6.4 Regionaløkonomien – rettferdig allokering?
Følgen er elendig fordelingseffekt: Mens ti redere levde av fisket før lukkingen, gjør kun én reder det etterpå. Ressursrenten som havnet i distriktene overføres til finanssentraene. Riktignok kan 90 000 frigjorte mann gjøre noe annet, men neppe i distriktene fordi alternativt næringsgrunnlag ikke finnes. Fraflytting og kapitaltørke blir derfor resultatet.
En annen følge er at regionaliseringen av fiskeri som deltagsloven, forskrifter gitt i medhold av loven og strukturmeldingen legger opp til,[181] forsvinner når markedet avgjør:
Ja, det ligger an til at vi skal selge arvesølvet. Vi gjør det ikke med lett hjerte. Jeg er glad for at ”Torson”[en av de siste ringnotsnurpere i Nord-Norge] blir værende i Nord-Norge og særlig at den ser ut til å havne i Finnmark. Det normale har jo vært å selge ringnotbåter sørover.[182]
Båtens fortsatte nordnorske tilknytning er et lykketreff. Slik skal det ikke være fordi konsesjonenes lokalisering etter lovens ordning følger av politiske vedtakssprosesser. De har vært tildelt fylkesvis, skal tildeles fylkesvis og er regionale rettigheter. Se for eksempel deltakerloven § 7, ”Paragrafen omhandler særlige bestemmelser om ervervstillatelse. Etter første ledd bokstav a vil en søknad om ervervstillatelse kunne avslås dersom en innvilgelse vil innebære en uønsket distriktsmessig fordeling av flåten”.[183] For ringnotfiske er distriktshensynet nedfelt i kgl.res. av 2 mars 1979 om adgangen til å delta i fisket med ringnot § 10 nr. 7: ”om tillatelsen medvirker til en geografisk heldig fordeling av ringnotflåten”. I trålfiske er tilsvarende hensyn ivaretatt i forskrift om endring i forskrift om tildeling av tillatelse til å drive fiske med trål, gitt ved kgl.res. av 30 juni 2000 § 2-2. Konvensjonelt fiske ivaretar distriktshensynet gjennom kgl.res. av 17 desember 1999 om adgangen til å delta i fisket etter torsk, hyse og sei m.v. § 3 litra b). Det er i strid med deltagslovens fordelingssystem at privatpersoner ledet av snevre bedriftsøkonomiske hensyn kan kaste omkull fiskeripolitiske prioriteringer i offentlige vedtakssprosesser. Dette er imidlertid konsekvensen av fritt omsettelige konsesjoner, slik departementet i årevis har praktisert det:
Kjøp og salg av konsesjoner er ... ikke bare forbudt uten etter tillatelse av Prisdirektoratet [forløper for Konkurransetilsynet]..., det er totalforbudt uten FID’s [Fiskeridepartementets] mellomkomst... Det lova rammer er konsesjonsoverføring som utelukkende er et resultat av markedsmekanismen uten at de lovgitte hensyn blir trukket inn i den lovbestemte politiske vedtaksprosess.[184]
Alternative hypoteser om privatiseringens økonomiske rasjonalitet har ikke slått til. Igjen står vi med redusert fangskapasitet som eneste gevinst. Grunnrenten som ekstraordinært overskudd tilhører første og ikke senere generasjoners fiskere. Disse første heldige mangemillonærene vil manifistere seg som ”generasjonen med ekstra stort konsum”.[185]
Man spør seg; hvilket fiskeripolitisk mål er nå egentlig dette? Stort konsum kan være fiskebåtrederes egosentriske mål (”motto, med en liten vri fra lotto, fiskekonsesjonærer er ikke som andre konsesjonærer”[186]), men ikke Norges offisielle fiskeripolitiske mål.
Nylig vakte det betydelig oppmerksomhet da en tråler hjemmehørende i Tromsø ble solgt ut av landsdelen av arvingene. Bare for rettighetene kunne sønn og datter innkassere over 50 millioner kroner. Dette er penger som aldri blir reinvestert i næringen, men som blir til synlig luksus slik det berømte slottet i Bergen som vi så avbildet i Dagens Næringsliv. [187]
Selv om redusert fangskapasitet ikke er noen direkte positiv effekt av omsettelige kvoter, vil en uansett innse at dette kan oppnås også på andre måter og med andre konsekvenser. Som vist i ”Den rettsriktige ordning?” (s. 18), vil kapasitetsreduksjon kunne ordnes ved at antall konsesjoner justeres i forhold til bestandsstørrelse. Fordi fisket avsluttes ved oppnådd pensjonsalder, uføretrygd, overgang til annet yrke, død etc. vil konsesjoner falle tilbake til det offentlige for eventuell refordeling. Ved sterke bestander kan konsesjoner deles ut igjen. I perioder med bestandsnedgang, må det offentlige holde noen konsesjoner tilbake.
Konklusjon: Omsettelige konsesjoner fører verken til kostnadseffektivitet eller god ressursforvaltning. Den fjerner ”low cost fishing”, fører til kostnadspress og lokal utarming.
[181] St meld nr 58 (1991-92). Om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten se f.eks. s. 90. []
182 Intervju med Tromsø-reder Tor-Arild Jacobsen i Fiskaren 23. november 2001 s. 3.[]
183 Ot prp nr 67 (1997-98). Om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) s. 45-46.[]
184 P. Ørebech. Konsesjoner i fisket (1982) s. 126.[]
185 Ola Flåten. Bioøkonomi og bærekraftig forvaltning av Hålogalands ressurser (Universitetet i Tromsø, Norges fiskerihøgskole skriftserie nr. A1/96) s. 12.[]
186 Se leder Fisk, industri & marked (Fiskerinæringens Landsforening nr. 4 2000) s. 5.[]
187 L.c.