4. Det internasjonale handelsregelverket

4.1 Generell bakgrunn

Etter mislykte forsøk på å etablere multilaterale handelsregelverk i mellomskrigstiden, fikk man i 1947 tilstrekkelig oppslutning om GATT til at den kunne tre i kraft. Denne avtalen, som regulerer handel med varer, har dannet modell for bilaterale og regionale avtaler som er inngått i ettertid, f.eks. Romatraktaten (EU), EFTA-avtalen[65] og NAFTA.[66] De samme generelle reglene ligger til grunn for disse avtalene.

Det internasjonale handelsregelverket har etterhvert fått økt betydning for ulike politikkområder. Koblingen mellom handel og miljø kom først på dagsorden i forbindelse med FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972.[67] Problemstillingen ble betraktet som lite relevant av handelsekspertene. Det var ikke før midtveis i Uruguay-runden, mot slutten av 1980-tallet, at problemstillingen for alvor kom på dagsorden igjen.

I mellomtiden var handelsregelverket blitt betydelig styrket. Den generelle nedbyggingen av tollsatsene gjorde at det ble et økt fokus på andre offentlige tiltak som kunne påvirke internasjonal handel. Det ble utviklet en del nytt regelverk under Tokyo-runden (1973-79), og dette regelverket ble styrket og nytt regelverk ble lagt til under Uruguay-runden (1986-93). I tillegg ble det under Uruguay-runden etablert et styrket institusjonelt rammeverk, blant annet med en effektiv tvisteløsningsmekanisme.[68]

Mot slutten av Uruguay-runden kom det fra flere hold et krav om at miljøkonsekvenser av det nye regelverket måtte vurderes. Dette hadde dels sin bakgrunn i den såkalte delfin/tunfisksaken der USAs anvendelse av handelstiltak for å verne delfiner ble funnet å være i strid med GATT-avtalen,[69] og dels sin bakgrunn i at miljøspørsmålene hadde fått sterkt fokus både i forbindelse med overgangen til et felles marked i Europa[70] og i forbindelse med forhandlingene av NAFTA.[71] USA og Canada gjennomførte vurderinger av miljøkonsekvensene av utfallet av Uruguay-runden,[72] og OECD utviklet generelle retningslinjer og metodologi for vurdering av miljøkonsekvensene av handelsliberalisering.[73] Hovedfokuset var hvilken frihet statene ville opprettholde i forhold til bruk av virkemidler i miljøpolitikken.

Mot slutten av forhandlingene av Den multilaterale avtalen om investeringer (OECD) kom miljøspørsmålene i fokus, og flere land tok initiativ til å gjennomføre miljøkonsekvensvurderinger.[74] Også her kom fokuset til å ligge på hvilke konsekvenser avtalen ville få for virkemiddelbruken på miljøområdet. Den mangelfulle behandling av miljøspørsmålene var en av grunnene til at avtalen møtte så sterk motstand at den ble skrinlagt.

I forbindelse med oppstart av nye forhandlinger i WTO fra årtusenskiftet har det igjen blitt sterkt fokus på miljøkonsekvensvurderinger. Denne gangen ligger det an til at slike vurderinger vil bli igangsatt før selve forhandlingsprosessen starter. Det fokuseres på konsekvenser for miljøvirkemiddelbruk, men det legges i større grad enn tidligere opp til også å se på de miljøkonsekvenser som kan forventes som en direkte følge av endringer i handels-, produksjons- og forbruksmønstre.

