10. Konklusjoner
10.1 Innledning
Det er stadig større deler av
miljøpolitikken i Norge som får en internasjonal dimensjon. Dette
skyldes både at norsk territorium blir direkte berørt av virksomhet
som skjer i andre land og at vi i likhet med andre land er utsatt for de globale
miljøtruslene. Det kan også skje mer indirekte påvirkninger,
f. eks. ved at det gjennom genteknologien utvikles ny kunnskap og nye produkter
som ønskes tatt i bruk og omsatt i Norge. Endelig er det slik at
miljøspørsmål som ikke har spesiell tilknytning til norsk
territorium i økende grad opptar den norske opinion og norske
myndigheter.
De internasjonale miljøproblemene kan ikke
løses gjennom beslutninger på det nasjonale planet. Norge så
vel som andre land har interesse av et internasjonalt beslutningssystem og
regelverk for å løse problemer som berører det enkelte land
eller som av andre grunner anses å være av internasjonal karakter.
Men for å kunne påvirke disse internasjonale
miljøspørsmålene må det enkelte land akseptere at det
internasjonale samfunnet får innflytelse over den nasjonale
miljøpolitikken og at det settes politiske og rettslige krav til
utformingen av denne politikken.
I dag er det få områder av
miljøpolitikken som er uberørt av internasjonale regler og
institusjoner. De internasjonale forpliktelsene er også av stadig mer
inngripende karakter både i økonomisk, distriktspolitisk og
kulturelt henseende. Eksempler kan være fjerning av oljeinstallasjoner
etter bruk, utslipp av drivhusgasser, bygging av renseanlegg langs kysten og
fangst av hval. Videre innebærer den økende verdenshandelen og
handelsreglene at det settes faktiske og rettslige rammer for hvilke nasjonale
virkemidler som kan anvendes, også i miljøpolitikken.
10.2 Det optimale beslutningsnivået
De internasjonale miljøproblemene reiser
spørsmålet om hva som er ”det optimale nivå” for
beslutningene. En del problemer er av en bilateral eller regional karakter, og
kan behandles på dette planet. En stadig større del av
miljøproblemene er imidlertid globale, slik som oppvarmingen av jorda
eller trusselen mot det biologiske mangfold. Miljøproblemer i
skjæringsfeltet med internasjonal handel, slik som eksport av farlig
avfall, bruk av tilsetningsstoffer og kjemikalier i varer, eller eksport av
genmodifiserte organismer vil ut fra hensynet til verdenshandelen ofte
også bli løst på globalt nivå.
Ønsket om en effektiv løsning
på internasjonale miljøproblemer kan altså tilsi et
beslutningsnivå fjernere fra statenes egne organer. Men dette
medfører både at veien fra borgerne til beslutningsorganene
øker og at beslutningene i stor grad vil tas av organer som ikke er
direkte folkevalgte; effektiviteten kan altså gå på bekostning
av den demokratiske legitimitet. Det kan dermed være behov for et
internasjonalt nærhetsprinsipp (subsidiaritetsprinsipp) hvor beslutningene
tas av det internasjonale organet som er nærmest borgerne. En
tilnærmingsmåte kan være at globale organer trekker opp
rammene, men at den nærmere gjennomføringen overlates til det
regionale eller nasjonale nivået.
10.3 Det internasjonale beslutningssystemet
Det internasjonale regelverket og
beslutningssystemet bygger i stor grad på avtaler mellom statene, i form
av konvensjoner. Statene velger dermed selv om de vil slutte seg til avtalene og
som regel også om de vil trekke seg ut. USA er f. eks. verken part i
Basel-konvensjonen om transport av farlig avfall eller Konvensjonen om biologisk
mangfold. Island har trukket seg fra Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen
(IWC). Norge er ikke medlem av EU, men har en spesialtilknytning i form av
EØS .
I formell forstand kan altså det
internasjonale samfunnet karakteriseres som
anarkistisk.[245] Reelt
sett er imidlertid omfanget og oppslutningen om internasjonale
miljøavtaler og beslutningssystemer mer slående. Det internasjonale
miljøsamarbeidet er gjennomorganisert på både det globale og
det regionale planet – selv om en kunne ønske seg et mindre
mangfold og mer effektive avtaler og beslutningsorganer. Grunnene til
oppslutningen om systemet er et felles ønske om å løse
miljøproblemene og at å stå utenfor kan medføre en
politisk belastning og begrense innflytelsen i internasjonal politikk. USA har
da også deltatt som en aktiv observatør, bl.a. i samarbeidet under
Konvensjonen om biologisk mangfold. Visse internasjonale miljøavtaler
inneholder også handelsrestriksjoner mot stater som ikke er parter, f.
eks. gjelder dette Montreal-protokollen om ozon-laget.
