10. Konklusjoner

10.1 Innledning

Det er stadig større deler av miljøpolitikken i Norge som får en internasjonal dimensjon. Dette skyldes både at norsk territorium blir direkte berørt av virksomhet som skjer i andre land og at vi i likhet med andre land er utsatt for de globale miljøtruslene. Det kan også skje mer indirekte påvirkninger, f. eks. ved at det gjennom genteknologien utvikles ny kunnskap og nye produkter som ønskes tatt i bruk og omsatt i Norge. Endelig er det slik at miljøspørsmål som ikke har spesiell tilknytning til norsk territorium i økende grad opptar den norske opinion og norske myndigheter.

De internasjonale miljøproblemene kan ikke løses gjennom beslutninger på det nasjonale planet. Norge så vel som andre land har interesse av et internasjonalt beslutningssystem og regelverk for å løse problemer som berører det enkelte land eller som av andre grunner anses å være av internasjonal karakter. Men for å kunne påvirke disse internasjonale miljøspørsmålene må det enkelte land akseptere at det internasjonale samfunnet får innflytelse over den nasjonale miljøpolitikken og at det settes politiske og rettslige krav til utformingen av denne politikken.

I dag er det få områder av miljøpolitikken som er uberørt av internasjonale regler og institusjoner. De internasjonale forpliktelsene er også av stadig mer inngripende karakter både i økonomisk, distriktspolitisk og kulturelt henseende. Eksempler kan være fjerning av oljeinstallasjoner etter bruk, utslipp av drivhusgasser, bygging av renseanlegg langs kysten og fangst av hval. Videre innebærer den økende verdenshandelen og handelsreglene at det settes faktiske og rettslige rammer for hvilke nasjonale virkemidler som kan anvendes, også i miljøpolitikken.

10.2 Det optimale beslutningsnivået

De internasjonale miljøproblemene reiser spørsmålet om hva som er ”det optimale nivå” for beslutningene. En del problemer er av en bilateral eller regional karakter, og kan behandles på dette planet. En stadig større del av miljøproblemene er imidlertid globale, slik som oppvarmingen av jorda eller trusselen mot det biologiske mangfold. Miljøproblemer i skjæringsfeltet med internasjonal handel, slik som eksport av farlig avfall, bruk av tilsetningsstoffer og kjemikalier i varer, eller eksport av genmodifiserte organismer vil ut fra hensynet til verdenshandelen ofte også bli løst på globalt nivå.

Ønsket om en effektiv løsning på internasjonale miljøproblemer kan altså tilsi et beslutningsnivå fjernere fra statenes egne organer. Men dette medfører både at veien fra borgerne til beslutningsorganene øker og at beslutningene i stor grad vil tas av organer som ikke er direkte folkevalgte; effektiviteten kan altså gå på bekostning av den demokratiske legitimitet. Det kan dermed være behov for et internasjonalt nærhetsprinsipp (subsidiaritetsprinsipp) hvor beslutningene tas av det internasjonale organet som er nærmest borgerne. En tilnærmingsmåte kan være at globale organer trekker opp rammene, men at den nærmere gjennomføringen overlates til det regionale eller nasjonale nivået.

10.3 Det internasjonale beslutningssystemet

Det internasjonale regelverket og beslutningssystemet bygger i stor grad på avtaler mellom statene, i form av konvensjoner. Statene velger dermed selv om de vil slutte seg til avtalene og som regel også om de vil trekke seg ut. USA er f. eks. verken part i Basel-konvensjonen om transport av farlig avfall eller Konvensjonen om biologisk mangfold. Island har trukket seg fra Den internasjonale hvalfangstkonvensjonen (IWC). Norge er ikke medlem av EU, men har en spesialtilknytning i form av EØS .

I formell forstand kan altså det internasjonale samfunnet karakteriseres som anarkistisk.[245] Reelt sett er imidlertid omfanget og oppslutningen om internasjonale miljøavtaler og beslutningssystemer mer slående. Det internasjonale miljøsamarbeidet er gjennomorganisert på både det globale og det regionale planet – selv om en kunne ønske seg et mindre mangfold og mer effektive avtaler og beslutningsorganer. Grunnene til oppslutningen om systemet er et felles ønske om å løse miljøproblemene og at å stå utenfor kan medføre en politisk belastning og begrense innflytelsen i internasjonal politikk. USA har da også deltatt som en aktiv observatør, bl.a. i samarbeidet under Konvensjonen om biologisk mangfold. Visse internasjonale miljøavtaler inneholder også handelsrestriksjoner mot stater som ikke er parter, f. eks. gjelder dette Montreal-protokollen om ozon-laget.