Gjennomgangen over viser en økende erkjennelse av at det internasjonale handelsregelverket setter rammer for bruk av nasjonale miljøvirkemidler. Alle de virkemidler som benyttes i miljøpolitikken kan virke handelsvridende, og kan således i det minste i teorien komme i søkelyset i forhold til internasjonale handelsregler. Innenfor rammen av dagens handelsregler vil dette først og fremst gjelde offentlige reguleringer, skatter og avgifter, subsidier, krav til offentlige innkjøp, merkings- og informasjonsordninger, og styring gjennom offentlig eierskap. WTO-regelverket er imidlertid slik utformet og praktiseres slik at nasjonale myndigheter i praksis nyter stor grad av frihet på mange områder. Hvilken betydning WTO-regelverket kommer til å få er i stor grad avhengig av i hvilken grad statene velger å benytte seg av tvisteløsningssystemet og andre mekanismer for å sikre etterlevelse (eksempelvis “Trade Policy Review Mechanism”). Styrkingen av tvisteløsningssystemet i forbindelse med innføringen av WTO-avtalen og den økte bruken av tvisteløsning har medført at enkelte kontroversielle saker har kommet på spissen, slik som reke/skilpadde-saken og hormonbiffsaken.[75] Foreløpig har man imidlertid vært forsiktige med å ta opp de mest kontroversielle sakene i tvisteløsningssystemet, slik som problematikken rundt genmodifiserte organismer.[76]

Ikke bare aktiv bruk av tvisteløsningssystemet, men også trusler om bruk av det eller faren for at det vil bli tatt i bruk kan i praksis ha stor betydning for faktisk virkemiddelbruk på miljøområdet. På denne måten kan WTO-regelverket særlig ha negativ virkning i forhold til introduksjon av nye virkemidler. Det vil generelt være vanskelig å angripe virkemiddelbruk i WTO dersom den er veletablert innenfor en rekke land. Nye virkemidler som det internasjonalt ikke er bred enighet om, er det derimot større fare for at vil bli angrepet.

I tillegg innebærer handelsliberaliseringen at nasjonalt næringsliv blir stadig mer konkurranseutsatt, og dermed at konkurransehensyn blir mer fremtredende i debatten om opprettholdelse og videreutvikling av eksisterende virkemidler, og om innføring av nye virkemidler. Argumenter relatert til effekter på nasjonale virksomheters konkurranseevne står stadig mer sentralt i forhold til virkemiddelutformingen.[77] Disse forhold gjør at vi kan forvente et sterkere press i retning av harmonisering av nasjonal virkemiddelbruk på tvers av

landegrensene, både direkte gjennom pålegg i handelsregelverket, og mer indirekte som en følge av behovet for å ivareta konkurranseevnen. En slik harmonisering vil dels skje gjennom videreutvikling av internasjonale miljøavtaler, og dels gjennom de etablerte organisasjonene for internasjonal standardisering, som ISO og Codex Alimentarius Commission.

4.2 Norges rolle og målsetninger i GATT / WTO

I forhold til hvilke holdninger Norge skal fremføre i WTO legges det vekt på at Norge er et lite land med en åpen økonomi. Det er tradisjonelt lagt stor vekt på Norges eksportinteresser, særlig innenfor fiskerisektoren, skipsfartsnæringen og kraftkrevende industri.[78] Dette er næringsinteresser som vil stå sentralt også i den kommende forhandlingsrunden. Blant de defensive næringsinteressene, dvs. sektorer der Norge er interessert i å opprettholde stor grad av beskyttelse mot import, må landbrukssektoren fremheves. I forhold til denne sektoren er Norge blant de land som har størst bruk av handelshindre.

Generelt må det sies at eksportinteresser og defensive næringsinteresser har fått klart størst oppmerksomhet fra norske myndigheter i forbindelse med forhandlingene. Man har lagt stor vekt på behovet for å skape stabilitet og forutsigbarhet for næringslivet, og ansett GATT / WTO som et viktig verktøy for dette. Dette har gjort at det har vært forholdsvis enkelt å definere norske forhandlingsmål og å få politisk tilslutning til disse, og det har vært forholdsvis stor grad av politisk enighet rundt den rolle Norge har spilt i GATT / WTO. Etterhvert som GATT / WTO regelverket har fått og vil få økt betydning for andre politikkområder, og man må veie næringsinteresser mot andre samfunnsmessige hensyn, kan det forventes sterkere politisk uenighet om Norges rolle og målsetninger i WTO. Norge har så langt identifisert følgende temaer som sentrale i forhold til virkemiddelbruken på miljøområdet: Forholdet mellom miljøavtaler og WTO-regelverket, bruk av miljømerking, og integrering av miljøprinsipper som føre var prinsippet og prinsippet om at forurenseren skal betale.

