Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside
Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065
Rapport 36, desember 2001, ISBN 82-92028-39-0
- Norske lederes holdning til miljøvern og arbeidsmiljø ved investeringer i utlandet
Trond Beldo Klausen
INNHOLD:
Sammendrag/Summary *
Forord *
1 Innledning og problemstilling *
2 Finansielle og direkte investeringer i utlandet *
3 Data *
4 Resultater *
4.1 Alle ledere *
4.2 Sektor *
4.3 Partitilhørighet *
4.4 Næringslivseliten *
4.5 Internasjonal orientering *
5 Avslutning *
Referanser *
Spørsmålet som stilles i denne rapporten er hvorvidt norske ledere mener man bør følge norske standarder for arbeidsmiljø og miljøvern ved investeringer i utlandet, i de tilfeller der de norske standardene er strengere enn de lokale. I alt har 1.711 toppledere tilkjennegitt sitt syn på dette. Konklusjonen er for det første at det er noen flere ledere som er enige enn uenige i at norske standarder bør følges. For det andre avdekkes en betydelig variasjon i holdning mellom ledere fra forskjellige samfunnssektorer. Mens over 80 prosent av kirkens ledere mener at norske standarder bør følges, er bare 30 prosent av lederne i det private næringsliv enige i det. Mest negative til å følge norske standarder utenlands er eierne i private selskaper. Et fjerde funn er at synet på norske standarder varierer med partitilhørighet, hovedsakelig langs en høyre/venstre-akse. Avslutningsvis finner jeg at holdningen til å følge norske standarder utenlands varierer med internasjonal orientering. Jo mer kontakt ledere har med utlandet i arbeidet, desto mindre enige er de i at norske standarder bør følges. Det gjelder innen alle sektorer.
Should Norwegian standards for environment and working conditions, when stricter than the local ones, be followed when Norwegians are investing abroad? 1711 top-leaders have answered this question in a study from the Norwegian research project "Power and Democracy". The main conclusion is that a majority of the leaders agree to follow Norwegian standards, but there are significant differences between leaders from different sectors. Within the Church 80 percent are in favour of following Norwegian standards abroad, but among the leaders of private enterprises only 30 percent agree. Most reluctant to follow Norwegian standards abroad are the owners of private enterprises. There are also significant differences among the leaders from different political parties, mainly in accordance with the left/right-axis. In my last analysis I find that the more contact the leaders have with counterparts abroad, the less willing they are to follow Norwegian standards for environment and working conditions. This goes for the leaders from all sectors.
Temaet i denne rapporten er norske lederes holdning til arbeidsmiljø og miljøvern ved investeringer i utlandet. Initiativet til dette prosjektet er tatt av undertegnede, og bygger delvis videre på mitt tidligere arbeide med etiske investeringer. Rapporten er utarbeidet med utgangspunkt i datamateriale fra Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse og arbeidet er finansiert av Verdinettet i Norges forskningsråd. Jeg vil rette en takk til Trygve Gulbrandsen ved Institutt for samfunnsforskning for innspill underveis og for kommentarer til det endelige manuskriptet. Undertegnede er selv ansvarlig for de feil og mangler som måtte forekomme.
Oslo, november 2001
Trond Beldo Klausen
1 Innledning og problemstilling
Det finnes to hovedformer for investeringer i utlandet, finansielle investeringer eller direkte investeringer. En direkte investering er etablering av virksomhet eller en større investering i eksisterende virksomhet i utlandet. Til forskjell fra finansielle investeringer er formålet med direkte investeringer å utøve kontroll i virksomheten det investeres i (Ruud 1999a). Spørsmål om arbeidsmiljø og vern av ytre miljø er relevant i forhold til begge former for investering. Når det gjelder direkte investeringer, er norske selskaper blitt beskyldt for å operere med doble standarder, en standard i Norge og lavere standarder for aktiviteten utenlands. Kritikken har i hovedsak dreid seg om etableringer i utviklingsland, da det i første rekke er mellom dem og Norge at forskjellene i regelverket på arbeidsmiljø- og miljøområdet er størst. Selv selskaper som har en uttalt målsetning om å praktisere like standarder hjemme og ute, gjennomfører ikke alltid dette (Ruud 1992). Innen finansielle investeringer er arbeidsmiljø og miljøvern sentralt i forhold til såkalte verdibaserte investeringer (Anand & Cowton 1993:379, Social Investment Forum1999:4). Dette er investeringer der etiske, miljømessige eller sosiale retningslinjer legges til grunn1. Her hjemme har det i lang tid pågått en debatt om Statens petroleumsfond (oljefondet) skal forvalte kapitalen etter slike retningslinjer.
