Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065
Rapport 6, mai 1999, ISBN 82-92028-06-4
Tore Slaatta
Forord
I tilknytning til Makt- og demokratiutredningens rammeplan har forskergruppen bestilt oversiktsrapporter over forskningssituasjonen på utvalgte områder. Denne rapporten inngår i dette arbeidet. I den grad rapporten inneholder forslag som bør følges opp gjennom videre forskning er disse å betrakte som innspill til forskergruppen.
Innhold:
2. Lærdommene fra forrige gang
3. Erfaringene fra medie- og maktutredninger i Sverige og Danmark
4. Nye utfordringer og problemstillinger
Medier, makt og demokrati
Mediene kan på ingen måte sies å ha tapt sin rolle siden den forrige maktutredningen og bør være av sentral betydning for en analyse av samtidens maktforhold. Siden medienes makt også var en sentral forskningsoppgave for den forrige maktutredning er det mulighet for å trekke linjer bakover. Men siden 80-tallet er det dukket opp nye problemstillinger, teorier og forskningsstrategier som den nye Makt- og demokratiutredningen må ta hensyn til.
Etter en kort innledning vil jeg ta for meg den forrige maktutredningen og den mediefaglige forskningen som kan ses i forlengelse av denne. I del 3 skisseres en del momenter og utviklingstrekk som har kommet til siden den forrige maktutredningen, både når det gjelder mediefaget selv og de samfunnsfenomener og spørsmål som det forskes på. I del 4 kommenterer jeg den medieforskningen som er blitt utført i Sverige og Danmark i forbindelse med medie- og maktutredninger på 80- og 90-tallet. På denne bakgrunn argumenterer jeg for en rekke, konkrete problemstillinger, metodologiske tilnærminger og empiriske fokus som gir sentrale innfallsvinkler til forståelsen av sammenhengene mellom medier og makt i samfunnet.
1 Om å trekke linjer
Indirekte består oppgaven i posisjonsnotatet i å definere og avgrense ”mediafeltet” og meisle en forskningsagenda ut i relieff til makt- og demokratiutredningens øvrige forskningsportefølje. Det er gitt at man skal ta utgangspunkt i MAKT- OG DEMOKRATIUTREDNINGENs mandat, styringsgruppens rammeprogram og de uttalte prioriteringer som ligger der. Det foreligger også en rekke innspill og forslag til forskningsprosjekter og prioriteringer fra ulike forskningsmiljøer og enkeltstående forskere som svar på MAKT- OG DEMOKRATIUTREDNINGENs første henvendelse og invitasjon til norske fagmiljøer. I tillegg må man ta utgangspunkt i den faglige diskurs om hva som særlig er mediefeltets primære problemstillinger, empiriske fokus og metodologiske tilnærminger.
Mandat og rammeprogram
I mandatet heter det at hovedtemaet skal være vilkårene for det norske folkestyret og endringene i disse (Østerud et al. 1999). Utredningen er pålagt å undersøke hvordan den enkeltes muligheter for innflytelse og medvirkning i organisasjons- og samfunnslivet påvirkes, hvordan det politiske system og styringsorganene blir påvirket, og hva som preger forholdet mellom enkeltmenneskers medvirkning og de sentrale styringsorganene. Ramme-planen fremhever to samfunnsprosesser som særlige fokuseringspunkter: på den ene siden globaliseringens utfordring og de problemene som nasjonal-staten og dens demokratiske institusjoner stilles overfor som styringsenhet og kulturelt fellesskap. På den andre siden, differensieringens oppsplittende, men også potensielt mobiliserende kraft for koordinering og reorganisering, av den sosiale organiseringens systemer og delsystemer. Og la det være sagt med en gang: det ligger en viktig teoretisk utfordring i å klargjøre hvordan ulike samfunnsvitenskapelige teorier omkring disse to prosessene vektlegger kommunikasjon og medier som årsak til og som del av makropolitisk og makrososiologisk endring og utvikling.
Kort kan det sies at det er ganske uproblematisk å plassere mediefeltet i rammeplanens begrepskart og innledende strukturelle grep (Østerud et al. 1999). Mediefeltet synes i utgangspunktet å være spesielt knyttet til sfæren ”det offentlige rom”. Dette tjener til å fremheve de sider av mediefeltet som angår demokrati og folkestyre, men fungerer samtidig som utelukkende for viktige sider av medienes kulturelle og symbolmedierende funksjon i de andre sfærene. For medienes kulturelle og politiske makt befinner seg i alle rammeplanens sfærer; som del av og deltaker i politiske prosesser i det ”institusjonelle politiske system”, som en sosialiserende og kulturell faktor i sfæren for ”familie og nærmiljø” og som betingelse og virkelighets-konstituerende ramme rundt ”produksjon og marked”. Kanskje det aller viktigste derfor er å begripe hvordan mediene forbinder de ulike sfærene med hverandre.
Når det gjelder rammeplanens drøfting av ”maktens dimensjoner” blir det klart at mediefeltet er koblet til alle. Ingen av disse bør derfor utelukkes i den videre medieforskning, men vektleggingen kan diskuteres. Forholdet til den forrige maktutredningen spiller inn: i noen grad er det hensiktsmessig å forfølge tidligere forskningsstrategier og fokus. Men den nye makt-og demokratiutredningens medieforskning må reflektere den endrete kontekst som skapes av 1) samfunnsmessige og teknologiske endringer, 2) forskningsfeltets utvikling siden 80-tallet og 3) mediefagets økende tverrfaglige karakter og endrete posisjon i samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning.
Linjer i forskningsfeltet
Der hvor man før lett mente å kunne skjelne mellom politikk og medier, mellom innflytelse og kanal, eller mellom aktør og arena, synes det nå som om de analytiske distinksjonene oftere blir problematiske. Og spørsmålet om hvordan makt bør studeres, og med hvilke begreper og metoder det kan og bør problematiseres griper inn i forskningsfeltets egenart og identitet. Betegnende nok er mange medieforskere for tiden engasjert i et vidt, tverrfaglige prosjektet med tittelen ”kulturell uorden”. Den igangsatte utredning om makt og demokrati i Norge synes i utgangspunktet å ha det motsatte perspektiv: det handler om den politiske og kulturelle ordens stabilitet og det etablerte folkestyrets handlingsrom og handlingsbetingelser. En utfordring i Makt- og demokratiutredningens medieforskning kunne i såfall være å skape forbindelser mellom disse to perspektivene innenfor forståelsen av mediefeltets grunnleggende tverrfaglighet.
Spørsmålet om hvor sammenvevd politikk og medier er, og på hvilken måte symbolene og kommunikasjonens rolle i samfunn forstås og beskrives, henger sammen med grunnleggende epistemologiske og normative spørsmål. I akademiske diskurser har det vært en tiltakende grad av interesse for politikkens symbolske og kulturelle sider eller aspekter, noe som har utfordret den tradisjonelle samfunnsvitenskapelige arbeidsdeling. Fagmiljøer med utgangspunkt i fag som sosialantropologi, samfunnsgeografi, kulturstudier, medier og kommunikasjonsvitenskap og en rekke humanistiske fag, har i økende grad etablert tverrfaglige brohoder inn mot de mer tradisjonelt, dominerende samfunnsvitenskapelige fagene som jus, statsvitenskap, sosio-logi og sosialøkonomi. Ved å fokusere på kommunikative og symbolske aspekter av samfunnets organisering, vektlegges tegnenes, språkenes eller kommunikasjonssystemets betydning for opprettholdelsen og reproduksjonen av samfunnets maktfordelinger, virkelighetsoppfatninger og selvforståelser. Mediefeltet åpner for slike tverrfaglige forbindelser, og organiseringen av den videre maktforskning vil være avgjørende for hvordan mediefeltet de facto blir avgrenset.
Medier, informasjon og kommunikasjon
Den senere tids teknologiske utvikling, med digitalisering av mediene og konvergens som følge, utfordrer tradisjonelle medie- og genregrenser med stor betydning for forståelsen og avgrensningen av selve forskningsobjektet. Denne reorienteringen mot teknologiens muligheter vekker til live et nesten glemt, og nesten selvsagt poeng: at medienes makt i et samfunn er knyttet til den materielle struktur som nedfeller seg i kommunikasjonsteknologisk infrastruktur. I et historisk perspektiv skaper ny informasjonsteknologi et kontinuerlig imperativ for at stater, bedrifter, organisasjoner og medier må koble seg opp til stadig mer komplekse og tett sammenvevd, internasjonale informasjonsnettverk. Politisk legitimeres dette gjennom ulik vektlegging av nasjonens sikkerhet, velstand og kulturelle identitet i en fremadskridende modernitetsutvikling. Informasjonsteknologisk utvikling er tett knyttet til den industrielle utvikling i Norge og skaper fra første stund en debatt om statlig intervensjon og ansvar overfor nasjonens økonomiske utvikling (Slagstad 1998).
Den teknologiske utviklingen forandrer massemedienes tradisjonelle rolle drastisk som fortolker og formidler i den nasjonalstatlige offentlighet. Med digitalisering og konvergens blir mediepolitikk både telepolitikk, samferdsels-politikk, kulturpolitikk, forsvarspolitikk og økonomisk politikk. Et spørsmål som naturlig melder seg er hvordan ”medier” defineres og avgrenses i forhold til andre begreper som kommunikasjon og informasjon når mediefeltet skal bestemmes. Mediefaget har gjennom sin historiske og institusjonelt orienterte faghistorie vært mye opptatt av ”massemedier”, først og fremst av pressen (forstått som nyhetsavisene), filmen, fjernsynet og i noen grad av boken. I mindre grad har man studert radio, fagpresse, ukeblader, underholdnings-litteratur, reklame og markedsføringsmedier, eller musikkmedier. Dette har gjort at man i liten utstrekning har studert eller forstått medienes grunnleggende rolle for kunnskapsformidling i og mellom eliter og profesjoner, mediebruk og kulturell dynamikk i ungdomsmiljøer, eller betydningen av lokalradio og egenprodusert grafisk materiale for minoritetsgrupper og ulike typer nettverk. På grunn av den teknologiske nimbus som omgir forskningen på digitale medier og nye kommunikasjonsformer som e-mail og Internett er ikke disse oversett på samme måte. Men med hensyn til den teoretiske og normative behandling av disse medienes samfunnsmessige betydning, er fortsatt mye ugjort.
Det tverrfaglige imperativ
Som mediepolitikken er på mange måter medieforskningen i ferd med å miste sitt ”objekt”. Dette stiller oss overfor nye problemstillinger og metodologiske utfordringer. Medieorganisasjonene i seg selv kan ikke være det primære forskningsobjekt. Medieforskningen må følge de digitale kablene både til brukernes sosiale kontekster og til avsendernes sosiale, organisatoriske og politisk/økonomiske kontekster. I denne situasjonen blir medieforskningens tverrfaglighet et absolutt imperativ.
I lys av den medieteknologiske utvikling blir det tydeligere at man har hatt en tendens til å primært studere det nasjonale medielandskapet i en nasjonal kontekst, enda mediene, i teknologisk forstand ikke skulle tilsi slike begrensninger. Måten mediefeltet i praksis har vært avgrenset på avspeiler derfor medienes egen forbindelse til den tradisjonelle, nasjonalstatlige kultur- og politikkforståelse og en forskningspolitisk innretning mot det nasjonale politiske system. Når nå medieforskningens teorigrunnlag og metodologiske repertoar utvides er det med stadig større vekt på betydningen av kommunikasjonens kulturelle, institusjonelle og sosiale kontekst. I denne prosessen problematiseres også mediene som forskningsobjekt i forhold til et utvidet tekstbegrep: medieforskning blir helt eller delvis kulturforskning, livsstilsforskning, etnografi, lingvistikk, semiotikk og kunnskapssosiologi. Og fordi teorier omkring tegn, forståelse og kunnskap er forbundet, er mediefaget kontinuerlig utfordret av epistemologiens grunnleggende spørsmål.
Av disse årsaker må avgrensningen Makt- og demokratiutredningens mediefaglige forskning basere seg på en erkjennelse av at medienes rolle i samfunnet på en helt annen måte enn tidligere befinner seg i sentrum av vår forståelse av forholdet mellom makt og demokrati. Ikke bare synes dette å være en forestilling som er utbredt blant folk flest. Også politikere, byråkrater, eksperter, sivile organisasjoner og næringslivets representanter synes oftere å uttrykke en klarere erkjennelse av at medienes og kommunikasjonens rolle i det politiske og økonomiske samfunnsliv har økt i den senere tid. I seg selv er dette hypoteser som lar seg undersøke, men i første omgang kan det ses som en viktig side av samfunnets samtidige selvforståelse. Den går ut på at vi på mange måter lever i medienes, informasjonssamfunnets og kommunikasjonsteknologiens tid – noen vil si ”i medienes vold” eller ”i symbolenes makt”. Og det er åpenbart ikke tilstrekkelig å gå inn på maktfordeling og maktforhold i de enkelte mediene, fordi man først må studere nærmere hva slags makt som kommer til uttrykk overfor hvem gjennom de ulike medienes egenskaper og virkemåter. Og dermed har jeg allerede begynt å trekke linjene fra den forrige maktutredningen.
2 Lærdommene fra forrige gang(1)
Hva lærte vi egentlig forrige gang, ikke bare om medienes makt, men av å utrede medienes makt innenfor rammen av et storstilet forskningsprogram? Erfaringer mht. forskningsorganiseringens strukturering av maktutredningens kunnskapsproduksjon er vel så viktige som de rent faglige utviklingslinjer som kan trekkes.
2.1. Forskningsorganisering og fagfelt
I den forrige maktutredningens mediefaglige publikasjoner var medienes makt i Norge et prioritert tema. Sentrale problemstillinger var identifisert i mandatet, men måtte omsettes til faktisk forskning. Modeller og teorier ble utviklet, undersøkelser gjennomført. og en sluttrapport ble skrevet. Men som den påfølgende debatten skulle vise, var verken de teoretiske eller metodologiske spørsmålene endelig avklart. Dette skyldtes i stor grad at Maktutredningen hadde et uavklart forhold til mediefeltet, både organisatorisk og teoretisk. Organisatorisk, fordi Maktutredningens forskningsaktivitet falt sammen med fagfeltets gryende, institusjonelle utvikling: fra en historisk orientert presseforskning over i en bredere anlagt samfunnsvitenskapelig maktforskning. Teoretisk, fordi byttemakt-modellen fikk liten anvendelse og fordi medienes plass og rolle forble uavklart i Maktutredningens institusjonelle modeller av maktforholdene i det norske samfunnet. Til tross for at mediene var et av hovedområdene i mandatet, ble derfor mange av de opprinnelige problemstillingene stående ubesvart. Debattene om medienes makt fortsatte i tidsskrifter og bøker utover 80-tallet. Og først mot slutten av tiåret ble mediemakt-debatten fortrengt fra sin sentrale posisjon i fagfeltet.
Fra mandat til oppdragsforskning
Maktutredningen ble vedtatt av regjeringen Bratteli i 1972.(2) Generelt skulle utredningen kartlegge og beskrive maktforhold i Norge. Det ble understreket at analysen måtte gå lengere enn å kartlegge de formelle maktposisjoner og klarlegge ”de faktiske, reelle maktforhold...(og)...de ulike former for kontakt, samspill eller konflikt det er mellom gruppene” som utøver makt. Mandatet identifiserte 3 hovedproblemstillinger. For det første måtte begrepet makt avklares nærmere. For det andre skulle utredningen klarlegge årsaker til makt. Til sist skulle utredningen se på følger eller resultater av maktforholdene.
I tillegg til disse generelle problemene ble det angitt fem former for maktutøvelse som skulle studeres nærmere i empiriske analyser. Masse-medienes makt ble nevnt som det fjerde i rekken, etter ”de økonomiske maktgrupperinger”, ”organisasjoner i arbeids- og næringsliv” og ”det administrative apparatets makt”; men før ”de internasjonale selskapers makt”. Om massemedienes makt het det i mandatet:
Gjennom mulighetene til å påvirke opinionens verdinormering og meninger, utøver massemediene, særlig radio, fjernsyn og aviser, en betydelig makt. Gjennom mediaforskningen er det til nå utført en del undersøkelser om dette. I denne utredningen bør en konsentrere seg om å klarlegge hvilke personer og organer som står for denne maktutøvelsen.
Formuleringen tydet på at man var ute etter å avklare årsaker til ”bias”, eller ”venstre/høyre-vridning” som det tradisjonelt het i avisdebattene. Parti-pressens oppløsning falt sammen med radikale strømninger blant intellektuelle og journalister og mange nærte mistanke om at mediene ble brukt i ideologisk øyemed. Medienes makt ble tenkt i forbindelse med deres egenskap av å være kanaler for politisk innflytelse, og ved å finne hvem aktørene i mediene var, mente man å kunne definere hvilken makt mediene hadde og hvem som hadde den (se f.eks. Berg 1978). Mandatet påla ikke forskerne å studere konsekvenser av medienes makt. Det sentrale spørsmålet var hvem og hvilke organer som utøvet mediemakten.
Mediefag og medieforskning på 70-tallet
Da Maktutredningen kom var mediefaget ennå relativt lite utviklet i Norge. En liten gruppe med forskere sto til disposisjon da oppgavene skulle fordeles. Det norske medielandskapet var et ukjent terreng som ventet på å bli oppdaget, og de gryende fagmiljøene trengte forskning og pensumlitteratur om norske forhold. Maktutredningens mandat bød på mange muligheter både for den enkelte forsker og for fagfeltet som sådan. Men som forskningsprogram skulle Maktutredningen fullføres innenfor budsjett og tidsrammer. Faglige og sosiale relasjoner og posisjoner utviklet seg mellom på den ene siden - det konsentrerte, målstyrte forskningsprogrammet med tilhørende, midlertidig forskerorganisasjon - og på den andre siden de gryende fagmiljøene i Oslo og Bergen.
Mediefaget i Norge ble utviklet innenfor de etablerte, samfunnsvitenskapelige forskningsinstitusjoner og fagtradisjoner på 60 og 70-tallet. Fagområdets teknologiske og praktiske orientering kom tidlig til å reflektere feltets nærhet til mediene som marked og praksisfelt. På slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet falt en rekke begivenheter sammen som synliggjorde behovene for økt forskning og utdanning på medier. For det første var mediene blitt et sentralt område for politisk regulering gjennom opprettelsen av pressestøtte og gjennom behovet for å regulere tilsynekomsten av såkalte “nye medier” i det medieøkonomiske og kulturelle feltet (Skogerbø 1996). Fjernsynets nye måter å gripe inn i politikkens hverdagsliv måtte avklares. For det andre gikk partipressen mot oppløsning og profesjonelle normer knyttet til journalistisk uavhengighet og objektivitet vant fotfeste. Journalistfaget fremsto utover 60 og 70-tallet som mer og mer institusjonalisert og profesjonalisert (Ottosen 1995). Journalister kunne nå rekrutteres utenfor partienes rekker og det ble en utbredt ide at journalistiske uavhengighet måtte sikres gjennom bedre utdanning. Som Ottosen har påvist, fikk organiseringen av forholdet mellom profesjon og forskningsmiljø konsekvenser for feltets videre utvikling (Ottosen 1997). I Oslo var medieforskningen tidlig knyttet til historisk orientert presseforskning og atferdsorientert valgforskning. Men det universitetsbaserte fagmiljøet ble tidlig utfordret fra andre fagområder, bl.a. fra kriminologi og marxistisk inspirert sosiologi som fokuserte på medienes ideologiske hegemoni og reproduksjon av klasser i samfunnet. Mediefagets identitet og fagfeltets avgrensning var derfor tidlig et stridsspørsmål.
Som leder for Maktutredningen ble Hernes tidlig orientert mot problemstillinger omkring medier og makt. Det skulle bli starten på et mangfoldig og omstridt, mediefaglig forfatterskap. Men medienes makt ble ikke studert i den første fasen av Maktutredningen. En erkjennelse av medienes opinionspåvirkende kraft var likevel ivaretatt i forbindelse med tenkningen omkring byttemakt-modellen. I følge Hernes var det to elementer man var bevisst. For det første medienes evne til å forme folks virkelighetsbilder. For det andre medienes evne til å påvirke den politiske dagsorden og å legge premisser for beslutninger. I utformingen av Makt-utredningens spørreundersøkelser ble derfor spørsmål om mediebruk og mediekontakt lagt inn. Den rådende samfunnsvitenskapelige modellen definerte mediene som en «kanal», i tråd med Rokkans analyser av den numeriske og korporative kanal (Rokkan 1987). Men for øvrig var medienes makt og samfunnsrolle et lite teoretisert område.