Det internasjonale beslutningssystemet er knyttet
til mellomstatlige organisasjoner, eller mer uformelle konvensjonsorganer, slik
som partsmøter og lignende. Utgangspunktet er at det kreves konsensus for
å treffe beslutninger, altså samtykke fra de deltakende statene. I
så måte fravikes ikke prinsippet om at stater ikke er bundet av
andre forpliktelser enn de som uttrykkelig er akseptert. Den nasjonale friheten
til å nekte å underkaste seg forpliktelser er altså ikke
formelt beskåret. Men på samme måte som det kan være
politisk belastende å stå utenfor samarbeidet, kan det være
vanskelig for enkeltstater å hindre konsensus om et vedtak som samler stor
oppslutning blant statene. Klima-samarbeidet gir også eksempler på
at det kan være liten villighet til å anerkjenne motstand fra slike
enkeltstater, med mindre de nedlegger formell protest mot
vedtaket.
EF gir et viktig eksempel på en
organisasjon hvor bindende avgjørelser kan treffes ved flertallsvedtak.
EØS-avtalen gir formelt Norge muligheten til ikke å akseptere
EF-vedtak som dekkes av avtalens saklige område, men reelt skal det mye
til for at Norge benytter seg av denne ”veto”- eller
”reservasjonsretten”. Dette har sammenheng med at et slikt veto kan
medføre at deler av EØS-avtalen blir satt ut av kraft, men det
kan også være en trussel mot det politiske grunnlaget for hele
avtalen. Denne realiteten gjelder selvsagt også på
miljøområdet.
Visse internasjonale miljøavtaler gir
også muligheter til flertallsavgjørelser kombinert med en
reservasjonsrett. Selv om det gjerne vil eksistere et politisk press i retning
av å ikke reservere seg, viser den norske reservasjonen mot Den
internasjonale hvalfangstkonvensjonens moratorium mot kommersiell hvalfangst at
selv mindre land kan finne at saken er viktig nok til å begrunne en
reservasjon.
Montreal-protokollen er et eksempel på
bindende beslutninger uten reservasjonsadgang. Det har vært hevdet at det
kreves større grad av slik internasjonal
”lovgivningsmyndighet” for å løse
miljøproblemene, f. eks. klimaproblemet. Slike forslag har også
vært kombinert med ønsket om en World Environment Organisation
(WEO), mer eller mindre på linje med World Trade Organisation
(WTO).[246] Vi har hittil
ikke sett en mer generell utvikling i retning av økt lovgivningsmyndighet
i det internasjonale miljøsamarbeidet. Men det kan tenkes at slike
bindende flertallsvedtak kan bli mer vanlig for vedtak av mindre politisk
betydning. De overordnede rammene kan da trekkes opp ved konsensus, mens de
konkrete tiltakene kan vedtas ved ulike former for flertallsvedtak. En slik
internasjonal myndighet kan bli mer akseptabelt etter hvert som samarbeidet har
skapt økt tillit mellom statene, slik vi har sett i EU-samarbeidet.
Økt grad av internasjonal
lovgivningsmyndighet kan bidra til en mer effektiv løsning av de
internasjonale miljøproblemene. Dette gir statene en form for makt som de
ikke besitter når de opptrer hver for seg. Men samtidig må de
være villige til å underkaste seg flertallsvedtak. Desto mer makt
som overføres til internasjonale organer, jo mer grunn er det til å
spørre om deres demokratiske
legitimitet.[247] Dersom
internasjonale organer får økt myndighet kan det også
være grunn til å kreve større grad av kontroll med vedtakenes
lovlighet. De norske innvendingene mot lovligheten av Hvalfangstkommisjonens
moratorium kan tjene som eksempel.
Det er imidlertid slående hvor langt en har
kommet i internasjonal miljøpolitikk uten bruk av en internasjonal
lovgivningsmyndighet, selv om det gjenstår viktige problemer som ikke har
funnet en tilfredsstillende løsning, slik som klimaproblemet og vern av
biologisk mangfold. De oppnådde resultatene skyldes dels en felles vilje
til å løse miljøproblemene. I tillegg kommer den politiske
belastningen dersom en stat velger å stå utenfor samarbeidet eller
gå imot vedtak som samler stor oppslutning. Men etableringen av
internasjonale organer som en fast møteplass for å diskutere
løsningen av konkrete miljøproblemer, med et sekretariat og gjerne
med vitenskapelige og andre underorganer, kan i seg selv virke befordrende
på muligheten til å oppnå resultater.
