6. Hvalfangst
6.1. Innledning
Hvalfangsten har århundrelange tradisjoner
i Norge. Etter den massive overutnyttelsen av de store hvalartene i Antarktis
på 1960-tallet hvor mange land deltok, gjensto imidlertid bare
kystfangsten av vågehval. Denne fangsten har svært begrenset
nasjonaløkonomisk betydning. I 1998 deltok 31 fartøyer, det ble
tatt 624 dyr til en verdi av 27 mill.
kr.[141] I de aktuelle
kystsamfunn kan imidlertid fangsten være viktig, både for
fartøyene som deltar og for de lokale
foredlingsbedriftene.
Vågehvalen er én av 77 hvalarter.
Den nordøstatlantiske bestanden vandrer over store havområder, fra
Nord-Atlanteren til De vestindiske
øyer.[142] Den
internasjonale hvalfangstkommisjonen
(IWC),[143] som ble
opprettet ved Hvalfangstkonvensjonen av 1946, har ansvaret for den
internasjonale forvaltningen av større hvalarter, også
vågehval. I Havrettskonvensjonen fra 1982 fastsettes det at kyststatene
har rett til å regulere hvalfangsten i sine 200 mils soner (artikkel 65).
Til forskjell fra andre levende ressurser er det imidlertid bestemt at
kyststatene ikke har plikt til optimal utnyttelse av hval. Det er derfor ikke
noe i veien for å frede hvalen i 200 mils sonen. Men kyststatene har en
plikt til å samarbeide om forvaltningen og skal ”in particular work
through the appropriate international organizations”. Siden det vises til
organisasjoner i flertall, kan det hevdes at samarbeidet ikke
nødvendigvis trenger å skje gjennom
Hvalfangstkommisjonen.
6.2. Samarbeidet i hvalfangstkommisjonen
Den internasjonale hvalfangstkommisjonen kan
treffe vedtak om bevaring og forvaltning av hval med ¾-flertall (artikkel
III (2) jfr V). I 1982 traff Kommisjonen vedtak om et moratorium for kommersiell
hvalfangst. Dette vedtaket må forstås ut fra den tidligere
overutnyttelsen av de store hvalartene i Antarktis. Men i tillegg kommer den
økte motstanden mot all hvalfangst
overhodet.[144] Endelig
er det innvendinger mot fangstmetodene som nyttes. Hvalfangstkommisjonens vedtak
blir ikke bindende for stater som har reservert seg (artikkel V (3)). Norge
benyttet seg av denne reservasjonsadgangen i forhold til moratoriet når
det gjelder vågehval, og har således fortsatt rett til å drive
fangst av denne hvalarten.
Begrunnelsen for reservasjonen var at Norge mente
det ikke var et vitenskapelig grunnlag for å forby fangst av
vågehvalen.[145]
På tross av at den nordøstatlantiske bestanden i dag er beregnet
til omtrent 112.000 dyr, er fangstforbudet opprettholdt. Norge mener at i stedet
for å basere samarbeidet på prinsippet om en bærekraftig
utvikling, har Hvalfangstkommisjonen blitt en ren verneorganisasjon. Norge har
hevdet retten til bærekraftig utnyttelse på et vitenskapelig
grunnlag og videre at fangstmetodene er mer humane enn i mange former for
landbasert jakt. Det er fastsatt regler som skal sikre en forsvarlig fangst,
hvor det bl.a. stilles krav om kurs og skyteprøve, og det gis regler om
fangstutstyr og
avlivingsmåte.[146]
Striden i Hvalfangstkommisjonen kan ses som en
konflikt mellom tradisjonelle fangstnasjoner som Norge, Japan og Russland og
land som utelukkende betrakter hvalen ut fra natur- og dyrevernsynspunkter.