Våren 1974 henvendte Gudmund Hernes seg til Svennik Høyer, dosent og bestyrer for Institutt for presseforskning med en forespørsel om instituttets forskere ville påta seg ansvaret for medieforskningen. Instituttet representerte det største fagmiljøet innenfor presseforskning i Norge på den tiden og hadde bl.a. knyttet til seg Anita Werner, som nylig hadde fullført et prosjekt om innføringen av fjernsynet i Finnmark. Det var imidlertid bare én fast stilling og fagmiljøet besto ellers av stipendiater og hovedfagsstudenter fra sosiologi og statsvitenskap. Svennik Høyer fikk det overordnete ansvaret og en gruppe forskere ble satt sammen. Høyer skulle selv utføre analyser av det norske pressesystemet, Helge Østbye skulle ha ansvaret for analyser av NRK og kringkasting (man var ennå i monopolets tid), mens Anita Werner skulle utføre forskning omkring medienes makt over publikum. Medieforskerne ble i stor grad overlatt til seg selv etter at løpet var avtalt. De deltok på enkelte samlinger i Maktutredningens regi, men uten å ha inntrykk av at det foregikk noen høy grad av tverrfaglig koordinering.
Forskning og publisering
Arbeidsfordelingen og organiseringen av medieforskningen ga muligheter for at målforskyvninger kunne oppstå i forhold til det opprinnelige mandatet og både institusjonelle og individuelle hensyn kom til å spille inn på utredningsarbeidet. Viktig er den koblingen som ble gjort til eksisterende forskningsprosjekter. Som i andre deler av Maktutredningen ble tidligere og pågående forskning ved Institutt for presseforskning omgjort til ”maktutredningsarbeid”. Instituttet hadde på 70-tallet begynt å få en del forskningsmidler fra NRK og Rådet for anvendt presseforskning til relativt store undersøkelser. Særlig viktig var Journalistundersøkelsen i 1974, som til tross for delvis boikott fra tv-journalistene i NRK, kunne oppvise et antall intervjuobjekter som vakte internasjonal oppsikt. Instituttets ansatte hadde nyvunnet selvtillit og store ambisjoner.
Maktutredningen ble betraktet som en mulighet til å styrke de nasjonale fagmiljøene. På Institutt for presseforskning så Svennik Høyer en ny mulighet for å bygge opp instituttet med eget undervisningstilbud og han tenkte seg tidlig at sluttrapporten om massemedias makt kunne bli pensumlitteratur. Fagmiljøet kjempet for økt anerkjennelse og en sterkere posisjon på fakultetets prioriteringslister. Medieforskning var i ferd med å bli et internasjonalt felt og kanskje særlig Anita Werner vendte seg mot det nordiske og det internasjonale forskningsmiljøet. Veksten i fagmiljøene, både nasjonalt og internasjonalt hadde sammenheng med den økte interesse blant nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner i å regulere medie- og informasjonspolitikken. Nye begreper, modeller og forskningsagendaer ble utviklet i et internasjonalt fagmiljø som på ulike vis kom til å sette preg på den norske forskningsaktiviteten.
Hvor mye ressurser som egentlig tilkom miljøet som følge av utredningsarbeidet er uklart. Som Lars Mjøset (1992:195) har påpekt var Maktutredningen, med sine bevilgninger på opp mot en million kroner i året det største prosjektet til da i norsk samfunnsforskning. Likevel klages det i sluttrapporten over ressursene i forhold til oppgavene i mandatet. Leder-gruppen besto av tre heltidsansatte forskere og det ble satt sammen et råd som skulle følge prosessen. For øvrig skulle hvert av de fem områdene få tildelt én vitenskapelig assistent stilling. Men i følge Helge Østbye fikk mediaforskerne bare en halv stilling - samt delfinansiering av noen prosjekter. Så det gjaldt for mediefeltet som for Maktutredningen generelt at:
Ambisjonene som ble trukket opp var store - ressursene som ble stilt til disposisjon var relativt beskjedne..(..)..hva som kommer ut i form av resultater... (avhenger) i stor grad av hvordan forskningen organiseres (NOU 1982: 3, s3).
De første delrapportene forelå i 1976, henholdsvis Norske journalister: Et gruppeportrett (Lorentzen og Høyer 1976) og Ungdom og massemedier (Werner 1976).(3) Siden fulgte Massemedienes rolle i opinionsdanningen (Mathiesen 1977) før hovedrapporten kom i 1982. I Maktutredningens regi skrev imidlertid også andre enkeltpersoner og miljøer mediefaglige skrifter i mellomtiden. Hernes hadde selv slått an tonen i artikkelen om ”Det mediavridde samfunn”, publisert i boken Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon (Hernes 1978). Artikkelen var allerede publisert i Samtiden året før og baserte seg på et foredrag som Hernes ble invitert til å holde for NRK-journalister. Kampen om oppmerksomheten i mediesamfunnet var temaet. Fra miljøet rundt Maktutredningens andre fremtredende leder, Johan P. Olsen, kom Meninger og makt (Olsen 1980).
Man var kommet senere i gang med medieforskningen enn andre deler av Maktutredningen og det ble etterhvert klart at Maktutredningens sentrale sluttrapport måtte skrives uten at mediedelen var ferdig (NOU 1982:3). Et mediekapittel ble likevel forfattet av Helge Østbye, som trakk veksler på utkast og delrapporter fra de andre og rådførte seg med Hernes i Bergen underveis. I sluttrapportens innledning ble det sagt om medienes makt at det er ”...nokså tilfeldig hva en veit med sikkerhet. Men en veit litt om hvem som slipper til” (NOU 1982:3, s.10). Det ble referert til Johan P. Olsens analyse av hvem som bruker media som politisk kanal, men først og fremst ble det mangelfulle ved Maktutredningens medieforskning understreket. I et punkt gjenfinner man Hernes’ opptatthet av ”medievridning”:
Et fjerde spørsmålskompleks går på hele forholdet med styringen av Norge og den rollen massemediene spiller for måten det skjer på. Det at massemediene er blitt mer pågående har den virkningen at folk får vite mer om samfunnet enn det de styrende ønsker. Dette kan styrke demokratiet. Men det gjør samfunnet vanskeligere å styre, og det stiller enda større krav til dem som deltar i styringen. Det at massemediene er så aktive og pågående, kan f.eks. gjøre at politikerne ”forbrukes” raskere enn tidligere, at det blir mindre tillokkende å søke politiske verv, og at en dermed ikke tiltrekker seg de dyktigste. (NOU 1982: 3, s.10).
Og et viktig signal ble gitt på slutten av innledningen hvor det med klare ord ble sagt at mediene ikke var tilstrekkelig studert. En slik selvkritikk ble ikke lansert i forhold til de øvrige feltene og det kan være verdt å gjengi dette i helhet:
Kapitlet om massemedienes makt gir ikke de endelige svar på disse spørsmål. Alt for mye forskning gjenstår innenfor dette feltet. Men det gis en del svar, og det stilles en del nye spørsmål. Massemediene er en sentral institusjon dersom en skal forstå styringen og maktutøvelsen i samfunnet (NOU 1982: 3, s.10).
Det kan synes som om Hernes her ga seg selv et mandat til å gå videre som medieforsker. Mye var ennå ugjort. Da rapporten om medienes makt endelig forelå var Maktutredningen formelt avsluttet og avrapportert (NOU 1982:30). Medierapporten ble en egen NOU, ingen bok i Maktutredningens serie. Bevilgningene var borte og man arbeidet på overtid. I et innledende teori-kapittel ble ulike modeller om medier og samfunn kommentert og sider av medienes makt behandlet. Deretter tok Anita Werner for seg ”medienes innflytelse på publikum” sammen med Kjell Olav Mathiesen. I del 3 så Svennik Høyer på det historiske forholdet mellom parti og presse og på medienes makt i forhold til politiske beslutninger, mens Helge Østby skrev om kringkastingsmediene og utfordringene i kringkastingspolitikken i del 4. I del 5 tok han også for seg de mer ”perifere” mediene, definert som boken, ukebladet, fagpressen og filmen. Et lite kapittel mot slutten ble viet ”nye medier” som den gang betydde nye måter å distribuere fjernsynsbilder på; gjennom satellitt, video, tekstfjernsyn og kabelfjernsyn. Del 6 oppsummerte om medienes makt.
Det dominerende normative utgangspunkt for medieforskningen lå i diskusjonen omkring forholdet mellom ”den parlamentariske pressetradisjon” og den ”liberale presseideologi”, krystallisert i synet på pressens uavhengige rolle som ”den fjerde statsmakt”. I forbindelse med produksjonen og presentasjonen av det politiske nyhetsbildet kom først og fremst journalistenes rolle i fokus. Men i de historiske og case-orienterte analysene kom begrensningene i de økonomiske, politiske og redaksjonelle rammebetingelsene frem. I forbindelse med medienes ”makt over publikum” var det som mulige informasjonsformidlere til ulike sosiale grupper at mediene ble problematisert. Her var et sosialt og individuelt ressursperspektiv sentralt, bl.a. i diskusjoner omkring tilgjengelighet, interesse, forståelse og tillit. Skillet mellom ”beslutningstakere og andre” ble særlig diskutert, men om datagrunnlaget var relativt spinkelt.
De empiriske observasjonene som understøttet argumentasjonen var likevel mange. Av de undersøkelsene som forskergruppen selv gjennomførte var intervjuundersøkelsen av journalister viktig. Tidsseriedata forelå ikke, så studier av endring over tid kunne ikke gjøres. Men sammenligninger med andre utvalg, f.eks. informasjonskilder i næringslivet (Kjos 1975) og publikum generelt (Sundt Mortensen 1978) var mulig, når det gjaldt oppfatninger om medienes oppgaver, syn på ulike påstander, o.l.. Helge Østbye skilte ut dataene fra journalistundersøkelse for programmedarbeidere i NRK og gjorde inngående dokumentstudier av de institusjonelle rammene for kringkastingsvirksomheten. Kvantitative innholdsanalyser ble foretatt både på fjernsynsnyheter og avisnyheter med tanke på fordelinger av ulike stofftyper (innenriks vs. utenriks, lokal vs, nasjonal vinkling). Men kvalitative innholdsanalyser ble ikke benyttet, og det var først og fremst nyhetsgenren som ble inngående analysert. En rekke statistiske kilder ble sammenstilt for å fremskaffe data om mediebruk og medienes makt over publikum og også for analyser av ”medienes økonomi” ble data fra Statistisk Sentralbyrå benyttet. Overalt i analysen ble det henvist til mindre delstudier i Norge eller internasjonale forskningsresultater som antyder ulike perspektiver og effekter av medienes makt i Norge. I tillegg hadde Gudmund Hernes gjort personlige intervjuer med stortingsrepresentanter hvor mediene var blitt drøftet. Men disse dataene ble i første omgang ikke benyttet av forskergruppen. Muligheten for sammenligning og kobling av disse kvantitative og kvalitative data sto dermed foreløpig uutnyttet.
En tredjedel av utredningen baserte seg på Svennik Høyers arbeider på partipressens historiske utvikling. Her ble særlig endringer i de økonomiske og politiske rammebetingelsene drøftet som årsaker til avismarkedets strukturering. Et normativt grunnperspektiv var til stede, f.eks. ved at avismarkedets avvik eller sammenfall med velgermarkedet ble sett som et mål for pressens politiske rolle. Gjennom survey data ble studiene av distribusjon og opplag koblet til analyser av hvordan politiske preferanser og politisk motivasjon innvirket på avisforbruk.
Høyer la vekt på å studere partipressens politiske økonomi og hadde særlig gode data for perioden frem til 1940. Flere tilleggskapitler styrket imidlertid den mer samtidsorienterte analysen. Først en case-studie av samspillet mellom pressens organisasjoner og de politiske partiene i debatten og beslutningen om tildeling av offentlig pressestøtte. Deretter en analyse av nyhetsproduksjonens rutinemessige organisering og journalistenes syn og oppfatninger av sitt eget arbeid Deretter en analyse av medienes forhold til lokalpolitikken og de lokale omgivelser, og en diskusjon av medienes kildebruk og åpenhet overfor ulike sosiale grupper. Et komplekst og sammensatt syn på medienes mangfoldige makt og avmakt vistes dermed gjennom de ulike analysene.
Og dermed skulle man tro at det hele var over. Men som vi skal se var det først med boken Død og Pine at Martin Eide og Gudmund Hernes satte sluttstrek for 80-årenes mediemakt-debatt. Da hadde rapporten om makt og medier foreligget i 5 år og det var over 10 år siden de første delrapportene ble skrevet.(4)
2.2 Teoretiske posisjoner og metodologiske utgangspunkt
I publikasjonene i Maktutredningens medieforskning var det tre teoretiske tilnærminger eller paradigmer som kom til syne. For det første lanserte Hernes byttemakt-modellen som et mikrososiologisk perspektiv tidlig i prosessen. Denne modellen skulle vise seg å spille en viss rolle for analyser av nyhetsproduksjon og samspillet mellom kilder og journalister. Men en overordnet modell for Maktutredningens medieforskning ble den ikke. Heller ikke de makro-orienterte og systemfunksjonalistiske modeller som ble utviklet mot slutten, lyktes med å integrere mediefeltet i tilstrekkelig grad. Dermed forble de teoretiske mulighetene for medieanalyser i det institusjonelle perspektivet også lite utviklet. Det tredje perspektivet var knyttet til begrepet ”medievridning”. Begrepet knyttet an til diskusjonen om høyre- eller venstrevridning i medienes journalistikk, men ble gitt et bredere kommunikasjonssosiologisk fundament med Hernes’ artikkel om medievridning i 1978 (Hernes 1978). Og selv om, eller på grunn av at, Maktutredningens medieforskere ikke tok denne ballen videre, ble ”medievridning” det sentrale begrepet i åttiårenes fagdebatt.
Byttemakt-modellens rolle
Den såkalte byttemakt-modellen ble presentert av Hernes i Makt og avmakt (Hernes1975). Inspirert av klassisk sosialøkonomisk beslutningsteori identifiseres makt som kontroll over bytteforhold mellom aktører.(5) Modellen hadde det perfekte marked som underliggende betingelse og forutsatte at aktører kunne studeres som noenlunde likeartet, rasjonelle aktører. Et mikrososiologisk utgangspunkt ble benyttet til å generere hypoteser om maktforhold i samfunnet. “Avmakt”, som i følge Mjøset ble det egentlig sentrale begrepet (Mjøset 1992), oppsto når det frie markedets perfekte bytte ble erstattet av permanent, skjeve fordelinger av kontroll over bytteforholdet. Det ble tatt forbehold om at...”(i) Maktutredningen betrakter vi ikke denne boken som det eneste eller det endelige utgangspunkt for maktanalyse”, (1975:11), men av mange ble den oppfattet som Maktutredningens teoretiske manifest. Kritikken av modellens positivistiske trekk ble forsøkt tilbakevist, og den kom uansett til å spille lite inn på den mediefaglige forskningen (Mjøset 1992).(6) Høyers artikkel fra 1973 kunne nok kanskje oppfattes som at han tidlig gikk god for et bytteteoretisk utgangspunktet (Høyer 1973). Men Anita Werners analyser om medienes makt over publikum hadde lite med byttemodeller å gjøre. I et arbeidsnotat drøftet hun anvendeligheten av den, og kom til at den var lite egnet til å belyse medias rolle i sosialiseringsprosessen (Werner 1975). Byttemakt-modellen ble ikke anvendt i noe empirisk prosjekt ved Institutt for presseforskning eller integrert i sluttrapportens analyser, til tross for at den ble presentert innledningsvis.
To mulige anvendelsesområder ble identifisert i sluttrapporten. Med en tradisjonell massekommunikasjonsmodell lagt til grunn kunne ett bytteforhold mellom kilder og medium (journalister) og ett mellom mediet og dets publikum fremheves. Det første bytteforholdet hadde allerede blitt beskrevet av Kjetil Halse i hovedoppgaven Journalisten som strateg ved Institutt for sosiologi i Bergen, publisert som rapport av Senter for medieforskning (Halse 1975). Oppgaven tok opp relasjonen mellom journalister og politiske kilder og identifiserte aktørenes primære ressurser i bytteforholdet. I tillegg til personlige ressurser var journalistenes kontroll avhengig av journalistens status i avisorganisasjonene og ressurser knyttet til avisenes posisjon i markedet, hevdet Halse. Politikere var i tillegg til personlige ressurser i stand til å aktivere status innenfor partiet og stortingsorganisasjonen samt partiets oppslutning blant velgere og posisjon i forhold til regjeringsmakten. På denne bakgrunn identifiserte Halse tre ”mediestrategier”: a) kilden vil ha en viss informasjon ut, og søker publisitet i forhold til dette; b) kilden vil ikke ha en viss informasjon ut og forholder seg deretter til journalisten; c) han er likegyldig til om en viss type informasjon publiseres eller ei, men vil generelt ha et godt forhold til media. Her kan kilden bruke mindre viktig informasjon til å bygge opp ”tilgodelapper” ovenfor journalisten til bruk i trengte situasjoner. Halse brøt imidlertid med det bytteteoretiske utgangspunktet og kombinerte analysen med mer tradisjonell rolleteori. I følge Halse var det først og fremst eksternt i forhold til kildene at journalistens arbeid hadde preg av bytte. Internt i redaksjoner og mellom kolleger måtte en modell som vektla profesjonelle normer og verdier fastholdes.
Halses arbeid ble ikke publisert som en del av maktutredningen, men var likevel et ektefødt barn av Hernes’ teori. Det var også Martin Eides hovedoppgave Massemedia - en politisk konfliktarena? fra 1983, som ble publisert i Maktutredningens bokserie (Eide 1984). I de empiriske analysene gjorde Eide bruk av kvantitative data fra Maktutredningens stortingsundersøkelse. Men analysene ble komplementert med eksempler fra politiske biografier og avisoppslag. Avisoppslagene kunne i følge Eide ikke kalles innholdsanalyse, men eksempler på ”...hvordan det politiske spill kan fremstå på arenaen massemedia.” (Eide 1984:61). Dermed var arena-begrepet introdusert i medieforskningen og gjennom det ble Habermas offentlighets-teori for første gang koblet til empiriske analyser av medienes makt. Eide argumenterte for at Habermas’ teori om offentlighetens forfall kunne kobles til Hernes’ konfliktorienterte medievridningshypotese. Offentlighetens forfall kunne observeres gjennom utviklingen fra diskurs til kontrovers; fra offentlig resonnement til legitimering av interesser. I analysen anvendte Eide også de bytteteoretiske modellene for å forstå samspillet mellom kilde og journalist. Perspektivet på medienes makt ble imidlertid dermed snevret inn til et fokus på politikere, som ble sett både som medienes kilder og deres viktigste publikum. Samtidig åpnet teorien om medievridning åpenbart for et bredere metodologisk repertoar.
Det andre bytteforholdet som ble utpekt i NOU-en befant seg mellom media og publikum. Dette var et mer problematisk forslag som ikke avstedkom empirisk forskning. Anita Werner hevdet at mediene og publikum var for uensartet aktører til at det kunne bli særlig fruktbart å anlegge rasjonell aktør-premisser. Mottakerne var per definisjon i et avmaktsforhold til mediene. Det var nok mulig å tenke seg at publikum hadde en mulighet til å utøve makt gjennom å “la være å ta imot”, men dette var ikke tilstrekkelig til å komme i balanse med sendersidens mulighet til å snakke til “alle på en gang” (Werner 1975:1-6). Men hovedgrunnen til at byttemodellen fikk såpass liten rolle blant Maktutredningens medieforskere var at forskningen ble konsentrert om allerede definerte forskningsprosjekter med andre teoretiske og metodo-logiske utgangspunkt.(7) Mesteparten av sluttrapporten bygget på historiske analyser av hvordan det norske avissystemet og NRK som medieinstitusjoner ble til. I rapporten ble det hevdet at byttemodellen ikke strakk til for å forklare institusjonenes historiske fremvekst og posisjon idag.
Man kan spørre seg hvilke alternative modeller for studiet av mediemakt som fantes på 70-tallet. Et alternativ var ny-marxistisk teori og vendingen mot ”cultural studies” i internasjonal medieforskning, men denne tradisjonen hadde ingen talsmenn blant de sentrale medieforskerne. Maktutredningens medieforskere i Oslo var barn av den politiske sosiologien og sto for et demokratisk, pluralistisk syn. De var empirisk orientert og mediene ble først og fremst definert som en kanal for politisk innflytelse, ved siden av valg- og organisasjonskanalen. Det var derfor den nye generasjonen av medieforskere i Bergen som først lot seg inspirere av byttemakt-modellen. Og det var, i tillegg til Hernes’ egne arbeider, gjennom deres studier at byttemakt perspektivet kom til å spille en vesentlig rolle i forskning og debatt omkring medier og makt i Norge.
Det systemfunksjonalistiske perspektivet
Senere i maktutredningsarbeidet utviklet Hernes en omfattende, institusjonell modell (Hernes 1978). Her ble forholdet mellom ulike ”styringssystemer” i samfunnet knyttet til beslutningsmekanismene i markedet, demokratiet, byråkratiet og organisasjonene. Styringssystemene var internt funksjonelle styringsenheter, men i grenseflatene mellom systemene lå muligheter for “pervertering”. Først skisserte Hernes idealtilstanden i de enkelte systemene, deretter perverteringene som kunne oppstå. Mot slutten ble det utviklet en typologi over samspillsformer mellom systemene basert på de ”gjensidig korrigerende” og ”gjensidig perverterende” effektene som kunne oppstå. Dette ga et klassifiseringsskjema over styringsproblemer i samfunnet.