Min problemstilling er hvorvidt norske ledere innen ulike sektorer mener at norske standarder for miljøvern og arbeidsmiljø bør følges ved investeringer i utlandet, i de tilfeller der disse standardene er strengere enn de lokale. Denne problemstillingen dekker to av de mest sentrale områdene som har vært framme i debatten om direkte investeringer i utlandet og om oljefondets investeringer. Jeg konsentrerer meg om de øverste lederne. De er viktige beslutningstakere, hvis holdninger har konsekvenser for norsk politikk og praksis på området. Gjennom deres posisjoner øver de dessuten innflytelse på besluttende myndigheter. Politikerne legger premisser for forvaltningen av oljefondet, men også for statseide eller statskontrollerte selskapers direkte etableringer utenlands. Andre toppledere søker å påvirke politikernes beslutninger, for eksempel ledere i de frivillige organisasjonene og i næringslivet. Sistnevnte møter i tillegg spørsmålene om arbeidsmiljø og miljøvern ved etableringer og investeringer i egen regi.
Ved siden av å undersøke hva lederne samlet sett mener om spørsmålet om norske standarder, vil jeg også se på om det er holdningsforskjeller mellom ledere fra forskjellige sektorer. Dernest vil jeg gå nærmere inn på sektorene politikk og næringsliv, for å undersøke om holdningen innad i hver av disse sektorene varierer med posisjon. Avslutningsvis undersøker jeg om ledernes internasjonale orientering påvirker holdningene til miljøvern og arbeidsmiljø når det gjelder investeringer i utlandet.
2 Finansielle og direkte investeringer i utlandet
Utover oljefondets plasseringer, er norske investeringer i utlandet i internasjonal målestokk relativt begrensede. Oljefondet har inntil nylig ikke investert i utviklingsland, men har i inneværende år fått utvidet sitt mandat til å gjelde syv land som defineres som "emerging markets"2. Av andre institusjonelle investorer eide norskregistrerte aksjefond med et helt eller delvis internasjonalt forvaltningsmandat aksjer for vel 56 milliarder kroner per 31. desember 2000 (Verdipapirfondenes Forening 2001). Av dette var 1,8 milliarder plassert i fond som utelukkende investerer i selskaper i land utenfor Europa, Amerika og Japan, mens 15 milliarder var plassert i globale fond. Hvor stor del av de 15 milliardene som var plassert i ikke-vestlige land er ukjent for meg, men hvis andelen er som i den øvrige porteføljen, dreier det seg om omtrent 500 millioner kroner. Det betyr i så fall at til sammen 2,3 milliarder av aksjefondenes kapital var investert i ikke-vestlige land ved årsskiftet. Tilsvarende tall for andre institusjonelle investorer, som livsforsikringsselskap og pensjonskasser, er vanskeligere tilgjengelig. Det samme gjelder for norske selskapers og privatpersoners rent finansielle plasseringer i utenlandske selskaper.
Norske selskapers direkte investeringer i utlandet var i 1998 vel 19 milliarder kroner, hvorav i overkant av 1 milliard i land i Afrika, Asia og Latin-Amerika (Ruud 1999b). Disse investeringene kan enten foregå ved nyetablering av virksomhet eller ved større investeringer i lokale selskaper.
Etiske problemstillinger forbundet med investeringer i utlandet kom for alvor i fokus under apartheidregimet i Sør-Afrika. Ved siden av forbrukerboikott av selskaper som opererte i landet, ble de samme selskapene utsatt for en boikott av etiske bevisst investorer. Verdibaserte investeringer ble spådd en nedgang etter at apartheidregimet i Sør-Afrika falt i 1993, men har økt betraktelig siden den gang. Størst utbredelse har de i USA, der hver åttende dollar som forvaltes av profesjonelle investorer investeres etter etiske, sosiale eller miljømessige retningslinjer (Social Investment Forum 1999:3). Storbritannia følger nærmest, med omtrent 3 prosent, mens land som Frankrike, Nederland og Belgia først ganske nylig har gjort seg gjeldende på området (Møller & Erdal 2000). I Norge var drøyt 3 milliarder kroner av fondskapitalen plassert i henhold til etiske, sosiale eller miljømessige kriterier i september 2000 (Klausen 2000:61). Det er en beskjeden andel av den totale investerte kapitalen, men omfanget er økende.