På denne måten kan konflikten ha en sentrum/periferi-dimensjon, hvor
verneaspektet blir viktigere for mer urbaniserte stater. Ut fra norsk synspunkt
kan kravet om absolutt vern og idealiseringen av hvalen som dyr ses som
bymenneskets fremmedgjøring fra naturen:
Land med store bybefolkninger, som lever et liv fjernt fra
naturens egne matkilder, står på denne måten i en
kulturkollisjon med en spredt bosatt kystbefolkning som i generasjoner har
vært vant til at høsting av havets ressurser er en naturlig og
selvfølgelig del av
livsgrunnlaget.[147]
Tilsvarende verdikonflikter kan oppstå i
andre miljøspørsmål, slik som i forholdet mellom landbruk og
rovvilt. På denne måten kan andre staters holdninger til
miljøspørsmål sette grenser for hva som på norsk side
oppfattes som legitime former for ressursutnyttelse, landbruk og
fiskeri.
Erfaringene i Hvalfangstkommisjonen gir
også grunn til å spørre om hvem som bør delta i det
internasjonale hvalsamarbeidet. Et slikt samarbeid bør omfatte alle
hvalfangstnasjoner, og kyststater hvor hvalen befinner seg. Dette skulle tilsi
at The North Atlantic Marine Mammal Commission (NAMMCO), etablert av Norge,
Island, Grønland og Færøyene, ikke har et tilstrekkelig
omfattende medlemsskap. Medlemsskapet i Hvalfangskommisjonen er åpent, noe
som skulle gi mulighet for bred deltakelse. Men dette har ført til et
tilsig av nye medlemsstater som ikke har annen interesse i hvalfangst enn vern
av hvalen. Deltakelse i samarbeidet under Antarktis-traktaten som
”konsultativ part” krever til sammenlikning at vedkommende stat
utfører ”substantial scientific research” (artikkel IX (2)).
Slike ordninger sikrer at bare stater som har en reell interesse i vedkommende
saksområde deltar i samarbeidet.
Videre er det internasjonale
hvalfangstsamarbeidet et godt eksempel på miljøorganisasjonenes
gjennomslagskraft. Enkelte miljøorganisasjoner har gjort kampen mot
hvalfangst til en av sine hovedsaker og de har hatt stor betydning for
vedtakelsen av moratoriet. Det hevdes også at enkelte
miljøorganisasjoner, spesielt Greenpeace, var en viktig årsak til
økning i antallet stater som deltar i IWC, gjennom å bidra til
medlemskontingenten og representasjon i delegasjonene til enkelte fattige
småstater. Slike organisasjoner har hatt betydelig økonomisk
gevinst av den økte interessen for
hvalsaken.[148]
Det kan også stilles
spørsmålstegn ved funksjonsmåten til Hvalfangst-kommisjonen.
Hvalfangstkonvensjonen fastsetter at et av hovedformålene er ”the
proper conservation of whale stocks and thus make possible the orderly
development of the whaling industry” (fortalen) og at vedtakene skal
fattes på grunnlag av ”scientific findings” (artikkel V (2)
(b)).
Norge mener at Kommisjonen gjennom det vedvarende
fangstforbudet ikke har vist villighet til å holde seg til
Hvalfangstkonvensjonens regler for samarbeidets grunnlag.
Det kan derfor hevdes at det internasjonale
samfunnet gjennom Hvalfangst-kommisjonen har fått et forum til å
fordømme norsk politikk på politisk, og ikke rettslig
grunnlag.
[149] Mindre stater
kan lett bli offer for et maktspill. Dette kan reise spørsmål om
det er behov for en form for ”konstitusjonell kontroll” med
lovligheten av internasjonale vedtak, slik vi har det på det nasjonale
plan. Tilsvarende problemstillinger har for øvrig oppstått i
forhold til domstolskontroll med vedtak av FNs
Sikkerhetsråd.[150]
EF-domstolen har slik myndighet i forhold til vedtak truffet av EF-organene
(artikkel 230).
