6.1 Bedriftsøkonomisk kostnadsøkning
Neoklassisk økonomisk tenkning går for privatisert allmenning som økonomisk optimal løsning uten å ruinere ressursgrunnlaget.[167] Derfor stenges allmenningen. Her fremstille økonomien i det stengte regime sammenliknet med den åpne allmenning.
(Illustrasjon mangler)
Forutsetningen er at maksimalt uttak av ressursen – total allowable catch (TAC) er den samme uten hensyn til om en har åpen allmenning eller fritt omsettelige kvoter: Det er et rans- og kjøpsregime, det vil si en lukket allmenning og høsting under en åpen allmenningsmodell hvorav det første symboliserer det nåværende system, lukking uten kompensasjon til ekskluderte fiskere og kjøpregimet som betegner stenging, men med kompensasjon. Først fremstilles ransregimet, altså systemet etter stengingen av allmenningen i 1990.
Figuren viser stengt allmenning hvor halvparten av fiskerne fra før stengingen er utelukket. Det viser situasjonen for første og annen generasjon fiskere. For første generasjon er det grunnet konfiskasjonen mer lønnsomt å fiske under lukket enn åpen allmenning. Varekostnaden er null. Annen kolonne fremstiller den normative virkelighet som offentlige beslutningstakere forholder seg til. Dessverre er det ikke alltid det enkle som er det korrekte.
La oss se på den virkelige virkelighet. Forventet økonomisk lønnsomhet ser ikke ut til å slå til (se kolonne 3). Siden det her, som ellers i modellen, er omsetning som er systemets ”clue”, kan de ekskluderte selge seg ut. Deltakerne må betale for seg. Regnestykket ser da slik ut: 400 000 tonn torsk (norsk kvote) : 100 000 fiskere = 4 tonn pr. mann. 90 000 mann velger å selge seg ut, de resterende 10 000 kjøper seg inn. Det vil si at disse 10 000 får kjøpe seg ti ganger så store rettigheter som opprinnelig. Selv om markedet skal avgjøre, kan vi si at hvert tonn koster 10 000 kroner, og at hver fiskeberettiget derved får 40 000 kroner. Disse penger kan settes i banken og eventuelt brukes til kvotekjøp en gang i fremtiden.
De 10 000 fiskere som er igjen har da sin kvote på 4 tonn (gratis). I tillegg kjøper hver fisker 90 000 mannskvoter = 360 000 tonn til en pris av 3 600 000 000 kr, det vil si 3,6 mrd kr. Siden de er 10 000 mann blir prisen pr. fisker 360 000 kr. For dette beløp får han 36 tonn pluss de 4 tonn som han eide selv, altså 40 tonn.
Hvis vi antar at båten koster 1 mill. kr. blir kostnaden for kvotekjøpet etter å ha lukket allmenningen 1,36 mill. kr. Kostnadene har altså økt, ikke minsket, som følge av innføringen av omsettelige kvoter,[168] slik neoklassisk økonomisk teori hevder. En slik kvotekostnad i denne størrelsesorden er realistisk og på nivå med det Fiskeridepartementet selv legger til grunn: Ved innføring av kondemneringsordningen for kystfartøy under 15 meter bygges det på at kvoteprisen vil ligge på ca. 1,2 mill. kr. pr. fartøy.[169] Det departementet ikke nevner i høringsnotatet, er at dette er stikk i strid med regjeringens intensjon, nemlig at ”de samlede kostnadene ved fisket kan reduseres” og som følge av det, ”presset mot fiskebestandene”.[170]
Annen generasjons fiskere får ingen økonomisk gevinst. Stadig økte kapitalkostnader krever høyere fangstinnsats for å forrente investeringen.
[167] Se Rögnvaldur Hannesson. Trends in Fishery Management (World Bank Fisheries Series 217, 1992) p. 92.[]
168 Dette er hovedkonklusjonen i et arbeid av Ola Flaaten, Knut Heen og Kjell G. Salvanes: The Invisible Resource Rent in Limited Entry and Quota Managed Fisheries: The Case of Norwegian Purse Seine Fisheries. Marine Resource Economics, vol. 10 (1995) p. 341-356.[]
169 Fiskeridepartementet: Høringsnotat om forskrift for strukturavgift og tildeling av kondemneringstilskudd fra strukturfondet for fiskeflåten (høringsfrist 15 oktober 2002) s. 9. []
170 Ot prp nr 67 (1997-98). Om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) s. 41 sp. 2.