Den internasjonale miljøpolitikken viser
også at vitenskapelige argumenter og godt begrunnede policy-argumenter kan
være viktige for å oppnå en løsning. Samarbeidet om
ozon og klima har i stor grad vært vitenskapelig basert, mens
naturvitenskapen ikke har hatt like stor gjennomslagskraft i
Hvalfangstkommisjonen. Argumenter om kostnadseffektivitet fra det
økonomiske fagmiljøet har vært viktige i klima-sammenheng,
og ”fleksibilitetsmekanismene” i Kyoto-protokollen er sannsynligvis
av avgjørende betydning for at visse stater kunne slutte seg til et
vedtak om bindende forpliktelser om reduksjon av utslipp av drivhusgasser. Dette
tilsier at innflytelsen på det internasjonale planet også har
sammenheng med hvilken faglig kompetanse som er bygd opp nasjonalt. Dette
gjelder også for ekspertsamarbeidet under EØS-avtalen, men her er
Norge utelukket fra den videre politiske beslutningsprosessen i
EU.
10.4 De internasjonale reguleringene
De internasjonale reguleringene kan være av
politisk (”soft law”) eller rettslig (”hard law”)
karakter. Den formelle forskjellen er at brudd på hard law er et
folkerettsbrudd og kan gi grunnlag for rettslige sanksjoner fra andre stater og
søksmål ved en folkerettsdomstol. I praksis trenger ikke
forskjellen bli så stor. Men mange stater vil nok anse hard law som en
større reell begrensning av den nasjonale handlefriheten. Inngripende
globale reguleringer, slik som Kyoto-protokollen og dens
fleksibilitetsmekanismer er vanskelig å tenke seg uten slike bindende
rettsregler. Nordsjøsamarbeidet gir et eksempel på et fruktbart
samspill mellom de politiske Nordsjø-deklarasjonene (soft law) og
bindende vedtak under OSPAR-konvensjonen (hard law).
Når det gjelder innholdet i de
folkerettslige miljøforpliktelsene har en på forurensningssiden
stort sett nøyd seg med å fastsette nasjonale grenser for utslipp,
og overlatt virkemidlene til statene. Dermed gjøres det bare et begrenset
inngrep i den nasjonale handlefriheten. Vi har imidlertid også flere
eksempler på miljøavtaler som fastsetter hvilke virkemidler som
skal anvendes, f. eks. Basel-konvensjonens og CITES-konvensjonens krav om
tillatelse for henholdsvis eksport av farlig avfall og truede dyr- og
plantearter. Det kan også pekes på Espoo-konvensjonen som stiller
krav om konsekvensanalyser for tiltak som kan ha grenseoverskridende virkninger
og Århus-konvensjonen om retten til informasjon, deltakelse i
beslutningsprosessen og adgang til rettsapparatet i miljøsaker. Vi ser
altså at det i den internasjonale miljøretten stilles krav
både til resultat og prosess. Vi har også et par dommer fra Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen som stiller krav til beskyttelse av
enkeltindivider mot miljøinngrep (Lopez Ostra v. Spain
(1994)[248] og Guerra v.
Italy
(1998)[249]).
EØS-forpliktelsene vil gi ulik grad av
handlefrihet avhengig av om EF har truffet vedtak i form av forordninger eller
direktiver. I første tilfelle skal vedtaket gjøres gjeldende
”ord for ord”, mens direktiver gir staten et visst skjønn ved
gjennomføringen. Når det gjelder vedtak som også har
betydning for handelen, vil en gjerne bruke harmoniseringstiltak som ikke gir
adgang til nasjonale avvik. Som vi har vært inne på kan også
WTO-regelverket legge sterke bindinger på valg av nasjonale virkemidler. I
tillegg innebærer den økte handelsliberaliseringen at stater vil
være tilbakeholdende med å pålegge konkurranseutsatt
virksomhet ensidige miljøkrav. Samlet innebærer dette at den
nasjonale handlefriheten hva gjelder virkemidler til dels er sterkt begrenset
gjennom det internasjonale miljø- og handelsregelverket, og at
handlefriheten stadig minker.
