Fra 36.9 til 28.2: Arbeiderpartiets prosent-mareritt

En uke før kommunevalget laget Kommunal Rapport den fatale overskriften: AP-ordførere vil ha debatt om Jagland. Dermed var debatten i gang. Mediestyrken bare økte i takt med partiets fall på meningsmålingene, og valgresultatet ble enda verre enn meningsmålingene spådde. 36.9 ble byttet ut med 28.2 , og kriseforståelsen i Arbeiderpartiet var total.

Utallige er de telefonene som avisredaksjonene har tatt til utallige tillitsvalgte i partiet , men med svært liten variasjon i spørsmålsformuleringen. Når må Jagland gå / Når overtar Jens? Heller ikke for svarene har det spilt noen stor rolle om vi abbonerer på Aftenposten eller på Dagsavisen, om vi velger Dagbladet eller VG i Narvesen-kiosken, om vi zapper fra NRK til TV 2 - eller omvendt. Overalt har både tillitsvalgte og avisansatte stått fram med sine personpreferanser. De førstnevnte på meningsbærende reportasjeplass, de sistnevnte på meningsbærende kommentator-plass. Begge former representerer sjangre med stadig større utbredelse i norske media. Den meningsbærende reportasje er dagens versjon av det gammeldagse leserinnlegg: vi skriver ikke selv i avisen - vi uttaler oss til journalisten. Det menende subjekt er transformert til et journalistisk objekt - men med det blir også ytringen underlagt den journalistiske vinkling . Vinkelen er som kjent den som sorterer meninger som skal med , fra meninger som faller bort. I høstens mediekjør er det meningenes monotoni som har vært det mest påfallende. Vinkelen har vært svært trang - og dermed ekstremt brutal. I smått har oppmerksomheten vært konsentrert om skjæringspunktet for to av mediedramaturgiens hovedprinsipper - personifisering og polarisering. Det vil si i det enkle spørsmålet: Jagland eller Jens ?

Men bak denne trange vinklingen er det en videre. I stort handler den siste månedens ekstreme mediefasinasjon også om en klassisk metafortelling - nemlig forfallshistorien. Det vi i høst har fått presentert, gjennom såvel medias som Arbeiderpartiets egen kriseformidling, er fortellingen om nok et regime foran undergangen - om en norsk styringstradisjon som bryter sammen. På veien fra 36.9 til 28.2 er det som om vi kan vi sette det endelige punktum for den epoken vi kaller "etterkrigstiden"; for den sosialdemokratiske dominans over norsk politikk og over norske hverdagsliv; for den tiden da vi ennå alle, i en eller annen forstand, var sosialdemokrater.

I dette bildet av "etterkrigstiden" har Arbeiderpartiet utgjort det udiskutable politiske tyngdepunktet - det sentrum i norsk politikk som alle andre partier må forholde seg til. Slik har partiets egen selvforståelse vært. Men den er det svært mange andre som har delt. For Arbeiderpartiet blir fallhøyden mye større enn for andre partier, rett og slett fordi Arbeiderpartiet - i vår kollektive bevissthet - er så stort. Selv om det altså ganske gradvis har blitt stadig mindre - i såvel medlemstall som i velgeroppslutning. Men når Arbeiderpartiets velgere svikter partiet i et slikt omfang som de gjorde under lokalvalget i 1999, er det som om fortellingen om moderniseringen av Norge endelig tar slutt. Den kan effektfullt oppsummeres i 28.2 - for lavere har som kjent ikke oppslutningen om partiet vært siden 1920-tallet.

Men den oppsummeres også i et annet prosent-begrep - det mediale samlingspunktet 36.9. I 1996 byttet Arbeiderpartiet statsminister. Ett år senere byttet statsministeren posisjon mot opposisjon. Gjennom ti års ledelse av mindretallsregjeringer stilte Gro Harlem Brundtland aldri kabinettspørsmål. Etter knappe ti måneder - gjorde Thorbjørn Jagland nettopp det. Jaglands "kabinettspørsmål til folket" foran stortingsvalget representerte et dramatisk brudd med en gammel styringsslære i Arbeiderpartiet. Den ble opprettholdt gjennom overgangen fra flertalls- til mindretallsregime, og var i all sin bastanthet svært lett å begripe: Når regjeringsmuligheten foreligger, skal partiet gripe den. En klar og enkel regel, selv om den krevde realisering gjennom kompliserte politiske spill. Aller enklest har den blitt oppsummert av Gro Harlem Brundtland:
"Prinsippet om Arbeiderpartiet som hovedaktør, regjeringsparti og tyngdepunkt, men med evne til å styre gjennom skiftende flertall, har lang tradisjon. " (1998:134)