Norge har i GATT / WTO lagt stor vekt på å opptre som brobygger og leverandør av kompromisser, særlig i forholdet mellom i-landene og u-landene. Vi er også blant de land som har en betydelig fast representasjon i Geneve med ansvar for GATT / WTO.

4.3 Beslutningssystemer og håndhevelsesmekanismer i WTO

Tradisjonelt har forhandlinger og virksomhet innenfor rammen av GATT / WTO vært preget av kjøpslåing land imellom på basis av nærings- og handelsinteresser. Dette vil også i overskuelig fremtid være et sentralt element i handelssystemet. Vi kan kalle dette den kontraktuelle siden ved WTO, ettersom det er et system der man forhandler om utveksling av økonomiske goder. Imidlertid innebærer det faktum at WTO har økende betydning for andre politikkområder at regelverket får en mer generell rettssettende funksjon, som i større grad er parallell til den funksjon nasjonal lovgivning har. Overgangen fra en kontraktuell til en rettssettende funksjon utfordrer det forhandlingssystem og den institusjonelle struktur som man har basert seg på i GATT / WTO. Generelt har forhandlingene vært lagt opp slik med hensyn til struktur og temaer at alle land skal kunne få tilfredsstilt visse viktige nærings- og handelsmessige interesser gjennom en forhandlingsprosess. Det at det blir behov for en sterkere integrering av andre hensyn enn de rent nærings- og handelsmessige, bør få betydning for hvordan relevante prosesser legges opp. Som antydet innledningsvis, er det gjort en del for å sikre integrering av miljøhensyn i forhandlingsprosessen, mens arbeidet med integrering av miljøhensyn i andre prosesser, slik som tvisteløsning, tilsynelatende har kommet kortere.

WTO baserer sitt beslutningssystem på konsensus. Den kontraktuelle naturen til WTO har gjort det mulig å oppnå konsensus på områder der sterke interesser har stått mot hverandre. Dette innebærer at det har vært ansett som viktig å koble beslutninger og forhandlingsområder på en måte som gjør at alle, eller i det minste de viktigste aktørene, får kompensasjon for det man må oppgi.

I forhold til tvisteløsning har man fullstendig forlatt konsensustilnærmingen. Den nye tvisteløsningsmekanismen kan sammenlignes med et nasjonalt domstolssystem, bortsett fra at det er liten grad av innsyn i mekanismen, og at kun statene har adgang til å fremme saker. Norge har i liten grad benyttet WTOs tvisteløsningsmekanisme for å fremme egne synspunkter og interesser (med unntak for laksesaken). Tvisteløsningsmekanismen har derimot i en del tilfelle vært brukt mot Norge (tekstilsaken, eple- og pæresaken, og sakene om bompengeringene rundt Oslo og Trondheim). Norge har også vært tilbakeholdende med å søke tredjepartsstatus i tvister mellom andre WTO-medlemmer. Dette har begrenset vår innflytelse på tolkningen av regelverket, og står i kontrast til den betydelige vekt politiske myndigheter har lagt på fordelene med et sterkt tvisteløsningssystem. Generelt har små land og ressursfattige land i praksis begrenset mulighet til aktiv bruk av tvisteløsningssystemet, ettersom aktiv bruk krever store ressurser.