Med den institusjonelle modellen kritiserte Hernes sin egen byttemodell mer enn han supplerte den, argumenterer Lars Mjøset (Mjøset 1992). I den institusjonelle modellen ble makt fordelt mellom de fire styringssystemene, og det var ikke mulig å bytte fritt på tvers av institusjonene. Det fantes ingen likevektsløsning og Hernes baserte seg på forutsetninger som ikke kunne reduseres til byttemakt. Men de institusjonelle modellene kom for sent til å ha nevneverdig innvirkning på den empiriske forskningen. For medieforskerne var den i tillegg lite interessant, fordi mediene ikke var tenkt inn i, eller beskrevet her. Kanalperspektivet var borte, men ble ikke erstattet av nye begreper eller modeller. At mediene ikke var en selvstendig beslutningsarena gjorde dem vanskelig å stille på linje med de andre styringssystemene. Hernes fikk tilsynelatende ikke plass til mediene i studiet av forholdet mellom politiske og økonomiske institusjoner, og i stedet ble foredraget om ”Det mediavridde samfunn” inkludert i boken. Dette arbeidet skilte seg imidlertid ut fra resten av bidragene ved at det ikke relaterte til det overordnete systemperspektivet, men fastholdt et informasjonsteoretisk, mikrososiologisk perspektiv.
I følge Mjøset ble det Hernes’ kollega i ledergruppa, Johan P. Olsen som mer enhetlig leverte et systemorientert bidrag til Maktutredningen, både teoretisk og empirisk. Men Olsen fokuserte på byråkrati og politisk organisering og var i utgangspunktet heller ikke opptatt av medienes makt. Hos Olsen ble måten byråkratier var organisert på en sentral faktor for å forstå utfallet av politiske beslutninger. Olsens ”garbage can”- teori var en teori om rutinisert og ikke-rutinisert beslutningstakning i formelle organisasjoner. Beslutningsmuligheter ble sett som søppelkasser, og løsninger/deltakere som avfall (Olsen 1978). Kassene fyltes og tømtes kontinuerlig. Og det var her at mediene kunne ha makt: mediene var en ekstra kanal for aktører som ville fylle søppelkassene med nye problemstillinger, løsninger og deltakere.
Olsen leverte (sammen med Harald Sætren) et mediefaglig bidrag basert på denne teorien (Olsen & Sætren 1980). Her la de vekt på å vise hvordan ulike organisasjonsforhold påvirket medlemmenes tilbøyelighet til å bruke massemedia som kanal for politisk innflytelse. Boken var ikke planlagt som del av medieforskningen, og kom overraskende på medieforskerne i Oslo.(8) For empiriske analyser koblet Olsen og Sætren Maktutredningens ulike kvantitative data. Sammenstillingen i Olsen og Sætrens bok var basert på data fra 1) en spørreundersøkelse med et representativt utvalg av den norske befolkning over 15 år, 2) en spørreundersøkelse med tjenestemennene fra konsulentnivå og oppover i departementene, 3) en spørreundersøkelse med valgte tillitsfolk på det nasjonale plan i et utvalg organisasjoner i arbeids- og næringslivet 4) en spørreundersøkelse med heltidsansatte i et utvalg av organisasjoner i arbeids- og næringslivet. I den omfattende empiriske analysen viste Olsen og Sætren at medieatferd varierte med nærhet til offentlige beslutningsprosesser, sosial bakgrunn og holdninger og oppfatninger hos den enkelte. De konkluderte derfor at mediene først og fremst var et bindeledd mellom ulike eliter snarene enn mellom elitene og allmuen.
Men det metodologiske utgangspunktet var problematisk. Komplekse problemstillinger knyttet til politisk deltakelse og medieatferd var elegant blitt operasjonalisert gjennom relativt enkle indikatorer på i hvor stor grad man hadde fått innsendte avisinnlegg på trykk eller hvorvidt man var blitt intervjuet. Spørsmål mht. validiteten av resultatene i forhold til de store problemstillingene som innledningsvis ble reist omkring demokrati og representativitet måtte melde seg. Men Olsens bok ble i første omgang mye referert som en sentral kilde til beskrivelsen av mediene som politisk kanal i begge sluttrapportene. Den metodologiske kritikken ble først lansert da Hernes igjen grep ordet i mediemakt-debatten i etterkant av Maktutredningen.
Olsens teoretiske posisjon ble siden rammet av den generelle funksjonalisme-kritikken i norsk samfunnsvitenskap utover 80-tallet. Systemperspektiver med såkalte “aktørløse handlinger” ble sett som den største vederstyggelighet og motsetningene mellom mikro-orientert rational choice teori og mer makro-orientert institusjonsteori hindret de samfunnsvitenskapelige miljøene i å utvikle tverrfaglighet. For mange ble institusjonsmodellene vanskelig tilgjengelige på grunn av et høyt abstraksjonsnivå og tildels krunglete språk. Mens byttemakt-modellen, i Hernes’ forførende versjon, gikk medieforskerne raskere til blodet.
Maktutredningen om medievridning
Og det var hypotesene omkring medievridning og dette begrepets metodologiske fokus som skulle komme til å avstedkomme mediemakt-debatten på 80-tallet. I artikkelen ”Det mediavridde samfunn” (Hernes 1978) ble medienes rolle i samfunnet illustrert med den økende informasjonsrikdom de gjorde tilgjengelig. Hernes poeng var imidlertid at informasjonsrikdom etterhvert forvandlet seg til informasjonsoverflod. Dermed oppsto det en situasjon hvor intet individ hadde kapasitet til å orientere seg utfra tilgjengelig informasjon. For mediene oppsto en kamp for oppmerksomhet, hvor de utviklet strategier for å vinne lesere. Det var disse strategiene som produserte medievridning, i form av tilspissing, forenkling, polarisering, intensivering og konkretisering av innhold. Disse teknikkene fikk i neste omgang betydning for forholdet mellom media og politikk, ”...(f)or måten informasjon presenteres på affiserer ikke bare hva vi oppfatter, men også våre oppfatninger av hvordan saker tas opp og avgjøres, og hvilke saker som bør tas opp”, het det i artikkelen (1978: 189).
Medievridning kunne i følge Hernes føre til at mediene, gjennom dagsorden-funksjonen, skapte ”ad hoc-isme” i politikken. Politikere som ville fange medias oppmerksomhet ble tvunget til å bruke deres egen teknikker, men risikerte å fremstå som døgnfluer og brannslukkere heller enn seriøse politikere. Samtidig kunne medieflommen av budskap skape flere og større informasjonskløfter. Mer enn noe annet ble media en produsent av støy i den politiske hverdagen, men Hernes gikk ikke så langt som til å bruke perverteringsbegrepet. Byttemakt-modellen ble ikke eksplisitt drøftet, men relasjonen mellom mediefolk og politikere ble langt på vei forstått gjennom strategiske spill-modeller og metaforer. Artikkelens problemstillinger pekte imidlertid mot innholdsanalyser og studier av medievridningens genrer og retoriske former heller enn av aktørers oppfatninger, intensjoner og handlinger.
Artikkelen om ”Det mediavridde samfunn” var ikke basert på empirisk analyse, og ble av mange oppfattet som et hypotesegenererende foredrag. Hernes’ kolleger i Maktutredningen, Johan P. Olsen og Svennik Høyer betraktet tesene om medievridning som et sett foreløpige hypoteser som måtte testes før slutninger kunne trekkes om medienes makt. Og på bakgrunn av den manglende empiriske dokumentasjonen hos Hernes var det forståelig at de kom til å formulere alternative hypoteser. Olsen og Sætren refererte f.eks. til “medievridning” i forbindelse med en hypotese om at mediekanalen oftere ble brukt av ytter- og avvikergrupper, fordi de lettere kunne innpasses i gateteater-dramaturgien. Men forfatterne fant ingen støtte for denne hypotesen (Olsen og Sætren 1980).
Også Svennik Høyer drøftet påstandene om medievridning i sluttrapporten om medier og makt (NOU 1980: 30, kapittel 4) og i en kronikk i Dagbladet på samme tid. Politikere var nok mer avhengige av mediene enn før, skrev han. Men dette trengte ikke bety at medienes innflytelse i offentlige beslutnings-prosesser økte. Mediene var jo avhengig av publikums tillit, de hadde et legitimeringsbehov, og i lengden ville medienes troverdighet bli svekket om de til stadighet gjorde seg til talsmenn for enkeltinteresser, eller ble overivrige, politiske aktører. Høyer viste til empiriske studier om at mediene vanligvis stillte få selvstendige krav til politikerne, og at publisitet om lokale saker ofte kom sent i saksgangen, gjerne etter at avgjørelser var tatt. Mediene avspeilte dermed politikernes dagsorden mer enn de satte den, mente Høyer.
Høyers argumentasjon ble reflektert også i sluttrapportens vektlegging av medienes omgivelser. I konklusjonene (NOU 1982: 30, s.332-333) het det at medienes maktmuligheter først og fremst lå i portvakt-funksjonen, som innebar kontroll over mediedagsordenen, som både politikere, sosiale grupper og enkeltborgere rettet oppmerksomheten mot i det daglige. I følge Høyer var imidlertid mediene selv sjelden den direkte kilden til den informasjonen som ble formidlet og mediene traff ikke selv politiske beslutninger. Maktutøvelsen var derfor i de fleste tilfeller indirekte, men økte der den sosiale organisasjonen manglet. Tilsynelatende ble ikke Hernes opprinnelige forskningsagenda besvart i Maktutredningens hovedpublikasjoner og først da Martin Eides hovedoppgave ble publisert som delrapport fikk Hernes med et bidrag som fulgte opp medievridningsbegrepet.
Både Makt og avmakt og artikkelen om Det mediavridde samfunn ble mye lest og referert i mediefaglige miljøer utover 80-tallet. Med sin overflod av innsikt og ideer kom Hernes’ argumentasjon til å slå an toner i samtidig, internasjonal medieforskning. I den nyhetssosiologiske retningen av medieforskningen kom byttemodellen til å få stor betydning i Norge, særlig gjennom arbeidet til Martin Eide. Også flere hovedoppgaver og mindre forskningsprosjekter ble gjennomført på universitet og høyskoler med byttemakt-modellen som utgangspunkt utover 80-tallet.
2.3 Oppgjør og debatt
I etterkant av Maktutredningens sluttrapporter ble de teoretiske og metodologiske posisjonene modifisert og forandret. Hernes selv var den sentrale aktør i å fortsette mediemakt-analysene videre. Men også andre ga sitt besyv med og utover 80-tallet gikk debatten høyt omkring medienes makt. Sentralt i debattene sto de som ikke hadde vært innenfor den gang Maktutredningen holdt på. Det var staben ved Journalisthøyskolen og forskere fra ulike miljøer med mediene som spesialfelt eller interessefelt. Profilerte skikkelser som Per Olav Reinton, Thomas Mathiesen, Hans Skjervheim, Hans Fredrik Dahl og Sigurd Skirbekk polemiserte videre på Maktutredningens mediefaglige grunn. Og også en yngre garde av medieforskere hevet sin røst.
Etter Maktutredningen hadde Gudmund Hernes gått til en nyopprettet stilling i Planleggingsekretariatet. Men hans mediefaglige interesser og kompetanser ble ikke liggende brakk. I 1981 deltok han i en nordisk konferanse om offentlig informasjon og han var samtidig engasjert som leder for et forskerutdanningsprogram ved UiB.(9) I 1983 ble Hernes invitert til den Nordiske medieforskerkonferansen i Volda hvor han foredro over medie-utviklingen på 80-tallet og beskrev hvilke utfordringer dette innebar for medieforskningen. Han gjorde også opp status for Maktutredningens mediedel, og pekte på mange spørsmål som fortsatt var ubesvart. I relativt krasse ordelag fikk medieforsker Høyer og byråkratiforsker Olsen vite at de hadde unnlatt å studere medievridning og forholdet mellom kilder og journalister. Svennik Høyer entret podiet for å imøtegå kritikken og hevdet at det man nå var vitne til var Hernes forsøk på å få siste ordet i Maktutredningens medieforskning på basis av noen forsider i Dagbladet og VG.
Men siste ord var ikke sagt denne gang heller. Da foredraget ble trykket i det første nummeret av Nytt Norsk Tidsskrift avstedkom det en lengre medie-faglig debatt.
Det var metodologisk uenighet som lå til grunn. Men også en grunnleggende uenighet omkring selve politikk-begrepet var tilstede. For Olsen og Høyer ble mediene en separat kanal for innflytelse som kunne substituere for innflytelse andre steder. Dersom denne kanalen skulle forvalte sin makt demokratisk måtte den i deres øyne være ”representativ”. Medienes demokratiske under-skudd ble en funksjon av skjev representasjon i mediene. Ole Berg hadde tidligere uttrykt bekymring for at journalistenes medbestemmelsesrett i mediebedriftene skulle gjøre mediene udemokratiske og den store journalist-undersøkelsen ga data som kunne undersøke journalistenes politiske preferanser og bakgrunn (Berg 1978: 58).(10) Hos Olsen var det elitens dominans som kilder som gjorde mediene udemokratiske.
I begge tilfelle ble journalistikkens håndverk og form satt i annen rekke. Og konsekvensen var at Olsen og Høyer fremstilte mediene som mindre demokratiske enn Hernes ville de skal være. I følge Hernes måtte mediene tenkes som en uatskillelig del av det politiske, som en offentlig arena hvor det strides om politikk. Det var i dette samspillet politikken oppsto, og media fungerte både som ”arena og aktør”. Arena-begrepet ble dermed satt opp mot kanal-begrepet, noe som fremhevet alternative modeller for forståelsen av samspillet mellom medier og politikk.
Fra medievridning til mediedramaturgi
For å få et bedre grep om dette samspillet lanserte Hernes begrepet om ”mediedramaturgi”.(11) Begrepet refererte til hvordan saker i media tenderte til å løpe over tid; de var ikke isolerte enkeltsaker, men føljetonger og serier som hadde forbindelser til ”arketypiske, dramatiske forløp, dramastrukturer som antar stadig nye forkledninger” (Hernes 1978, 1984a og 1984b). Det var det arketypiske som gjorde disse fortellergrepene velegnet i kampen om publikums oppmerksomhet. I dramaturgiens arketyper kunne man identifisere en (mer eller mindre skjult) forklaring på historiens gang. Hovedhypotesen var at mediene brukte et relativt begrenset sett med slike arketyper, og at de ofte baserte seg på en klassisk, tre-akters dramatisk struktur. Mot slutten av artikkelen ble eksempler på mediedramaturgien hentet fra forsider på Dagbladet og VG. Og en “liv og lære”-typologi plasserte ulike aktørers risiko for å bli utsatt for medienes moralske indignasjon.
Hernes parafraserte ellers innsikter fra den internasjonale nyhetssosiologiens fremste forskere, tilsynelatende uten selv å være klar over det. Om nyheter het det at ”intet nytt er nytt” og nesten som en ordrett avskrift av Herbert Gans, beskrev Hernes ”forholdet mellom politikk og medier (..) som en pardans der begge partnere søker å føre” (Hernes 1984: 48, Gans 1980: 116). Nyhets-definisjonen viste tilbake på et tekstbegrep som vektla aktørenes ressurser og kommunikative strategier i produksjonen av teksten. Men teatermetaforene dominerte og ble utnyttet langt. Hernes beveget seg dermed vekk fra en rendyrket aktørteori og vektla sterkere nyhetsmedienes dramaturgiske og narrative funksjon som formidlere av en fortolkningshorisont.
Drivkraften bak både medievridnings- og mediedramaturgi-begrepet var i Hernes’ utforming ”kampen om oppmerksomheten i mediesamfunnet”. Mediene endret sine dramaturgiske strategier for å fange og holde på leserens oppmerksomhet. Dette skapte i neste omgang medieeffekter på institusjonelt nivå, gjennom 1) dagsordenfunksjonen; 2) profesjonalisering av kildene og 3) endringer for politikernes arbeidsmåter (tidshorisonter og rasjonalitet). Det sentrale forskningsspørsmålet ble dermed formulert som et før/etter problem. Var medienes deltakelse og innflytelse i dag større enn tidligere?
Ordet er fritt
Etter Hernes artikkel ble debatten mer åpen og andre fikk sitt besyv med. Per Olav Reinton hevdet i en artikkel at ideen om medievridning satte problemet fullstendig på hodet (Reinton 1984). Makten lå ikke hos mediene, men hos kildene gjennom journalistenes avhengighet og underdanighet. Reinton trivialiserte mediedramaturgi-begrepet ved å påstå at formidling av virkeligheten gjennom teaterspråk var en helt alminnelig teknikk som alle mennesker brukte for å sortere og kommunisere hverdagslivets erfaringer. Problemet var ikke medievridning, men “kildenes tyranni”, mente Reinton. For journalistene brukte ikke sin frihet, men underkastet seg elitene, og lot kildene definere premissene. Dermed sluttet Reinton seg til Olsens tese om at elitene var overrepresentert i media og at mediene først og fremst var en kanal for, og mellom, institusjonelle eliter. Men imot “Olsens lov” argumenterte Reinton for at medienes elitære preg ikke skyldtes tidspress og dårlige ressurser, men at journalistene kom for nær kildene. Som rektor ved Journalisthøyskolen fremsto han som en krass kritiker av sine egne. Men også Hernes fikk gjennomgå:
Hernes har (...) festet seg ved en flik av den virkelighet han ser i form av avisoverskrifter og førstesider.. (men han) forveksler dramaet med virkeligheten. Da er kildenes tyranni i journalistikken en trussel av en helt annen dimensjon mot sannhet, objektivitet og formidling av virkeligheten. (Reinton 1984:31)
Dersom Maktutredningen hadde hatt studier av journalistene som “...inneklemt mellom kildene og publikum”, ville de fått frem at journalisten ofte måtte slåss mer for seg og sine kilder enn for folks oppmerksomhet, skrev Reinton. Hos Reinton var kildenes makt et onde, og bare såvidt et nødvendig onde i journalistenes informasjonsjakt. Og det var dette innlegget som fikk Hans Skjervheim på banen i mediedebatten (Skjervheim 1985). I tråd med klassisk, liberal demokratisk tenking påpekte Skjervheim at ikke all makt var tyrannisk, slik Reinton syntes å hevde. Og enhver samhandling med maktens representanter ville ikke gjøre journalisten til trell. Frigjøring fra kildene, slik Reinton foreslår, kunne ende i mobbejournalistikk og pressetyranni, mente Skjervheim. Men Skjervheim var også kritisk til mediedramaturgi-begrepet, som han for sin del foretrakk å kalle “mediadill”. I tråd med Habermas ideer om offentlighetens forfall mente Skjervheim at mediedramaturgiens form “gjer det offentlige livet mindre gjennomsiktig”.
Med Martin Eide og Terje Rasmussen artikkel i et senere nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. sto en ny generasjon av medieforskere frem med ny selvtillit (Eide og Rasmussen 1985). Mens Skjervheim lanserte en normativ kritikk av det underliggende, “venstristiske” maktbegrepet hos Reinton, forsøkte Eide og Rasmussen heller å angripe den utbredte misforståelsen de mente å se hos debattantene om at journalistene formidlet ”fra virkeligheten”. I følge forfatterne hadde medieforskningen av denne grunn viet mindre oppmerksomhet
...(til) den tolkningsprosess som ligger til grunn for presentasjonen av nyheter fra forskjellige virkelighetssegmenter. I stedet for å se nøyere på nyheters innhold og presentasjonsform, har det vært en tendens til at nyhetene har blitt betraktet som greie uttrykk for sider ved den objektive virkelighet. Et av de hvite feltene på kartet over norsk medieforskning kan kalles “massemedienes virkelighetsproduksjon”. (Eide og Rasmussen 1985: 37)
Kritikken fremkom på bakgrunn av vitenskapsteoretiske og metodologiske argumenter inspirert av nye retninger i internasjonal nyhetssosiologi.(12) I artikkelen presenterte forfatterne det “institusjonelle perspektivet” som medieforskerens nye analyseredskap. I dette perspektivet kunne mot-setningene mellom de øvrige debattantene forsones. Hos Eide og Rasmussen var kildenes tyranni og medievri to sider av samme sak. Den politiske offentlighet ble sett som en “kampsone for legitimitet hvor medieoppmerksomhet blir en viktig del av kampen som føres” (1985: 38)(Eide 1984). Eide og Rasmussen fjernet seg fra kanal-begrepet og koblet offentlighets- og legitimitetsproblematikken tydeligere til arena-begrepet. Linjen ble trukket til Habermas, men også tilbake til en artikkel av Jon Elster (1978), og ledet frem til en beskrivelse av mediene som “...en arena der avgjørelser om innpass på eller utestengning fra denne dagsorden legitimeres” (Eide og Rasmussen 1985: 39). Samtidig klang nye, og ennå - for brorparten av norske samfunnsvitere - fremmede begreper i teksten:
Massemedia kan ses som en legitimitetens kampsone, som en arena der rivaliserende aktører - det være seg institusjonelle eller pressgrupper - kjemper om troverdighet. Samtidig har mediene selv et legitimitetsbehov, og et hovedpunkt i vår drøfting av mediemakt er det følgende: mellom medier og kilder foregår en kontinuerlig legitimitets-strøm - en refleksiv legitimeringsprosess. (Eide og Rasmussen 1985: 41)
I steden for mediedramaturgi-begrepet foreslo forfatterne begrepet “medierammer” som viste til “...prinsipper for tolkning og presentasjon som brukes for å organisere hendelser og handlinger på en rutinemessig, attraktiv og sammenhengende måte”. Begrepet var hentet fra Todd Gitlin og Guy Tuchmans arbeider, som igjen var inspirert av Erving Goffmans “frame”-begrep (Gitlin 1980) (Tuchman 1978) (Goffman 1974). Artikkelen viste spennende takter mht. å omdefinere og omformulere mediemakt-debatten på bakgrunn av en ny vitenskapsteoretisk posisjon som antydet flere metodologiske implikasjoner mht. studiet av medienes makt.