I Thorbjørn Jaglands "kabinettspørsmål til folket" var det bare selve betegnelsen som kan sies å være inspirert av en tidligere parti-erfaring: statsminister Trygve Brattelis "kabinettspørsmål" foran folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. Jaglands kabinettspørsmål var ikke koplet til noe bestemt saksutfall. Men også dette ultimatumet bandt partiet til et annet resultat i regjeringsspørsmålet enn hva både interne partidiskusjoner og forhandlinger i Stortinget kunne tenkes å gi. Da valgresultatet forelå gikk regjeringen av - og hos politiske observatører med vedvarende interesse for sosialdemokratisk maktutfoldelse, har undringen blitt stadig sterkere formulert: Hva ville Arbeiderpartiet oppnå med å fraskrive seg regjeringsmakt? Det spørsmålet er fortsatt ikke klart besvart. I nye offentliggjorte samarbeidsinvitter har partiledelsen likevel holdt seg innenfor feltet av den intenderte utydelighet. I denne vedvarende utydeligheten har også partilederens autoritet blitt stadig mer svekket.

Arbeiderpartiets mindretallsregime ble etablert på 1970-tallet - forut for, og i forlengelsen av en EF-kamp som også polariserte fløyene internt i Arbeiderpartiet. Etter krisevalget 1973 hadde likevel Arbeiderpartiet og SV samlet flertall på Stortinget. Men noen ny flertallsregjering fikk vi som kjent ikke. Mindretallsregimet var basert på to forutsetninger: åpning for pragmatisk samarbeid mot sentrum, og prinsippiell grenseoppgang mot venstre.

Grenseoppgangen var det Trygve Bratteli som gikk. Og parolen var krystallklar: Ingen sekterisk flørt. I Brattelis politiske univers var partier til venstre for Arbeiderpartiet parkert i "de politiske blindgater". De ødela arbeiderbevegelsens enhet. Mot venstre ble det splittelse, eksklusjoner, utmeldinger. Partier til venstre for Arbeiderpartiet var en bestandig trusel mot den utenriks- og sikkerhetspolitiske konsensus - også innenfor Arbeiderpartiet selv.

I Brattelis oppskrift lå derfor realiseringen av Arbeiderpartiets ubrutte styringsvilje i "samlingen av krefter fra sentrum og ut mot venstre" . Inn mot sentrum måtte partiet søke både velgere og pragmatiske samarbeidsløsninger. Hvor omfattende slike samarbeidsløsninger kunne tenkes å bli, tilhørte også for Brattelis vedkommende feltet for den intenderte utydelighet. Ut mot venstre fantes derimot ingen uklarhet. Det betydde "å redusere eventuelle fløypartier til det minst mulige".

Det var de pragmatiske samarbeidsløsninger mot sentrum som glapp for regjeringen Jagland da sentrumspartiene stjal styringsoppskriften og formulerte sitt eget blokkuavhengige regjeringsalternativ. Om 36.9 var en forsnakkelse, så var ikke regjeringens styringsproblemer noen fiksjon. Budsjettreformen i Stortinget hadde allerede avgrenset sak-til-sak-samarbeidets mulighetsrom. Oh etter Gro Harlem Brundtlands avgang som statsminister i oktober 1996 fulgte en tilnærmet sammenhengende serie av høydramatiske politiske øyeblikk for den nye regjeringen Jagland. Som kollegium var den destabilisert i løpet av tre knappe måneder: først måtte planleggingsministeren, deretter olje- og energiministeren og endelig justisministeren gå ut av regjeringen. Men med hele regjeringens abdikasjon, fikk også en stor partimessig selvforståelse en alvorlig knekk: bildet av Arbeiderpartiet som "det ene" - regjeringsbærende - parti. Her ble det plutselig en hel identitet som sto på spill - for hva kunne partiet ellers være?

Thorbjørn Jagland har nå forsøkt å gi omprøvingen av Arbeiderpartiets etablerte styringstradisjon et prinsipielt feste ved å knytte den til en reformering av den norske parlamentarismen. Regjeringen trenger et positivt tillitsvotum - og den må gis en grunnlovsfestet rett til å skrive ut nyvalg. Med andre ord: En omprøving av Arbeiderpartiets tradisjonelle vegring mot maktdeling - det Guttorm Hansen i sin tid kalte "nesten puritanske innstilling" til formalisert regjeringssamarbeid - blir her begrunnet med henvisning til generelle styringsprinsipper og generelle styringsproblemer. "Styringsproblemet " er det like fullt Arbeiderpartiets egen makttradisjon som har skapt. Thorbjørn Jagland har bare satt det helt på spissen.

* Alle sitater her er hentet fra siteringer i : Vanens Makt. Styringstradisjoner i Arbeiderpartiet. Ad Notam Gyldendal 1999.