Det internasjonale beslutningssystemet er knyttet til mellomstatlige organisasjoner, eller mer uformelle konvensjonsorganer, slik som partsmøter og lignende. Utgangspunktet er at det kreves konsensus for å treffe beslutninger, altså samtykke fra de deltakende statene. I så måte fravikes ikke prinsippet om at stater ikke er bundet av andre forpliktelser enn de som uttrykkelig er akseptert. Den nasjonale friheten til å nekte å underkaste seg forpliktelser er altså ikke formelt beskåret. Men på samme måte som det kan være politisk belastende å stå utenfor samarbeidet, kan det være vanskelig for enkeltstater å hindre konsensus om et vedtak som samler stor oppslutning blant statene. Klima-samarbeidet gir også eksempler på at det kan være liten villighet til å anerkjenne motstand fra slike enkeltstater, med mindre de nedlegger formell protest mot vedtaket.

EF gir et viktig eksempel på en organisasjon hvor bindende avgjørelser kan treffes ved flertallsvedtak. EØS-avtalen gir formelt Norge muligheten til ikke å akseptere EF-vedtak som dekkes av avtalens saklige område, men reelt skal det mye til for at Norge benytter seg av denne ”veto”- eller ”reservasjonsretten”. Dette har sammenheng med at et slikt veto kan medføre at deler av EØS-avtalen blir satt ut av kraft, men det kan også være en trussel mot det politiske grunnlaget for hele avtalen. Denne realiteten gjelder selvsagt også på miljøområdet.

Visse internasjonale miljøavtaler gir også muligheter til flertallsavgjørelser kombinert med en reservasjonsrett. Selv om det gjerne vil eksistere et politisk press i retning av å ikke reservere seg, viser den norske reservasjonen mot Den internasjonale hvalfangstkonvensjonens moratorium mot kommersiell hvalfangst at selv mindre land kan finne at saken er viktig nok til å begrunne en reservasjon.

Montreal-protokollen er et eksempel på bindende beslutninger uten reservasjonsadgang. Det har vært hevdet at det kreves større grad av slik internasjonal ”lovgivningsmyndighet” for å løse miljøproblemene, f. eks. klimaproblemet. Slike forslag har også vært kombinert med ønsket om en World Environment Organisation (WEO), mer eller mindre på linje med World Trade Organisation (WTO).[246] Vi har hittil ikke sett en mer generell utvikling i retning av økt lovgivningsmyndighet i det internasjonale miljøsamarbeidet. Men det kan tenkes at slike bindende flertallsvedtak kan bli mer vanlig for vedtak av mindre politisk betydning. De overordnede rammene kan da trekkes opp ved konsensus, mens de konkrete tiltakene kan vedtas ved ulike former for flertallsvedtak. En slik internasjonal myndighet kan bli mer akseptabelt etter hvert som samarbeidet har skapt økt tillit mellom statene, slik vi har sett i EU-samarbeidet.

Økt grad av internasjonal lovgivningsmyndighet kan bidra til en mer effektiv løsning av de internasjonale miljøproblemene. Dette gir statene en form for makt som de ikke besitter når de opptrer hver for seg. Men samtidig må de være villige til å underkaste seg flertallsvedtak. Desto mer makt som overføres til internasjonale organer, jo mer grunn er det til å spørre om deres demokratiske legitimitet.[247] Dersom internasjonale organer får økt myndighet kan det også være grunn til å kreve større grad av kontroll med vedtakenes lovlighet. De norske innvendingene mot lovligheten av Hvalfangstkommisjonens moratorium kan tjene som eksempel.

Det er imidlertid slående hvor langt en har kommet i internasjonal miljøpolitikk uten bruk av en internasjonal lovgivningsmyndighet, selv om det gjenstår viktige problemer som ikke har funnet en tilfredsstillende løsning, slik som klimaproblemet og vern av biologisk mangfold. De oppnådde resultatene skyldes dels en felles vilje til å løse miljøproblemene. I tillegg kommer den politiske belastningen dersom en stat velger å stå utenfor samarbeidet eller gå imot vedtak som samler stor oppslutning. Men etableringen av internasjonale organer som en fast møteplass for å diskutere løsningen av konkrete miljøproblemer, med et sekretariat og gjerne med vitenskapelige og andre underorganer, kan i seg selv virke befordrende på muligheten til å oppnå resultater.

