7. Nordsjøen
7.1. Innledning
Nordsjøen er et delvis innelukket
gruntvannsområde med gjennomsnittsdybder som varierer mellom 30 og 200
meter. På tross av at dette havområdet er relativt lite, er dets
biologiske produksjon og fangster av fisk blant de høyeste i
verden.
Det tett befolkede Europa innebærer store
belastninger på Nordsjøens miljø. Omtrent 65 millioner
mennesker lever i områder med avløp til Nordsjøen, og et
stort antall byer og virksomheter har brukt området som avfallsplass. I
tillegg kommer forurensning forbundet med at Nordsjøen omfatter noen av
de mest trafikkerte seilingsleder for skip og ved de senere tiårs
oljevirksomhet. Kystsonen er også viktig for rekreasjon. Som et resultat
av dette har Nordsjøen blitt utsatt for overgjødsling,
oljeforurensning, og forurensning av kjemikalier og radioaktive stoffer.
Norge har en spesiell interesse av det
internasjonale samarbeidet ved å være en netto-importør av
forurensning gjennom havstrømmene i Nordsjøen. Norge har videre en
interesse på linje med de andre nordsjøstatene i beskyttelse av
havmiljøet i Nordsjøen, bl.a. ut fra våre fiskeriinteresser.
På den annen side illustrerer spørsmålet om fjerning av
oljeinstallasjoner etter bruk at Norge også kan ønske å
begrense omfanget av internasjonale
forpliktelser.
7.2 Det internasjonale beslutningssystemet
Nordsjøen består av nasjonale
kontinentalsokler og 200 mils økonomiske soner. Statene har etter
Havrettskonvensjonen av 1982 både en plikt å beskytte
havmiljøet og å samarbeide om dette (artikkel 192 flg.). I tillegg
til at det eksisterer en folkerettslig plikt til samarbeid, er et slikt
samarbeid nødvendig for å utvikle gjensidige og samordnede tiltak.
Samarbeidet foregår for det første
ved et direkte samarbeid mellom nordsjøstatene i de såkalte
Ministerkonferansene for Nordsjøen. Den første
Ministerkonferansene ble holdt i Bremen i 1984, og siden har det vært
holdt konferanser i London (1987), Haag (1990) og Esbjerg (1995). Alle disse
konferansene har vedtatt deklarasjoner, først og fremst om reduksjon av
utslipp av næringssalter og miljøgifter. London- og den
etterfølgende Haag-deklarasjonen fastsatte at utslippene av 36
miljøgifter skulle reduseres med minst 50% fra 1985 til 1995. Utslippene
av de fire farligste stoffene skulle reduseres med 70%. Videre skulle utslippene
av næringssaltene nitrogen og fosfor til utsatte deler av
Nordsjøens kystområder reduseres med ca. 50% i samme tidsrom. I
Esbjerg-deklarasjonen fastsettes det som mål at utslippene av
miljøgifter skal stanses innen en generasjon (25 år). Den neste
konferansen planlegges holdt i Norge i år 2002.
Nordsjøkonferansene har gitt muligheter
til en helhetlig tilnærming til miljøproblemene i Nordsjøen.
I Esbjerg-deklarasjonen behandles forurensning fra både land, virksomhet
på kontinentalsokkelen og skipsfart, så vel som beskyttelse av
truede arter og bærekraftige fiskerier. Ettersom samarbeidet skjer
på politisk nivå, skulle dette saksområdet sikres offentlig
oppmerksomhet og gi gode muligheter for nasjonal gjennomføring av
vedtakene. På den annen side kan samarbeidet kan være sårbart
for skiftende politisk konjunkturer. Samarbeidet er imidlertid nå til en
viss grad institusjonalisert ved at det skal holdes jevnlige møter blant
embetsmenn, kalt Committee of North Sea Senior Officials (CONSSO), som har et
sekretariat i det norske Miljøvern-departementet.
I disse Ministerkonferansene har det vært
mulig å komme svært langt, basert på enighet mellom partene.
