6. Hvalfangst

6.1. Innledning

Hvalfangsten har århundrelange tradisjoner i Norge. Etter den massive overutnyttelsen av de store hvalartene i Antarktis på 1960-tallet hvor mange land deltok, gjensto imidlertid bare kystfangsten av vågehval. Denne fangsten har svært begrenset nasjonaløkonomisk betydning. I 1998 deltok 31 fartøyer, det ble tatt 624 dyr til en verdi av 27 mill. kr.[141] I de aktuelle kystsamfunn kan imidlertid fangsten være viktig, både for fartøyene som deltar og for de lokale foredlingsbedriftene.

Vågehvalen er én av 77 hvalarter. Den nordøstatlantiske bestanden vandrer over store havområder, fra Nord-Atlanteren til De vestindiske øyer.[142] Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC),[143] som ble opprettet ved Hvalfangstkonvensjonen av 1946, har ansvaret for den internasjonale forvaltningen av større hvalarter, også vågehval. I Havrettskonvensjonen fra 1982 fastsettes det at kyststatene har rett til å regulere hvalfangsten i sine 200 mils soner (artikkel 65). Til forskjell fra andre levende ressurser er det imidlertid bestemt at kyststatene ikke har plikt til optimal utnyttelse av hval. Det er derfor ikke noe i veien for å frede hvalen i 200 mils sonen. Men kyststatene har en plikt til å samarbeide om forvaltningen og skal ”in particular work through the appropriate international organizations”. Siden det vises til organisasjoner i flertall, kan det hevdes at samarbeidet ikke nødvendigvis trenger å skje gjennom Hvalfangstkommisjonen.

6.2. Samarbeidet i hvalfangstkommisjonen

Den internasjonale hvalfangstkommisjonen kan treffe vedtak om bevaring og forvaltning av hval med ¾-flertall (artikkel III (2) jfr V). I 1982 traff Kommisjonen vedtak om et moratorium for kommersiell hvalfangst. Dette vedtaket må forstås ut fra den tidligere overutnyttelsen av de store hvalartene i Antarktis. Men i tillegg kommer den økte motstanden mot all hvalfangst overhodet.[144] Endelig er det innvendinger mot fangstmetodene som nyttes. Hvalfangstkommisjonens vedtak blir ikke bindende for stater som har reservert seg (artikkel V (3)). Norge benyttet seg av denne reservasjonsadgangen i forhold til moratoriet når det gjelder vågehval, og har således fortsatt rett til å drive fangst av denne hvalarten.

Begrunnelsen for reservasjonen var at Norge mente det ikke var et vitenskapelig grunnlag for å forby fangst av vågehvalen.[145] På tross av at den nordøstatlantiske bestanden i dag er beregnet til omtrent 112.000 dyr, er fangstforbudet opprettholdt. Norge mener at i stedet for å basere samarbeidet på prinsippet om en bærekraftig utvikling, har Hvalfangstkommisjonen blitt en ren verneorganisasjon. Norge har hevdet retten til bærekraftig utnyttelse på et vitenskapelig grunnlag og videre at fangstmetodene er mer humane enn i mange former for landbasert jakt. Det er fastsatt regler som skal sikre en forsvarlig fangst, hvor det bl.a. stilles krav om kurs og skyteprøve, og det gis regler om fangstutstyr og avlivingsmåte.[146]

Striden i Hvalfangstkommisjonen kan ses som en konflikt mellom tradisjonelle fangstnasjoner som Norge, Japan og Russland og land som utelukkende betrakter hvalen ut fra natur- og dyrevernsynspunkter. På denne måten kan konflikten ha en sentrum/periferi-dimensjon, hvor verneaspektet blir viktigere for mer urbaniserte stater. Ut fra norsk synspunkt kan kravet om absolutt vern og idealiseringen av hvalen som dyr ses som bymenneskets fremmedgjøring fra naturen:

Land med store bybefolkninger, som lever et liv fjernt fra naturens egne matkilder, står på denne måten i en kulturkollisjon med en spredt bosatt kystbefolkning som i generasjoner har vært vant til at høsting av havets ressurser er en naturlig og selvfølgelig del av livsgrunnlaget.[147]

Tilsvarende verdikonflikter kan oppstå i andre miljøspørsmål, slik som i forholdet mellom landbruk og rovvilt. På denne måten kan andre staters holdninger til miljøspørsmål sette grenser for hva som på norsk side oppfattes som legitime former for ressursutnyttelse, landbruk og fiskeri.