10.5 Internasjonale kontroll- og håndhevingsordninger
Det er bygd opp systemer for kontroll og
håndheving av at statene oppfyller sine internasjonale
miljøforpliktelser. Under internasjonale miljøavtaler er
kontrollen imidlertid i stor grad basert på de enkelte statenes
rapportering av hvordan de har gjennomført sine forpliktelser. Dessuten
har reaksjonen på eventuelle brudd vært av ikke-konfronterende
karakter, hvor en har søkt å bistå landet i å oppfylle
sine forpliktelser framfor å iverksette sanksjoner. Vi har imidlertid sett
en tendens i retning av mer håndfast håndheving i
Montreal-protokollen. Det pågår også forhandlinger under
Kyoto-protokollen hvor en vil ha elementer både av ”myk” og
”hard” håndheving. Strengere håndhevingsordninger kan
være en forutsetning for at statene vil påta seg mer omfattende
forpliktelser, selv om de samtidig får sin handlefrihet innskrenket.
I EF/EØS-systemet eksisterer både
kontroll- og domstolsordninger. Vi har også en effektiv
tvisteløsning i WTO. Slike ordninger kan gjøre statene
tilbakeholdende med å iverksette tiltak som er på grensen av det
lovlige. Politiske forhold, slik vi har sett det med den utbredte skepsisen til
bruk av og handel med genmodifiserte dyr og planter, kan imidlertid begrense
søksmål og andre aksjoner fra kontrollorganer eller andre
stater.
10.6 Det internasjonale sivile samfunn
Ikke-statlige internasjonale
miljøorganisasjoner (NGOs) er også viktige aktører i
internasjonal miljøpolitikk. Eksempler på deres innflytelse er
vedtakelsen av Hvalfangstkommisjonens moratorium og forbudet mot dumping av
oljeinstallasjoner i Nordsjøen. NGOenes deltakelse er anerkjent i
FN-systemet og de er aktivt med i de fleste internasjonale
miljøforhandlingene, selv om gjennomslagskraften kan variere mellom ulike
saksområder. I denne forstand er det ”sivile samfunn” relativt
godt utbygd på
miljøområdet.[250]
En viktig innvending mot WTO-forhandlingene i Seattle høsten 1999 var
imidlertid den manglende mulighet for deltakelse av NGOer. Og selv i
miljøsammenheng har NGOene begrensede rettigheter som
observatører. Et eksempel på en sterkere formell status for NGOer
– i dette tilfelle organisasjoner for urbefolkninger - er Arktisk
Råd, hvor de i stor grad deltar på lik linje med stater, bortsett
fra at de ikke har
stemmerett.[251]
10.7 Det internasjonale samarbeidet og nasjonalstaten
Det kan etter dette spørres om det
internasjonale samarbeidet er så omfattende at vi ser slutten på
nasjonalstaten.[252]
Denne framstillingen har vist at det internasjonale samarbeidet er basert
på stater og at nye reguleringer i stor grad krever samtykke fra statene.
I tillegg kommer at siden de internasjonale reglene – bortsett fra
EF-reglene – ikke er direkte bindende i det enkelte land, er en avhengig
av statene for gjennomføringen av disse reglene. Og selv i EU er
samarbeidet basert på medlemsstatene. Det er derfor mer treffende å
si at det internasjonale beslutningssystemet er en tilleggskanal for statene for
saker de ikke har kontroll over gjennom det nasjonale beslutningssystemet.
Men når dette er sagt, er det grunn til
å framheve at det er vokst fram også andre aktører enn
statene i det internasjonale samarbeidet. Vi har allerede pekt på NGOenes
betydning. I tillegg må det nevnes at industri og næringsliv er
aktivt engasjert i og benytter store ressurser på å påvirke
internasjonale forhandlingsprosesser. De internasjonale organene som opprettes
får også en egentyngde, bl.a. i form av aktive sekretariater. Det
kan være vanskelig å vurdere hvem som har hatt opphavsretten til
ulike miljørettslige begreper og prinsipper, slik som føre
var-prinsippet og bærekraftig utvikling. De internasjonale
beslutningsprosessene og organene innebærer ofte mer permanente
forhandlingssituasjoner og dermed en ny dynamikk som fører til noe mer og
noe annet enn det som kommer fra de enkelte
statene.