Det skal mye til for at en stat hindrer vedtakelse av forpliktelser dersom disse
er akseptable for de andre statene. En mellomløsning har imidlertid
vært å inkludere fotnoter med reservasjoner. Norge tok således
en reservasjon til Esbjerg-deklarasjonens krav om at oljeinstallasjoner etter
bruk skulle bringes til land for
opphogging.[169] Videre
fastsetter deklarasjonene bare politiske forpliktelser – de er ikke
folkerettslig bindende. Dette har gjort det mulig å fastsette svært
ambisiøse utslippsreduksjoner som ikke nødvendigvis er
vitenskapelig fundert, slik som reduksjon med 50%.
Nordsjøsamarbeidet gir et interessant
eksempel på samspillet mellom direkte samarbeid mellom statene gjennom
Ministerkonferansene og institusjonelt samarbeid gjennom regionale
internasjonale organisasjoner. OSPAR-konvensjonen ble undertegnet i 1992 og
trådte i kraft i 1998. Den erstatter den tidligere Oslo-konvensjonen fra
1972 om dumping og Paris-konvensjonen fra 1974 om landbasert forurensning.
OSPAR-samarbeidet gjelder ikke bare Nordsjøen, men omfatter det
nordøstlige Atlanterhav. Alle nordsjøstatene og EF er parter i
konvensjonen. Konvensjonen oppretter et sekretariat og en kommisjon som kan
treffe vedtak. I tillegg er det vedtatt opprettet flere underorganer og
arbeidsgrupper.
Kommisjonen kan fastsette folkerettslig bindende
”decisions” og ikke-bindende ”recommendations”. Ved
slike ”decisions” er viktige – men ikke alle - deler av
Nordsjødeklarasjonene gjennomført på det folkerettslige
plan. Inntil 1997 hadde OSPAR vedtatt omtrent 10 ”decisions” som
gjennomfører elementer fra
Nordsjødeklarasjonene.[170]
Ved det direkte samarbeidet i Nordsjøkonferansene kan det altså
trekkes opp ikke-bindende mål, som så kan gjennomføres ved
bindende vedtak i OSPAR. Den tidligere sekretariatslederen i Paris-kommisjonen
har således uttalt om arbeidet i OSPAR:
The value of the Commissions’ adopting Decisions and
Recommendations, either in furtherance of broad Ministerial objectives [...] or
to consolidate politically agreed concepts, is that they give the Conference
Declarations a firmer footing in international law. The work of the Commissions
is therefore valuable, indeed essential, to transfer the political commitments
entered into by Ministers into legal obligations incumbent on Contracting
Parties under international law.[171]
Mens Ministerkonferansene baserer seg på
enstemmighet, åpner OSPAR for vedtak med 3/4-flertall av partene. I
praksis søker en imidlertid å oppnå konsensus også i
OSPAR-samarbeidet. ”Decisions” blir bindende for de statene som har
stemt for dem, dersom de ikke reserverer seg innen en bestemt frist (artikkel
13). Dette innebærer at statene formelt sett har full frihet til å
bestemme om de skal godta vedtatte forpliktelser. Men dersom et vedtak er
truffet, kan dette innebære et stort press på enkeltstater mot
å reservere seg. Regjeringen viste bl.a. til et slikt forventet press da
den anbefalte at Norge ikke burde reservere seg mot vedtaket i
1998[172] om at
oljeinstallasjoner etter bruk som hovedregel ikke skal etterlates eller dumpes i
havet:
Dersom Stortinget ikke godkjenner beslutningen og Norge
således blir stående utenfor må det forventes et vedvarende
politisk press på Norge i fremtidige
disponeringssaker.[173]
Spørsmålet om fjerning av
oljeinstallasjoner etter bruk viser også hvor stor betydning
miljøorganisasjonene kan ha. Unnlatelse av fjerning – og spesielt
dumping av oljeplattformer - ble langt på vei politisk umulig etter at
Greenpeace klarte å hindre dumpingen av Brent Spar-lastebøyen i
1995. Dette skjedde gjennom okkupasjon av lastebøyen, og ikke minst
trusselen om boikott av Shell-stasjoner på
kontinentet.[174]
Greenpeace gjorde da også krav på en historisk seier ved
OSPAR-vedtaket om forbudet mot etterlatelse og dumping av
oljeinstallasjoner.[175]
Aksjonene mot Brent Spar sammen med protestene mot Shells virksomhet i Nigeria
førte for øvrig til at selskapet erkjente sitt ansvar både
for beskyttelse av miljøet og
menneskerettigheter.[176]
7.3 Innholdet i forpliktelsene
Bruken av ikke-bindende forpliktelser
(”soft law”) i Nordsjødeklarasjonene istedenfor bindende
avtaler (”hard law”) gir større fleksibilitet ved den
nasjonale gjennomføringen, siden det ikke oppstår et
folkerettsbrudd dersom målene ikke nås. Innholdet i forpliktelsene
er til dels også noe vage, f. eks. at Haag-deklarasjonens krav om 50%
reduksjon i utslipp av næringssalter fastsettes som et ”aim”
og forpliktelsen kvalifiseres ved at den skal gjelde ”in the order
of” en slik kvantifisert reduksjon. Regjeringen uttaler:
Det at deklarasjoner som dette ikke er absolutt forpliktende i
sin form, bør videre gi rom for å vurdere de konkrete
forpliktelsene i forhold til deklarasjonens intensjon for å unngå
utilsiktede effekter som kan følge av denne type generelle bestemmelser.