4.4 Områder der norsk miljøvirkemiddelbruk kan komme under press

Det har ikke vært gjort noen generell analyse av hvilke effekter handelsregelverket har hatt for norsk miljøpolitikk. Det har vært hevdet at EØS-avtalen er mer inngripende enn WTO-regelverket, og at dette indikerer at så lenge man overholder EØS-regelverket, vil man også opptre innenfor rammene av WTO. I henhold til et slikt resonnement skulle det være begrenset behov for å se på hvilke skranker WTO-regelverket innebærer for norsk virkemiddelbruk. I tillegg har håndhevelsesmekanismene for EØS vært mer inngripende enn de tilsvarende under GATT. Til dette kan det anføres at WTO-regelverket og EØS-regelverket har stor grad av parallellitet mht. de generelle regler som kommer til anvendelse på handel med varer og tjenester. En hovedforskjell er imidlertid at mens miljøhensyn er grundig integrert i EØS-regelverket, mangler man en tilsvarende integrering i WTO-regelverket. Videre innebar Uruguay-runden en betydelig styrking av håndhevelsesmekanismene og institusjonene i handelssystemet. I tillegg er det viktig å merke seg at WTO-regelverket er avgjørende for Norges handel med våre viktigste handelspartnere utenfor EØS, og at det har stor innflytelse på det regelverk som vedtas i EU. Dette tilsier at man bør være varsom med forhastede slutninger om at WTO-reglverket er uproblematisk.

I det følgende vil det bli gjort rede for en del aktuelle problemstillinger knyttet til forholdet mellom WTO-regelverket og nasjonal bruk av miljøvirkemidler.

1) I forhold til import- og eksportrestriksjoner oppstilles det et generelt forbud i art. XI i GATT. Dette innebærer at forbud mot eller mengdebegrensning av import og eksport ut fra miljøhensyn vil være ulovlig. Importrestriksjoner kan være begrunnet i miljømessige hensyn i det landet der produktet er produsert, f.eks. produkter basert på truede dyre- eller plantearter, eller miljømessige hensyn i importlandet, f.eks. miljø- eller helsefarlige produkter. Eksportrestriksjoner kan være knyttet til miljømessige hensyn i eksportlandet, f.eks. som et ledd i et regime for å sikre forsvarlig forvaltning av ressurser, eller til miljømessige hensyn i importlandet, f.eks. forbud mot eksport av miljøskadelige produkter eller avfall til stater som ikke har forsvarlige forvaltningssystemer.

Det landet som innfører import- eller eksportrestriksjoner kan påberope seg unntakene i GATT art. XX, som kan komme til anvendelse der tiltaket er tatt for å verne menneskers, dyrs eller planters liv og helse, eller der det er tatt for å verne uttømmelige naturressurser. Unntakene i art. XX er svært generelt formulert, og de overlater en vid skjønnsmyndighet til tvisteløsningsorganene. Tradisjonelt har unntakene vært tolket snevert, og det land som påberoper seg art. XX har hatt streng bevisbyrde for å vise at tiltaket er godt begrunnet og at alternative fremgangsmåter er uaktuelle. Nyere praksis indikerer en viss oppmykning av tolkningen av art. XX, men den praktiske betydningen av denne oppmykningen er usikker.[79] Generelt kan det antas at nasjonale tiltak tatt på grunnlag av en internasjonal miljøvernavtale som har bred oppslutning vil nyte godt av beskyttelse under art. XX, men noen klar praksis for dette finnes ikke. Det er stor usikkerhet knyttet til eksport- og importrestriksjoner som anvendes overfor stater som ikke er parter til avtalen. Videre kan det generelt antas at det skal mye til for at art. XX skal kunne rettferdiggjøre ensidige tiltak tatt for å verne miljøet i andre land, eksempelvis importforbud mot tømmer fra tropiske regnskoger. Endelig har det vært hevdet at tiltak må være godt vitenskapelig begrunnet for å kunne rettferdiggjøres under art. XX, men dette spørsmålet har foreløpig ikke vært behandlet i praksis.