Erfaringene i Hvalfangstkommisjonen gir også grunn til å spørre om hvem som bør delta i det internasjonale hvalsamarbeidet. Et slikt samarbeid bør omfatte alle hvalfangstnasjoner, og kyststater hvor hvalen befinner seg. Dette skulle tilsi at The North Atlantic Marine Mammal Commission (NAMMCO), etablert av Norge, Island, Grønland og Færøyene, ikke har et tilstrekkelig omfattende medlemsskap. Medlemsskapet i Hvalfangskommisjonen er åpent, noe som skulle gi mulighet for bred deltakelse. Men dette har ført til et tilsig av nye medlemsstater som ikke har annen interesse i hvalfangst enn vern av hvalen. Deltakelse i samarbeidet under Antarktis-traktaten som ”konsultativ part” krever til sammenlikning at vedkommende stat utfører ”substantial scientific research” (artikkel IX (2)). Slike ordninger sikrer at bare stater som har en reell interesse i vedkommende saksområde deltar i samarbeidet.

Videre er det internasjonale hvalfangstsamarbeidet et godt eksempel på miljøorganisasjonenes gjennomslagskraft. Enkelte miljøorganisasjoner har gjort kampen mot hvalfangst til en av sine hovedsaker og de har hatt stor betydning for vedtakelsen av moratoriet. Det hevdes også at enkelte miljøorganisasjoner, spesielt Greenpeace, var en viktig årsak til økning i antallet stater som deltar i IWC, gjennom å bidra til medlemskontingenten og representasjon i delegasjonene til enkelte fattige småstater. Slike organisasjoner har hatt betydelig økonomisk gevinst av den økte interessen for hvalsaken.[148]

Det kan også stilles spørsmålstegn ved funksjonsmåten til Hvalfangst-kommisjonen. Hvalfangstkonvensjonen fastsetter at et av hovedformålene er ”the proper conservation of whale stocks and thus make possible the orderly development of the whaling industry” (fortalen) og at vedtakene skal fattes på grunnlag av ”scientific findings” (artikkel V (2) (b)).

Norge mener at Kommisjonen gjennom det vedvarende fangstforbudet ikke har vist villighet til å holde seg til Hvalfangstkonvensjonens regler for samarbeidets grunnlag.

Det kan derfor hevdes at det internasjonale samfunnet gjennom Hvalfangst-kommisjonen har fått et forum til å fordømme norsk politikk på politisk, og ikke rettslig grunnlag.[149] Mindre stater kan lett bli offer for et maktspill. Dette kan reise spørsmål om det er behov for en form for ”konstitusjonell kontroll” med lovligheten av internasjonale vedtak, slik vi har det på det nasjonale plan. Tilsvarende problemstillinger har for øvrig oppstått i forhold til domstolskontroll med vedtak av FNs Sikkerhetsråd.[150] EF-domstolen har slik myndighet i forhold til vedtak truffet av EF-organene (artikkel 230).

Endelig viser dette samarbeidet at selv om det eksisterer et press i retning av konsensus, er Norge villig til å benytte sin reservasjonsrett dersom spørsmålet anses som viktig – og de negative konsekvensene ikke blir altfor omfattende. Hvalfangsten har riktignok bare lokal betydning i Norge. Men dette har også vært oppfattet som en prinsippsak om retten til å utnytte egne ressurser på grunnlag av en bærekraftig utvikling og om respekt for internasjonale avtaler.[151]

6.3. Annet internasjonalt samarbeid om hval

Fangst og omsetning av hvalprodukter behandles også i annet internasjonalt samarbeid enn Hvalfangstkommisjonen. Konvensjonen om internasjonal handel med truede dyre- og plantearter (CITES) fra 1973 er en global konvensjon som tar sikte på å verne dyr og planter gjennom å regulere den internasjonale handelen med disse. Konvensjonens Appendix I omfatter de arter som er truet med utryddelse og hvor internasjonal handel bare unntaksvis godtas. Appendix II gjelder arter som ikke nå er truet med utryddelse, men hvor det er behov for å regulere handelen. Appendix III inneholder arter som er regulert fra én parts side, og hvor det er nødvendig med samarbeid om reguleringen.

Konvensjonens artikkel XI oppretter partsmøtet (”Conference of the Parties”) som etter artikkel XV kan vedta endringer i appendiksene med 2/3-flertall. Men også her har partene en rett til å reservere seg mot vedtaket. Partsmøtet vedtok i 1983 å ta vågehval inn på Appendix I.[152] Norge reserverte seg mot dette vedtaket og er derfor bare bundet av den tidligere oppføringen på Appendix II. Dette innebærer at retten til eksport av hvalprodukter for Norge er opprettholdt, men det legges strenge importrestriksjoner på alle de land som ikke har reservert seg mot vedtaket. I tillegg kommer de politiske belastningene ved eventuell eksport. Norge har fremmet forslag både på partsmøtet i 1994, 1997 og nå i 2000 om overføring av den nordøstatlantiske og nordatlantiske sentrale bestanden av vågehval fra Appendix I til Appendix II. I 1997 oppnådde forslaget flertall, men ikke det nødvendige 2/3 flertall.