De metodologiske implikasjonene av det institusjonelle perspektivet ble klarere med Terje Rasmussens hovedoppgave fra 1986 som anvendte Gitlins perspektiv på en analyse av medienes dekning av organisasjonen “Nei til atomvåpen” under striden om dobbeltvedtaket i NATO (Rasmussen 1986). Også Erling Sivertsens hovedoppgave om den politiske journalistikkens betydning for spørrevirksomheten i Stortinget skulle vise seg å bli sentral i den senere debatten om medienes makt (Sivertsen 1986). Sivertsen hadde koblet mediemaktdebattens problemstillinger til en konkret, empirisk analyse av i hvilken grad spørrevirksomheten var koblet til nyhetsoppslag. I analysen ble det dokumentert en økning i antall “medieforankrede spørsmål” fra 1952 til 1982, samt en forskyvning av slike spørsmål over tid mot de “næringsperifere departementene”. Sivertsens funn bekreftet at mediene var en viktig kanal for politisk innflytelse og oppgaven skulle bli sitert i Eide og Hernes’ senere drøftinger i boka Død og Pine (Eide og Hernes 1986).
Alternative teoretiske perspektiver
Etterhvert ble de alternative teoretiske perspektivene tydeligere og mer synlige. Fraværet av et fortolkende, hermeneutisk eller kulturelt perspektiv på makt ble særlig synlig i Maktutredningens medieforskning. I 1986 kom Thomas Mathiesen med sin mye leste Makt og medier (Mathiesen 1986). Boken inneholdt den første store litteraturteoretiske gjennomgang av internasjonal mediesosiologi på norsk og den ble raskt en utfordrer til medieinstituttenes pensumlister. Den inneholdt også en velformulert kritikk av maktutredernes forskningsprioriteringer. Boken anvendte en overordnet, institusjonell analysemodell som strukturerte bokens kapitler gjennom å ta for seg makten ”bak, rundt, i og fra mediene”. Maktutredningens aktørmakt-modeller ga i følge Mathiesen et alt for begrenset perspektiv og han argumenterte for å utvide maktperspektivet til også å omfatte struktur- og prosessmakt. Med utgangspunkt i Foucaults teorier fremhevet Mathiesen medienes ”betegnende makt”, som viste til den makten mediene hadde gjennom språklige konstitueringen av publikums sosiale virkelighet. I sitt forhold til publikum fikk dermed mediene makt til å etablere og utbre hegemoniske former for språklig konstituering av virkeligheten.
I følge Mathiesen var det særlig det han kalte for det “individual-dramatiske paradigme” som var medienes mest uheldige form. Hovedkomponentene i dette paradigmet var en vektlegging av ”...det individuelle, skjebneaktige, enkeltstående, dramatiske og særskilt avvikende” (Mathiesen 1986: 203-238). Mathiesens teoretiske posisjon var preget av ny-marxistisk inspirasjon knyttet til reformuleringen av Gramscis begrep om hegemonisk dominans som en kulturell form for undertrykking. Mathiesens empiriske forskningsagenda var rettet mot å studere medienes fremstilling av sosiale avvik og kriminalitet og lå både teoretisk og empirisk tett opp til Stuart Halls arbeider fra 80-tallet og den britiske retningen innenfor cultural studies (f.eks. i Hall et al. 1978). Teorien om “hegemonisk dominans” gjennom den “betegnende makt” kunne imidlertid kritiseres for i liten grad å åpne for forståelse av forholdet mellom kilder og journalister (Schlesinger 1990) og for en manglende forståelse for tekstens semiotiske flertydighet i møte med leseren (Bruhn Jensen 1991, Slaatta 1993). Like fullt var Mathiesens kritikk mot maktutredningens medieforskning viktig, og hans tilnærming til medienes maktproblematikk ble fanget opp av Eide og Hernes (1987) og fulgt opp i den svenske maktutredningen (Peterson og Carlberg 1990) .
I ettertid er det også lett å kritisere Maktutrednings sentrale medieforskere for å ha utelatt Habermas’ bok om den borgerlige offentlighet. Boken, som senere ble en av mediefagets klassikere, ble ikke referert til i det hele tatt, til tross for at en norsk oversettelse forelå allerede i 1972 (Habermas 1972). Man kunne vel ikke forutsi den gang hvilken innflytelse Habermas offentlighetsteori kom til å få og boken ble av mange først og fremst sett som ny-marxistisk positivismekritikk (Høyer 1995:5). Og filosofen Hans Skjervheim, som var den fremste fortolker av Habermas’ teorier i norsk samfunnsvitenskap på denne tiden, var påtakelig taus. Skjervheim var tilsynelatende først og fremst opptatt av å sprenge marxismen - ikke Maktutredningen. Også for forskerne i Maktutredningen foregikk det på 70- og 80-tallet en mer eller mindre uttalt bekjempelse av marxismen og Habermas ble av mange forbundet med ”RUC og alt det kvasimarxistiske...”.(13)
Først i etterkant av maktutredningen ble Skjervheim oppmerksom på at medieforskningen i Norge tok fatt uten å ha forankringspunkter i den filosofiske argumentasjonsfilosofi han selv representerte. Men Skjervheims mediefaglig kritikk ble ikke formulert som en polemikk mot Maktutredningens mediemakt-perspektiver, men som en kritikk mot Arne Martin Klausen og Hans Fredrik Dahl i debatten rundt Dagbladets overgang til tabloidformat (Skjervheim 1985 og 1986). Debatten ble etterhvert til et ordskifte om journalistisk kvalitet. I følge Skjervheim fremviste Dagbladets tabloidisering et eksempel på det intellektuelle forfall han lenge hadde mistenkt ”radikalismen” å representere. Skjervheim hevdet at boken til Arne Martin Klausen (Klausen 1986) ufarliggjorde de journalistiske konsekvensene av tabloidiseringen, mens Hans Fredrik Dahl ble sett som en moderne Giorgias i forsøket på å legitimerte den nye journalistikken (Dahl 1986a og 1986b). I fotnote 10 kom imidlertid Skjervheim med en generell kritikk av mediefagets forglemmelse av Habermas’ kommunikasjonsteorier:
Ein moderne kommunikasjonsteori som legg til grunn skiljet mellom instrumentell og kommunikativ handling, finn ein i Jürgen Habermas, Theorie des kommunikative Handelns (1981). Eg finn det absurd når dei som steller med mediefag ved universiteta, ynskjer å sjå bort frå kommunikasjonsteoriar av denne typen. Dette er eit nytt fagområde der folk ennå ikkje er på høgde, og det kan forsterka raseringa av den offentlege sfæren i Norge.” (1986: 20).
Men Habermas ble lest, kanskje særlig blant yngre forskere og studenter innenfor sosiologi og litteraturvitenskap i Oslo og Bergen. Men offentlighetsteorien var i mange miljøer fortsatt en omstridt teori, og sett under ett var det kanskje lite norsk samfunnsvitenskap og medieforskning kom til å vinne på å ha tilgang til en norsk oversettelse av Habermas originaltekst 25 år før den forelå på engelsk. Likevel, og kanskje takket være Skjervheims inspirerende nærvær, var det først i Bergensmiljøet at Habermas teorier ble koblet til nyhetssosiologiens og mediemaktens teoretiske og normative problemstillinger. I Oslo ble i sterkere grad den empiriske og publikumsorienterte forskningstradisjonen i den samfunnsvitenskaplige medieforskning videreført i Anita Werners og Ragnar Waldahls arbeider.
2.4. Medietriangelet som den tredje vei
Sakte ble linjene fra Maktutredningens debatter om mediemakt visket ut. Nye debatter avløste de gamle, mediene endret seg og forskningen med dem. Med Død og Pine syntes en periode i norsk medieforskning å gå mot sin avslutning. Og som enhver avslutning varslet boken samtidig en ny begynnelse. Død og Pine ble til som en forlengelse av et utredningsarbeid for Helse og Sosialdepartementet, og deler av boken ble publisert som vedlegg til den offentlige utredningen (NOU 1987: 23). Men forfatterne syntes de hadde mye stoff og benyttet anledningen til å oppsummere debatten om mediemakt siden Maktutredningens avslutning. Hos Eide og Hernes ble nå “...helse et nøkkelfelt for en dypere forståelse av (..) mediemakt” og en “idealtype” for forholdet mellom politikk og medier med stor generaliserbarhet:
Det som gjelder for medienes helsestoff, gjelder også for andre stoffområder eller institusjonelle kontekster....Mediemaktens ansikter - hvordan makt utøves og utspilles mellom medier, politikere og interessegrupper - speiles ekstra tydelig her. (1987: 33)
For Hernes var dette en anledning til å belegge empirisk de tidligere hypotesene om medievridning og mediedramaturgi. For Eide ble det også en anledning til å utvikle en syntese av bytteteoretiske og nyhetssosiologiske teorier.(14) De overordnete problemstillingene omkring medienes makt ble formulert innenfor rammene av diskusjonen omkring mediene som kanal vs. mediene som arena. Men i motsetning til det tradisjonelle kanalperspektivet, hvor massemediene kanaliserte makt, ble massemediene her sett som en “...arena der ulike aktører kjemper mot hverandre”. Politikk ble sett som en strid om “forståelse av verdier” og det var den “politiske definisjonskampen” som måtte studeres.
Innledningsvis gjentok forfatterne de teoretiske premissene for mediedramaturgi og medievridning i form av tesene om “kampen om oppmerksomheten” og “kampen om publikum”. Men etterhvert utviklet de også en bredere diskusjon omkring medienes makt hvor en ny teoretisk posisjon ble presentert. De formale byttemaktmodellene ble forenet med institusjonelle perspektiver og teorier om sosial konstituering av virkeligheten (1987: 25). Men man aner de to forfatternes forskjellige vektlegginger i utviklingen av en modell for interaksjon mellom kilder og journalister som tok hensyn til dramaturgibegrepets språklige og kulturelle sider.
Fordi informasjon hadde ”verdi” og kunne bli til premisser i interessekamper, kunne mediene, i følge teorien, bidra til å “sette grupper opp mot hverandre” i offentligheten. Dermed kunne medietriangelet identifiseres: Mediet X gir publisitet til gruppe A, men utfordrer samtidig den konkurrerende gruppe B til innsats på mediearenaen. Gjennom å være arena blir mediet også aktør. Mediet får ordstyrer-makt. De blir en ”usynlig hånd” som fordeler opp-merksomhet og leverer premisser innenfor ”mediedramaturgiens logikk”. I medietriangelet blir det statiske bildet av bytterelasjoner mellom en kilde og en journalist endret til et dynamisk samspill mellom flere journalister og flere kilder. Dermed hevdes det at modellen kan anvendes på flere typer aktører og i flere sosiale sammenhenger. Men fortsatt er modellen basert på matematisk informasjonsteori. Informasjon ses som et gode som kan byttes og forflyttes. Det er gjennom denne egenskap at informasjon “utløser reaksjoner som er innebygget i situasjonen”. I henhold til forfatterne oppstår dynamikken i modellen fordi mediene gir “...innspill i institusjonelle kontekster der ulike typer av aktører må forholde seg strategisk til hverandre”. Mediene utøver dermed makt gjennom å “...utløse den makt som ligger i institusjonelle kontekster”, ble det hevdet, og medietriangelet ble lansert som en kobling av beslutningsteori og institusjonsanalyse (1987: 32).
Men i andre deler av boken fantes en alternativ vektlegging av institusjonell analyse som et alternativ til aktørbasert analyse, og det ble antydet et alternativt analyseredskap gjennom begrepet “medierammer”. Som i den tidligere artikkelen til Eide og Rasmussen ble medieramme-begrepet presentert som et overordet teoretisk begrep, hvori opptatt begrepene medievridning og mediedramaturgi (1987: 61). Dette perspektivet var imidlertid ikke gjennomført, og i analyser og oppsummeringer var det dramaturgi-begrepet som dominerte. Der ramme-begrepet ble benyttet i analysen var det snarere synonymt med mediedramaturgi og medievri i vektleggingen av profesjonelle normer og arbeidsrutiner (1987: 126,148). Og selv om “ramme-begrepet i utgangspunktet kunne hatt videre, metodologisk anvendelse slik at f.eks. intervjuer av kilder var integrert i analysene, tok boken først og fremst utgangspunkt i innholdsanalyser av nyheter, og ikke av institusjonell analyse av helsepolitikkens aktører og kilder. Det metodologiske grepet fokuserte på massemediene og offentligheten som institusjon eller arena, og helsepolitikk var bare en av mange “institusjonelle kontekster”.(15) Tilsvarende ble medienes institusjonelle kontekster avgrenset til en analyse av de ”nyhetsprofilene” som skulle særkjenne hver av de seks storavisene som inngikk i den empiriske analysen. Mediedramaturgiens metodologiske fokus var derfor begrenset og fortsatt manglet et institusjonelt perspektiv i de empiriske analysene. I stedet støttet Eide og Hernes seg på andre studier, særlig på Erling Sivertsens hovedoppgave og Mathiesens bok. De refererte også til politiske biografier og kjente anekdoter fra stortingsrepresentantenes omgang med journalister. Men kildene fremsto i analysen hovedsakelig gjennom sine symbolske representanter og sine roller som “legen”, “byråkraten”, “pårørende”, “politiker” og “pasient”. Det var disse “aktørene”, ikke de eventuelle organisasjoner og individer de representerte som inngikk i analysen.
Teatermetaforene ble brukt mye i teksten og gjorde også at analysen fikk et tautologisk preg. Det ble forutsatt innledningsvis at alt ble dramatisert, og man fant, ikke overraskende at nyheter egentlig var dramatiserte forestillinger. Dramaene var arketyper og nyhetsseriene var egentlig repetisjoner av kjente, klassiske drama. Dermed ble strategiene som beskrivet i medietriangelets logikk allerede dramatiserte, og allerede kjente forløp. Alt foregikk på scenen, og utsagn ble tolket som replikker. Dermed spilte de reelle aktører, interesser og strategier fortsatt “i kulissene” og flere politiske aspekter i forbindelse med iscenesettelsens produksjon og konsekvensene av oppsetningene falt utenfor analysens fokus. Men teoriene utelukket ikke et utvidet fokus, og mot slutten av boken ble tesene om mediedramaturgi koblet til Colemans klassiske artikkel om konflikter i lokalsamfunn (Coleman 1957). Kampen om symbolene var koblet til kampen om ressursene, men hvordan dette foregikk var ble ikke empirisk belyst.
Populærjournalistikk, kommersialisme og demokrati
I siste kapittel gikk forfatterne til forsvar for den moderne journalistikkens form. Både kampanjejournalistikk og forbrukerjournalistikk ble sett som adekvate tilpasninger til medienes nye rolle som 4de statsmakt etter partipressens bortfall. Nyhetsmedienes kampanjejournalistikk kunne skape koordinering mellom atomiserte interesser, het det, og derigjennom løse potensielle gratispassasjerproblemer i sosial mobilisering av kunnskap og organisasjon. Utviklingen av forbrukerjournalistikken ble forsvart med bakgrunn i teorier om sosiale rettigheter i “konsumentborgerskapets” tidsalder. Dermed hengte forfatterne en rød klut opp for den populære kritikken av kommersialisme og tabloidisert medieutvikling. Boken favnet med andre ord vidt og var et ambisiøst forsøk på å få det endelige ordet i mediemakt-debattene. I Norge var den et sjeldent eksempel på tverrfaglig samarbeid og teoretisk syntese mellom aktørorientert handlingsteori, institusjonell teori og fortolkende sosiologi. Medietriangelet hadde et formalteoretisk utgangspunkt, men støttet seg samtidig på en konstruktivistisk tilnærming til nyhetsproduksjon. Hernes var her med på et prosjekt hvor hans bytteteoretiske modeller spilte sammen med teoritradisjoner som tradisjonelt sto langt fra nyklassiske aktørmodeller. Her bekreftes derfor Mjøsets påstand om at Hernes’ modell egentlig ikke kunne rammes av tradisjonell positivismekritikk, fordi den individualistiske aktør hos Hernes var en subjektivt konstruert aktør. Men samarbeidet med Eide har vært viktig, for i Hernes øvrige mediefaglige forfatterskap er det ingen referanser til en språklig konstituering av det sosiale felt, verken i tidligere skrifter eller den samtidige utredningen om informasjonskriser (NOU 1986: 19).
Til tross for visse svakheter representerte boken noe så sjelden som en leseverdig forening av kvantitative og kvalitative metoder i medieforskningen, og formuleringene om at mediene var både arena og aktør ble flittig sitert av Olof Petersson og Ingrid Carlberg i sluttrapporten om mediene i den svenske maktutredningen (Petersson & Carlberg 1990). Og boken ble mye lest, både av politikere og journalister og representerte et refleksivt høydepunkt mht. å fremstille en fortolkningsramme for både journalister og politikere av forholdet mellom medier og politikk i vår samtid.
2.5 Fagfeltets videre utvikling
Gjennomgangen av det norske mediefeltets utvikling i Maktutredningens tiår har vist hvordan forskningsoppdrag og faglig institusjonalisering innvirket på feltets fremvekst. Debatten omkring medienes makt ble et viktig fokus for teoriutvikling og metodediskusjon og i tillegg til å være en akademisk strid om begreper og metoder, ble den offentlige debatten i tidsskrifter og avisspalter preget av en normativ diskusjon omkring den politiske nyhetsjournalistikkens kvalitet og demokratiske rolle. Den økte betydning av journalistisk uavhengighet og profesjonalitet i den partiløse pressen gjorde debatten til en kamp om nyhetsjournalistikkens profesjonelle identitet. På universitetet trådte en ny generasjon med medieforskere frem som forsøkte å koble den samfunnsvitenskapelige debatten med nyere, internasjonal medieforskning innen nyhetsproduksjon og journalistikk.
Fra institusjonell til metodologisk tverrfaglighet
Men den mediefaglige striden om makt og medievridning ble etterhvert avløst av nye institusjonelle utfordringer. Den tverrfaglige åpenheten i fagets emner gjorde at feltet snart ble invadert av “utenforstående”, om man tok instituttenes perspektiv som utgangspunkt. Den offentlige debatten hadde brakt journalistene selv på banen og Journalisthøyskolens lærere satte journalistens profesjonelle identitet på dagsorden. Og fra ulike forskningstradisjoner og fagdisipliner kom utfordringene fra sentrale personer, som f.eks. bøkene til Ottar Brox (1993) og Trond Berg Eriksen (1987).
Den vitenskapsteoretiske debatten om humaniora versus samfunnsvitenskap kom til å ta over som den dominerende diskurs innen mediefeltet fra siste halvdel av 80-tallet av. Både i Bergen og Oslo tok den mediefaglige instituttstrukturen form under SV-fakultetets oppsyn med det formål å integrere undervisning og forskning innenfor humaniora og samfunns-vitenskap. Men fagets tverrfaglighet ble en kime til strid, både faglig og administrativt.
Men kanskje er striden bilagt, for i følge den svenske medieforsker Lenart Weibull i en artikkel fra 1992 er det i Norge man har kommet lengst i forhold til å skape forene humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning under det samme, enhetlige vitenskapsteoretiske paradigme (Weibull 1992: 32). Ikke bare er dette riktig hvis det legges vekt på publikasjoner og samarbeidsformer innenfor instituttenes fire vegger, men også hvis man lytter til de ansattes selvforståelser (f.eks. Gripsrud 1998). I dag fremstår universitetenes mediefag som prioriterte satsningsområder og som et samlende, tverrfaglig felt hvor forskere fra mange fag finner sammen. En hermeneutisk og humanistisk vending er klart synlig i fagmiljøenes kompetanser og forskningsagendaer og en sterkere vektlegging av kvalitative metoder i forhold til kvantitative tilnærminger synes utbredt. Fagenes tverrfaglighet tilsier imidlertid at ulike posisjoner og tradisjoner i stor grad integreres i en pragmatisk forståelse av vitenskap og fagfelt. Disse utviklingstrekk deler de norske fagmiljøene med nordiske og internasjonale fagmiljøer (Hjarvard 1997).
Etter en lang tid hvor mediefagene har kjempet en intern kamp for å få ressurser og stillinger til å møte utfordringene fra informasjonssamfunnet, kjemper de nå en annen kamp. Det handler nå mer om å beholde initiativ og kontroll i et felt som trues med invasjon fra omtrent alle fag i universitetets katalog. Og mens man surfer på den medieteknologiske bølgen skummer det stadig rundt de gamle mediefaglige problemstillinger og skjær; medienes makt - politisk kommunikasjon - nyhetsjournalistikkens rolle.
