bestemte individuelle egenskaper er avgjørende for å nå fram.
Framveksten av nye deltakelsesformer er et viktig og synlig trekk ved utviklingen i sivilsamfunnet - organisasjonssamfunnet vårt - som tradisjonelt har en sterk posisjon i Norge. Mange av dagens frivillige organisasjoner har sine røtter i begynnelsen av dette århundret, og springer ut av store sosiale folkebevegelser som arbeiderbevegelsen, lekmannsbevegelsen, avholdsbevegelsen, målrørsla og idrettsbevegelsen. Disse organisasjonene har spilt en sentral rolle i framveksten av vårt demokrati gjennom å drive fram - og delvis iverksette - store sosiale og politiske reformer. Framveksten av kvinnebevegelsen og miljøbevegelsen på 1960 og -70 tallet har likeledes gitt opphav til en rekke nye organisasjoner som langt på vei har blitt integrert i det politiske systemet, de har blitt sentrale høringspartnere og har oppnådd stor politisk gjennomslagskraft.
Fellestrekket ved disse organisasjonene er at de er medlemsbaserte og har en demokratisk oppbygning og struktur, der aktive lokallag utgjør kjernen i virksomheten. Vedtak fattes gjennom prosesser som involverer hele organisasjonen fra grunnplanet og opp til sentralleddet, og kan derfor være tunge og tidkrevende. Samtidig har mange av disse organisasjonene hatt en viktig identitetsbærende funksjon for sine medlemmer, ved å tilby helhetlige virkelighetsbilder og tette sosiale nettverk.
Professor og maktutreder Per Selle har påpekt at denne formen for demokratiske og idébaserte organisasjoner har tapt terreng til fordel for en ny type organisasjoner som har vokst fram siden midten av 1980-tallet. Mange av de nye organisasjonene kjennetegnes ved at de er basert på økonomisk støttemedlemsskap og ikke har en demokratisk struktur med aktive lokallag som grunnlag for virksomheten. Mange av dem kan beskrives som en form for profesjonaliserte, aksjonsorienterte og resultatorienterte "non-profit"-organisasjoner av typen Bellona. De arbeider aktivt via massemedia for å påvirke opinionen og legger stor vekt på lobbyvirksomhet overfor forvaltningen og politiske myndigheter for å påvirke politikken direkte. Virksomheten foregår i hovedsak sentralt og bare en liten del av støttemedlemmene deltar i aktiviteter i organisasjonen.
Oppsvinget for de nye organisasjonsformene henger nøye sammen med individualiseringsprosessene som har preget samfunnsutviklingen de siste årene, og som innebærer at de tradisjonelle organisasjonene har mistet en viktig del av sin identitetsbærende funksjon. Professor Siri Meyer i Makt- og demokratiutredningen har påpekt at unge mennesker idag i mindre grad enn tidligere generasjoner har sin identitet knyttet til noe kollektivt, i form av et politisk parti eller en idébasert organisasjon som står for et helhetlig virkelighetsbilde. Moderniseringsprosessene har ført til at gamle bånd, nettverk og strukturer går i oppløsning. Identitetsdannelsen foregår ikke i samme grad som tidligere innenfor stabile sosiale nettverk. Den enkelte står overfor mange flere valgmuligheter enn før i forhold til å kombinere elementer fra ulike tradisjoner og livsformer i egen identitetsdannelse. Det postmoderne menneske komponerer sin identitet ved å hente fragmenter fra mange ulike arenaer, og dette avspeiler seg i framgangen for nye typer av organisasjoner som bare forplikter medlemmene på et begrenset saksfelt.
Individualiseringsprosessene gjenspeiler seg også i endringen i medlemsrollen, som er en av de viktigste forskjellene mellom den tradisjonelle og den nye formen for frivillig organisering. Innenfor de nye organisasjonene innebærer ikke medlemsrollen noe krav om aktivt engasjement eller deltakelse i tunge og tidkrevende demokratiske prosesser. Det legges vekt på effektivitet og på å oppnå raske politiske resultater i forhold til enkeltsaker. Fordi det ikke stilles krav om aktivt medlemsskap, er det idag mulig å knytte seg uforpliktende til en rekke slike nettverk som arbeider med saker en sympatiserer med, uten å bruke særlig mye tid på organisasjonsarbeid.