Med dette som utgangspunkt burde forutsetningene være til stede for
å sikre et nasjonalt oppfølgingsarbeid som er mest mulig i
tråd med de prioriteringer som er gjort i det langsiktige arbeidet med
å få bukt med
miljøproblemene.[177]
Dette tilsier at en vil søke en lojal
oppfølging av deklarasjonene, men altså ikke gjennomføre
forpliktelsene dersom de får ”utilsiktede effekter”.
Særlig er det klart at Norge ikke vil oppnå en 50% reduksjon av
nitrogenutslippene de nærmeste år. En slik mer fleksibel
gjennomføring gjelder ikke for forpliktelser som er gjort bindende og mer
presise gjennom vedtak i OSPAR.
Det hevdes imidlertid at betydningen av
forskjellen mellom ”hard law” og ”soft law” ikke
bør overdrives:
International North Sea policy shows an interesting example of
the co-existence of non-legal and legal orders. The above analysis suggests that
the fact that particular norms are drafted in non-legal forms does not, in
itself, tell us very much about their normative strength and legal effect. Much
depends on the features with which they are endowed (e.g., follow-up procedures)
and their connection to legal norms. In particular cases the difference between
the two orders can be slim indeed. This notion is not revolutionary – it
is reflected in regime theory in international relations (that mostly treats law
on a par with non-law) and certain writings of legal
scholars.[178]
Nordsjøsamarbeidet har vært basert
på føre var-prinsippet siden London-deklarasjonen, og dette
prinsippet er også inntatt i OSPAR-konvensjonen . Artikkel 2 (2) (a) sier
således at traktatpartene skal legge til grunn:
”føre var”-prinsippet, som går ut
på at det skal treffes forebyggende tiltak når det er rimelig grunn
til bekymring for at stoffer eller energi som direkte eller indirekte
tilføres det marine miljø kan sette menneskenes helse i fare,
skade levende ressurser og marine økosystemer, skade omgivelsene eller
forstyrre annen rettmessig bruk av havet, selv om det ikke foreligger
avgjørende bevis på en årsakssammenheng mellom handling og
konsekvens.
Dette har vært karakterisert som et av de
viktigste elementene i konvensjonen, bl.a. ved at det refereres til
”fare” og ikke til ”skade”, at denne faren ikke trenger
å være alvorlig, og at tiltakene ikke trenger å være
kostnadseffektive for å
gjennomføres.[179]
Føre var-prinsippet har bl.a. hatt betydning for forbudet mot dumping,
hvor det i henhold til prinsippet er blitt krevd at de som ville dumpe har
bevisbyrden både for at dumping ikke vil skade havmiljøet og for at
det ikke eksisterer praktiske alternativer i form av
land-deponering.
OSPAR-konvensjonen innebærer krav om bruk
av best tilgjengelig teknologi (Best Available Technology, eller BAT-prinsippet)
og beste miljøpraksis (Best Environmental Practice, eller
BEP-prinsippet), jfr. artikkel 2 (3) (b). Innholdet i disse kravene skal
defineres nærmere i de programmer og tiltak som blir vedtatt av partene,
og det er bl.a. definert slike krav i bestemte industriprosesser. Bruk av BAT-
og BEP-prinsippet gir mindre fleksibilitet ved gjennomføringen av
internasjonale miljøforpliktelser enn når det utelukkende stilles
krav om nasjonale utslippsreduksjoner. Men anvendelse av disse prinsippene kan
ha sine fordeler ved at konkurransevilkårene innenfor bestemte
næringssektorer blir like og ved at prosentvise reduksjoner kan være
vanskeligere å kontrollere. Konvensjonen krever også at partene
anvender forurenseren betaler-prinsippet (artikkel 2 (2) (b)).