10.8 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen
Det økte internasjonale samarbeidet gir
det enkelte land innflytelse som det ellers ikke ville hatt til å
løse miljøproblemene. I denne forstand gir samarbeidet landene
økt makt. Men på det nasjonale planet vil det internasjonale
miljøsamarbeidet gjerne styrke den utøvende makt på
bekostning av den lovgivende makt. Dette skyldes dels at det er denne makt som
etter statsforfatningen skal opptre i de internasjonale forbindelser hvor
beslutningene treffes. I Norge følger dette av grunnloven § 26. Men
i tillegg kommer at det er den utøvende makt som besitter ressurser i
form av personell og fagkompetanse.
Det internasjonale miljøsamarbeidet er
blitt en del av forvaltningens hverdag, noe som kan innebære at deltakerne
føler en samhørighet med de andre internasjonale representantene.
En slik samhørighet kan være nødvendig for at effektive
internasjonale vedtak skal kunne treffes. Men den kan gå på
bekostning av en lojalitet mot Stortinget.
Grunnloven inneholder visse forfatningsrettslige
garantier for at Stortinget skal gi sitt samtykke før Norge påtar
seg internasjonale forpliktelser. § 26, 2. ledd sier at slikt samtykke skal
innhentes før det inngås traktater av særlig viktighet, eller
som krever lovgivning eller annen stortingsbeslutning, f. eks. bevilgninger. Men
denne bestemmelsen gir ikke grunnlag for å påvirke forhandlingene om
traktatene. Det blir et spørsmål om å si ja eller nei, og det
å nekte samtykke kan skape vanskeligheter på det utenrikspolitiske
planet.
Dessuten kreves det sannsynligvis ikke slikt
samtykke dersom internasjonale beslutningsorganer treffer vedtak, selv om dette
gjøres ved enstemmighet. Samtykket anses da for gitt ved tilslutningen
til den traktaten som ligger til grunn for samarbeidet. Stortingets samtykke
kreves derfor ikke når bindende forpliktelser treffes om utslipp til havet
etter OSPAR-konvensjonen eller fredning av dyrearter etter Bern-konvensjonen.
Samtykke kreves heller ikke dersom Norge skal inngå politiske
forpliktelser i form av ”soft law”. Et eksempel er de omfattende
utslippsreduksjonene som ble vedtatt på Nordsjøkonferansene. I
praksis kan imidlertid slike politiske forpliktelser langt på vei binde
opp Norge på tilsvarende måte som folkerettslige forpliktelser.
Stortinget har også mulighet til å
behandle det internasjonale miljøsamarbeidet på grunnlag av
meldinger fra Regjeringen. Dette skal nå komme inn i faste former ved at
Regjeringen årlig presenterer en melding om Regjeringens
miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Regjeringen kan videre
fremme meldinger på spesielle saksområder, slik som St meld nr 29
(1997-98) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen. Endelig har vi
konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen i form av Den utvidete
utenriks- og konstitusjonkomitéen og EØS-komitéen. Gjennom
meldinger til Stortinget og disse samarbeidsordningene kan Regjeringen finne det
politisk hensiktsmessig å sikre seg godkjenning selv om det ikke strengt
tatt er rettslig påkrevet.
Stortingsrepresentantene vil gjerne føle
ansvar først og fremst overfor nasjonale spørsmål og sitt
valgdistrikt, og i mindre grad overfor internasjonale miljøproblemer.
Internasjonaliseringen av miljøproblemene gjør imidlertid at det
ikke blir så lett å skille mellom utenriks- og innenrikspolitikk.
Reduksjon av utslipp av drivhusgasser kan som sagt ha både viktige
nasjonaløkonomiske og distriktspolitiske sider, etablering av renseanlegg
på kysten kan være av betydning for den kommunale økonomien,
og internasjonalt handelsregelverk setter grenser for utviklingen av
grønne innkjøpsordninger i lokalforvaltningen. Den økte
internasjonale kontakten gjør også at politikerne får
øynene opp for globale miljøproblemer og miljøproblemer i
andre land.
Det er imidlertid et spørsmål om i
hvilken grad den lovgivende makt kan ha en effektiv styring og kontroll med det
internasjonale miljøsamarbeidet. Ved siden av de grunnlovsbestemte
kravene til Stortingets medvirkning, behandlingen av Regjeringens meldinger og
drøftelser i konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen, kan
stortingsrepresentanter selv ta opp internasjonale miljøvernsaker gjennom
interpellasjoner, i spørretimen eller ved såkalte Dokument 8
forslag.