Endelig viser dette samarbeidet at selv om det
eksisterer et press i retning av konsensus, er Norge villig til å benytte
sin reservasjonsrett dersom spørsmålet anses som viktig – og
de negative konsekvensene ikke blir altfor omfattende. Hvalfangsten har
riktignok bare lokal betydning i Norge. Men dette har også vært
oppfattet som en prinsippsak om retten til å utnytte egne ressurser
på grunnlag av en bærekraftig utvikling og om respekt for
internasjonale
avtaler.[151]
6.3. Annet internasjonalt samarbeid om hval
Fangst og omsetning av hvalprodukter behandles
også i annet internasjonalt samarbeid enn Hvalfangstkommisjonen.
Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES) fra
1973 er en global konvensjon som tar sikte på å verne dyr og planter
gjennom å regulere den internasjonale handelen med disse. Konvensjonens
Appendix I omfatter de arter som er truet med utryddelse og hvor internasjonal
handel bare unntaksvis godtas. Appendix II gjelder arter som ikke nå er
truet med utryddelse, men hvor det er behov for å regulere handelen.
Appendix III inneholder arter som er regulert fra én parts side, og hvor
det er nødvendig med samarbeid om reguleringen.
Konvensjonens artikkel XI oppretter
partsmøtet (”Conference of the Parties”) som etter artikkel
XV kan vedta endringer i appendiksene med 2/3-flertall. Men også her har
partene en rett til å reservere seg mot vedtaket. Partsmøtet vedtok
i 1983 å ta vågehval inn på Appendix
I.[152] Norge reserverte
seg mot dette vedtaket og er derfor bare bundet av den tidligere
oppføringen på Appendix II. Dette innebærer at retten til
eksport av hvalprodukter for Norge er opprettholdt, men det legges strenge
importrestriksjoner på alle de land som ikke har reservert seg mot
vedtaket. I tillegg kommer de politiske belastningene ved eventuell eksport.
Norge har fremmet forslag både på partsmøtet i 1994, 1997 og
nå i 2000 om overføring av den nordøstatlantiske og
nordatlantiske sentrale bestanden av vågehval fra Appendix I til Appendix
II. I 1997 oppnådde forslaget flertall, men ikke det nødvendige 2/3
flertall.
6.4. Norsk hvalfangst og -eksport
På grunnlag av sin reservasjon mot
Hvalfangstkommisjonens moratorium mot hvalfangst har Norge rett til å
fortsette med sin fangst av vågehval. Norge innstilte likevel denne
fangsten etter at moratoriet trådte i kraft. Det hevdes at hovedgrunnen
til den norske fangststoppen var at USA truet med
handelssanksjoner.[153]
Forbudet mot fangst ble fulgt opp av nærmere vitenskapelige
undersøkelser av bestandssituasjonen foretatt av en internasjonal
ekspertgruppe oppnevnt av Norge. Da Hvalfangstkommisjonens
Vitenskaps-komité i 1992 enstemmig kom til at den
nordøstatlantiske bestanden av vågehval var på mellom 61 000
og 117 000 dyr, med et såkalt punktestimat på 86 700 dyr, fant Norge
at det var tilstrekkelig grunnlag for å gjenoppta fangsten fra
1993.[154] I 1999 var
kvoten på 753
dyr.[155] Norge har
imidlertid ikke benyttet seg av sin rettslige mulighet til å eksportere
hvalproduktene.
Den norske fangsten møtte motstand
internasjonalt, først og fremst fra USA, som truet med handelsboikott av
norske fiskeprodukter. USA har imidlertid ikke iverksatt handelssanksjoner og
eventuelle sanksjoner kan være i strid med
GATT-regelverket.[156]
Dersom sanksjoner blir vedtatt, har Norge forbeholdt seg å ”vurdere
alle muligheter som GATTs regelverk gir
oss”.[157] Dette
må også innebære bruk av tvisteløsning i WTO.