6.4. Norsk hvalfangst og -eksport

På grunnlag av sin reservasjon mot Hvalfangstkommisjonens moratorium mot hvalfangst har Norge rett til å fortsette med sin fangst av vågehval. Norge innstilte likevel denne fangsten etter at moratoriet trådte i kraft. Det hevdes at hovedgrunnen til den norske fangststoppen var at USA truet med handelssanksjoner.[153] Forbudet mot fangst ble fulgt opp av nærmere vitenskapelige undersøkelser av bestandssituasjonen foretatt av en internasjonal ekspertgruppe oppnevnt av Norge. Da Hvalfangstkommisjonens Vitenskaps-komité i 1992 enstemmig kom til at den nordøstatlantiske bestanden av vågehval var på mellom 61 000 og 117 000 dyr, med et såkalt punktestimat på 86 700 dyr, fant Norge at det var tilstrekkelig grunnlag for å gjenoppta fangsten fra 1993.[154] I 1999 var kvoten på 753 dyr.[155] Norge har imidlertid ikke benyttet seg av sin rettslige mulighet til å eksportere hvalproduktene.

Den norske fangsten møtte motstand internasjonalt, først og fremst fra USA, som truet med handelsboikott av norske fiskeprodukter. USA har imidlertid ikke iverksatt handelssanksjoner og eventuelle sanksjoner kan være i strid med GATT-regelverket.[156] Dersom sanksjoner blir vedtatt, har Norge forbeholdt seg å ”vurdere alle muligheter som GATTs regelverk gir oss”.[157] Dette må også innebære bruk av tvisteløsning i WTO. Både tvisteløsningsordningen i det tidligere GATT og den nåværende ordningen under WTO har i flere saker underkjent slike ensidige importrestriksjoner. I en avgjørelsen fra 1998 ble ikke USAs importrestriksjoner for å beskytte skilpadder tatt som bifangst i rekefisket godtatt.[158] Vi ser dermed at GATT-regelverket kan fremme en bærekraftig utnyttelse av ressursene.

Også miljøorganisasjonene har truet med og iverksatt aksjoner mot norsk hvalfangst. De mest dramatiske har vært forsøk på å ødelegge norske fangstskuter, slik som ”Nybræna” i 1992. I tillegg har det vært aksjoner på fangstfeltet utført av Greenpeace. Dette har resultert i bøter og inndragning.[159] Endelig har vi forsøk på forbrukerboikott. De to første aksjonsformene har altså fra norsk side vært møtt av straffeapparatet, mens en i forhold til den siste har lagt vekt på informasjonskampanjer. Selv om miljøorganisasjonene har hatt stor innflytelse på beslutningene i Hvalfangstkommisjonen, har aksjonene mot fangstskutene og markedene hatt begrenset betydning. Dette siste synes forskjellig fra effektiviteten til aksjonene mot Shell i forbindelse med dumpingen av Brent Spar-plattformen (se kapittel 7). Den manglende suksessen med forbrukerboikott skyldes nok delvis at det kan være vanskeligere å identifisere norske fiskeprodukter på det internasjonale markedet enn å rette aksjoner mot et enkelt oljeselskap med sine bensinstasjoner.[160]

6.5. Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen

Det har ikke vært motsetninger mellom Stortinget og Regjeringen i holdningen til norsk hvalfangst. I forbindelse med at hvalfangsten ble gjenopptatt, holdt utenriksministeren en redegjørelse i Stortinget, hvor alle partilederne fikk anledning til en kort kommentar.[161] Alle partiene sluttet opp om den norske linjen. Kaci Kullmann Five (H) kritiserte imidlertid regjeringen for ikke å ha konsultert Stortinget før prinsippbeslutningen om å gjenoppta fangsten ble tatt.[162] Hvalsaken har også vært behandlet i Stortinget på grunnlag av spørsmål fra enkeltrepresentanter. Disse spørsmålene har alle gått i retning av støtte til norsk hvalfangst. Spørsmålene har gjeldt vedtakelsen av moratoriet under IWC,[163] forholdet til USA,[164] sabotasje mot norske hvalfangstskuter,[165] forbudet mot internasjonal handel med hvalprodukter under CITES,[166] og ønske om økt informasjonsarbeid.[167] Det har altså vært enighet om at Norge bør ha en offensiv holdning med sikte på fangst av vågehval innenfor prinsippet om en bærekraftig utvikling, mens ingen har tatt til orde for vern av hvalen på prinsipielt grunnlag eller ut fra internasjonal motstand mot fangsten.