Den internasjonale miljøpolitikken viser også at vitenskapelige argumenter og godt begrunnede policy-argumenter kan være viktige for å oppnå en løsning. Samarbeidet om ozon og klima har i stor grad vært vitenskapelig basert, mens naturvitenskapen ikke har hatt like stor gjennomslagskraft i Hvalfangstkommisjonen. Argumenter om kostnadseffektivitet fra det økonomiske fagmiljøet har vært viktige i klima-sammenheng, og ”fleksibilitetsmekanismene” i Kyoto-protokollen er sannsynligvis av avgjørende betydning for at visse stater kunne slutte seg til et vedtak om bindende forpliktelser om reduksjon av utslipp av drivhusgasser. Dette tilsier at innflytelsen på det internasjonale planet også har sammenheng med hvilken faglig kompetanse som er bygd opp nasjonalt. Dette gjelder også for ekspertsamarbeidet under EØS-avtalen, men her er Norge utelukket fra den videre politiske beslutningsprosessen i EU.

10.4 De internasjonale reguleringene

De internasjonale reguleringene kan være av politisk (”soft law”) eller rettslig (”hard law”) karakter. Den formelle forskjellen er at brudd på hard law er et folkerettsbrudd og kan gi grunnlag for rettslige sanksjoner fra andre stater og søksmål ved en folkerettsdomstol. I praksis trenger ikke forskjellen bli så stor. Men mange stater vil nok anse hard law som en større reell begrensning av den nasjonale handlefriheten. Inngripende globale reguleringer, slik som Kyoto-protokollen og dens fleksibilitetsmekanismer er vanskelig å tenke seg uten slike bindende rettsregler. Nordsjøsamarbeidet gir et eksempel på et fruktbart samspill mellom de politiske Nordsjø-deklarasjonene (soft law) og bindende vedtak under OSPAR-konvensjonen (hard law).

Når det gjelder innholdet i de folkerettslige miljøforpliktelsene har en på forurensningssiden stort sett nøyd seg med å fastsette nasjonale grenser for utslipp, og overlatt virkemidlene til statene. Dermed gjøres det bare et begrenset inngrep i den nasjonale handlefriheten. Vi har imidlertid også flere eksempler på miljøavtaler som fastsetter hvilke virkemidler som skal anvendes, f. eks. Basel-konvensjonens og CITES-konvensjonens krav om tillatelse for henholdsvis eksport av farlig avfall og truede dyr- og plantearter. Det kan også pekes på Espoo-konvensjonen som stiller krav om konsekvensanalyser for tiltak som kan ha grenseoverskridende virkninger og Århus-konvensjonen om retten til informasjon, deltakelse i beslutningsprosessen og adgang til rettsapparatet i miljøsaker. Vi ser altså at det i den internasjonale miljøretten stilles krav både til resultat og prosess. Vi har også et par dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som stiller krav til beskyttelse av enkeltindivider mot miljøinngrep (Lopez Ostra v. Spain (1994)[248] og Guerra v. Italy (1998)[249]).

EØS-forpliktelsene vil gi ulik grad av handlefrihet avhengig av om EF har truffet vedtak i form av forordninger eller direktiver. I første tilfelle skal vedtaket gjøres gjeldende ”ord for ord”, mens direktiver gir staten et visst skjønn ved gjennomføringen. Når det gjelder vedtak som også har betydning for handelen, vil en gjerne bruke harmoniseringstiltak som ikke gir adgang til nasjonale avvik. Som vi har vært inne på kan også WTO-regelverket legge sterke bindinger på valg av nasjonale virkemidler. I tillegg innebærer den økte handelsliberaliseringen at stater vil være tilbakeholdende med å pålegge konkurranseutsatt virksomhet ensidige miljøkrav. Samlet innebærer dette at den nasjonale handlefriheten hva gjelder virkemidler til dels er sterkt begrenset gjennom det internasjonale miljø- og handelsregelverket, og at handlefriheten stadig minker.

