2.4 Det rettslige rammeverk (1). Sedvaneretten
Fisket etter torsk i den ytre allmenning med kystfartøy var inntil 1990 åpent og fritt. Allmenningens viktigste prinsipper er nedfelt i sedvaneretten og følgende lovtekster:
Frostatingsloven, XVI kap. 7, Magnus Lagabøtes Landslov landsleiebolk kap. 61: "Svá sculu almenningar vara sem verit hafua fyrir at fornu fari bædi hit öfra oc hit ytra". Norske Lov 3-12-1 (inntil 1993): “Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste og yderste”.
Kgl. res. Av 27 mai 1775 ang. Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning og Skyldlægningen sammesteds § 6: “De Herligheder, som hitindtil have været tilfælles for hele Bygder eller Almuen i Almindelighed, være sig Fiskerie i havet og de store Elve ... forblive fremdeles til saadan almindelig Brug”.
Mens 1775-resolusjonen er av formell lovs rang og fortsatt gjeldende, er Norske Lov 3-12-1 opphevet. Av forarbeidene til den nye allmenningslov fremgår det imidlertid at rettstilstanden ikke skulle endres. Den åpne allmenningen skulle fortsatt gjelde, men nå hjemlet i sedvanerett.[23] Dersom disse bestemmelser skal oppheves må det skje ved formell lov.
Sedvaneretten er anerkjent rettskilde i Norge,[24] og ellers i verden.[25] Det er alminnelig antatt at i ”Saltvand er ... Fiskeriet frit”.[26] Dette betyr at “fisken er herreløs”.[27] Regelen er ikke lovfestet men sikker norsk sedvanerett.[28] Den enkelte fisk må holdes atskilt fra fiskebestanden som sådan. Mens det enkelte individ er fritt og kan okkuperes, regnes bestanden som eid av folket. I islandsk rett regnes fisken som folkets sameie: “Nytjastofnarnir á Íslandsmi∂um eru sameign íslensku Τjó∂arinnar” (Utnytting av fiskebestander på islandske fiskebanker tilhører det islandske folket i sameie) Islands lov nr. 38/1990. Situasjonen er tilsvarende i Norge der Stortinget gjentatte ganger har fastslått at det er folket og ikke staten som eier bestandene.[29] Grunnet departementets nonchalanse har Stortinget på nytt måttet presisere dette for departementet, jf. endringen av lov om saltvannsfiske av 3 juni 1983 nr. 40 § 5a:
Næringskomitéen har òg ved dette høvet funne grunn til å understreka at fiskeressursane tilhøyrer det norske folket i fellesskap. Det er difor ingen enkeltpersonar eller selskap som kan gjevast evigvarande eksklusive rettar til vederlagsfritt å hausta av og tena på desse ressursane, medan andre vert stengde ute frå å ta del i fisket. [30]
Prinsippet har også fått verbal tilslutning fra fiskeristatsråd Peter Angelsen som understreket at ”fiskeressursene er fellesskapets eiendom, som forvaltes av staten, som tildeler kvoter hvert år”.[31] Dette kan en trygt si at er i samsvar med “gamal nasjonal hevd” (Grunnlinjeforskriften nord for 66o i kgl. res. av 12 juli 1935, første setning).
I og med at sedvaneretten er av lovs rang, krever privatisering av fiskerett hjemmel i lov: Departementet er innforstått med dette: “Overkapasitetsproblemene i fiskeflåten har ... oppstått som følge av den teknologiske utvikling ... [og] at fiskeressursene har vært ansett som en fri rett alle kan benytte”.[32] Altså en rettsbeskyttet fri rett. Inngrep i næringsrettigheter krever ikke bare hjemmel i lov, det kreves klar hjemmel, jf. kraftfôrdommen i Rt. 1964 s. 534.