Nordsjødeklarasjonene og OSPAR-vedtakene
fastsetter like forpliktelser til utslippsreduksjoner for alle stater som
grenser til Nordsjøen, og er dermed hva en har kalt en første
generasjons miljøavtale. Svovel-protokollen av 1994 under Konvensjonen om
Lang-Transportert Grenseoverskridende Luftforurensning
(1979)[180] kan derimot
kalles en annen generasjons avtale ved at den fastsetter differensierte
forpliktelser basert på landenes ulike bidrag til
miljøødeleggelser. Også i Nordsjøen bidrar statene i
ulik grad til forurensningssituasjonen, hvor bl.a. norske utslipp pga. landets
geografiske plassering bare i begrenset grad forverrer miljøtilstanden.
Norge mener ideelt at en bør anvende differensierte forpliktelser
også i Nordsjøen ut fra hvor de gir størst
miljømessig effekt og koster minst. Dette forutsetter imidlertid et
faktisk kunnskapsgrunnlag om effekten av utslipp i ulike lokaliteter og de
kostnadsmessige forskjeller mellom landene når det gjelder
utslippsreduksjoner, i tillegg til enighet mellom statene om en slik
tilnærming. Disse forutsetningene er hittil ikke
tilstede.[181] En har
heller ikke muligheten til internasjonal omsetning av utslippsforpliktelser
eller felles gjennomføring, slik vi kjenner det fra Kyoto-protokollen om
klima (se kapittel 5). Slik fleksibilitet er imidlertid betydelig vanskeligere
å gjennomføre når effekten av utslippene avhenger av hvor de
skjer.
7.4 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen
Miljøtruslene i Nordsjøen har ikke
fått samme oppmerksomhet i den offentlige debatt i Norge som for eksempel
ødeleggelse av fiskevann gjennom sur nedbør eller klimaproblemene.
Stortinget har heller ikke engasjert seg som pådriver for å få
til forpliktelser på det internasjonale planet.
Stortinget har ikke i forkant vært forelagt
spørsmålet om Norge burde gå inn på de omfattende
utslippsreduksjonene som Nordsjødeklarasjonene representerer. Det er
heller ikke forfatningsrettslig påkrevet at Stortinget på
forhånd godkjenner slike soft law-forpliktelser. Selv om
Nordsjødeklarasjonene bare innebærer politiske, og ikke
folkerettslige forpliktelser, kan det imidlertid hevdes at det etableres
så vidt inngripende politiske forpliktelser at Stortinget burde behandlet
saken i forkant. Stortingets forretningsorden krever uansett at behandling
bør skje i Stortingets utvidede utenrikskomité før
”viktige beslutninger” fattes (§ 13).
Det første vedtaket som Regjeringen
uttrykkelig ba om Stortingets tilslutning til, er OSPAR-vedtaket om fjerning av
oljeinstallasjoner av
1998.[182] Mens
tilslutning til viktige traktater etter grunnloven § 26 krever Stortingets
samtykke, gjelder dette ikke for vedtak av internasjonale organisasjoner –
selv om Norge har reservasjonsrett. I slike tilfeller anses Stortingets samtykke
å være gitt i og med godkjenningen av det norske medlemsskapet i
organisasjonen.[183] I
dette tilfellet talte imidlertid gode grunner for at godkjenning ble innhentet
pga. sakens økonomiske konsekvenser.