10.5 Internasjonale kontroll- og håndhevingsordninger

Det er bygd opp systemer for kontroll og håndheving av at statene oppfyller sine internasjonale miljøforpliktelser. Under internasjonale miljøavtaler er kontrollen imidlertid i stor grad basert på de enkelte statenes rapportering av hvordan de har gjennomført sine forpliktelser. Dessuten har reaksjonen på eventuelle brudd vært av ikke-konfronterende karakter, hvor en har søkt å bistå landet i å oppfylle sine forpliktelser framfor å iverksette sanksjoner. Vi har imidlertid sett en tendens i retning av mer håndfast håndheving i Montreal-protokollen. Det pågår også forhandlinger under Kyoto-protokollen hvor en vil ha elementer både av ”myk” og ”hard” håndheving. Strengere håndhevingsordninger kan være en forutsetning for at statene vil påta seg mer omfattende forpliktelser, selv om de samtidig får sin handlefrihet innskrenket.

I EF/EØS-systemet eksisterer både kontroll- og domstolsordninger. Vi har også en effektiv tvisteløsning i WTO. Slike ordninger kan gjøre statene tilbakeholdende med å iverksette tiltak som er på grensen av det lovlige. Politiske forhold, slik vi har sett det med den utbredte skepsisen til bruk av og handel med genmodifiserte dyr og planter, kan imidlertid begrense søksmål og andre aksjoner fra kontrollorganer eller andre stater.

10.6 Det internasjonale sivile samfunn

Ikke-statlige internasjonale miljøorganisasjoner (NGOs) er også viktige aktører i internasjonal miljøpolitikk. Eksempler på deres innflytelse er vedtakelsen av Hvalfangstkommisjonens moratorium og forbudet mot dumping av oljeinstallasjoner i Nordsjøen. NGOenes deltakelse er anerkjent i FN-systemet og de er aktivt med i de fleste internasjonale miljøforhandlingene, selv om gjennomslagskraften kan variere mellom ulike saksområder. I denne forstand er det ”sivile samfunn” relativt godt utbygd på miljøområdet.[250] En viktig innvending mot WTO-forhandlingene i Seattle høsten 1999 var imidlertid den manglende mulighet for deltakelse av NGOer. Og selv i miljøsammenheng har NGOene begrensede rettigheter som observatører. Et eksempel på en sterkere formell status for NGOer – i dette tilfelle organisasjoner for urbefolkninger - er Arktisk Råd, hvor de i stor grad deltar på lik linje med stater, bortsett fra at de ikke har stemmerett.[251]

10.7 Det internasjonale samarbeidet og nasjonalstaten

Det kan etter dette spørres om det internasjonale samarbeidet er så omfattende at vi ser slutten på nasjonalstaten.[252] Denne framstillingen har vist at det internasjonale samarbeidet er basert på stater og at nye reguleringer i stor grad krever samtykke fra statene. I tillegg kommer at siden de internasjonale reglene – bortsett fra EF-reglene – ikke er direkte bindende i det enkelte land, er en avhengig av statene for gjennomføringen av disse reglene. Og selv i EU er samarbeidet basert på medlemsstatene. Det er derfor mer treffende å si at det internasjonale beslutningssystemet er en tilleggskanal for statene for saker de ikke har kontroll over gjennom det nasjonale beslutningssystemet.

Men når dette er sagt, er det grunn til å framheve at det er vokst fram også andre aktører enn statene i det internasjonale samarbeidet. Vi har allerede pekt på NGOenes betydning. I tillegg må det nevnes at industri og næringsliv er aktivt engasjert i og benytter store ressurser på å påvirke internasjonale forhandlingsprosesser. De internasjonale organene som opprettes får også en egentyngde, bl.a. i form av aktive sekretariater. Det kan være vanskelig å vurdere hvem som har hatt opphavsretten til ulike miljørettslige begreper og prinsipper, slik som føre var-prinsippet og bærekraftig utvikling. De internasjonale beslutningsprosessene og organene innebærer ofte mer permanente forhandlingssituasjoner og dermed en ny dynamikk som fører til noe mer og noe annet enn det som kommer fra de enkelte statene.