Nye forskningstemaer
Et drøyt tiår er gått siden debattene omkring den forrige maktutredningens problemstillinger ebbet ut. De faglige emnene fra sist er fortsatt gyldige og viktige emner: journalistikk, politisk kommunikasjon, medieøkonomi, mediebruk, mediesosialisering, medieetikk, mediehistorie. Men nye emner er kommet til, og forskningen er på mange måter fornyet og gjennomsyret av nyere terminologi og teoriutvikling.
Den nye flerkanalsituasjonen førte til en oppblomstring av film og fjernsynsstudier i Norge. Her kunne forskere fra humanistiske fag anvende perspektiver fra kulturstudier og litteraturvitenskap, f.eks. på forholdet mellom høy og lavkultur som målbar en kritikk av den etablerte elitekultur og oppvurderte det populære og den folkelige smak. En stor og viktig del av den humanistiske forskningsaktiviteten i mediefeltet siden den forrige maktutredningen ble knyttet til film- og fjernsynsstudier gjennom det store KULT-prosjektet ”Levende Bilder”, som klart signaliserte og befestet den humanistiske medieforskningens nye posisjon (Dahl et al. 1996). Både historiske orienterte forskningsprosjekter og tekstorienterte studier fikk en viktig stimulans som fortsetter å gjøre seg gjeldende i faget. Det tidligere nevnte forskningsprosjektet ”kulturell uorden” representerer et nytt tyngdepunkt i den humanistisk orienterte medieforskningen. Av andre mer samfunnsvitenskapelige forskningssatsninger ved universitetene bør særlig nevnes de internasjonalt orienterte prosjektene knyttet til medier, identitet og demokrati i det sørlige Afrika (Rønning 1996), i Baltikum (Høyer 1993) og i Europa, det siste gjennom ARENA programmet (Schlesinger 1995, Slaatta 1997).
Mediefagets praksisfelt og politiske oppdragsgivere fortsetter ellers å prege forskningsagendaen: mediepolitiske aktører og foretak gjør mer enn noen gang bruk av analyser av mediebruk og mediesystemets arbeidsdeling ved hjelp av private målingsinstitutter og forskningsinstitusjoner. Organisasjoner som Norsk Gallup, Markeds og Media Instituttet (MMI), Bedriftsøkonomisk Institutt (BI), Institutt for journalistikk (IJ) og Telenors forskningsavdeling spiller idag en sentral rolle i å fremskaffe data og kunnskap omkring mediebruk og spredning (se f.eks. Futsæther 1998).
Men selv om data og delkunnskap foreligger, mangler ofte overgripende analyser som ser endringer i mediesystem og mediebruk i forhold til økonomiske, kulturelle og politiske endringer eller kontekster. Og mens de store, kvantitative surveydataene er kommet i hendene på opinionsinstituttene, er medieforskningen på univsersitetsinstituttene mer vendt mot kvalitative studier og resepsjonsanalytiske forskningsstrategier som vektlegger mediebruk i en videre, sosial kontekst. Metodologisk vektlegges bruk av kombinasjoner av innholdsanalyser, intervjuer, og observasjonsmetoder. Forskning omkring vold i mediene og mediesosialiseringens aspekter i forhold til barn og unge preger mange tilnærminger (f.eks. Frønes 1998, Erstad 1998, Anden-Papadoupolos og Høijer 1997).
Institusjonaliseringen av mediepolitikken har i kjølvannet av den medieutredningen fra 1992 gjennomgått store endringer. Medieavdelingen i Kulturdepartementet ble rustet opp og opprettelsen av Statens medieforvaltning, sammen med en rekke utvalg og råd styrket overvåking og kontroll med ulike sider av mediesamfunnets utvikling. Samtidig førte oppløsningen av kringkastingsmonopolet og telemonopolet til at mye av initiativet og makten i medieutviklingen ble overført til markedet. Gjennom sine eierskapsandeler i ledende foretak fikk imidlertid statlige interesser fremdeles stor mulighet til å påvirke andre markedsaktørers ramme-betingelser. Nye mediepolitiske virkemidler og legitimeringsstrategier kan imidlertid komme i konflikt med overnasjonale reguleringer og antiproteksjonistiske avtaler gjennom WTO og EU. Det mediepolitiske handlingsrommets endrete betingelser og grenser er derfor en stadig utfordring for mediefeltets forskere og har neppe den oppmerksomhet det fortjener (Maartmann-Moe 1994).
Den forrige maktutredningen hadde partipressen som fokus. Den studerte fenomenet historisk og sa relativt lite om den samtidige situasjon mht. hvordan nye eierforhold og arbeidsforhold i pressen var i ferd med å bli forandret. Og det var i kringkastingen og ikke pressen at endringene først og fremst kom. Her ble utfordringene som NRK og politikere sto overfor i omformuleringen av ”public service”-ideologien et sentralt forskningsfelt (Skogerbø 1996, Syvertsen 1992). Tilsvarende foregår nå endringene i skjæringsfeltet mellom fjernsynsteknologien og telematikkfeltet. ”Public service”-ideologien gjenfinnes i argumentasjon og forståelse av forholdet mellom teknologi og demokrati og i legitimeringen av statlig intervensjon i, og regulering av, det nasjonale og overnasjonale kommunikasjons- og medieindustrielle marked (Skogerbø 1998, Skogerbø og Storsul 1998). Og med tiltakende konsentrasjon på eiersiden i Norge stilles det spørsmål om hva slags makt og interesser som søkes innfridd av økonomiske og politiske aktører et stadig mer internasjonalt mediemarked (Østbye 1997).
Hovedlinjen fra maktutredningens forskningsdebatt og teoretiske posisjoner gjenfinnes også blant dagens norske medieforskere. Med Martin Eides bok Nyhetens interesse (Eide 1992) ble begrepene og modellene til Eide og Hernes om ”mediene som arena og aktør” endelig innskrevet i den mediesosiologiske faglitteraturen i Norge. Boka oppsummerte et stort fagfelt og ga en god innføring i ulike posisjoner og argumentasjonsrekker. Empirisk arbeidet Eide videre med analyser av partiers informasjonskampanjer og mediestrategier i valgkampsammenheng (Eide 1991) og med sin senere vending mot historiske analyser har han utviklet sitt faglige forfatterskap i en ny og interessant retning (Eide 1995). Viljen til å forstå den journalistiske profesjon og nyhetsmedienes form og sosiologi på dens egne premisser fortsetter å prege hans analyser, samtidig som en lesning av Giddens’ modernitetsteori i økende grad preger hans historiske analyser og begrepsapparat (se f.eks. Eide 1997a). I et maktperspektiv understrekes fortsatt den begrensede makt og autonomi som journalister har og særlig betydningen av journalistikkens forhold til sitt publikum. Imot tradisjonelle oppfatninger og kritiske røster hevder Eide at populærmedienes nyere fokusering på forbrukerjournalistikk er en genre hvor journalistikken gjenvinner sin autonomi og makt i takt med modernitetens refleksive utvikling (Eide 1997b: 36). Ut ifra en mer tekstanalytisk tilnærming har også Terje Hillesund nylig analysert maktaspekter ved nyhetsmedienes funksjon som diskursiv arena for aktørers språkhandlinger (Hillesund 1997, Ekecrantz 1998).
Andre forskere har lagt mer vekt på kildenes økte makt og understreket sterkere tapet av journalistisk autonomi i samtidig journalistikk (f.eks. Høyer 1995 og 1998, Allern 1993, 1995 og 1997, Ottosen 1995). Profesjonaliseringen av kildene har vært et påtakelig trekk i den norske offentligheten de siste 20 årene, noe som særlig Sigurd Allern har gjort til sin forskningsagenda (Allern 1997). Gjennom komplekse case-analyser har også Oddgeir Tveiten og Rune Ottosen levert kritiske bidrag til nyhetsjournalistikken med utgangspunkt i norske mediers dekning av internasjonale konflikter (f.eks. Ottosen 1994). Tveiten har i den senere tid arbeidet med et stort prosjekt omkring dekningen av norsk flyktningepolitikk (Tveiten og Førland 1998). I et historisk perspektiv er forholdet mellom utenrikspolitikk og utenriksjournalistikk studert med henblikk på hvordan Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen virker inn på forholdet mellom kilder og journalister er studert (Slaatta 1999).
Men bildet av kildenes posisjon i offentligheten må kompletteres med analyser av den direkte informasjonsvirksomheten som avsender-organisasjoner kontrollerer gjennom reklame og informasjonskampanjer av ulike slag. Gjennom opprettelsen av informasjonsfaglige undervisningstilbud er statlig informasjonspolitikk og offentlig informasjonsvirksomhet etterhvert kommet mer i forskningens søkelys. Men her gjenstår det mye, og det er for lite seriøs forskning på reklame og markedsføring, medlemsblader, internmedier og fagmedier. Særlig i lys av utviklingen innenfor Internett blir det nødvendig å utvide fokuset fra den tradisjonelle maktproblematikken omkring nyhetsmedienes autonomi til avsenderstyrte medier. Det er mulig å tenke seg at kommentatorenes og redaktørenes maktperiode og storhetstid i den norske offentlighet en gang kan være ugjenkallelig forbi.
Den siste grenen på forskningsstammen er analyser på nye medier, ofte kalt hypermedier, eller knyttet til betegnelser som digital informasjonsteknologi, og nå senest forkortet til ”IKT” (informasjons- og kommunikasjons teknologi). Og dette emnet er i sterk grad med på å utfordre mediefeltets forskningsagenda på en grunnleggende måte. Som nevnt innledningsvis er feltet her åpent mot andre fag som studerer kommunikasjonens teknologiske, byråkratiske, kulturelle og økonomiske aspekter. Men innenfor medie-forskningsmiljøene er det særlig Institutt for medier og kommunikasjon i Oslo som har tatt initiativ til forskning og undervisning på IKT. Med etableringen av KTK-nettverket og det nye Intermedia-senteret ved UiO bygges det opp en tverrfaglig forskningsaktivitet på feltet. Men en rekke fagmiljøer utenfor mediefaget selv er også engasjert i denne type forskning, som f.eks. NTNU, TMV, Institutt for rettsinformatikk og ESST, som sammen med store og små fagmiljøer rundt om i landet har ulike utgangspunkt i fag som sosiologi, økonomi, sosialantropologi eller historie.
Tverrfaglighetens pris
Det mediefaglige feltet vil derfor fortsatt forbli et åpent felt: et felt hvor tverrfaglighet stadig må oppfinnes og hvor de teoretiske og empiriske bidragene like ofte kommer utenfra som innenfra instituttenes vegger. I tillegg utfordres instituttene kontinuerlig av den skriveføre profesjon de forsøker å betjene. Forskernes forhold til journalister og mediepraktikere er fortsatt ladet med spenning (Ottosen 1997).
3 Erfaringene fra medie- og maktutredninger i Sverige og Danmark
Før jeg går over til å angi mer konkret de forskningsprioriteringer som den nye makt- og demokratiutredningen bør foreta på mediefeltet, er det på sin plass og kommentere den mediefaglige forskning som har funnet sted i forbindelse med maktutredninger i Sverige og Danmark.
3.1 Den svenske maktutredningen
De personlige forbindelsene mellom den norske og svenske maktutredningen er allerede påpekt. Likevel var det teoretiske anslaget i den svenske medieforskningen et helt annet enn i den norske. I boken ”Makten over tanken” (Peterson og Carlberg 1990) ble det fokusert direkte på medienes fortolkende og symbolske makt. Med utgangspunkt i Steven Lukes’ ord om ”maktens tredje dimensjon” var det den språklige konstituering av virkelighet som ble sett på som medienes viktigste maktform (Lukes 1974). Det var ”definisjonsmakten” som ble kommentert i de innledende kapitlene, og med utgangspunkt i et institusjonelt perspektiv, bl.a. med inspirasjon fra Johan P. Olsens organisasjonssosiologiske arbeider, skulle medienes rolle i sammenkoblingen av problemer og løsninger studeres. Definisjonsmakt ble nærmere forklart som makt til å innvirke på hvem som fikk aksess til det offentlige ordskiftet, og som makt til å omforme ”subjektive” problemer til ”objektive”. Petersson argumenterte at ettersom ”de store fortellingers tid var forbi”, var det ikke lenger opplagt hvilke verdensbilder som skulle få dominere, og forholdet mellom problem og løsning var ikke så enkelt som før. Dermed måtte medienes makt studeres i tråd med ”…den pågående intressekampen och striden om makten i samhället” (1990: 15). Gjennom å skape forventninger og oppfatninger av gruppers identiteter og relative posisjoner i samfunnet ble medienes innvirkning på opinionsdannelsen problematisert. Å kunne ha makt til f.eks. å definere perioder med ”nedgang” og ”kriser” ble nevnt som et viktig styringsmiddel for å påvirke befolkningens forventninger til politisk effektivitet og økonomisk utvikling.
Med referanse til Gramscis begrep ble to ”hegemoniske” forestillinger innledningsvis identifisert i det svenske samfunnet: den sosialdemokratiske og den kapitalistiske, som definerte den politiske kultur som ”den svenske blandingsideologien” og ”konsumptionsdemokratiet”. I analysemodellen utgjorde dette en strukturerende, ideologisk fortolkningsramme som mediene befant seg innenfor:
Det moderna massmediesamhället har en logik som både förstärker och förstärks av den konsumtionsdemokratiska ideologien. Personfixeringen, dramatiseringen, underhållingsmomentet och fokuseringen på isolerade händelser understryker bilden av samhällets maktprocesser som ett skådespel med den enskilde medborgaren som passiv, om än välinfomerad, åskadere. (1990: 28)
Opinionspåvirkning kunne dermed i prinsippet ikke begrenses til studier av medienes kilder, kjendiser og eksperter. I et utvidet perspektiv måtte barnepedagoger, lærere, forskere, studiesirkler, politikere, organisasjons-ansatte, næringslivets talsmenn og myndigheters oppdragende informasjons-virksomhet tas med. Over tid var det ”kulturen” og dens mange aktører som gjennom sine organisasjoner, institusjoner og virksomhet, ofte støttet av kulturpolitiske tiltak, som opprettholdt og reproduserte fortolkninger og fortellinger i samfunnet. Men til sist, hevdet Peterson og Carlberg, sto massemediene, og den ”…opinionsbildning som sker via dagspress, radio, television, fackpress, veckotidningar och nyhetsbyråer”, i en særlig viktig posisjon (1990: 32).
Selve den empiriske medieforskningen i den svenske maktutredningen var imidlertid ikke på høyden med det teoretiske anslaget. Hovedkilden til bokens empiriske observasjoner var, som i den norske maktutredningen 10 år før, en kvantitativ intervjuundersøkelse. Designet på intervjuundersøkelsen var noe annerledes enn den norske og man inkluderte både offentlige og private informatører i utvalget, slik at sammenligninger mellom kilder og journalisters oppfatninger kunne foretas direkte. Men svarprosentene var tildels lave, og de kvantitative målene skulle først og fremst brukes til å ”dokumentera större mönster och samband” het det (1990: 44). En annen viktig delundersøkelse var registrering av aktører i debattsidene til Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet. For øvrig trakk man på en rekke kilder og relevante studier om de svenske mediene hvorav mange var delfinansiert av maktutredningen (f.eks. Hadenius og Weibull 1989, Asp 1986, Furhoff 1986, Erfors 1989, Westerståhl og Johansson 1985).
I følge Peterssons teoretiske hovedperspektiv kunne den analytiske inndelingen av studiet om makt formuleres som fire spørsmål, avhengig av hvor makten befant seg (Petersson 1989: 119). I tråd med denne inndelingen skulle medieforskningen studere medienes makt som en diskusjon av 1) makten i mediene, 2) medienes makt, 3) makten mellom medier og andre institusjoner, og 4) makten over mediene. Og ved bruk av distinksjonen til Hernes og Eide mellom mediene som ”aktør” og ”arena”, fikk man i medieforskningens hovedpublikasjon til en strukturert og effektiv fremstilling. Dette fremgikk også av kapittelinndeling som er gjengitt i det nedenstående tabellen (etter Petersson og Carlberg 1990: 38-39, tallene referer til kapitlene i boken).
| Massmedia som AKTÖR | Massmedia som ARENA | |
| Makten inom institutioner | 4. Det svenska massmediesystemet | 8. I offentlighetens lys |
| Institusjoners makt | 5. Att tala massmedias språk | 9. Jakten på uppmärksamhet |
| Maktrelationer mellan institutioner | 6. Massmedias integritet | 10. Massmedia i maktspelet |
| Makt över institutioner | 7. Maktern över massmediesystemet | 11. Massmedia och medborgarna |
Oversikten var forbilledlig, men det kan diskuteres hvorvidt empirien kunne gi fyllestgjørende svar på de mange problemstillingene. En av hovedkildene til kapittel 5 om medienes språk og ”medielogikken” ble da også boken til Eide og Hernes om mediedramaturgi i norsk helsepolitikk (1987). I stedet for å finne resultater av forskning på svenske forhold, argumenterte man for de analytiske perspektivenes generelle gyldighet. Som i den norske makt-utredningen ville man gjerne si litt om alt, og presisjonen i de empiriske maktanalysene ble nødvendigvis mindre.
Det som skilte den svenske maktutredningen sterkest fra den norske var likevel det bevisste forsøket på å ta humanistiske perspektiver med. Og i lys av den senere utviklingen av medieforskningen kan man se dette som en tidlig erkjennelse av metodologisk mangfold og nødvendigheten av tverrfaglige perspektiver. Boken Maktens former (Hirdman 1989) ble en spennende antologi som reflekterte en klar bevissthet om tekstens, språkets og erkjennelsens grunnleggende problem for maktutredningens fortolkninger og analyser. Også antologien Miljø Media Makt (Beckman 1990) med sitt fokus på teknologi og nye medier, foregrep diskusjoner som idag ses som en naturlig del av mediefagets forskningsfelt. Med sin vektlegging av fortolkende og institusjonelle perspektiver hadde Olof Peterssons publikasjoner gitt den svenske maktutredningens medieforskning godt albuerom (Petersson 1987). Dette til tross var han kritisk til medieforskningens status i Sverige. Som et ekko av Hernes tidligere kritikk av medieforskningen i Norge hevdet Petersson at…
(m)an kan tale om massemedieforskningens paradox. Å ena sidan är det uppenbart att information, kunnskap och massemedia blir en allt viktigare del av de efterindustriella samhällenas vardag. Å andra sidan bidrar medieforskningen allt mindre till förståelsen. Trots mängden av data som innsamlats, trots alla rapporter som publicerats, saknas det tillfredsställande svar på de fleste av de centrale frågor som reses av informationssamhällets utveckling. Mediaforskningen har alltmer kommit att sysselsätta sig med ytligheter och perifera ämnen. Ett viktigt skäl till at den etablerade massmediaforskningen vacklar beror på att den står på bristfællig teoretisk grund. (Petersson 1989: 41)
Det lineære kommunikasjonsperspektivet var her stråmannen i Petersson angrep. I stedet for å ta utgangspunkt i mekanikkens og teknologiens metaforer måtte ”kommunikasjonens sosiologi”, i følge Petersson, bygge på teorier om sosial interaksjon, hvor humanistiske perspektiver på konstruksjon og formidling av ”tankebilder” ble integrert (1989: 43). Dermed ga han det inntrykk at heller ikke den svenske maktutredningen klarte å gjennomføre medieforskningen som de ønsket den, noe som kanskje forklarte den sterke tilstedeværelsen av Petersson selv i de mediefaglige publikasjoner. De svenske medieforskerne slapp bare til i delrapportene, og Peterssons assistent i medieforskningen var journalisten Ingrid Carlberg.
3.2 Makt- og medieutredninger i Danmark
I Danmark hadde statlige maktutredninger og sentrale forskningssatsninger mindre betydning for mediefeltets utvikling enn i Norge. Her spilte nærheten til kontinental forskning og akademiske diskurser sterkere inn, og en tidlig ”lingvistiske vending” ga semiotikk og resepsjonsforskning en sterkere posisjon i Danmark enn i Norge og Sverige.
I 1980 nedsatte den daværende danske regjering en ”mediekommission som fikk i oppgave å gjennomføre en sammenhengende vurdering av utviklingen innen ”massemedieområdet” og belyse ”…konsekvenserne for samfundet som helhed, den offentlige forvaltning, det private erhvervsliv og for den enkelteborger”.(16) Det bakenforliggende motivet for kommisjonens arbeide lå i behovet for å fremskaffe informasjonsgrunnlag for utformingen av en ny offentlig mediepolitikk. Da ”Statsministeriets Medieudvalg” ble opprettet noen år senere fikk det i oppgave å gå videre. Medieutviklingen skapte et kontinuerlig behov for utredninger som kunne instruere mediepolitiske beslutningstakere og danne grunnlag for nye lovforslag.