Stortinget har behandlet
Nordsjømiljøet på grunnlag av meldinger fra Regjeringen,
først og fremst St. meld. Nr 64 (1991-92) Om Norges oppfølging av
nordsjødeklarasjonene. Denne meldingen ble imidlertid først
utarbeidet etter vedtakelsen av den viktige Haag-deklarasjonen i 1990. Videre
har Stortinget hatt mulighet til å uttale seg ved behandlingen av St.
meld. Nr. 58 (1996-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig
utvikling, og i de årlige miljøpolitiske redegjørelsene fra
miljøvernministeren. De siste skal nå ta form av en årlig
stortingsmelding, hvor den første er St. meld. Nr. 8 (1999-2000)
Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Det
generelle inntrykket er at Stortinget støtter opp om en aktiv innsats
på det internasjonale plan fra Regjeringens side, og det er vanskelig
å se noen forskjell i tilnærmingen mellom Stortinget og Regjeringen
på dette planet, og heller ikke mellom ulike partier. Et mindretall fra
Fremskrittspartiet uttrykte imidlertid bekymring for ”de enorme
kostnader” som blir påført Norge ved OSPAR-vedtaket om
fjerning av
oljeinstallasjoner.[184]
I tillegg til behandlingen av Regjeringens
meldinger kommer Nordsjøsamarbeidet opp i Stortinget gjennom
spørsmål fra stortingsrepresentanter i Stortingets
spørretime.[185]
Her har en bekymring vært kommunenes økonomiske mulighet til
å gjennomføre nødvendig kommunal
rensing.[186] Denne
problemstillingen var bakgrunnen for den eneste stortingsdebatten på
grunnlag av et initiativ fra en
stortingsrepresentant.[187]
Det har også vist seg at landbruket har store problemer med å
gjennomføre de nødvendige utslippsreduksjoner, noe som
sannsynligvis ikke bare gjelder i Norge. Dette kan illustrere behovet for
å knytte til seg de lokale myndigheter og berørte sektorer
før internasjonale forpliktelser inngås, dersom slike myndigheters
og sektorers medvirkning er nødvendig for gjennomføringen av
forpliktelsene.
I forbindelse med den kommunale
gjennomføringen har det vært vist til vitenskapelig uenighet om den
miljømessige effekten av reduksjon av de norske utslippene. Dette
illustrerer at vitenskapelig uenighet ikke bare kan få betydning for
muligheten til å treffe internasjonale vedtak, men også for
gjennomføringen av
disse.[188]
Det kan videre være grunn til å
spørre om viljen til gjennomføring på lokalt nivå
hadde vært større dersom det hadde vært differensierte
forpliktelser mellom statene. Det er en vanskeligere pedagogisk oppgave å
få gjennomført omfattende tiltak dersom de norske utslippene bare
har begrenset miljømessig betydning. Stortinget har imidlertid vært
enig med Regjeringen i at Norge skal være en pådriver i
Nordsjøsamarbeidet, og at dette krever at vi ”feier for egen
dør”.[189]
Endelig er det en forbindelse mellom Norges
forpliktelser gjennom Nordsjøsamarbeidet og EØS-forpliktelsene,
ved at viktige forpliktelser til oppfylling av Nordsjøsamarbeidet er
inntatt i EF-direktiver som er gjeldende for Norge gjennom EØS-avtalen
.[190] Stortingets
– og Norges innflytelse - ved gjennomføringen er dermed avhengig av
mulighetene til å påvirke innholdet i direktivene gjennom
EØS-samarbeidet.
7.5 Konklusjoner
Ut fra norske interesser må
Nordsjøsamarbeidet betegnes som et ”tilleggs-demokrati”, ved
at Norge har fått muligheter til å påvirke virksomhet som
berører viktige norske interesser, men som befinner seg utenfor norsk
territorium og havområder. Men til gjengjeld har vi selvsagt måttet
akseptere at andre stater kan påvirke beslutninger innenfor norsk
jurisdiksjon. Dette siste har hatt størst betydning når det gjelder
forpliktelsen til å fjerne oljeinstallasjoner etter bruk.
Nordsjøsamarbeidet må kunne sies
å være en suksess i den forstand at vidtrekkende reguleringer har
blitt vedtatt og miljøsituasjonen er blitt bedret. Dette gjelder selv om
ikke alle reguleringene er fullt gjennomført i praksis, særlig
gjelder dette utslipp av nitrogen.