10.8 Forholdet mellom Stortinget og Regjeringen

Det økte internasjonale samarbeidet gir det enkelte land innflytelse som det ellers ikke ville hatt til å løse miljøproblemene. I denne forstand gir samarbeidet landene økt makt. Men på det nasjonale planet vil det internasjonale miljøsamarbeidet gjerne styrke den utøvende makt på bekostning av den lovgivende makt. Dette skyldes dels at det er denne makt som etter statsforfatningen skal opptre i de internasjonale forbindelser hvor beslutningene treffes. I Norge følger dette av grunnloven § 26. Men i tillegg kommer at det er den utøvende makt som besitter ressurser i form av personell og fagkompetanse.

Det internasjonale miljøsamarbeidet er blitt en del av forvaltningens hverdag, noe som kan innebære at deltakerne føler en samhørighet med de andre internasjonale representantene. En slik samhørighet kan være nødvendig for at effektive internasjonale vedtak skal kunne treffes. Men den kan gå på bekostning av en lojalitet mot Stortinget.

Grunnloven inneholder visse forfatningsrettslige garantier for at Stortinget skal gi sitt samtykke før Norge påtar seg internasjonale forpliktelser. § 26, 2. ledd sier at slikt samtykke skal innhentes før det inngås traktater av særlig viktighet, eller som krever lovgivning eller annen stortingsbeslutning, f. eks. bevilgninger. Men denne bestemmelsen gir ikke grunnlag for å påvirke forhandlingene om traktatene. Det blir et spørsmål om å si ja eller nei, og det å nekte samtykke kan skape vanskeligheter på det utenrikspolitiske planet.

Dessuten kreves det sannsynligvis ikke slikt samtykke dersom internasjonale beslutningsorganer treffer vedtak, selv om dette gjøres ved enstemmighet. Samtykket anses da for gitt ved tilslutningen til den traktaten som ligger til grunn for samarbeidet. Stortingets samtykke kreves derfor ikke når bindende forpliktelser treffes om utslipp til havet etter OSPAR-konvensjonen eller fredning av dyrearter etter Bern-konvensjonen. Samtykke kreves heller ikke dersom Norge skal inngå politiske forpliktelser i form av ”soft law”. Et eksempel er de omfattende utslippsreduksjonene som ble vedtatt på Nordsjøkonferansene. I praksis kan imidlertid slike politiske forpliktelser langt på vei binde opp Norge på tilsvarende måte som folkerettslige forpliktelser.

Stortinget har også mulighet til å behandle det internasjonale miljøsamarbeidet på grunnlag av meldinger fra Regjeringen. Dette skal nå komme inn i faste former ved at Regjeringen årlig presenterer en melding om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Regjeringen kan videre fremme meldinger på spesielle saksområder, slik som St meld nr 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyoto-protokollen. Endelig har vi konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen i form av Den utvidete utenriks- og konstitusjonkomitéen og EØS-komitéen. Gjennom meldinger til Stortinget og disse samarbeidsordningene kan Regjeringen finne det politisk hensiktsmessig å sikre seg godkjenning selv om det ikke strengt tatt er rettslig påkrevet.

Stortingsrepresentantene vil gjerne føle ansvar først og fremst overfor nasjonale spørsmål og sitt valgdistrikt, og i mindre grad overfor internasjonale miljøproblemer. Internasjonaliseringen av miljøproblemene gjør imidlertid at det ikke blir så lett å skille mellom utenriks- og innenrikspolitikk. Reduksjon av utslipp av drivhusgasser kan som sagt ha både viktige nasjonaløkonomiske og distriktspolitiske sider, etablering av renseanlegg på kysten kan være av betydning for den kommunale økonomien, og internasjonalt handelsregelverk setter grenser for utviklingen av grønne innkjøpsordninger i lokalforvaltningen. Den økte internasjonale kontakten gjør også at politikerne får øynene opp for globale miljøproblemer og miljøproblemer i andre land.

Det er imidlertid et spørsmål om i hvilken grad den lovgivende makt kan ha en effektiv styring og kontroll med det internasjonale miljøsamarbeidet. Ved siden av de grunnlovsbestemte kravene til Stortingets medvirkning, behandlingen av Regjeringens meldinger og drøftelser i konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen, kan stortingsrepresentanter selv ta opp internasjonale miljøvernsaker gjennom interpellasjoner, i spørretimen eller ved såkalte Dokument 8 forslag.

I klimapolitikken har Stortinget hatt en viktig funksjon i utformingen av de norske holdningene på det internasjonale planet. Stortinget har også vedtatt instrukser til regjeringen på det bioteknologiske området. Men det generelle inntrykket i de saksområdene vi har gjennomgått er at Stortinget har vært mer reaktiv enn initierende.