I klimapolitikken har Stortinget hatt en viktig
funksjon i utformingen av de norske holdningene på det internasjonale
planet. Stortinget har også vedtatt instrukser til regjeringen på
det bioteknologiske området. Men det generelle inntrykket i de
saksområdene vi har gjennomgått er at Stortinget har vært mer
reaktiv enn initierende.
Det mest nærliggende virkemiddelet for
å sikre Stortinget en mer fortløpende styring og kontroll over
utformingen av Regjeringens politikk på det internasjonale området
er en utbygging av konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen. Dette
reiser for det første spørsmålet om forholdet mellom
behandling i konsultasjonsorganene og det samlede Stortinget. Men det er
også et spørsmål om i hvilken grad Stortinget bør gi
instrukser til Regjeringen på dette området. Det kan dels
spørres om Stortinget besitter den nødvendige fagkompetansen og
dels om hvor mye Regjeringen bør bindes opp i internasjonale
forhandlinger. Det er tvilsomt om Stortinget kan sikres full styring, og
hensynet til Regjeringens handlefrihet i slike forhandlinger kan tilsi at
Stortinget ikke bør ta sikte på å tilta seg dette.
En kunne tenke seg at medlemmer av Stortinget
deltok i den norske delegasjonen til internasjonale forhandlinger. Dette kunne
sikre Stortinget økt kontroll gjennom førstehånds innsikt i
forhandlingssituasjonen. Men det kan både gjøre forhandlingene
vanskeligere og bidra til at ansvarsforholdet mellom Stortinget og Regjeringen
blir uryddig.
Det demokratiske elementet i internasjonale
organer kan økes ved etablering av folkevalgte organer på det
internasjonale planet. Dette kan gjøres ved indirekte valg slik at de
nasjonale forsamlingene utpeker representantene, noe vi bl.a. kjenner fra
Europarådets parlamentarikerforsamling. Alternativt kan det opprettes
direkte folkevalgt organer, slik som Europa-parlamentet i EU. Slike organer
kunne gis et overordnet ansvar for å vedta internasjonale reguleringer.
Dette reiser imidlertid spørsmålet om forholdet mellom nasjonal
handlefrihet og overnasjonalitet. Debatten om det ”demokratiske
underskuddet” i EU viser også at det ikke er enighet om demokratisk
kontroll best fremmes gjennom beslutningskompetanse hos organet hvor den
utøvende makt er representert, Ministerrådet, eller hos
Europa-parlamentet.
Økt folkelig deltakelse kan også
skje gjennom frivillige organisasjoner. Det kan her tenkes endringer i form av
å gi NGOene større rettigheter til å delta i det
internasjonale beslutningssystemet. Statene vil nok imidlertid være
tilbakeholdende med å gi alle organisasjoner fulle deltakerrettigheter
på linje med statene. På miljøområdet kan det bare
minnes om Norges skepsis til enkelte miljøorganisasjoner som har
engasjert seg i hvalfangsten. Men det er grunn til å diskutere både
prosedyrer og krav til hvilke organisasjoner som skal gis adgang, og om disse
skal gis rettigheter til mer aktiv innflytelse. Også i forholdet til det
nasjonale regelverket kan en vurdere om NGOene skal sikres økt rett til
innsyn og innflytelse i internasjonale
miljøforhandlinger.
[245] Øyvind
Østerud, Globaliseringen og nasjonalstaten (1999) s. 103.
[246] Se G. Palmer, New
Ways to Make International Environmental Law, 86 AJIL (1992), s. 259-84
på s. 283, D.C. Esty, Greening the GATT (1994), s. 79 og Renato Ruggiero
(tidligere Director-General i WTO), WTO High Level Symposium on Trade and the
Environment, 15. mars 1999
<http://www.wto.org/wto/hlms/dgenv.htm)>.
[247] Se Daniel Bodansky,
The Legitimacy of International Governance: A Coming Challenge for
International Environmental Law? AJIL nr. 3 (1999) s. 596-624. Se også
J.H.H. Weiler, The Constitution of Europe (1999).
[248] Lopez Ostra v. Spain,
Eur. Ct H.R. 303-C (ser. A) (1994).
[249] Guerra v. Italy, 64
Eur. H.R. Rep. (1998) s. 210-96.
[250] Sml. Østerud ,
som sier at det er ”spirer til et sivilt samfunn i internasjonal
miljøpolitikk”, s 108.
[251] Evan T. Bloom,
Establishment of the Arctic Council, AJIL nr. 3 (1999) s. 712-22
på s. 716.
[252] Se Østerud ,
s. 11.