Det direkte politiske samarbeidet gjennom
Nordsjøkonferansene har hatt avgjørende betydning for framdriften
av arbeidet. Dette kan gi grunnlag til å stille spørsmålet om
i hvilken grad det er nødvendig å opprette internasjonale
institusjoner og avgi nasjonal selvbestemmelse f eks til organer som kan treffe
avgjørelser ved flertall. Nordsjøsamarbeidet illustrerer
imidlertid samspillet mellom det direkte politiske samarbeidet og samarbeidet
gjennom internasjonale institusjoner, i dette tilfellet organene opprettet i
Oslo-, Paris- og senere OSPAR-konvensjonen. Disse institusjonene kan
følge opp det politiske samarbeidet gjennom rettslige bindende vedtak og
har mulighet for flertallsavgjørelser, riktignok med reservasjonsrett for
statene. Spørsmålet om fjerning av oljeinstallasjoner viser for
øvrig hvilken betydning miljø-organisasjonene kan ha for hvilke
vedtak som fattes.
Nordsjøsamarbeidet illustrerer også
Norges forhold til EU. Gjennomføringen av Nordsjøforpliktelsene
skjer i stor grad gjennom norsk oppfølging av EF-direktiver, noe vi er
forpliktet til gjennom EØS-avtalen. Dette reiser for det første
det mer generelle spørsmålet hvilken mulighet Norge gjennom
EØS-avtalen har til å påvirke innholdet i EFs direktiver.
Men i tillegg kommer spørsmålet om de spesielle organene for
Nordsjøsamarbeidet hadde vært nødvendig dersom Norge hadde
vært medlem av EU. Dersom Norge hadde vært medlem, kunne bindende
vedtak treffes ved flertallsavgjørelser i EFs Ministerråd (artikkel
175 (3)). Dette kunne gitt større mulighet til å få vedtatt
effektive og bindende tiltak, og det ville gitt bedre mulighet til å
kontrollere gjennomføringen på nasjonalt nivå. I denne
forstand kunne altså et EU-medlemsskap gi et ytterligere
”tilleggs-demokrati”. På den annen side innebærer det
eksisterende Nordsjøsamarbeidet at Norge formelt er en likeverdig partner
med EU, med de muligheter for innflytelse dette gir. Plasseringen av
sekretariatet for samarbeidet i det norske Miljøverndepartementet
bør ses på bakgrunn av et norsk ønske om å
opprettholde dette institusjonelle samarbeidet.
Selv om deler av norskekysten er utsatt for
overgjødsling og algeoppblomstring er ikke Norge blant de land som har
vært hardest rammet ved forurensning av Nordsjøen, og den norske
opinionen har ikke vært sterkt opptatt av samarbeidet. Stortinget har
heller ikke engasjert seg aktivt, og det har ikke vært viktige
partipolitiske skiller i holdningen til arbeidet på det internasjonale
planet. Stortinget fikk seg først forelagt de betydelige
utslippsreduksjonene vedtatt i Nordsjødeklarasjonene i etterkant, men har
da gitt regjeringen støtte i det internasjonale arbeidet og den nasjonale
oppfølgingen. Men i hovedsak er det nok grunn til å si at det
internasjonale Nordsjøsamarbeidet fra norsk side har vært drevet av
embetsverket. Fjerning av oljeinstallasjoner er imidlertid et
spørsmål som berører Norge sterkt. Her tok Norge
først en reservasjon i Esbjergdeklarasjonen i 1995, men aksepterte det
endelige vedtaket i OSPAR i 1998. Denne saken er det eneste eksemplet på
at regjeringen formelt har bedt om Stortingets samtykke til at Norge påtar
seg forpliktelser i Nordsjøen.
Nordsjøsamarbeidet har støtt
på problemer med gjennomføringen på nasjonalt plan,
også i Norge. Dette kan vise hvordan utenrikspolitikken kan få
betydning for kommunalpolitikken, altså et eksempel på
internasjonaliseringen (”globaliseringen”). Men det illustrerer
også betydningen av å inkludere lokale aktører og
berørte sektorer ved utformingen av den internasjonale politikken.
Dessuten viser samarbeidet problemene som kan oppstå ved vitenskapelig
usikkerhet og ved manglende bruk av differensierte
forpliktelser.
[169] Det har vært
beregnet at full fjerning av de om lag 70 installasjonene på norsk sokkel
kan koste 35-40 milliarder kroner, se Disponering av innretningane på
Nordaust Frigg og sal av statlege eigardelar i Smørbukk og
Smørbukk sør, St. prp. nr. 36 (1994-95) s. 4.