2) Et annet aktuelt tema er bruken av offentlige reguleringer for å regulere omsetning, merking, kvalitet, egenskaper, bruk, avfallshåndtering, gjenbruk og resirkulering mht. produkter ut fra miljømessige hensyn. Slike offentlige reguleringer vil generelt knytte seg til miljømessige forhold i importlandet, men det kan tenkes situasjoner der reguleringen knytter seg til miljømessige forhold utenfor importlandet. Det er flere regelsett som kommer til anvendelse på slike offentlige reguleringer. For det første må de være ikke-diskriminerende i henhold til GATT art. III. Dette innebærer krav om at like produkter skal behandles likt. Rekkevidden av denne regelen er usikker, ettersom det kan være vanskelig å fastslå hvilke produkter som er like, og hva som representerer tilstrekkelig likebehandling. Praksis knyttet til bestemmelsen er uklar. Det har vært hevdet at der ulikheten mellom produkter knytter seg til forhold i eksportlandet og ikke reflekteres i produktets egenskaper, kan ikke importlandet forskjellsbehandle produkter som ellers er like. Et eksempel er strengere krav til omsetningen av produkter som er produsert på en lite miljøvennlig måte dersom dette ikke reflekteres i produktet selv. Dette spørsmålet er ikke avklart i praksis. Det som er anført over om art. XX er relevant også her.

I tillegg finnes det regler om at offentlige reguleringer ikke skal utgjøre unødige handelshindre i Avtalen om tekniske handelshindre (art. 2) og Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (art. 2). Også dette kravet overlater betydelig skjønnsmyndighet til tvisteløsningsmekanismen. Disse avtalene oppstiller videre krav om at offentlige reguleringer skal baseres på internasjonale standarder der slike finnes. Dersom et land velger å fravike slike standarder, har det bevisbyrden for nødvendigheten av dette, og beviset må være vitenskapelig fundert.[80] Disse reglene begrenser staters mulighet til å basere offentlige reguleringer på ikke-vitenskapelig baserte verdier, for eksempel etiske vurderinger, og på samfunnsnyttebetraktninger og en føre var vurdering.

3) I likhet med offentlige reguleringer er også intern bruk av skatter og avgifter på produkter underlagt et krav om ikke-diskriminering i GATT art. III. Det som er anført ovenfor i forhold til offentlige reguleringer gjelder tilsvarende i forhold til skatter og avgifter. Det som spesielt skal bemerkes i forhold til skatter er at ikke-diskrimineringsregelen kan innebære en begrensning av muligheten til å innføre unntak fra generelle skatteordninger for å redusere negative effekter for konkurranseutsatte virksomheter. Dette er gjort i stor utstrekning i forhold til miljøskatter og -avgifter.[81]

4) Under Uruguay-runden utviklet man omfattende regelverk for kontroll med subsidier, dels generelt i form av en Avtale om subsidier, og dels spesielt innenfor landbrukssektoren. Subsidieavtalen skiller mellom:

forbudte subsidier,
subsidier som kan gjøres til gjenstand for mottiltak, og
andre subsidier.

Subsidier til fremme av miljømessig ønsket adferd kan falle inn i alle disse tre kategoriene. De forbudte subsidiene er avgrenset til eksportsubsidier og subsidier som gjøres avhengig av bruk av nasjonale varer. Hvorvidt et land vil ha rett til å iverksette mottiltak mot subsidierte importvarer i form av særavgifter, avhenger av den skade importen kan påføre importlandets næringsliv. Blant de subsidier som ikke kan bli gjenstand for mottiltak finnes en sterkt begrenset referanse til miljøsubsidier (art. 8.2©). Dersom man ikke holder seg innenfor de snevre rammer som oppstilles i denne bestemmelsen, kan man risikere at subsidiene blir ansett som ulovlige eller blir møtt med mottiltak. Reglene om subsidier i landbruksektoren, der det foreløpig er vid adgang til å anvende miljøsubsidier, er ikke så inngripende som de generelle subsidiereglene. Det kan forventes en innstramning av subsidiereglene for landbruksektoren i de kommende forhandlingene.

5) Informasjonsvirkemidler vil, i den grad de er bindende, være omfattet av det som er skrevet om offentlige reguleringer ovenfor (pkt. 2). Et særspørsmål som har vært mye diskutert er hvorvidt miljømerkeordninger der offentlige myndigheter ikke eller i liten grad er involvert er omfattet av regelverket (art. 4 i Avtalen om tekniske handelshindre). På dette punkt er det en viss uklarhet, og land har sterkt motstridende syn. De beste argumenter taler for at slike miljømerkeordninger faller utenfor regelverket. Mange land har uttrykt sterk interesse for å utarbeide WTO-regler som vil begrense handelsmessige konsekvenser av slike merkeordninger.