Hvalsaken ble tillagt så vidt stor betydning fra statsminister Gro Harlem Brundtlands side at hun selv tok en ledende rolle i utformingen av den norske politikken. Hun hadde tidligere fått en høy internasjonal miljøprofil med Brundtland-rapporten fra 1987 og dens lansering av uttrykket ”bærekraftig utvikling”. Selv om Fiskeridepartementet har det generelle ansvaret for forvaltningen av de marine ressurser medførte hvalsakens utenrikspolitiske sider at det var Utenriksdepartementet som ble det ansvarlige departement for gjennomføringen av den norske politikken på dette området.[168] Dette illustrerer at enkelte miljøsaker på tross av deres begrensede økonomiske betydning kan anses som viktige ut fra deres prinsipielle sider.

[141] Statistisk Årbok 1999 Tabell 354.

[142] Stenseth & Lid Vågehvalfangsten: Den historiske utviklingen, i Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) s. 48-49.

[143] Internasjonal konvensjon for regulering av hvalfangst av 2 desember 1946 (”IWC”), i kraft 10 november 1948, 161 U.N.T.S. 72.

[144] Se bl a D’Amato & S.K. Chopra, Whales: Their Emerging Right to Life (1991) s. 21-62. Om et ikke-antroposentrisk syn på naturen, se Anne Bahr Christophersen, På vei mot en grønn rett? (1997).

[145] Utenriksminister Johan Jørgen Holst i Stortinget 18. mai 1993 (St. tid. 1992-93 s. 3853).

[146] Forskrift av 13. april 1999 om utøvelse av fangst av vågehval i 1999.

[147] Holst, op. cit., s. 3854. Se også Finn Lynge, Motsetning mellom bruk og vern av naturen, i Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) s. 147-51, og Arne Kalland, Hvorfor Hval?, i Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) 187-97.

[148] Se Steinar Andresen, The Making and Implementation of Whaling Policies: Does Participation Make a Difference, i The Implementation and Effectiveness og International Environmental Commitments. Theory and Practice, (D.G. Victor, K. Raustiala & E.B. Skolnikoff red. 1998) s. 431-75, på s. 439-41.

[149] Se også Steinar Andresen, The International Whaling Regime: Order at the Turn of the Century? i Order for the Oceans at the Turn of the Century (D. Vidas & W. Østreng red. 1999) s. 215-28, på s. 227.

[150] Lockerbie-saken (Libia v. U.K.), 1992 I.C.J. Rep. 3 på s. 15. Se Ruud & Ulfstein, Innføring i folkerett (1998) s. 236-37.

[151] Holst, op. cit., s. 3855.

[152] Alf Håkon Hoel, Internasjonale avtaler med relevans for hvalfangst, i Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) , s. 206.

[153] Steinar Andresen (1998) på s. 449.

[154] Holst, op. cit., s. 3854.

[155] Forskrift om utøvelse av fangst av vågehval i 1999, fastsatt av Fiskeridirektøren 13 april 1999 med hjemmel i forskrift av 19. februar 1999 nr. 221 om adgang til å delta i fangst av vågehval i 1999 §7.

[156] Se Kjell Kristian Egge, Norsk Vågehvalfangst og GATT, Institutt for offentlig rett skriftserie; 6/1997 (Miljørettslige studier ; nr 14).

[157] Holst, op. cit., s. 3857.

[158] WTO Doc. WT/DS58/AB/R (1998).

[159] Se avgjørelser i Høyesterett, Rt 1995 s. 187 (HRkj, beslagrett av fartøy i norsk sone), Rt 1995 s. 189 (HRkj, fortsatt beslag av fartøy) og Rt 1996 s. 376 (Bøter for Greenpeacekampanje mot norsk hvalfangst).

[160] Se også Carl-Erik Schulz, Handelspolitiske aspekter ved vågehvalfangst i Vågekvalen – valgets kval (Stenseth, Hoel & Lid red. 1993) , s. 242-43.

[161] St. tid. 1992-93 s. 3853-62 18. mai 1993.

[162] Op. cit., s. 3858. Men Den utvidete utenrikskomitéen var visstnok holdt jevnlig orientert, se Andresen (1998) s. 453.

[163] St.tid. s. 3034-44 (17.4.91), 2455-57 (12.2.92), 2083-84 (9.12.92), 3205-06 (10.5.95).

[164] St.tid. s. 2094-95 (9.12.92).

[165] St. tid. s. 2380-81 (31.1.93), 2968-69 (17.3.93), 2968-69 (17.3.93), 3315-16 (21.4.93), 2075-76 (9.2.94), 2165-66 (11.12.96).

[166] St. tid. s. 1623 (11.12.96), 3737 (4.6.97), 3567-68 (2.6.99).

[167] Dok. 8 i St.tid. s. 279 (7.11.97), s. 1808 (3.2.99).

[168] Steinar Andresen (1998) på s. 450 og 463.

Publisert 25. nov. 2010 13:52