Internasjonalt er pensjonsfondene, med Calpers (California Public Employees’ Retirement System)3 som det største, blant de mest kapitalsterke finansielle investorene som legger andre kriterier enn kun de økonomiske til grunn for kapitalforvaltningen (Møller & Erdal 2000:34). I vårt naboland Danmark har en rekke pensjonsfond innført etiske, sosiale og miljømessige retningslinjer for sin kapitalforvaltning de senere årene, mens her hjemme har verdibaserte investeringer hittil i hovedsak blitt markedsført av selskaper som driver med fondsforvaltning (Jakobsen 1999, Klausen 2000:47-64). Nylig har imidlertid en av de største pensjonskassene, Kommunal Landspensjonskasse (KLP), åpnet for å innføre slike retningslinjer for forvaltningen av kommunenes pensjonsmidler (Ljønes 2001).
Andre store norske kapitalforvaltere, som for eksempel Folketrygdfondet og oljefondet, som kan sammenliknes med utenlandske pensjonsfond, har ikke etiske, sosiale eller miljømessige retningslinjer for investeringene4. I september 2001 ble det imidlertid vedtatt en endring i oljefondets forskrift som innebærer at selskaper hvis virksomhet er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser kan ekskluderes fra porteføljen (Finans-departementet 2001). Den nye paragrafens ordlyd tyder på at den kun gjelder for enkeltselskaper som Finansdepartementet selv tar initiativ til å undersøke nærmere. Paragrafen sier heller ikke at selskaper skal utelukkes, kun at de kan utelukkes. Fordi forskriften kun omfatter Norges forpliktelser i henhold til folkeretten, kun enkeltselskaper som Finansdepartementet vil se nærmere på og at den ikke er absolutt, må den ikke forveksles med etiske retningslinjer. Slike generelle retningslinjer ser det ut til at Norges Bank, som forvalter oljefondet, heller ikke har ønsket. Argumentene har bl.a. vært praktiske vanskeligheter, økte kostnader og en fare for lavere avkastning (Norges Bank 1999). De praktiske vanskelighetene består bl.a. i å standardisere informasjon om selskaper på tvers av markeder og sektorer, og å sette opp relevante indekser som avkastningen kan måles mot. Overvåkning og indeksutarbeidelse medfører økte kostnader, og begrensninger i investerings-universet kan føre til lavere avkastning.
Store deler av det politiske miljø ser ut til å være enige i Norges Banks argumenter angående forvaltningen av oljeformuen. Den nevnte endringen i forskriften er det lengste Arbeiderpartiregjeringen har vært villig til å gå. Sentrumsregjeringen arbeidet lenge med etiske retningslinjer, men så vidt meg bekjent ble ingen innført i løpet av perioden den satt med regjeringsmakten. Politikere fra andre stortingspartier har heller ikke vært pådrivere for slike kriterier (Grande 1999, Strøm 2001).
Mangelen på etiske retningslinjer for oljefondet er ved en rekke anledninger blitt kritisert. Særlig kraftig var kritikken da det ved framleggingen av årsrapporten for år 2000 ble offentlig kjent at fondet hadde eierandeler i selskaper som produserer landminer. Ved siden av SV og noen frivillige organisasjoner, har enkelte kapitalforvaltere vært aktive i debatten. Forvalterne har stort sett vært mer positive enn politikerne i vurderingene av mulighetene for å forvalte oljeformuen etter andre retningslinjer enn i dag. Det erkjennes at oljefondets størrelse kan by på spesielle utfordringer, men det burde likevel være mulig å unngå å kjøpe aksjer i selskaper som bryter etiske, sosiale og miljømessige prinsipper (se for eksempel Joly & Lindholm 1997, Mathiassen 2001, Strøm 2001).
Mens kritikken av oljefondets finansielle plasseringer naturlig nok er av relativt ny dato, har direkte investeringer i utlandet lenge vært gjenstand for oppmerksomhet. Dette gjelder både den norske stats bistandsprosjekter og norsk næringslivs engasjement i utviklingsland. Det første var et fiskeriprosjekt i delstaten Kerala i India, et prosjekt som ble startet på begynnelsen av 1950-tallet. Ved hjelp av norske bistandsmidler ble trålfiske innført i området. Fordi trålere ble et populært investeringsobjekt for personer utenfor fiskerinæringen, har overetablering ført til en overbeskatning av fiskeressursene. Et lovverk som muligens kunne ha bidratt til å forhindre overbeskatning eksisterte allerede før krigen her til lands, med ble ikke med da trålen ble eksportert til India. I følge den indiske professoren John Kurien ved Center for Development Studies i Kerala illustrerer denne saken et generelt problem: Utviklingsland får overført teknologi, men ikke de institusjonene som er nødvendig for å sikre en bruk av teknologien som ivaretar menneskerettigheter og miljø (Jahre 1998).