6) Stortinget har nylig vedtatt en ny lov om offentlige anskaffelser der ressurs- og miljømessige hensyn står sentralt. Slike hensyn kan inkorporeres på ulike stadier i en anbudsprosess. Avtalen om offentlige innkjøp setter visse grenser for hvordan slike hensyn kan inkorporeres i anbudsprosessen gjennom krav til ikke-diskriminering, tekniske spesifikasjoner, prosedyren ved anbudsinnbydelse, kvalifisering av leverandører og utvelgelsesprosedyrer.

7) Bruk av statlig eierskap for miljøformål kan først og fremst komme i konflikt med WTO-regelverket der slike virksomheter har en formell eller reell monopolstilling i forhold til import og eksport av produkter. Det finnes egne regler for slike virksomheter i GATT art. XVII. Også andre regler i GATT vil kunne komme til anvendelse, slik som art. II og III. Forpliktelsen til ikke-diskriminering gjelder også her, og i tillegg er det etablert en plikt til å basere virksomheten på rent kommersielle hensyn.

8) Andre virkemidler kan være aktuelle i sammenheng med offentlige myndigheters mulighet til å benytte mer inngripende virkemidler som et ”ris bak speilet”. Et viktig eksempel er bruken av “frivillige” avtaler mellom næringslivsaktører og offentlige myndigheter for å nå visse miljømålsetninger. Et annet eksempel er ulike typer “oppfordringer” til miljøsertifisering og innføring av miljøstyringsystemer. Etter omstendighetene kan bruk av slike virkemidler bli å sidestille med bruk av offentlige reguleringer, og dermed være undergitt kravet om ikke-diskriminering i GATT art. III, se pkt. 2 over. I tillegg kan nevnes at bruk av frivillige standarder og retningslinjer er omfattet av visse krav i Avtalen om tekniske handelshindre, bl.a. om ikke-diskriminering og at de ikke skal utgjøre unødige handelshindringer, se art. 4 og Annex 3 i Avtalen.

9) Mange av de ovenstående regler gjelder også for tjenester, men utviklingen av WTO-regelverket har kommet kortere på dette området. Det er stor grad av parallellitet mellom reglene om ikke-diskriminering i GATT og Tjenesteavtalen. Det er sannsynlig at tjenesteregelverket vil bli videreutviklet under de forestående forhandlingene, noe som vil kunne få betydning for miljøvirkemiddelbruk innen ulike tjenestesektorer.

10) Utviklingen av et internasjonalt regelverk for investeringer har lenge stått høyt på dagsorden. Det finnes visse regler i WTO-regelverket, men disse har sterkt begrenset anvendelsesområde. Forsøket på å innføre regler i OECD strandet (se ovenfor). Det er imidlertid initiativer for å etablere et generelt regelverk innenfor WTO. Dersom slike regler etableres, vil de kunne få betydning for statenes virkemiddelbruk på miljøområdet.

4.5 Fleksibilitet for nasjonale beslutningstagere

Som vist ovenfor er nasjonale beslutningstagere stilt overfor en del formelle skranker i forbindelse med utformingen av virkemiddelbruken på miljøområdet. Det fremgår også at rekkevidden av reglene i handelsregelverket er svært uklar, og at det ofte kan være knyttet stor usikkerhet til om et virkemiddel vil være i overensstemmelse med kravene internasjonalt. Ofte vil det være uenighet og interessekonflikter knyttet til innføring av nye miljøvirkemidler, særlig når disse kan påvirke nasjonale virksomheters konkurranseevne. For den som argumenterer for innføringen av ny virkemiddelbruk vil usikkerheten kunne representere et betydelig hinder. For å kunne imøtegå innsigelser om at et forslag vil kunne komme i konflikt med internasjonale forpliktelser, må forslagsstilleren ha grundig kjennskap til internasjonalt handelsregelverk.[82] Internasjonale forpliktelser vil også kunne benyttes til å angripe virkemiddelbruk som er innført.[83]