Et viktig skille mellom de "gamle" og de nye deltakelsesformene, synes å ligge i kildene til legitimitet. De politiske partiene og de frivillige organisasjonene henter sin legitimitet fra henholdsvis velgerne og fra medlemsmassen. Et representativt demokratisk system er basert på prinsippet om at politisk innflytelse skal avspeile hvor mange medlemmer eller velgere som står bak det synet som framføres. I en del av de nye organisasjonsformene har enkeltpersoners kunnskap og kontaktnett en større betydning for budskapets legitimitet og gjennomslagskraft, enn hvor mange de representerer. Når kampen om politisk innflytelse foregår i og gjennom media, er det ikke så viktig hvor mange som står bak et bestemt syn. Mye viktigere er det hvor stor ekspertise en har på feltet og hvor dyktig en er til å framføre budskapet.
Et eksempel på en ny form for politisk virksomhet der deltakelse i offentligheten blir dyrket som et mål i seg selv, er den intellektuelle "åndseliten" som er i ferd med å vokse fram rundt kafébordene i hovedstaden. Disse gruppene, eller nettverkene, har ikke noe bestemt program som grunnlag for sin virksomhet, men fungerer som fora for debatt om aktuelle politiske og ideologiske spørsmål. - De viktige debattene foregår ikke lenger i partiene, hevdes det, de foregår der folk er, nemlig på kaféen. I den grad disse nettverkene har et samlende ståsted, så er det at den politiske makten er i diskursen, og at det viktigste en kan gjøre for å påvirke samfunnsutviklingen er å engasjere seg i den offentlige meningsdannelse. Dette kan en gjøre blant annet ved å skrive sine budskap inn i avisen, etablere digitale samtalegrupper på nettet og lage egne hjemmesider. Eventuelt kan en lage aksjonsgrupper eller ta direkte kontakt med politikere via nettet.
Dette knytter an til en form for direkte demokrati som vi kjenner fra før og som har fått et kraftig oppsving de siste årene, særlig på lokalplan. Underskriftskampanjer, demonstrasjoner og opprop av ulike slag innbærer et positivt tilskudd til demokratiet fordi det kan føre til at flere mennesker engasjerer seg. Nye kommunikasjonsformer på internett har ført til at aksjoner for direkte påvirkning av politikere kan gjennomføres raskere og mer effektivt enn før. Internett gjør det mulig å å spre politiske budskap ut til bestemte målgrupper via e-post lister. Denne formen for kommunikasjon kan brukes til å oppnå lynrask mobilisering rundt enkeltsaker gjennom nettbaserte "underskriftskampanjer". Ankepunktet mot denne type aksjoner er at det kan gi små grupper som ikke representerer særlig mange, mulighet til å oppnå politisk gjennomslag og tilsidesette demokratisk fattede vedtak i representative politiske organer mot flertallets vilje. Mange av de digitale deltakelsesformene har dessuten et skjevt rekrutteringsgrunnlag fordi de forutsetter kunnskap om og tilgang til en teknologi som ikke alle er i besittelse av.
Dersom oppslutningen om nye deltakelsesformer øker til erstatning for, og ikke som et supplement til de politiske partiene, kan dette på sikt underminere tilliten til det representative demokratiske system. Ytterligheten av en slik utvikling er at systemet undergraves og at vi isteden får et system basert på direkte demokrati og politisk påvirkning via massemedia og internett, der bare de ressurssterke elitene klarer å få gjennomslag for sine interesser, mens størstedelen av befolkningen er passivisert og ikke får sine interesser representert i det politiske systemet.
Det offentlige rom vil alltid være dominert av en liten elite; de som behersker språket og retorikken, de som som har kunnskap og ekspertise, de som har de rette kontaktene og som når gjennom i massemedia, som behersker ny teknologi og digitale kommunikasjonsformer og som er synlige i de offentlige møteplassene. Hva med dem som ikke har disse ressursene?
Kampen om den offentlige meningsdannelsen og individualiseringen av politikken er derfor to utviklingstrekk som det er god grunn til å reflektere over i diskusjonen om hvordan demokratiet vårt utvikler seg.