Medieudvalget skulle særlig se på ”fremtidsperspektivene” og ”…belyse den teknologiske udvikling med stigende integration mellem forskellige former for telekommunikation (telefon, data, billedmedier m.v.) og dens konsekvenser for den nationale medieudvikling og -politik i fremtiden.” Den overnasjonale utfordringen gjennom EU og andre internasjonale fora ble spesielt nevnt og viktigheten av å se på utviklingen i et hverdagsperspektiv ble også understreket. De elektroniske medier, dagspressen og den journalistiske etterutdannelse skulle ha en sentral plass i utvalgets arbeid, og også studier av medienes økonomi: av reklamens og annonsemarkedenes betydning for forskjellige medietyper, skulle studeres. Flere sentrale danske medieforskere fikk i oppdrag å summere opp teoretiske perspektiver og vise til sentrale forskningsresultater og i alt ble 12 rapporter publisert av Medieudvalget i 1995. Utredningene var ikke tenkt som originale forskningsbidrag, men som bakgrunnsmateriale for Medieudvalgets mediepolitiske arbeid. Likevel ble mange av utredningene relativt brede diskusjoner med gode analyser. Et eksempel som passer i den hovedlinjen som er diskutert ellers i dette notatet er Stig Hjarvards analyse av nyhetsmedienes rolle i det politiske demokrati.
Hjarvard var opptatt av å studere relevansen av ulike ”kommers-ialiseringsteser” i forhold til medieutviklingen i Danmark. Påstanden om det økonomiske feltets pervertering av det politiske systemet ble underbygget gjennom referanser til forskning omkring medienes politiske økonomi og markedsmekanismenes innvirkning på medienes innhold og form. Historisk så Hjarvard en positiv utvikling ved medieoffentligheten gjennom det økte tilbud og forbruk av medier i alle samfunnsgrupper. Men i det han kalte ”det delte pressesystem” så han faren for to utviklingstendenser. For det første at økt oppsplitting av mediesystemet ville gi sensasjonspress og kommersielle nyheter innpass hos stadig større deler av befolkningen, på bekostning av medier som arbeidet med en ”public service” eller ”omnibus”-forpliktelse over offentlighet og opinionsdannelse. For det andre at gruppen av de som helt falt utenom, de ”presseløse”, ville øke. Generasjonsforskjellen var likevel den viktigste enkeltfaktor som Hjarvard fant når det gjaldt å forklare variasjon mht. mediebruk. Men rapporten munnet ut i en oppfordring til å sette igang forskning på ”…medienes magt over meningsdannelsen” i forbindelse med en kommende maktutreding (Hjarvard 1995: 79). De øvrige publikasjonene fokuserte på alt fra medborgeres perspektiver på nyhetsformidling, medie-sosialisering, avisutvikling, ukeblader og fagpresse, andelen av utenlandske programmer og nyheter på fjernsyn, og de endrede betingelser for allmenkringkasting i Danmark.(17) Dansk medieforskning har siden vært preget av et stort historisk prosjekt og et prosjekt om ”den billdeskapte virkelighed” hvor humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver har vært forenet. Prosjektet går mot sin avslutning, men det planlegges oppfølgingsprosjekter, bl.a. et som i større grad vil ta for seg digitale medier. Et annet nytt prosjekt som så vidt er igangsatt ved København Universitet fokuserer på ”Globalisering og medier”, noe som også bør være av interesse for den norske makt- og demokratiutredning.
Samtidig med den norske makt- og demokratiutredningen er det også igangsatt en dansk maktutredning, og i skrivende stund er enkelte medieforskere invitert, til å gå videre med sine forslag omkring medier, journalistikk og politikk. Men muligens blir Medieudvalgets publikasjoner et alibi for ikke å ta feltet opp i full bredde denne gang. I den innledende notatserie er det likevel to notater som særlig understreker perspektiver omkring medienes makt: ett om ”medierne i den politiske process” og ett om meningsdannelsen.(18)
I notatet om mediene i den politiske prosess anbefales forskning om medienes ”…samspill med andre institutioner og aktører.. (og)… om mediernes indflydelse på dagsordenfastsæteelsen, på virkelighedsoppfattelser og på dannelsen af politiske holdninger blandt vælgere såvel som blandt andre”. I skissen til en forskningsplan nedtones behovet for forskning på eiermakt og mediepolitikk, ut ifra påstanden om at dette er relativt godt belyst. Internettets nye betydning nevnes dog som viktig. Men først og fremst fremheves et institusjonelt perspektiv hvor medienes rolle i beslutningsprosesser og særlig nyhetsmedienes rolle studeres. I notatet om meningsdannelse ligger en ambisjon om å kombinere perspektiver og prosjekter fra historie, sosiologi, statsvitenskap, antropologi – og mediefaget. Og det er særlig i forslaget om å gjennomføre diskursanalytiske og sosialkonstruktivistiske studier at det åpnes for en forbindelse mellom mediefeltet og de statsvitenskapelige studier omkring meningsdannelse. Diskursanalyser tenkes kombinert med kvalitative intervjuer av en rekke aktører, og skal også understøttes av, eller kobles til, en survey omkring meningsdannelse.
4 Nye utfordringer og problemstillinger
Denne gjennomgang og kritikk av tidligere forsøk på ”maktutredninger” i de nordiske land kan oppsummeres i noen sentrale erfaringer. For det første synes det viktig for kvaliteten av forskningen å koordinere mediefeltet i forhold til øvrig forskningsvirksomhet og sikre teoretiske og metodologiske koblinger mellom prosjekter. For det andre synes det som om det metodo-logiske repertoar bør tenkes vidt, slik at tverrfaglige forskningsstrategier kan gis gode betingelser. For det tredje må det ikke skje igjen at man utelater et humanistisk eller kulturelt perspektiv på makt. Og til sist synes det som om det er viktig ikke å forsøke å si litt om alt. Det kan være bedre å gjøre god forskning på noen, utvalgte områder.
I dette avsnittet skal jeg utvikle noen tanker om problemstillinger og forskningsoppgaver som kunne egne seg. Heller enn å ta et maktbegrep som utgangspunkt for den videre diskusjonen, velger jeg en pragmatisk tilnærming: det nedenstående består nærmest av en systematisert katalog over viktige forskningsoppgaver innenfor mediefeltet som alle har med makt og demokrati å gjøre. Jeg vil gruppere problemstillingene innenfor 3 hovedområder eller tema: For det første oppstår nye problemstillinger og forskningsimperativer som følge av økende globalisering og internasjonalisering. Her er medienes makt knyttet til makropolitiske endringer: makten til å strukturere det kommunikative fellesskap gjennom differensiering og integrasjon ved å være teknologisk infrastruktur for sosial, politisk og økonomisk samhandling (5.1). For det andre er det viktig å studere maktaspekter knyttet til medienes rolle som offentlighet, gjennom å strukturere og representere samfunnets kommunikative rom for politisk diskusjon og meningsdannelse (5.2). For det tredje gir den økende sammenveving av kultur, politikk og økonomi et viktig imperativ til tverrfaglig og humanistisk forskning innenfor mediefeltet. Mediene definerer nye premisser for det estetiske uttrykk ved å endre de estetiske uttrykks-muligheter, bryte opp forbindelsen mellom fiksjon og fakta, og ved å endre formidlingens form og tilgjengelighet i et stadig mer globalt og digitalt kommunikativt rom (5.3).
Disse tre hovedområdene, som bør leses som et forsøk på administrativ, heller enn epistemologisk orden, behandles mer inngående i det følgende. De teoretiske og analytiske forbindelsene mellom prosjekter og perspektiver undergraver ethvert rigid forsøk på inndeling av feltet, og det er viktigere her å inspirere til forskningsmangfold og perspektivrikdom enn å gi en entydig angivelse av hvordan medienes makt bør studeres.
4.1. Medier, stat og nasjon: integrasjons- og differensieringsmakt
I den forrige maktutredningens mandat het det at man skulle kartlegge ”maktforholdene i det norske samfunnet som helhet” og ikke gå inn på maktfordeling og maktforhold internt i ”de enkelte medier”. En slik formulering virker håpløst utidig i dagens mediesamfunn. Nasjonens grenser fungerer ikke lenger som adekvate grenser for studiet av maktens aktører eller dens virkninger, særlig ikke når det gjelder mediene.
Samfunnets refleksive selvforståelse preges stadig mer av en erkjennelse av at økende globalisering og internasjonalisering endrer fundamentale betingelser for samfunnets organisering (f.eks. Giddens 1990). Og på en ny måte står medieforskning frem som et krystalliseringspunkt i samfunnsvitenskapene,(19) fordi mediene kobles til forklaringer på makrososiologisk endring og ses som grunnleggende betingelse for en rekke ulike “globaliseringsprosesser”. Jeg vil fremheve tre aspekter ved slike kausale og funksjonelle sammenkoblinger. For det første gjelder det medienes rolle som samfunnsmessig infrastruktur og kommunikasjonsteknologi for strukturering og avgrensning av det sosiale fellesskapets kommunikative nettverk. For det andre gjelder det medienes rolle som formidler og (re-)produsent av fellesskapenes identiteter og selvforståelser. Og som en kombinasjon av dette, gjelder det medienes nære forbindelse til det nasjonalstatlige demokratiet. Det politiske, økonomiske, kulturelle og kommunikative rom synes å ha mistet sin entydige, nasjonalstatlige forbindelse. Viktige forhold knyttet til medienes rolle som den 4de statsmakt i samfunnets demokratiske kommunikasjon og deres sosiokulturelle rolle som opprettholder av nasjonens kollektiv identitet og refleksiv reprodusent av nasjonalstatens politiske kultur og selvforståelse må dermed tenkes om.
Medienes makt som infrastruktur for samfunnsorganisering
I medieforskningen ligger en utfordring i å nå en dypere forståelse av den strukturerende betydning som organiseringen av kommunikasjons-teknologisk infrastruktur har for maktfordeling og maktens avgrensninger i samfunnet. Et fokus på medienes betydning som kommunikasjonsteknologisk infrastruktur i globaliseringsperspektivet vil vektlegge endringene i de transnasjonale mediene: I et historisk perspektiv er telegraf og telefoni sentrale, mens man i et samtidsperspektiv på mediebruk idag gjerne fokuserer på Internett og audiovisuelle medier. Når det transnasjonale heller enn det nasjonale fokuseres blir organisering og etablering av oppkoblinger mellom mediesystemer viktig: nyere kabel og satelitt-teknologi har endret betingelsene radikalt for betydningen av det nasjonale kommunika-sjonsfellesskapet. I et historisk perspektiv bør derfor forholdet mellom teknologiens infrastruktur og betingelsene for politisk kommunikasjon i det moderne, nasjonalstatlige demokratiet studeres nøyere. Et aspekt som synes lite utforsket er forbindelsen mellom på den ene siden, mediene som infrastruktur for økonomi og markedsorganisering, og på den annen side, mediene som infrastruktur for det politiske og kulturelle, kommunikative rom. Her ligger det utfordringer både mht. teoretiske avklaringer og empiriske analyser.
Mediers makt som formilder og opprettholder av historisk kunnskap, kultur og kollektiv identitet
Globalisering og internasjonaliseringsprosesser aktualiserer på nytt problemstillinger knyttet til medienes rolle som kulturformidler i forhold til differensiering og integrering av det politiske og kulturelle fortolkningsfellesskap. Det finnes en internasjonal forskningstradisjon som ser på skjevheter i informasjonsstrømmer internasjonalt mellom regioner og stater. Analysene anlegger et eksternt globalt perspektiv og ser på hvordan vestlig dominans opprettholdes gjennom den internasjonale arbeidsdeling innenfor informasjon- og medieindustriene. Innholdsmessig gir slike studier også anledning til, både i et historisk perspektiv og et samtidsperspektiv, å studere hvordan vestens ideologiske hegemoni i forhold til ”øst”, ”sør” eller ”den tredje verden”, opprettholdes gjennom stereotypier og systematisk, strukturerte virkelighetsbilder. Denne makten tilkommer ikke en enkelt aktører, men fremstår som en avmakt i et sivilisatorisk perspektiv: vi reproduserer fordommer overfor andre kulturer og annerledes tenkende (Slaatta 1996).
Denne symbolske reproduksjonen gjenfinnes også i den systematiske mediering og reproduksjon av det nasjonale fellesskapets identitet innad. Gjennom symbolske konstruksjoner av skillet mellom “oss” og “dem”, f.eks. overfor etniske minoriteter i det flerkulturelle Norge gjenskapes identitetshierarkier og sosiale lagdelinger. Idag er det derfor viktig å studere medienes rolle i etableringen av identitetspolitiske diskurser fra et internt perspektiv. I de dominerende, norskspråklige mediene kan dette studeres gjennom måten vi avgrenser vår forståelse av hvem som hører til i vårt eget politiske og kulturelle prosjekt og i hvordan betydningen og forståelsen av flerkulturelle samfunn formidles og fortolkes. En annen fruktbar tilnærming vil være å studere de marginale minoritetsmediene. Lokalaviser, lokalradio, organisasjonsblader og nettverksmedier konstituerer mer eller mindre strukturerte og avgrensede offentligheter og kommunikative rom, hvor uttrykk for fellesskapets identiteter, interesser og forhold til det dominante, norske identitets- og interessefellesskapet kommer til syne. En studie av slike offentligheters sosiologi vil være av stor betydning for å forstå hvordan vilkårene for identitetspolitikk og den symbolske makten i det flerkulturelle Norge er fordelt.
Mediers makt til å påvirke kunnskap, deltakelse og politisk organisering i det transnasjonale politiske felt
Globalisering og ny informasjonsteknologi innebærer nye muligheter for politisk organisering og utfordrer betydningen av nasjonalstaten i produksjonen av politisk effektive løsninger og i opprettholdelsen av legitim suverenitet (Keane 1992, Held 1995, Slaatta 1998). Nye kommunika-sjonsteknologiske handlingsbetingelser omformer det sivile samfunnets organisering, både lokalt, nasjonal og internasjonalt. Den samtidige utviklingen av en mer internasjonal og kommersielt orientert fjernsyns-offentlighet skaper nye betingelser for diskursiv makt i den nasjonale medie-offentlighet. Oppkomsten av internasjonale pressgrupper som koordinerer aktivitet mellom nasjonale ressurs- og kompetansenettverk med global politisk aktivisme endrer også betydningen av ”det internasjonale” i den nasjonale politiske diskurs.
For Norge er det klart at betydningen av europeisk integrasjon og EØS-avtalen også skaper nye imperativer for forskning (Schlesinger 1995, Slaatta 1999). I den grad det etableres et transnasjonalt politisk felt, vil de nasjonale medienes evner og muligheter til å overskride den tradisjonelle forbindelsen til det nasjonalstatlige prosjekt kunne styrke demokratisk deltakelse og kunnskapsformidling. En konsekvens av økt integrasjon og etablering av overnasjonale, politiske institusjoner, er at det som tradisjonelt har vært definert som utenrikspolitikk i økende grad blir innenrikspolitikk. Studier i hvordan de ulike medier fortolker og formidler politisk og kulturell kunnskap i det transnasjonale politiske vil ha betydning for forståelsen av kunnskapsutvikling, verdi- og holdningsutvikling i samfunnet.
Sammenhengen mellom mediebruk, resepsjon og kommunikasjon i nye medier og ulike samfunnsgruppers og medborgeres muligheter og evner til å kommunisere, handle og kultivere seg selv, i og utenfor de nye medienes kommunikative rom, bør også studeres i et slikt perspektiv.
4.2. Den nye offentligheten
Siden den forrige maktutredningen er de strukturelle betingelsene for det offentlige ordskiftet drastisk endret. Den forrige maktutredningens problemstillinger og fokus avspeilte den norske monopolsituasjon og NRKs nasjonsbyggende rolle, like før monopolet ble avviklet og medie-eierskap i Norge ble internasjonalt orientert. Den nye konkurransesituasjonen blant fjernsynskanalene åpnet snart for en flom av kulturimporterte underholdningstilbud og fremkalte et synlig bevis på globaliseringens betydning i de audiovisuelle medier. På disse områdene var Maktutredningens medierapport gammel nesten før den var å få kjøpt. Makt- og demokratiutredningens mediefaglige forskning står overfor parallelle foreldelsestrusler: Hvis ikke man klarer å fange opp betydningen av og dynamikken i samtidige utviklingstrekk innen medieteknologi, mediesosiologi og medieøkonomi, vil Makt- og demokratiutredninges mediefaglige bidrag langt på vei være historisk før det når frem til publisering.
Internett og den fragmenterte offentlighet
Den nye teknologien gjør det mulig å oppheve skiller mellom sender og mottaker på en revolusjonerende måte. Men etablerte arbeidsdelinger i mediesystemet vil ventelig bestå, til tross for at ulike økonomiske og politiske aktører vil forsøke å posisjonere seg i de nye kommunikasjonspolitiske felt. Partier og interesseorganisasjoner kan f.eks. gjenvinne noe av sin kommunikative autonomi gjennom å etablere egne og rimelige Internettsider. Kan hende er vi på vei til å etablere nye former for partimedier i en ny type offentlighet hvor den tradisjonelle redaktørmakten og fortolkningsmakten i den journalistiske profesjon utfordres? Mediesystemet og medie-offentligheten endres av det nye mediets kommunikative strukturer og av nye eierskapsformer og. Nye spørsmål melder seg: hva betyr for eksemepel journalistisk autonomi i det øyeblikket alle journalistens kilder er tilgjengelig on-line? Hvordan endres journalistikken som en følge av dette, og hvordan endres markedssituasjonen for de nyhetsproduserende og fortolkende mediene? I et demokratiperspektiv blir det viktig å få rede på hva etableringen av alternative, separate kanaler betyr for opprettholdelsen av en samlet medieoffentlighet? Utvikler de store massemediene seg i retning av mer populisme og tabloide formidlingsformer, mens Internett og e-mail etablerer kanaler for innflytelse og deltakelse som virker mer i overensstemmelse med det representative demokratiets grunnideer? I så fall; hva slags begrunnelse og legitimitet vil statseide almenfjernsyn og pressestøtte ha i fremtiden?
Med økt avsenderstyring aktualiseres også forholdet mellom stat og borger i et kommunikativt perspektiv. Hvorvidt er det f.eks. mulig for staten (og eventuelt andre organisasjoner og institusjoner) å etablere direkte kommunikasjonsprosesser til ”brukere” av offentlige tilbud? Og vil dette skje på måter som avpolitiserer forholdet mellom stat og borger som i neste omgang uthuler velferdstatens legitimet i forhold til fordelinger via markedet? Det trengs mer forskning om disse ulike og tildels motstridende tendensene, ikke minst for å avklare hvilke mediepolitiske og informasjonspolitiske tiltak som kan innvirke på utviklingen.
Politisk deltakelse og opinionsdannelse
Slike prosjekter som nevnt over henger sammen med studier av medienes makt over meningsdannelse og kunnskapsfordelinger i samfunnet mer generelt. I forhold til de tradisjonelle studier av meningsdannelsen og opinionsendring omkring politiske verdier og partitilhørighet, er det viktig å studere på nytt hvordan nye og gamle kommunikative nettverk spiller inn på deltakelse og maktfordeling. Slike studier bør ses i sammenheng med at de politiske partiene på mange måter er kommet i en krisesituasjon, hvor de tradisjonelle skillelinjene ikke lenger mobiliserer støtte i partienes tradisjonelle velgersegmenter. Partienes økte bruk av opinionsmålinger og velgermonitoring erstatter de tradisjonelle partikanalene og partienes programformuleringer og kampanjebudskap medieres mot stadig tausere majoriteter. Men som nevnt representerer ny informasjonsteknologi gjennom Internett og e-mail nye former for direkte kommunikasjon som innenfor partier og interesseorganisasjoner kan styrke intern representativitet og legitimitet. Studier av hvordan informasjonsressurser og kampanjeressurser i partier og interesseorganisasjoner er organisert, koblet til studier av medborgeres innflytelse gjennom ulike medier, kan gi viktige innsikter omkring endringer i betingelsene for det offentlige ordskifte og for maktfordelingen mellom folk og eliter i det norske samfunnet.
Nyhetsmedienes diskurser er forstatt viktig, og endringer i maktforhold som er knyttet til ulike aktørers posisjon i og kontroll over medieoffentligheten bør studeres spesielt. Men som følge av digitalisering og konvergens mellom tradisjonelle og nye medier skapes nye rammebetingelser for politisk kommunikasjon.Særlig endres de audiovisuelle medienes struktur, innhold og form. Den enkeltes tilgang til et mangfold av informasjon og kunnskap i et dialogisk medium åpner for nye former for politisk deltakelse og politisk aktivitet.
Journalisters selvforståelse, identitet og profesjonsmakt
En naturlig tråd å trekke til den forrige maktutredningen gjelder journalistprofesjonens utvikling. Her foregår det mye forskning allerede, og Makt- og demokratiutredningen bør forsøke å syntetisere en maktorientert diskusjon knyttet til funn og observasjoner i foreliggende kilder og studier. Forskning foregår idag også på redaktørrollen og journalistprofesjonalisering i et historisk perspektiv men det bør vurderes hvorvidt nye tilnærminger kan gi nye innsikter. I den senere tid er journalistprofesjonen i Frankrike analysert som et strukturert felt for sosial og kulturell reproduksjon hvor de sosiale og symbolske maktmekanismer preges av medienes spesielle forhold til politikkens og økonomiens institusjoner (Bourdieu 1996). Et interessant prosjekt ville derfor være å studere hvordan dette perspektivet også har gyldighet i Norge. Den enkelte journalists symbolske makt og posisjon i det journalistiske felt, kan i så fall forklares og beskrives på bakgrunn av hvordan fordelinger av sosial og kulturell kapital, knyttet til utdannelse, sosiokulturell bakgrunn, nettverk og kulturelle praksisformer, varierer.