4.6 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen

Utenriksdepartementet har hovedansvar for forhandlinger av internasjonalt handelsregelverk. Slikt regelverk har, som vist over, betydning for sentrale og lokale myndigheters virkemiddelbruk. Det er følgelig fire grupper av offentlige aktører som bør involveres i utviklingen av slikt regelverk: Stortinget, Regjeringen, kommunale og fylkeskommunale organer eller fellesrepresentanter for disse, og andre departementer.

I forbindelse med kommende forhandlinger i WTO er det igangsatt et bredt interdepartementalt arbeide, og den politiske ledelsen i departementene samt regjeringen må antas å være godt informert. I hvilken grad miljøhensyn integreres beror i stor grad på ressursprioriteringer hos myndighetene. Videre har måten forhandlingene og den nasjonale samordningsprosessen legges opp på stor betydning.

Stortinget blir normalt orientert forut for og underveis i slike forhandlinger, og det legges opp til debatter der synspunkter kan fremmes. Regjeringen bør sikre at de synspunkter som kommer fram i slike sammenhenger gjenspeiles i nasjonale posisjoner, men noen klar plikt har Regjeringen ikke med mindre det fattes vedtak i Stortinget. På grunn av den store mengden problemstillinger som er oppe i forhandlingene og den tekniske karakteren av mange av disse, har Stortinget i begrenset grad i praksis mulighet til grundig innsyn i forhandlingene. Mye taler for at Stortinget bør sette av mer tid til å behandle spørsmål knyttet til slike forhandlinger både forut for og underveis i disse, og at man bør vurdere hensiktsmessigheten av andre prosedyrer, f.eks. komite-behandling av slike saker.

Kommunale og fylkeskommunale organer er generelt ikke involvert i forbindelse med selve forhandlingene, men de inviteres til å gi uttalelser i forbindelse med ratifikasjonsprosessen.

Det kan forventes at miljøkonsekvensvurderinger vil kunne bedre informasjons-flyten og engasjementet i forhold til forhandlingene.

[65] Avtale om overgangsordninger for en periode etter enkelte EFTA-staters tiltredelse til Den europeiske union av 28 september 1994 (”EFTA-avtalen"), inkorporert i norsk rett ved lov nr 109 av 27 november 1992.

[66] North American Free Trade Agreement av 1993 (”NAFTA”).

[67] GATT Doc. L/3538: Report on Industrial Pollution Control and International Trade, Secretariat Note of 9 June 1971.

[68] Uruguay-runden resulterte i vedtagelse av Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO se Resultatet av Uruguay-runden (1986-1993)) og om samtykke til ratifikasjon av avtale om opprettelse av verdens handelsorganisasjon (WTO) m.m., St. prp. nr. 65 (1993-94). Denne avtalen trådte i kraft 1. januar 1995. WTO har tatt opp i seg den tidligere GATT-avtalen.

[69] US – Restrictions on Imports of Tuna, panel report of 3 December 1991, BISD 39S/155-205, og US – Action Under the Marine Mammal Protection Act With Respect to “Intermediary Nations”, panel report of 16 June 1994, GATT Doc. DS29/R. Ingen av rapportene ble vedtatt, og de er således ikke bindende.

[70] Commission of the European Communities, Task Force Report on the Environment and the Internal Market, “1992” The Environmental Dimension (1990)

[71] Government of Canada, “North American Free Trade Agreement”, Canadian Environmental Review, Ottawa (October 1992), og Government of the United States of America, Environmental Review of NAFTA.

[72] Government of Canada, Uruguay Round of Multilateral Trade Negotiations: Canadian Environmental Review, Ottawa (April 1994 og Government of the United States of America, The GATT Uruguay Round Agreements: Report on Environmental Issues, Washington, DC (August 1994)

[73] OECD Doc. OCDE/GD(94)103: Methodologies for Environmental and Trade Reviews.