Det mest nærliggende virkemiddelet for å sikre Stortinget en mer fortløpende styring og kontroll over utformingen av Regjeringens politikk på det internasjonale området er en utbygging av konsultasjonsorganene mellom Stortinget og Regjeringen. Dette reiser for det første spørsmålet om forholdet mellom behandling i konsultasjonsorganene og det samlede Stortinget. Men det er også et spørsmål om i hvilken grad Stortinget bør gi instrukser til Regjeringen på dette området. Det kan dels spørres om Stortinget besitter den nødvendige fagkompetansen og dels om hvor mye Regjeringen bør bindes opp i internasjonale forhandlinger. Det er tvilsomt om Stortinget kan sikres full styring, og hensynet til Regjeringens handlefrihet i slike forhandlinger kan tilsi at Stortinget ikke bør ta sikte på å tilta seg dette.

En kunne tenke seg at medlemmer av Stortinget deltok i den norske delegasjonen til internasjonale forhandlinger. Dette kunne sikre Stortinget økt kontroll gjennom førstehånds innsikt i forhandlingssituasjonen. Men det kan både gjøre forhandlingene vanskeligere og bidra til at ansvarsforholdet mellom Stortinget og Regjeringen blir uryddig.

Det demokratiske elementet i internasjonale organer kan økes ved etablering av folkevalgte organer på det internasjonale planet. Dette kan gjøres ved indirekte valg slik at de nasjonale forsamlingene utpeker representantene, noe vi bl.a. kjenner fra Europarådets parlamentarikerforsamling. Alternativt kan det opprettes direkte folkevalgt organer, slik som Europa-parlamentet i EU. Slike organer kunne gis et overordnet ansvar for å vedta internasjonale reguleringer. Dette reiser imidlertid spørsmålet om forholdet mellom nasjonal handlefrihet og overnasjonalitet. Debatten om det ”demokratiske underskuddet” i EU viser også at det ikke er enighet om demokratisk kontroll best fremmes gjennom beslutningskompetanse hos organet hvor den utøvende makt er representert, Ministerrådet, eller hos Europa-parlamentet.

Økt folkelig deltakelse kan også skje gjennom frivillige organisasjoner. Det kan her tenkes endringer i form av å gi NGOene større rettigheter til å delta i det internasjonale beslutningssystemet. Statene vil nok imidlertid være tilbakeholdende med å gi alle organisasjoner fulle deltakerrettigheter på linje med statene. På miljøområdet kan det bare minnes om Norges skepsis til enkelte miljøorganisasjoner som har engasjert seg i hvalfangsten. Men det er grunn til å diskutere både prosedyrer og krav til hvilke organisasjoner som skal gis adgang, og om disse skal gis rettigheter til mer aktiv innflytelse. Også i forholdet til det nasjonale regelverket kan en vurdere om NGOene skal sikres økt rett til innsyn og innflytelse i internasjonale miljøforhandlinger.

[245] Øyvind Østerud, Globaliseringen og nasjonalstaten (1999) s. 103.

[246] Se G. Palmer, New Ways to Make International Environmental Law, 86 AJIL (1992), s. 259-84 på s. 283, D.C. Esty, Greening the GATT (1994), s. 79 og Renato Ruggiero (tidligere Director-General i WTO), WTO High Level Symposium on Trade and the Environment, 15. mars 1999 <http://www.wto.org/wto/hlms/dgenv.htm)>.

[247] Se Daniel Bodansky, The Legitimacy of International Governance: A Coming Challenge for International Environmental Law? AJIL nr. 3 (1999) s. 596-624. Se også J.H.H. Weiler, The Constitution of Europe (1999).

[248] Lopez Ostra v. Spain, Eur. Ct H.R. 303-C (ser. A) (1994).

[249] Guerra v. Italy, 64 Eur. H.R. Rep. (1998) s. 210-96.

[250] Sml. Østerud , som sier at det er ”spirer til et sivilt samfunn i internasjonal miljøpolitikk”, s 108.

[251] Evan T. Bloom, Establishment of the Arctic Council, AJIL nr. 3 (1999) s. 712-22 på s. 716.

[252] Se Østerud , s. 11.

Publisert 25. nov. 2010 13:52