Medieøkonomi og mediepolitikk: makten over medieutviklingen
Mediene er de senere år blitt en viktig økonomisk sektor, et felt for investeringer og innovasjon hvor store aktører har meldt sin interesse. Hvorfor det er slik er et spørsmål vi må begynne å besvare klarere. Et svar ligger i rent økonomiske faktorer: at dette feltet er preget av utvikling og innovasjon, og at økonomiske aktører er tiltrukket av å ri på hesten heller enn å ligge under hovene når utviklingen kommer. Hurtige eierskifter blant markedsaktørene, raske oppkjøp, nyetableringer og nedleggelser viser en sektor i sterk endring og med høy risiko. Investeringer i mediefeltet representerer en overføring av kapital fra tradisjonell industri til en informasjonsindustri i et globalisert marked, basert på en globalisert produksjonsteknologi. En læringsgevinst kan her tenkes, og de aktørene som velger å bli innenfor mediesektoren kan ha et vidt spekter av motiver for å fortsette investeringer, selv om forventninger til fremtidige avkastninger og kortsiktige forrentninger reduseres.
Men hva slags makt ligger i det å eie medier? Bransjen er ekstremt utvidet og mangefasettert: Hva betyr det for eksempel idag å eie en fjernsynskanal i forhold til det å eie en avis? Hvilken makt innebærer det å eie et trykkeri og en redaksjon i forhold til det å eie kabelnettverk? Etter mediemonopolenes fall og datateknologiens ekspansjon er den interne oppkoblingen av ulike kommunikasjonsnettverk nå stykket ut på kompetitive markeder hvor så ulike aktører som energiselskaper, jernbaneselskaper, fjernsynskabelnettverk og satelitteiere konkurrerer om selve transmisjonens form. Hva slags grensesnitt de ulike nettverkene har til omverdenen, hvorvidt de er åpne eller lukkede, og hvilke redaksjonelle muligheter som ligger for innholds- og fortolkningsmakt på henholdsvis sender, kanal og mottakersiden må studeres. Spørsmålet er, med andre ord, hvilken makt mediene som kommunikasjonskanaler og kulturelle institusjoner tilbyr sine nye eiere og hvordan denne forvaltes og nedfelles i medienes daglige arbeid.
Et symbolsk makt-perspektiv finnes her: mediefeltet gir de økonomiske eliter, både som private personer og foretak, øket mulighet til å trekke veksler på den symbolske kapital, legitimitet og autoritet som ligger i å kontrollere og eie medier. Det er snakk om tilegnelse av både kulturell og sosial kapital i form av nettverk og endringer i sosial praksis, som får politisk betydning gjennom de ulike nettverksposisjoner som kan utvikles og styrkes gjennom det kulturelle felt og dets sammenkobling til den politiske elitens uformelle og formelle nettverk. Sist, men ikke minst er det et spørsmål om hvor grensene går i det politiske handlingsrom for nasjonalstatlig og overnasjonal kultur- og mediepolitikk. Kontrollen over teknologiens utvikling, distribusjon og anvendelse er idag spredt på hendene til globale og lokale markedsaktører og det mediepolitiske handlingsrom må analyseres både på nasjonalt, regional og globalt nivå.
Medienes makt over kunnskapsformidling og etablering av dominante virkelighetsoppfatninger i det politisk-økonomiske felt
Gjennom å etablere det offentlige, kommunikative rom hvor definisjoner av den samfunnsøkonomiske virkelighet formuleres og formidles, er medienes kobling til det politisk-økonomiske felt viktig. Vi har alltid vært klar over medienes dagsordenfunksjon og konstituerende makt overfor opinionens og elitenes virkelighetsoppfatninger i kampen om velgerne. Men det som kommer til syne nå er hvordan det økonomiske felt også er preget av denne typen medieproblematikk. Den forrige maktutredningen bekreftet at koblingen mellom foretak og forvaltning hadde økt, og det er en rimelig antakelse at den økonomiske og private sektor har ytterligere øket sin makt i Norge i de senere år. Og, som påpekt i kritikken av den forrige maktutredningen, må innholdet i denne koblingen, og utslagene og konsekvensene det har for utøvelsen av makt i Norge, studeres nærmere (Strøm 1983). (20)
Dersom antakelsen om at politiske diskurser i stigende grad blir ”økonomisert”, blir det viktig å studere legitimeringsaspektet i denne koblingen og den rollen mediene har i å fortolke og formidle kunnskap mellom aktørene i det politisk-økonomiske system.(21) Mediene er nemlig kontinuerlig knyttet til denne maktforskyvning, både ved å mediere og reprodusere fortolkninger og teorier omkring økonomiens forhold til politikken, og ved å bringe økonomisk informasjon og kunnskap til det brede publikum av konsumenter, investorer og velgere. Gjennom medienes økonomiske nyhets- og kommentarjournalistikk konkurrerer ulike aktører om legitimitet og dominerende posisjoner i det symbolske felt til å definere og fortolke omverden. Mediene spiller derfor en rolle, både i forhold til å koble økonomi og politikk sammen i det offentlige ordskiftet, og ved å inngå i de strategiske overveinger som ligger bak interne maktspill og fortolkningskonflikter i økonomiske foretak og organisasjoner. I forbindelse med senere lederskifter i norsk næringsliv er det blitt påvist hvordan mediene blir brukt bevisst av makteliter for å posisjonere seg i forhold til kompliserte beslutninger eller foreta endringer i bedriftenes ledelse og veivalg.
Men bildet av medienes forbindelse til det økonomiske felt blir ikke komplett med mindre man samtidig studerer den økonomiske journalistikkens fremvekst. Siden 70-tallet har særlig medier som Kapital, Økonomisk Rapport, Dagens Næringsliv og Finansavisen (m.fl) gjort seg gjeldende på nye måter. Den kunnskap i økonomiske transaksjoner, personlige formuer, nettverk og markedsstrategiske disposisjoner som på denne måten er blitt gjort offentlig, har sannsynligvis hatt avgjørende innvirkning på de økonomiske eliters forhold til medier. De har også kunnet påvirke den allmene kunnskap om nasjonens økonomiske aktører på måter som har hatt demokratiserende og legitimerende virkninger på forholdet mellom politikk og økonomi.
4.3 Estetikk, kulturell identitet, fortolkning: medborgerens makt, selvforståelse og handlingsrom
Medienes kulturelt virkende makt fungerer over tid: gjennom stabile former for formidling og ved kontinuerlige representasjoner av virkeligheten opprettholdes det kommunikative og kulturelle fellesskapet. Ved endringer i medieringens form og innhold påvirkes det kulturelle fellesskapets identitet og selvforståelser. Denne makt må studeres gjennom humanistisk, orienterte forskningsprosjekter med vekt på tekstanalyse og resepsjon. Den forrige maktutredningen studerte mediebruk mest gjennom kvantitative undersøkelser og baserte seg mye på Anita Werners forskning omkring innføring av fjernsynet i Finnmark. Siden den gang har forskningsfeltet beveget seg i andre retninger hvor forståelse, livsstil og sosiale kontekster i sterkere grad trekkes inn.
Mediene mellom hverdagsøkonomi og samfunnsøkonomi
Det foreslåtte prosjektet omkring journalistikk og kunnskapsproduskjon i politisk-økonomiske felt må ha en resepsjonsanalytisk komponent: Det er viktig å studere nærmere hvordan ulike medier fungerer som symbolsk konstituerende for oppfatninger og opplevelser av markedsmekanismer og markedets inngripen i menneskers hverdagsliv. Mediene formidler informasjon, nyheter og veiledning om både hverdagsøkonomi og samfunnsøkonomi, og fortolker forbindelsen mellom disse. Et fokus på økonomistoff (i vid betydning) i ulike medier vil gi inntak til analyser av hvordan ulike medborgergrupper gis mulighet til å forstå og fortolke sin egen livssituasjon og familieøkonomi i et samfunnsmessig perspektiv. Her fungerer nyhetsmediene som den fremste formidler av den samfunnsøkonomiske virkelighet. Nyhetsmedienes økonomiske stoff, med nyheter, prognoser, ekspertkommentarer og konjunkturrapporter må analyseres nærmere. Men også andre genrer, som f.eks. forbrukerjournalistikk og underholdnings-programmer bør trekkes inn.
Et viktig utviklingstrekk ved de senere tiår har vært fremveksten av forbrukerjournalistikken både i de populære boulevardavisene, og i de mer seriøse nyhetsmediene. Den økonomiske forbrukerjournalistikk, hvor forvaltning av husholdningenes formue og kapitalinvesteringer behandles, synes imidlertid å representere noe nytt. Også i andre medier, som i ukeblader, fagblader og i ”infotainment”-programmer i fjernsynskanalene er en økt satsning på stoff som handler om økonomirådgivning, økonomistyring og forbrukerveiledning fremtredende. Spørsmålet er hvordan ulike medborgergrupper tolker og forstår ulike typer økonomisk stoff og hvilken makt ulike medier kan sies å ha over privatlivets økonomiske og politiske virkelighetsbilder og handlingsrom. Begreper som informasjonskløfter og kommunikasjonskløfter må kobles til studier av sosiale gruppers sosio-økonomiske livssituasjon.
Både den privatøkonomiske og samfunnsøkonomiske kontekst som denne kulturelle formidling av økonomien foregår i, har gjennomgått viktige endringer. Den generelle økonomiske oppgangen i Vesten har over lengere tid endret familieøkonomien og generasjonsregnskapene vesentlig. Diskusjonene omkring privatøkonomienes utvikling preges av tema som nyfattigdom og tilspissing av generasjonskonflikter. Den enkeltes ansvar for egen fremtid synes å bli sterkere fremhevet og begreper som “rente”, “kroneverdi” og “oljepris” synes å anta magiske dimensjoner. Den økonomiske oppgangen er nettopp avløst av nedgangstendenser og betydningen av ”Asiakrisen” for den nasjonale økonomistyring og den private husholdningsøkonomiens kontroll trues. For den norske tenkemåte og tradisjonelle forståelse av velferdsstatens trygghetsidealer står sentrale verdier på spill. I den daglige formidling av en vestlig, kapitalistisk virkelighetsforståelse er nyhetsmediene viktige formidlere av konfliktskapende og konfliktdempende bilder fra det internasjonale samfunnets drastiske omveltninger. Evnen og viljen til i slike situasjoner å forstå og handle solidarisk i forhold til ”andre” vil være påvirket av de virkelighets-oppfatninger, normer og idealer som et samfunn opprettholder, reproduserer og formidler gjennom mediene.
Kulturell representasjon og formidling av kjønnsproblematikk og identitet
Kjønnsproblematikk bør også nedfelles i Makt- og demokratiutredningens mediefaglige forskningsaktivitet. I et historisk perspektiv på kjønn og representasjon av kjønn er det interessant å se hvordan kjønnsproblematikken har utviklet seg som kulturelt fenomen gjennom populærgenrenes remodellering av den samtidige kvinne- og mannsrollen. I den senere tid har forbindelsene mellom tidligere og nyere kvinnepolitiske diskurser blitt problematisert og kjønn og identitet er påny satt på medienes dagsorden. Dette skjer i stor grad nettopp gjennom diskusjoner omkring de kulturelle uttrykk av kjønn og seksualitet som dukker opp i film, fjernsyn og reklame. Sammensmeltningen av nye kulturelle selvforståelser og utviklingen av populære fjernsynsserier á la ”Ally McBiel” skaper uorden - eller spiller på den allerede etablerte uorden – og kopnvensjonaliserer bruddet med tilvante forstillinger omkring kjønn og makt. I kontrast til produktprofileringens tradisjonelle estetisering av det feminine i lys av det mannlige blikk, skapes nye identitetsroller. Men er det fortsatt relevant å stille spørsmål ved de kommersielle interessenes egentlige mål. Gir de kommersielle kulturytringers oppheving og omkalfatring av sosiale roller og hierarkier identitet gjennom forbruk på et marked på måter som truer livskvaliteten utenfor markedet. Eller skaper de reellt mangfold for identifikasjon og selvrealisering i et komplekst og dynamisk samfunn? I mellomtiden ser man ”smarte” markedsføringsfremstøt, reklame og underholdningsserier som snur på de hegemoniske forestillinger omkring kjønn og seksualitet, og det kunne f.eks. være av interesse å studere hvordan menn og kvinner tolker og opplever denne type bilder på kjønn og makt, og hvordan de bør forstås innenfor en maktproblematikk i samfunnet.
Mediemakt som sosialisering og kultivering av barn og unge
Forskning på barn og ungdom foregår idag i stor del i forbindelse med de mediepolitiske diskusjoner omkring vold og aggresjon, men også andre aspekter som f.eks. forståelse og resepsjon av barne- og ungdomsprogram, dataspill og film, eller programutvikling og genreutvikling i barnefjernsynets historie, er studert (se Haldar og Frønes 1998). Makt- og demokratiutredningen bør særlig interessere seg for kjønnsfordelinger i mediebruk blant unge, og studere hvordan kjønnsidentifikasjon og representasjon av kjønnsroller og kjønnsproblematikk kan ha sosialiserende makt av betydning for den enkeltes selvutvikling, identitet, makt og deltakelse i samfunnet.
Medier, ritualer, symboler og maktens estetikk
Makt- og demokratiutredningen må denne gang sørge for at studier omkring maktens former og representasjoner i film, litteratur og kunst ikke blir glemt. Makten viser seg i mediene, og låner symboler og ritualer fra historiens og nasjonens kulturelle repertoarer. Politikere utvikler ”image”, mens statens autoritet fortsatt hviler på rituelle gester og symboler. I det norske monarkiets tvetydige posisjon i den norske offentligheten ligger viktige innsikter knyttet til maktens logikk i Norge skjult. Der grensene for offentlighetens private anliggender trekkes oppstår debatten om forholdet mellom offentlige handlinger og privatøkonomiske disposisjoner, mellom statsmaktenes forhold til den økonomiske elite og vanlige folk. I tegn, riter og symboler ligger slike kunnskaper nedfelt. I mediediskurser kommer de på ulike måter til syne. Begge tilnærmingsmåter bør være av interesse for Makt- og demokratiutredningen.
Maktens estetikk og estetikkens makt
Maktens estetisering betegner politikkens tiltakende vending mot det symbolske og rituelle og antyder et tap av mening og rasjonalitet i de tradisjonelle politiske institusjoner. Medienes fragmenterte virkelighets-fremstilling truer - eller frigjør fra, den etablerte, kulturelle orden, og representerer et viktig element i den postmoderne samfunnsdiagnostikk.
Mediene setter nye premisser for det estetiske uttrykk, både ved å endre de estetiske utrykksmuligheter, bryte opp forbindelsen mellom fiksjon og fakta, og ved å endre formidling og tilgjengelighet i en stadig mer global og digitalt tilgjengelig kunstoffentlighet. Samtidskunsten synes å være preget av et eksplosivt utrrykksmangfold samtidig med at en villet og bebudet implosjon i mening, i forhold til kunsten som bevisst meningsbærende ytring, absolutteres som grunnlag for den postmoderne, estetiske erfaring. Det nye, og jakten på det nye, skaper en hypersensitiv kunstoffentlighet, hvor estetiske verdier synes opphevet og den estetiske dømmekraft synes oppløst i markeds-tilpassede lanseringsstrategier. En tiltakende estetisering av politiske diskurser synes samtidig å være et trekk ved samfunnsutviklingen, samtidig som kunstens forhold til det moderne, og til avantgardebegrepet i det postmoderne synes å bære i seg en rekke motsetninger som har konsekvenser for vår forståelse av politikk.
Et spørsmål som melder seg er hvorvidt den redaksjonelle og regulerende makten over mediene er svekket i forhold til globale markedsaktørers makt, som gjennom konkurransen om kontrollen over det estetiske utrykkets form og distribusjon, endrer de kulturelle og estetiske fortolkningsrammer som politikken utfolder seg innenfor. Andre spørsmål knytter seg til maktens og statens estetikk, f.eks. i form av statlige designprogrammer og utviklingen av visuelle signaturer/logoer/merker for offentlige tjenester. Disse kan ses å representere nye fremtredelsesformer for statlig autoritet, aktivt utformet for å motvirke statens ”forsvinnen” og mulige usynlighet i en fragmentert, visuell kultur. Mens erfaringen av, og bekreftelsen på, den statlige legitimitens permanens engang var nedtegnet i tradisjonelle emblemer, heraldiske symbolsystemer og nasjonale fargekart, synes statlige autoriteters selvtillit og autoritet idag i sterkere grad å være støttet opp av statlige profileringsprogrammer, sponsing og kvasirituelle sportsarrangementer. Her markedsføres ”det nasjonale” på stadig nye måter som kommersialisert livsform eller som bejubling av sportslige prestasjoner som staten eller andre deler av det organiserte, sosiale fellesskapet har konkurrert seg frem til (ene-) rettigheter for ”å stå bak” eller på annen måte tiltrekke seg symbolsk glans og kapital. Prosjekter som studerte 2000-årsfeiringen og evt. forberedelsene til 2005-jubileet i slike perspektiver kunne tenkes å komme frem til tankevekkende observasjoner omkring den norske nasjonalstatens rolle og kommunikative handlingsrom i det neste årtusen. I disse rituelle iscenesettelser vil mediene spille en helt sentral rolle som formidlere av nasjonale og internasjonale myter og symboler, og studier av hvordan programmer og magasiner produseres og formidles i ulike medier bør oppfordres for snarlig igangsettelse.
5 Utfordringen
I forhold til den forrige maktutredning er det med en helt annen bredde og erfaring at det norske fagmiljøet kan ta på seg forskningsoppgaver denne gangen. Og mediefaget er uløselig knyttet til forestillinger om demokrati, identitet og fellesskap (Peters 1989), og det foregår derfor mye forskning som allerede dekker de områder Makt- og demokratiutredningen trenger kunnskaper om. Jeg har forsøkt her å vise bredden i det mediefaglige feltet, og anspore til en stor satsning på medieforskning. En rekke problemstillinger er uutforsket, og makt- og demokratiutredningen er en god anledning til å igangsette gode forskningsprosjekter. Utfordringen går til den nye Makt- og demokratiutredningen sentralt, men også til studenter og forskere med interesse for mediefeltet.
Litteratur og referanser
Allern, Sigurd (1997) Når kildene byr opp til dans, Oslo: Pax
Anden-Papadoupolos, Karl og Høijer, Birgitta (1997) Voldsomma nyheter, Symposion
Asp, Kent, (1986) Maktiga massmedier, Studier i opinionssbildning, Stockholm: Akademilitterratur
Barth, Fredrik (1966) Models of Social Organization. London: Royal Antrophological Institute of Great Britain and Ireland.
Beckman, Svante (red) (1990) Miljø Media Makt. Stockholm: Carlssons
Berg, Ole (1978) Hvor demokratisk? Et essay om det norkse politiske system. Oslo: Universitetsforlaget
Berg Eriksen, Trond (1987) Budbringerens overtak. Oslo: Universitetsforlaget.
Bourdieu, Pierre (1984) Homo Academicus, Paris: Les Editions de Minuit, Svensk utgave 1996, Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag
Bourdieu, Pierre og Loïc J.D. Wacquant (1993) Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norske Samlaget.
Brox, Ottar (1991) “Jeg er ikke rasist, men ...” Hvordan får vi våre meninger om innvandrere og innvandring? Oslo: Gyldendal.
Brox, Ottar (1993) “Politiske gjerninger som kommunikasjon”, i Rasch, Bjørn Erik (red.) Symbolpolitikk og parlamentarisk styring. Oslo: Universitetsforlaget, 21-41.
Brox, Ottar (1996) “Schismogenetic conflicts and collective identity”, i Slaatta, Tore Media and the Transition of Collective Identities, IMK Media Report no. 18, Universitetet i Oslo
Bruhn Jensen, Klaus (1991) “When is meaning? Communication theory, pragmatism, and mass media reception” i Anderson, J. (red) Communication Yearbook, Vol 14, Newbury Park: Sage
Carlson, U. og Lindblad, A. (red) (1992) Forskning om journalistik, medier & kommuniation, Gøteborg: Nordicom-Sverige
Coleman, James (1957) Community and Conflict. New York: The Free Press
Dahl, Hans F. (1986a) “Humaniora mot massemedia: Den nye kulturkløften”, i Samtiden 95(3), 49-53.
Dahl, Hans F. (1986b) “Er pressen udemokratisk?” i Nytt norsk tidsskrift 3(4), 3-13.
Dahl, Hans F., m.fl. (1996) Kinoens mørke, fjernsynets lys, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
Eide, Martin (1983) Massemedia - en politisk konfliktarena? En sosiologisk analyse av politikeres forhold til media. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi, Universitet i Bergen.