[74] For en oversikt over relevante dokumenter i forbindelse med avslutningene av forhandlingene om MAI, se http://www.oecd.org/daf/investment/fdi/reports.htm.

[75] Reke/skilpadde-saken omhandlet USAs importforbud mot reker fra land som ikke hadde innført tiltak for å verne havskilpadder mot å bli tatt som bifangst i rekefisket. Det at USA hadde samarbeidet med visse land (Sør- og Mellom-Amerika), men ikke med andre land (Asia) for å innføre vernetiltak, gjorde at USA ikke kunne påberope seg miljøunntaket i GATT art. XX når importforbud ble innført mot de sistnevnte. Se US – Import Prohibition of Certain Shrimp and Shrimp Products, Appellate Body Report of 6 November 1998, WTO Doc. WT/DS58/AB/R. Hormonsaken omhandlet EUs importforbud mot kjøtt fra storfe som var gitt vekstfremmende hormoner. Importforbudet ble kjent ulovlig fordi det ikke var underbygget av tilstrekkelig vitenskapelig dokumentasjon. Se EC – Measures Concerning Meat and Meat Products (Hormones), Appellate Body Report of 13 February 1998, WTO Doc. WT/DS26/AB/R.

[76] Konflikten dreier seg om EUs regulering av import og merking av genmodifiserte organismer, se kap. 9 nedenfor.

[77] Se eksempelvis Norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider (NOx), St. meld. nr. 41 (1994-95, s. 13, 106-107 og 150-151; Virkemidler i miljøpolitikken, NOU 1995:4, s. 240, 241, 290, 292, 297, 301, 315 og 316; Nasjonalbudsjettet 1996, St. meld. nr. 1 (1995-96) s. 143; og Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, NOU 1996:9, s. 44, 49-50, 71-75, 76, 79-82, 99 og 104-106.

[78] Dette reflekteres i sammensetningen av Det rådgivende utvalg for tolltariffer og handel (GATT-utvalget), som var rådgivende i forbindelse med Uruguay-runden, se St. prp. nr. 65 (1993-94), s. 780.

[79] Se US – Standards for Reformulated and Conventional Gasoline, Appellate Body Report of 20 May 1996, WTO Doc. WT/DS2/AB/R, og WTO Doc. WT/DS58/AB/R (1998).

[80] Dette var det sentrale tema i hormonsaken, se WTO Doc. WT/DS26/AB/R (1998).

[81] Med henblikk på norske miljøskatter og -avgifter, se Ole Kristian Fauchald, Environmental Taxes and Trade Discrimination (1998) s. 37 ff.

[82] Et eksempel på hvordan internasjonale handelsrelaterte forpliktelser benyttes kan finnes i Lov om offentlige anskaffelser , Ot. prp. nr. 71 (1997-98) der det under pkt. 9.1 helt generelt uttales at “Spesifikasjonskravene må imidlertid være knyttet til produktet, ikke til produksjonen av det. Begrunnelsen for dette er at krav til produksjonsprosessen lett vil kunne virke diskriminerende.” Det må antas at dette er en referanse til ikkediskrimineringsreglene som finnes i WTO og EØS. Det er imidlertid svært usikkert om disse reglene gir grunnlag for en slik tolkning.

[83] Et eksempel fra tilgrensende områder er innsigelsene mot en avgift på flydrivstoff til bruk i internasjonal luftfart. Denne ble funnet å stride mot bilaterale luftfartsavtaler, og ble opphevet. Videre er flyseteavgiften angrepet med påstand om at den strider mot EØS art. 36 om fri adgang til å yte tjenester innenfor avtalepartenes territorium, se Miljøavgifter på drivstoff til luftfarten mv - endringer i statsbudsjettet for 1999, St. prp. nr. 53 (1998-99

Publisert 25. nov. 2010 13:52 - Sist endret 15. nov. 2013 12:14