Både tvisteløsningsordningen i det tidligere GATT og den
nåværende ordningen under WTO har i flere saker underkjent slike
ensidige importrestriksjoner. I en avgjørelsen fra 1998 ble ikke USAs
importrestriksjoner for å beskytte skilpadder tatt som bifangst i
rekefisket godtatt.[158]
Vi ser dermed at GATT-regelverket kan fremme en bærekraftig utnyttelse av
ressursene.
Også miljøorganisasjonene har truet
med og iverksatt aksjoner mot norsk hvalfangst. De mest dramatiske har
vært forsøk på å ødelegge norske fangstskuter,
slik som ”Nybræna” i 1992. I tillegg har det vært
aksjoner på fangstfeltet utført av Greenpeace. Dette har resultert
i bøter og
inndragning.[159] Endelig
har vi forsøk på forbrukerboikott. De to første
aksjonsformene har altså fra norsk side vært møtt av
straffeapparatet, mens en i forhold til den siste har lagt vekt på
informasjonskampanjer. Selv om miljøorganisasjonene har hatt stor
innflytelse på beslutningene i Hvalfangstkommisjonen, har aksjonene mot
fangstskutene og markedene hatt begrenset betydning. Dette siste synes
forskjellig fra effektiviteten til aksjonene mot Shell i forbindelse med
dumpingen av Brent Spar-plattformen (se kapittel 7). Den manglende suksessen med
forbrukerboikott skyldes nok delvis at det kan være vanskeligere å
identifisere norske fiskeprodukter på det internasjonale markedet enn
å rette aksjoner mot et enkelt oljeselskap med sine
bensinstasjoner.[160]
6.5. Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen
Det har ikke vært motsetninger mellom
Stortinget og Regjeringen i holdningen til norsk hvalfangst. I forbindelse med
at hvalfangsten ble gjenopptatt, holdt utenriksministeren en redegjørelse
i Stortinget, hvor alle partilederne fikk anledning til en kort
kommentar.[161] Alle
partiene sluttet opp om den norske linjen. Kaci Kullmann Five (H) kritiserte
imidlertid regjeringen for ikke å ha konsultert Stortinget før
prinsippbeslutningen om å gjenoppta fangsten ble
tatt.[162] Hvalsaken har
også vært behandlet i Stortinget på grunnlag av
spørsmål fra enkeltrepresentanter. Disse spørsmålene
har alle gått i retning av støtte til norsk hvalfangst.
Spørsmålene har gjeldt vedtakelsen av moratoriet under
IWC,[163] forholdet til
USA,[164] sabotasje mot
norske
hvalfangstskuter,[165]
forbudet mot internasjonal handel med hvalprodukter under
CITES,[166] og
ønske om økt
informasjonsarbeid.[167]
Det har altså vært enighet om at Norge bør ha en offensiv
holdning med sikte på fangst av vågehval innenfor prinsippet om en
bærekraftig utvikling, mens ingen har tatt til orde for vern av hvalen
på prinsipielt grunnlag eller ut fra internasjonal motstand mot
fangsten.
Hvalsaken ble tillagt så vidt stor
betydning fra statsminister Gro Harlem Brundtlands side at hun selv tok en
ledende rolle i utformingen av den norske politikken. Hun hadde tidligere
fått en høy internasjonal miljøprofil med
Brundtland-rapporten fra 1987 og dens lansering av uttrykket
”bærekraftig utvikling”. Selv om Fiskeridepartementet har det
generelle ansvaret for forvaltningen av de marine ressurser medførte
hvalsakens utenrikspolitiske sider at det var Utenriksdepartementet som ble det
ansvarlige departement for gjennomføringen av den norske politikken
på dette
området.[168] Dette
illustrerer at enkelte miljøsaker på tross av deres begrensede
økonomiske betydning kan anses som viktige ut fra deres prinsipielle
sider.
[141] Statistisk
Årbok 1999 Tabell 354.
[142] Stenseth & Lid
Vågehvalfangsten: Den historiske utviklingen, i Vågekvalen
– valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) s. 48-49.