[170] André
Nollkaemper, The Distinction Between Non-Legal and Legal Norms in
International Affairs: an Analysis with Reference to International Policy for
the Protection of the North Sea from Hazardous Substances, IJMCL n. 3 (1998)
s. 355-73 på s. 359; Marc Pallemaerts, The North Sea and Baltic Sea
Land-Based Sources Regimes: Reducing Toxics or Rehashing Rhetoric (1998),
IJMCL n. 3 (1998) s. 421-71 på s. er meget kritisk, og mener at den
tidligere Paris-kommisjonen ikke har vært ”particularly
successful” når det gjelder gjennomføringen av
Nordsjødeklarasjonene.
[171] Peter Hayward, The
Oslo and Paris Commissions, i The North Sea: Perspectives on Regional
Environmental Co-operation (Spesialutgave av International Journal of
Estuarine and Coastal Law, David Freestone & Ton Ijlstra red. 1990), s.
91-101 på s. 93. Denne symbiotiske karakteren av de to typer institusjoner
framheves også av Jon Birger Skjærseth, The Making and
Implementation of North Sea Pollution Commitments: Institutions, Rationality and
Norms. (Dr. polit. avhandling, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i
Oslo, 1999), s. 443.
[172] OSPAR Decision 98/3
on the Disposal of Disused Offshore Installations pkt. 2.
[173] Utbygging av Huldra,
SDØE-deltakelse i Vestprosess, kostnadsutviklingen for Åsgård
m.v., St. prp. nr. 8 (1998-99) s. 25.
[174] Rice & Owen,
Decomissioning the Brent Spar (1999) s. 98.
[175] Greenpeace,
Greenpeace Claims Historic Victory at OSPAR Conference, Pressemelding
23. juli 1998.
[176] Rice & Owen op.
cit., s. 135.
[177] Norges
oppfølging av nordsjødeklarasjonene, St. meld. nr. 64 (1991-92) s.
24.
[178] André
Nollkaemper op. cit., s. 271 (fotnoter utelatt).
[179] De La Fayette, The
OSPAR Convention Comes into Force: Continuity and Progress, IJMCL n. 2
(1999) s. 247-99 på s. 254-55.
[180] Konvensjonen om
langtransportert grenseoverskridende luftforurensing av 13 november 1979
(LRTAP), i kraft 16 mars 1983, I.L.M. 1442 (1979).
[181] St. meld. nr. 64
(1991-92) s. 24.
[182] St. prp. nr. 8
(1998-99) s. 31.
[183] Johs. Andenæs,
Statsforfatningen i Norge (1998) s. 250.
[184] Utbygging av Huldra,
SDØE-deltakelse i Vestprosess, kostnadsutviklingen for Åsgard m.v.,
og diverse disponeringssaker, Innst. S. nr. 80 (1998-99) s. 4.
[185] Se bl.a.
Stortingsrepresentant Helga Haugen i St. tid. 1989-90 s. 286.
[186] Det ble investert
rundt 27 milliarder kroner i kommunal renseanlegg i perioden 1976-95, hvorav
staten dekket om lag 4 milliarder, se Miljøvernpolitikk for en
bærekraftig utvikling. Dugnad for framtida, St. meld. nr. 58 (1996-97) s.
159.
[187] Forslag fra
stortingsrepresentant Oscar D. Hillgaar, Dok. 8:22 (1995-96) og Forslag fra
stortingsrepresentant Oscar D. Hillgaar om å be Regjeringen fremme forslag
som sikrer en rettferdig fordeling av investerings- og driftsutgifter knyttet
til rensepålegg basert på Nordsjøavtalen, Innst. S. nr. 37
(1996-97).
[188] Se om den faglige
usikkerheten St. meld. nr. 58 (1996-97) s. 162.
[189] Norges
oppfølging av nordsjødeklarasjonene, St. meld. nr. 64 (1991-92) s.
43, jfr. Norges oppfølging av nordsjødeklarasjonene, Innst. S. nr.
169 (1992-93) s. 8
[190] EFs
avløpsdirektiv og EFs nitratdirektiv, se Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, St. meld. nr. 8
(1999-2000) s. 60.