Eide, Martin (1984) ... Etter det vi forstår på politisk hold. Oslo: Universitetsforlaget.
Eide, Martin og Rasmussen, Terje (1985) “Kildene, makten og æren”, s. 36-43, Nytt Norsk Tidsskrift, 2(4)
Eide, Martin og Gudmund Hernes (1987) Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk. Oslo: FAFO
Eide, Martin (1991a) Medievalgkamp. Oslo: Tano
Eide, Martin (1991b) “Strategic action and the sociology of news”, i Rønning, Helge og Lundby, Knut (red)(1991) Media and Communication. Readings in Methodology, History and Culture. Oslo: Universitetsforlaget, 151-158.
Eide, Martin (1992) Nyhetens interesse. Oslo: Universitetsforlaget.
Eide, Martin (1997a) ”A new kind of newspaper? Understanding a popularization process”, i Media, Culture and Society, vol. 19, No. 2, s. 173-183, London: Sage
Eide, Martin (1997b) ”Popularisering som frisetting. Tilfellet Verdens Gang” i Norsk Medietidsskrift, 2/97, s. 25 –37, Oslo: Novus
Ekecrantz, Jan (1998) ”Collective Textual Action”, i Nordicom-Information, 1-2/98, Gøteborg: Nordicom
Erfors, E. (1989) Politiska nyhetsbyråer i Sverige, Institutionen før journalistik, Stockholms universitet
Erstad, O. (1998) ”Den offentlige angst – Betraktninger om statlige initativ mot vold i bildemediene”, i Norsk medietidsskrift 2/98, Oslo: Novus
Elster, Jon (1978) “Statens rolle i marxistisk teori” i Slagstad, R. (1978) (red) Om staten, Oslo: Pax
Frønes, Ivar og Haldar, Marit (red) (1998) Digital barndom. Oslo: ad Notam
Furhoff, L. (1986) Makten over journalistiken, Stockholm: Natur och kultur
Futsæter, Knut-Arne (1998) ”Fragmentering av medielandskapet og opppsplitting av publikum”, i Norsk medietidsskrift 1/98, Oslo: Novus
Gans, Herbert (1980) Deciding what’s News. Vintage Books: New York
Gavin, Neil T. (red) (1998) The Economy, Media and Public Knowledge, London: Leicester University Press
Giddens, Anthony (1990): The Consequences of Modernity. Cambridge: Polity Press.
Gitlin, Todd (1980): The Whole World is Watching - Mass Media in the Making and Unmaking of the New Left. Berkely, CA: University of Calefornia Press.
Goffman, E. (1974) Frame Analysis: An Essay in the Organization of Experience. New York: Harper and Row
Habermas, Jurgen (1972) Borgerlig offentlighet. Oslo: Gyldendal.
Hadenius, S. og Weibul, L. (1989) Massmedier, En bok om press, radio och TV, Stockholm 1989
Hall, S. et al. (1978) Policing the Crisis, Mugging, the State , and Law and Order, London: Macmillan Press
Halse, Ketil Jarl (1975): Journalisten som strateg. Stensil nr. 8. NAVF’s sekretariat for mediaforskning. Bergen.
Held, D. (1995) Democracy and the Global Order, Cambridge: Polity Press
Hernes, Gudmund (1973): ”Stortingets komitésystem og maktfordelingen i partigruppene”, s. 1-29,Tidsskrift for samfunnsforskning 14(1)
Hernes, Gudmund (1975) Makt og avmakt. Oslo: Universitetsforlaget.
Hernes, Gudmund (1978) “Det mediavridde samfunn”, i Hernes, Gudmund (red) (1978) Forhandlingsøkonomi og blandingsadminstrasjon. Oslo: Universitetsforlaget.
Hernes, Gudmund (red)(1978) Forhandlingsøkonomi og blandingsadminstrasjon. Oslo: Universitetsforlaget
Hernes, Gudmund (1980) “Hvem styrer styrerne?”, i Samtiden nr 1, 62-69
Hernes, Gudmund (1981) ”For lite eller for mye informasjon”, i Rapport för konferens om forskning i offentlig information, den 13 och 14 Januari i Göteborg, Statens informasjonstjeneste, Oslo
Hernes, Gudmund (1981a) “Makt, normer og sanksjoner”, i Hernes, Gudmund: Økonomisk organisering, Oslo: Universitetsforlaget
Hernes, Gudmund (1981) Økonomisk organisering. Oslo: Universitetsforlaget
Hernes, Gudmund (1984a): ”Media: Struktur, vridning, drama”, s. 38-58 i Nytt Norsk Tidsskrift (1)1
Hernes, Gudmund (1984b) “Medievridning som medieføljetong”, s. 70-71 i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(3)
Hillesund, Terje (1997) Aktører, talehandlingar og nyhetsdramaturgi: Avisene som handlingsmedium, Universitetet i Bergen
Hjarvard, S. (1995) Nyhedsmediernes rolle i det politiske demokrati, Rapport fra Statsministeriets Medieutvalg, København
Hjarvard, S. (1997) ”Forholdet mellom kvantitative og kvalitative metoder i medieforskningen”, i Norsk Medietidsskrift, 2/97, Oslo: Novus
Høyer, Svennik (1973) ”En transaksjonsmodell for studiet av pressen”, s. 81-105 i Tidsskrift for samfunnsforskning, 14(2)
Høyer, Svennik (1975) Norsk presse mellom 1865 og 1965. Strukturutvikling og politiske mønstre. Stensil nr. 32A. Oslo: Institutt for presseforskning.
Høyer, Svennik (1989) Små samtaler og store medier. Oslo: Universitetsforlaget.
Høyer, Svennik et. al. (1993) (red) Towards a Civic Society: The Baltic Media’s long Road to Freedom, Tartu: Nota Baltica Ltd
Høyer, Svennik (1995) Pressen mellom teknologi og samfunn. Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Oslo: Universitetsforlaget.
Keane, J. (1992) “The Crisis of Sovereignty”, i Raboy, M. og Dagenais, B. (1992) Media, Crisis and Democracy, Sage
Kjos. Svein A. (1975) PR-virksomhet i Norge. Stensil nr. 26, Oslo: Institutt for presseforskning
Klausen, Arne Martin (1986) Med Dagbladet til tabloid. Oslo: Universitetsforlaget.
Larsson, S. (1985) Att skriva i Tidning, Om grunderna før reporternas arbete, Stockholm: Lergenda
Lindhoff, Håkan og Mårtenson, Bo (1998) ”Stat, marknad kris. Nyhetsjournalistik om ekonomi under 1990-talet och 1930-talet”, i Nordicom-Information 1-2/98, Gøteborg: Nordicom
Lorentzen, Pål E. og Svennik Høyer (1976): Norske journalister. Et gruppeportrett. Første rapport fra en undersøkelse om det redaksjonelle personellet i norske massemedier. Stensil nr. 41, Oslo: Institutt for presseforskning.
Mathiesen, Kjell Olav (1977) Massemedienes rolle i opinionsdanningen. Stensil nr. 48. Oslo: Institutt for presseforskning.
Mathiesen, Thomas (1986) Makt og medier. En innføring i mediesosiologi. Oslo: Pax.
Mjøset, Lars (1992) Kontroverser i norsk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget
Maartmann-Moe, E. (1994) ”Multimedie-industrien i 1990-åra: strukturelle endringer og nye programformat”, i Norsk Medietidsskrift 2/94, Oslo: Novus
Nordhaug, O. og Veggeland, N. (1983) Makt i Norge; Hva gikk galt med Makttutredningen, Oslo: Fagbokforlaget
NOU 1987: 23 Om prioriteringer i helsevesenet, Oslo: Universitetsforlaget
NOU 1982:3 Maktutredningen. Sluttrapport. Oslo: Universitetsforlaget
NOU 1982:30 Maktutredningen. Rapporten om massemedier. Oslo: Universitetsforlaget
NOU 1986:19 Informasjonskriser. Oslo: Universitetsforlaget.
Nowak, K. (1992) ”Forskning om medier och kommunikation. Ett kulturhistorisk perspektiv”, i Carlson, U. og Lindblad, A. (red) (1992). Forskning om journalistik, medier & kommuniation, Gøteborg: Nordicom-Sverige
Olsen, Johan P. (1978) “Folkestyre, byråkrati og korporativisme. Skisse av et organisasjonsteoretisk perspektiv”, i Olsen, Johan P. (red.) Politisk organisering. Oslo: Universitetsforlaget.
Olsen, Johan P. (red) (1980) Meninger og makt. Oslo: Universitetsforlaget
Olsen, Johan P. og Harald Sætren (1980) “Medier, eliter og menigmann”, i Olsen, Johan P. (red) (1980) Meninger og makt. Oslo: Universitetsforlaget.
Olsen, Johan P. (1984) “Medievridning”, s. 114-115 i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(2)
Ottosen, Rune (1994) Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter, Oslo: Universitetsforlaget
Ottosen, Rune (1995) Fra fjærpenn til internett, Oslo: Tanum
Ottosen, Rune (1997) “Akademisk, kommersiell eller distriktspolitisk? Journalistutdanningens jakt på identitet”, i Norsk Medietidsskrift, 1/97
Peters, John Durham (1989) “Democracy and American Maqss Communication Theory: Dewey, Lippmann, Lazarsfeld”, in Communication, vol 11. pp 199 - 220
Petersson, Olof og Carlberg, Ingrid (1990) Makten över tanken. Stockholm: Carlssons
Petersson, Olof (1987) Metaforernas makt. Stockholm: Carlssons
Petersson, Olof (1989) Makten i det öppna samhället, Stockholm: Carlssons
Puijk. R., Østbye, H. Øyen, E. (1984) Sosialpolitikk eller sosialpornografi , rapport, Institutt for massekommunikasjon, UiB
Rasmussen, Terje (1986) Presse og politisk protest. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi, UiB, Rapport nr. 2, Institutt for massekommunikasjon, UiB
Reinton, Per Olav (1984) “Kildenes tyranni”, s. 21-32 i Nytt Norsk Tidsskrift, 1(4)
Rokkan, Stein (1987): Stat, nasjon, klasse.Essays i politisk sosiologi. Oslo: Universitetsforlaget.
Rød Larsen, Terje (1978) “Sosiologiens profesjonalisering”, i Nordisk Forum, 19:4.
Rønning, Helge (1996) “Democracy, Civil Society and the Media in Africa in the 90s”, in Slaatta, Tore (1996) Media and the Transition of Collective Identities, IMK Media Report no. 18, Universitetet i Oslo
Schlesinger, Philip (1990): “Rethinking the Sociology of Journalism: Source Strategies and the Limits of Media-Centrism”, i Ferguson, M. (1990) (red) Public Communication, new Imperatives, Sage
Schlesinger, Philip (1995) ”Europeanisation and the Media: National Identity and the Public Sphere”, ARENA Working Paper No. 7/1995, Oslo: ARENA/NFR
Sivertsen, Erling (1986) Mer enn nyheter: en sosiologisk analyse av forholdet mellom massemedia og spørrevirksomheten i Stortinget. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi, UiB, Rapport nr. 3, Institutt for massekommunikasjon, UiB
Skjervheim, Hans (1985) “Den nye medieideologien”, i Nytt Norsk Tidsskrift, 2(1), Oslo: Universitetsforlaget
Skjervheim, Hans (1986) “Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien”, i Nytt Norsk Tidsskrift, (3)1, Oslo: Universitetsforlaget
Skogerbø, Eli (1996) Privatising the Public Interest, IMK Media Report No. 20, Universitetet i Oslo
Skogerbø, Eli (1998) ”Konvergens mellom telekommunikasjon og kringkasting. Kulur og mediepolitiske ufordringer”, i Nordicom-Information, 1-2/98, Gøteborg: Nordicom
Skogerbø, Eli og Storsul, Tanja (1998) ”National Compromises and Transnational Alliances: The Battle of Universal Service Regulations in Europe, ARENA Working Paper, 11/98, Oslo: NFR
Slaatta, Tore (1993): “Media Reception on its Way?”, i Bang, Jørgen, Lundby, Knut (1993) Media and Reception: Proff Papers, IMK Media report no. 9, Universitetet i Oslo
Slaatta, Tore (1996) Media and the Transition of Collective Identities, IMK Media Report no. 18, Universitetet i Oslo
Slaatta, Tore (1998) “Media and Democracy in the global order”, in Media, Culture and Society, vol 20, nr.2 April 1998, London: Sage
Slaatta, Tore (1999) Europeanisation and the Norwegian news media: political discoure in the transnational political field, IMK report (forthcoming), University of Oslo
Syvertsen, T. (1992) Public Television in Transition, Levende bilder nr. 5/92, Oslo: NAVF
Sundt Mortensen, M. (1978) ”Propaganda – informasjon – presse”, i Samtiden, 4/78, ss. 193 – 214
Weibull, L. (1992) ”Masskommunikation som ämnesområde: ett forsøk till empirisk bestemning”, i Carlson, U. og Lindblad, A. (red) (1992) Forskning om journalistik, medier & kommuniation, Gøteborg: Nordicom-Sverige
Werner, Anita (1972) Barn og fjernsyn. Fritidssysler, flytteønsker og yrkesplaner blant skoleelever i Finnmark før og etter innføringen av fjernsyn. Oslo: Universitetsforlaget.
Werner, Anita (1975) Massemedienes makt over publikum. Stensil nr. 37. Universitet i Oslo: Institutt for presseforskning.
Werner, Anita (red)(1976) Ungdom og massemedier. En studie til belysning av massemedienes rolle i overføringen av kunnskaper og holdninger fra samfunnet til nye generasjoner. Stensil nr. 47. Oslo: Institutt for presseforskning.
Westerståhl, J. og Johansson, F. (1985) Bilden av Sverige, Studeir av nyheter och nyhetsideologier I TV, radio och dagspresss, Stockholm: SNS
Østbye, H. (1995) Historikk, hentet fra http:/www.uib.no/imv/historikk
Østbye, H. (1996) ”Små medier og store eiere”, Norsk Medietidsskrift 2/96, Oslo: Novus
Østerud, Ø. (1997) ”Kunnskap som illusjon”, i Nytt Norsk Tidsskrift, 2/97, Oslo: Universitetsforlaget
Østerud, Ø. et al. (1999) Mot en ny maktutredning, Oslo: ad Notam Gyldendal
Noter
(1) Dette avsnittet baserer seg på artikkelen ”Makten og Hernes i evighet…” i Norsk Medietidsskrift 1/97, s. 47-82, Oslo: Novus som er skrevet sammen med Gunnar Sæbø ved Institutt for medier og kommunikasjon. En stor takk går til Gunnar for at jeg har kunnet bruke dette rike materialet videre.
(2) Mandatet er gjengitt i Hernes (red. 1978:61-65).
(3)Delrapporten om “PR virksomhet i Norge” av Svein A. Kjos fra 1975 bør også nevnes siden prosjektet ble igangsatt ved IPF og delvis finansiert av midler fra Maktutredningen.
(4) NOU 1982: Maktutredningen: Rapporten om massemedier - ført i pennen av Svennik Høyer, Kjell Olav Mathisen, Anita Werner og Helge Østbye.
(5)Hernes trakk store veksler på arbeidene til James Coleman. Colemans artikkel “Community and Conflict” er på mange måter en nøkkel til å forstå hans mediefaglige forfatterskap (Coleman 1957).
(6) Terje Rød Larsen (1978) var en tidlig forsvarer av Bergen/Hernes-miljøet mot positivismekritikken. Bergenssosiologien hadde i følge Mjøset (1992) tatt innover seg positivismekritikken. Også Martin Eide argumenter senere for at byttemodellen ikke er positivistisk (Eide 1991).
(7)Mjøset påpeker at selv Hernes heller ikke gjorde bruk av byttemaktmodellen som annet enn et hypotesegenererende redskap, med unntak av analyser av Stortingets komitebeslutninger (Hernes 1973). Og "...konklusjonen må bli at maktmodellen i sin strenge analytiske presisjon neppe kan ha hatt særlig betydning for kartleggingen av de "faktiske maktforhold" i Norge" (Mjøset 1992:213). Men Mjøset ser bort ifra de mediefaglige bidragene som etterhvert skulle følge.
(8)Så langt vi har kunnet bringe på det rene ble boken til som et svar på en debatt i Dagbladet om mediene som kanal for svake eller sterke interesser. Olsen og hans kolleger fant ut at de hadde tilgang på data som kunne belyse problemstillingen og sydde boken sammen basert på kvantitative data fra Maktutredningens spørreundersøkelse.
(9)Hernes holdt også foredrag om offentlig informasjon på Nordisk konferanse i Gøteborg (13-14.2 1981). Igjen lanserte han perspektiver om at mer informasjon skaper kapasitetsproblemer. Problemet var derfor ikke "...hvordan en kan få mer informasjon, men hvordan vi kan organisere samfunnet slik at vi kan fungere bedre med mindre informasjon. En beslutningstaker som forsøker å være rasjonell og skaffe seg oversikten vil i virkeligheten begå det vi kunne kalle et informasjonsselvmord" (Hernes 1981:35). Slike perspektiver ble også diskutert i artikkelen "Makt, normer og sanksjoner - bytteteoretiske synspunkter på institusjonell endring" i Økonomisk organisering som inviterer til kommunikasjonssosiologiske betraktninger (Hernes 1985).
(10)Se også den gjenoppståtte debatt omkring NRKs radikale journalister, i Dahl og Bastiansen Over til Oslo, (1999).
(11) Ideen om mediedramaturgi ble utviklet i tett samarbeid med Martin Eide. Kimen til en dramaturgisk forståelse lå i Hernes artikkel fra 1978. Men det var Eide (1983) som først publiserte empiriske studier av “mediedramaer”. I samtale med Hernes, januar 1997 fortalte han hvordan han observerte føljetong-preget i det daglige, og tenkte at det var noe å hente i teorier om klassisk dramaturgi. Han gikk derfor opp i bokhandelen på Blindern, og kjøpte en bok om dramateori. Herfra hentet han distinksjonen mellom karakter- og skjebnedrama, som han lanserte i essayet om mediedramaturgi.
(12)I tillegg til Eides tidlige lesning av Habermas syntes inspriasjonen nå å komme fra den fenomenologiske retningen i sosiologien. Viktig for denne inspirasjonen var Rasmussens studieopphold i USA 1983 og hans brede lesning i sosiologisk teori og empiriske nyhetsanalyser som ble dokumentert i hans hovedoppgave (Rasmussen 1986).
(13)Sitert etter intervju med G. Hernes Fraværet av Habermas er interessant i en sammenligning av Norge og Danmark. Mens det der utviklet seg en radikal mediekritikk basert på Habermas, fikk den norske medieforskningen ingen tilsvarende utvikling.
(14)Eide kom også senere til å forsvare og utdype hvordan bytteteori både empirisk og teoretiks kunne anvendes og kobles til forskning på nyhetsproduksjon og forholdet mellom kilder og journalister. Empirisk i analysene av valgkampen i 1991 (Eide 1991a) og teoretisk i Nyhetens interesse (Eide 1992).
(15)Den institusjonelle siden av medietriangelet har mye til felles med begrepet “symbolic complexes” hos Gans hvor koblingen mellom aktører og et politisk tema utgjør institusjonell kontekster innenfor nasjonens enhet (Gans 1980: 19).
(16) Sitater og oversikt over publikasjoner er hentet fra Statsministeriets Medieudvalgs hjemmeside http:// www.imv.aau.dk/smu/om_udv.html.
(17) Rapportene var, i alfabetisk rekkefølge: Andersen, Ole E.: Medieudbud og medieforbrug i Danmark, Drotner, Kirsten: Mediedannelse: Bro eller barriere - om børn og unges mediebrug.Hjarvard, Stig: Nyhedsmediernes rolle i det politiske demokrati. Jantzen, Christian og Jørgen Stigel: Reklamen i dansk landsdækkende TV. Jensen, Jens F.: Multimedier og teknologiudvikling. Jensen, Klaus Bruhn: Borgerlige ord, modtagerens perspektiv på nyhedsmedierne i den demokratiske proces. Neimanas, Robert: Aviserne og den teknologiske udvikling. Poulsen, Ib: Radioen som public service medie. Povlsen, Karen Klitgaard: Organisering af hverdagsliv og livsstil. Ugeblade, magasiner og fagblade. Schrøder, Kim: Danskerne og medierne - dagligdag og demokrati. Sepstrup, Preben: Udenlandsk TV. Udenlandske TV-kanaler og TV-programmer i det danske medielandskab. Søndergaard, Henrik: Public service i dansk fjernsyn. Begreber, status og scenarier.
(18) se http://www.ps.au.dk/magtutredningen/htm
(19) For lignende argumentasjon, se Sejersteds beskrivelse av kommunikasjonsperspektivet i samfunnsvitenskapene, “Kommunikasjon og demokrati”, Aftenposten 6.3.97 (kronikk)
(20) For kritikk av den forrige maktutredningens neglisjering av det økonomiske felt, se Nordhaug og Veggeland 1983
(21) Slike studier er igangsatt i Europa, bl.a. Sverige og Storbritannia, hvor både produksjonssiden og resepsjonssiden av mediediskurser i det politisk-økonomiske felt er studert (se Gavin 1998, Lindhoff og Mårtenson 1998).