[143] Internasjonal
konvensjon for regulering av hvalfangst av 2 desember 1946 (”IWC”),
i kraft 10 november 1948, 161 U.N.T.S. 72.
[144] Se bl a D’Amato
& S.K. Chopra, Whales: Their Emerging Right to Life (1991) s. 21-62.
Om et ikke-antroposentrisk syn på naturen, se Anne Bahr Christophersen,
På vei mot en grønn rett? (1997).
[145] Utenriksminister
Johan Jørgen Holst i Stortinget 18. mai 1993 (St. tid. 1992-93 s.
3853).
[146] Forskrift av 13.
april 1999 om utøvelse av fangst av vågehval i 1999.
[147] Holst, op. cit., s.
3854. Se også Finn Lynge, Motsetning mellom bruk og vern av naturen, i
Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993)
s. 147-51, og Arne Kalland, Hvorfor Hval?, i Vågekvalen
– valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) 187-97.
[148] Se Steinar Andresen,
The Making and Implementation of Whaling Policies: Does Participation Make a
Difference, i The Implementation and Effectiveness og International
Environmental Commitments. Theory and Practice, (D.G. Victor, K.
Raustiala & E.B. Skolnikoff red. 1998) s. 431-75, på s.
439-41.
[149] Se også Steinar
Andresen, The International Whaling Regime: Order at the Turn of the Century?
i Order for the Oceans at the Turn of the Century (D. Vidas & W.
Østreng red. 1999) s. 215-28, på s. 227.
[150] Lockerbie-saken
(Libia v. U.K.), 1992 I.C.J. Rep. 3 på s. 15. Se Ruud & Ulfstein,
Innføring i folkerett (1998) s. 236-37.
[151] Holst, op. cit., s.
3855.
[152] Alf Håkon Hoel,
Internasjonale avtaler med relevans for hvalfangst, i
Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) ,
s. 206.
[153] Steinar Andresen
(1998) på s. 449.
[154] Holst, op. cit., s.
3854.
[155] Forskrift om
utøvelse av fangst av vågehval i 1999, fastsatt av
Fiskeridirektøren 13 april 1999 med hjemmel i forskrift av 19. februar
1999 nr. 221 om adgang til å delta i fangst av vågehval i 1999
§7.
[156] Se Kjell Kristian
Egge, Norsk Vågehvalfangst og GATT, Institutt for offentlig rett
skriftserie; 6/1997 (Miljørettslige studier ; nr 14).
[157] Holst, op. cit., s.
3857.
[158] WTO Doc. WT/DS58/AB/R
(1998).
[159] Se avgjørelser
i Høyesterett, Rt 1995 s. 187 (HRkj, beslagrett av fartøy i norsk
sone), Rt 1995 s. 189 (HRkj, fortsatt beslag av fartøy) og Rt 1996 s.
376 (Bøter for Greenpeacekampanje mot norsk hvalfangst).
[160] Se også
Carl-Erik Schulz, Handelspolitiske aspekter ved vågehvalfangst i
Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) ,
s. 242-43.
[161] St. tid. 1992-93 s.
3853-62 18. mai 1993.
[162] Op. cit., s. 3858.
Men Den utvidete utenrikskomitéen var visstnok holdt jevnlig orientert,
se Andresen (1998) s. 453.
[163] St.tid. s. 3034-44
(17.4.91), 2455-57 (12.2.92), 2083-84 (9.12.92), 3205-06 (10.5.95).
[164] St.tid. s. 2094-95
(9.12.92).
[165] St. tid. s. 2380-81
(31.1.93), 2968-69 (17.3.93), 2968-69 (17.3.93), 3315-16 (21.4.93), 2075-76
(9.2.94), 2165-66 (11.12.96).
[166] St. tid. s. 1623
(11.12.96), 3737 (4.6.97), 3567-68 (2.6.99).
[167] Dok. 8 i St.tid. s.
279 (7.11.97), s. 1808 (3.2.99).
[168] Steinar Andresen
(1998) på s. 450 og 463.