Men «konsensus» kan vi snart slutte å snakke om, så høylytt som trollene sprekker i disse tider.
Konsensuskulturen oppsummerer en form for politisk samforstand som har gjort det mulig for norske regjeringer å styre med formelle mindretall og bare uformelle flertall i Stortinget bak seg. Det har norske regjeringer gjort gjennom de siste 30 årene. Vi blir nok enige om det viktigste, har skiftende statsministeres gjentatte motto vært. Vi henter litt støtte her og litt støtte der og gir litt begge steder. Vi både har og tar et felles ansvar for helheten og opposisjonen er en ansvarlig opposisjon, som det lenge het på Løvebakken-språk.
Innenfor mitt eget fag, statsvitenskapen, har vi mer generelt beskrevet denne konsensuskulturen som en særegen skandinavisk styringsform. Vi har fortalt om hvordan ulike samfunnseliter har strevd med å bygge broer seg imellom, over ideologier, interessekonflikter, arbeidsoppgaver og virksomheter. Vi har snakket om kompromisset mellom arbeid og kapital; mellom sentrum og periferi; mellom offentlig og privat, om store politiske forlik som er institusjonalisert i nettverk av kryssende, men likevel forlikte, interesser. For målet har vært felles erklært. Den «best mulige» samfunnsutviklingen realiseres i samarbeidet mellom et sterkt næringsliv og en sterk stat; et sosialdemokratisk minste felles multiplum av offentlig og privat. Slik det har utgått fra serier av skiftende forhandlingsrom, de vi finner i regjeringskvartalet og på Stortinget, i Folkets Hus og hos Riksmeglingsmannen, i Norges Bank, på Aker Brygge og på Oslo Plaza. Her har de norske elitene blitt enige om det meste. Ikke minst om hvordan de kan være uenige og leve med det, til neste gang de møtes.
Men hva skjer når ikke bare uenigheten skifter, men også de som representerer den? Og ikke minst - når dette blir synlig for resten av verden? Det vil si når mediene i stadig større grad intervenerer, med sin nye aggressivt oppsøkende journalistikk? Og viser oss hvordan den parten i forhandlingsrommet som er arbeidstakerrepresentant den ene dagen blir arbeidsgiverrepresentant den andre. Hvordan stortingsrepresentanten fikk en fremtid som lobbyspesialist, og eksstatsråden en ny karriere som næringslivskonsulent. Hvordan styreverv løper på kryss og tvers, og valgkamper finansieres gjennom sponsorpenger.
Jo mer av dette vi får vite, jo vanskeligere blir det å tro at det er fellesinteressene som fremmes hver gang elitene møtes over nok en kaffekopp. Mer og mer tror vi i stedet på den krystallklare egeninteressen. Den gamle samforstanden får et nytt navn. Nemlig samrøre. Og alle former for konsensus blir noe dypt suspekt. For nå er det nettverksmakten det handler om.
Den såkalte «Tønne-saken», som Økokrim kaller den, er akkurat nå den mediale skandalen som klarest oversetter fra «samforstand» til "samrøre". Det startet med ventelønnen som altså ikke var fortjent. For dobbel inntekt skal man ikke ha mens man venter på å skaffe seg én. Habilitetsproblemet var fortsettelsen. For to herrer bør man ikke kunne tenkes å tjene i bare ett styrerom. (Selv om, eller kanskje særlig om, det skulle vise seg at begge heter Røkke). Det er en litt uvant ting dette, å diskutere habilitet på norsk. For hattenes rekkefølge har mange slags ledere fortrinnsvis håndtert selv, inne i det rommet de tilfeldigvis befant seg, midt i den norske samforstandskulturen. Dette har først og fremst vært forstått som et spørsmål om integritet, og om en tillit som egentlig allerede var fortjent. Slik er det ikke lenger.
Bak Tønne-sakens misbruks- og habilitetsproblematikk lurer et større spøkelse. Det heter systemisk tillitssvikt. Vi aksepterer ikke at ledere driver med rolleblanding. Vi liker ikke personkabaler som legges tett. Vi godtar ikke representanter som er «staten» den ene dagen og «kapitalen» den andre. Det er langt fra greit å forvalte offentlige verdier før lunsj og private etter lunsj. Da forsvinner tilliten. Jo flere tvilsomme eksempler vi får presentert, jo mer begynner vi å tro at samtlige samfunnsstøtter først og fremst er ute etter å sko seg. At de fleste ledere har en skjult agenda. Og vi begynner å lure på om ikke korrupsjon i grunnen er et nokså utbredt fenomen i Norge.
Vi mister en form for kollektiv uskyld, og får en kollektiv kynisme i retur. Vi smittes av medienes bærende fundament, det jeg kaller den programmatiske skeptisismen. Med det mener jeg en journalistisk tilnærming, en kritisk tenkemåte, som går omtrent som følger: Hva foregår her, mon tro? Vi vet ikke helt. Men i hvert fall stoler vi ikke på det vi blir fortalt. Så la oss finne ut. For det kan være noe riktig suspekt, som ikke tåler dagens lys. La oss skru på søkelyset - så trollet kan sprekke.
Jo flere troll som sprekker, jo mindre blir den diffuse tilliten, og troen på at det egentlig ikke bor noen troll i Norge. I flere år har jeg pleid å sitere en av fjellheimens mer kjente forretningsadvokater og styregrossister på en kvikk formulering han en gang kom med: «Norge er et så lite land at man må velge mellom inkompetanse og inhabilitet.»
Den spøkefulle tonen tror jeg ikke lenger det er mulig å slippe unna med. Og godt er det. Selv om altså både troll og tillit sprekker. For med det blir et annet grunnleggende trekk ved den gamle konsensuskulturen for alvor utfordret. Det trekket handler om hva vi kan kalle Retten til å være uformell. Til å slå av en prat. Ta en telefon. En kaffe, en lunsj, en middag. I all fortrolighet. For å se om ikke ting kan la seg ordne. Bortenfor reglene, utenfor formalitetene. Men altså; inne i alle nettverkene. Enten de nå er mest offentlige eller mest private, mest lokale eller helt nasjonale.
En hel styringskultur av uformelle nettverk er bare de færreste varig tjent med. Det forstår stadig flere. Tror jeg.