Retten er ikke negotiabel eller gjenstand for salg. Tak på antall berettigede var ikke satt. Ordningen er gammel. I den “ytre allmenning” gjelder jevnlikhetsprinsippet:[33] Norske som ønsker det [34] - har rett til å delta i fisket. Den som først kommer til feltet, har fortrinnsrett til samme ”sett”, sesongen igjennom. Retten rekker lengre enn forkastretten i saltvannsfiskeloven av 3 juni 1983 nr. 40 § 16, fordi den reserverer feltet utover det aktuelle tidsrom som redskapen faktisk fisker. Det gjelder en ”pre-occupation collective”[35] – en forrett for den opphavlige bruksmåten. Sedvaneretten supplerer forkastretten og er ikke kontradiktorisk til denne.
I henhold til lex superior-prinsippet kan endringer i regelen om at fisken er eierløs kun skje ved lovendring. Hvis slik lov ikke fantes i 1989 da torskeforskriften kom, er omsettelige kvoter rettsstridig. Hvis departementet likevel gjennomfører omsetteligheten må det betegnes som ”ulydighet”. Ulydigheten avhenger av hvordan loven rettsriktig er å forstå. Fordi offentlige organer skal følge loven, betyr avvik fra rettsriktig forståelse at interesser utenfor den pluratariske kanal er dominante. Sedvanerett kan kun oppheves av vedtak i Stortinget.
[23] Dette følger av Ot.prp. nr 37 (1991-92) s. 80-83, Innst. O. nr. 67 (1991-92) s. 11-13, NOU 1985:32 s. 9-15 og Innstilling fra landbrukskomiteen av 2 juni 1992 s. 579-89. []
24 Se henvisninger i Peter Ørebech: “Sedvanerett som grunnlag for bærekraftig forvaltning i fiske” i Bjørn Sagdahl: Fjordressurser og Reguleringspolitikk (Oslo 1998) p. 148-50. []
25 Se Romerrettens regler; f.eks. Digestae, I. 32 § 1 j.f. Holger Federspiel. Romerske Retskilder (Københaven 1932) s. 2-3. Se også Decretum Gratiani 1, IV c.3).[]
26 Slik Fredrik Brandt: Tingsretten, fremstillet efter den norske Lovgivning (1867) s. 443, Herman Scheel: Forelæsninger over norsk tingsret (1901) s. 489, Nikolaus Gjelsvik: Norsk tingsret, forelæsninger (1926) s. 226, Sjur Brækhus og Axel Hærem: Norsk tingsrett (1964) s. 79 jfr, s. 532, C.A. Fleischer: Petroleumsrett (1983) s. 580 og Peter ørebech: ”Norsk havbruksrett” (1988) s. 132.[]
27 Se Innstilling fra komiteen til revisjon av lovene om sildefiskeriene m.v. (1934) s. 9 sp. 1. Se også Fredrik Brandt: Tingsretten, fremstillet efter den norske Lovgivning (1867) s. 468 og Sjur Brækhus og Axel Hærem: Norsk tingsrett (1964) s. 532. []
28 Se Peter ørebech: “Sedvanerett som grunnlag for bærekraftig forvaltning i fiske” in Bjørn Sagdahl: Fjordressurser og Reguleringspolitikk (Oslo 1998). Om den historiske bakgrunn for det frie fisket, se P. Örebech. Om allemannsrettigheter (Oslo 1991) kap. 6.[]
29 Innst.O.nr.38 (1998-1999). Innstilling fra næringskomiteen om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) s. 5 sp. 1.[]
30 Rita Tveiten (A) (ordførar for saka) i Odelstinget 26 april 2001, sak 3: Innst.O. nr. 73 (2000-01).[]
31 Nordlys 9. desember 1998.[]
32 St. meld. nr. 58 (1991-92) Om struktur og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten s. 17.[]
33 Peter Ørebech. ”Sedvanerett som grunnlag for bærekraftig forvaltning av fiske i de ”ytre almenninger””, i Bjørn Sagdahl: Fjordressurser og Reguleringspolitikk (Kommuneforlaget Oslo 1998) s. 141 ff.[]
34 Se lov om regulering av deltagelsen i fisket av 16 juni 1972 nr. 57 §§ 2, 4 og 6, jf. §§ 8 og 9.[]
35 Det var avdøde professor Mons Sandnes Nygaard som først gjorde meg oppmerksom på dette rettsinstitutt, se Peter Ørebech. Norsk havbruksrett (Grøndahl 1988) s. 164 med videre henvisninger.