I de senere årene er oppmerksomheten i økende grad blitt rettet mot norske selskapers investeringer og etableringer i utviklingsland. I følge NorWatch, som har spesialisert seg på å overvåke norsk næringslivs virksomhet i utviklingsland, har store selskaper som Hydro, Kværner og Statoil ved flere anledninger vært innblandet i omstridte prosjekter (NorWatch 2000a,b, 2001a,b,c). Striden kan dreie seg om klassiske miljøproblemer som utslipp til luft og vann, men også om tvangsflytting av lokalbefolkning i forbindelse med energiprosjekter og gruvedrift eller manglende beskyttelse av arbeideres helse, sikkerhet eller andre rettigheter. Noen av disse forholdene kan imidlertid være utenfor selskapene kontroll. Et eksempel er tvangsflytting, som vedtas og gjennomføres av myndighetene i det aktuelle landet. I andre tilfeller hindrer den lokale lovgivningen at forbedringer blir gjennomført. Et eksempel er et oljeraffineri i Malaysia, der Statoil er medeier. Malaysisk lovgivning tillater ikke de ansatte der å organisere seg som de ønsker, selv om Statoil har ratifisert ILOs konvensjon om retten til fri og uavhengig fagorganisering (NorWatch 2000a). I andre saker er det imidlertid klart at selskapene selv kan forbedre situasjonen, uten at lokale myndigheter står i veien for det. Men i følge en uttalelse fra lederen av miljøavdelingen i det malaysiske raffineriet, ser i hvert fall ikke Statoil ut til å være særlig interessert i det. Miljølederen sier dette om prosessen med å kartlegge miljøproblemene i forbindelse med ISO 14001-sertifiserng: "Jeg synes de utenlandske eierne kunne presse mer på, for å få fart på denne prosessen. Men i utgangspunktet er disse mest opptatt av at anlegget drives innenfor malaysisk lov". (NorWatch 2001a:5). Dersom Statoils holdning er representativ, er det grunn til å forvente at oppslutningen blant norske ledere om å følge norske standarder for miljø og arbeidsmiljø ved investeringer i utlandet ikke er særlig høy.
Data er hentet fra Lederskapsundersøkelsen, en intervjuundersøkelse med topplederne i sentrale organisasjoner i det norske samfunn. Undersøkelsen ble gjennomført i perioden juli 2000 - mars 2001 av Statistisk sentralbyrå på oppdrag Makt- og demokratiutredningen. Utvalget, på i alt 1.978 ledere, er utarbeidet av Institutt for samfunnsforskning, som også har stått for utformingen av spørreskjemaet i nært samarbeid med ledelsen i Makt- og demokratiutredningen. De øverste ledere innen følgende sektorer i norsk samfunnsliv inngår i utvalget: Politikk, sentralforvaltning, næringsliv, organisasjon, media, kultur, forskning og høyere utdanning, forsvar, kirke og politi- og justissektoren. Næringslivet er inndelt i 3 kategorier: Privat næringsliv, offentlig næringsliv og samvirke. Hovedkriteriet for å tilhøre næringslivseliten er at selskapet man leder har 400 ansatte eller mer. I alt 1.725 ledere fra alle sektorer stilte opp til intervju5. Det gir en svarprosent på 87,2, noe som er ualminnelig høyt i denne typen undersøkelser. En oversikt over utvalg og svarandel er vist i tabell 1.
Tabell 1 Bruttoutvalg og svar fordelt på sektor
|
Sektor |
Bruttoutvalg |
Antall svar |
Svarprosent |
|
|
|
|
|
|
Kirke |
117 |
107 |
91,5 |
|
Sentralforvaltning |
215 |
197 |
91,6 |
|
Kultur |
159 |
143 |
89,9 |
|
Media |
133 |
116 |
87,2 |
|
Næringsliv, privat |
397 |
297 |
74,8 |
|
Næringsliv, samvirke |
43 |
42 |
97,7 |
|
Næringsliv, offentlig |
58 |
51 |
87,9 |
|
Organisasjon |
235 |
215 |
91,5 |
|
Forskning og høyere utdanning |
152 |
146 |
96,1 |
|
Politi og justisvesen |
153 |
138 |
90,2 |
|
Forsvar |
78 |
68 |
87,2 |
|
Politikk |
238 |
205 |
86,1 |
|
|
|
|
|
|
Totalt |
1.978 |
1.725 |
87,2 |
Vi ser at det er noe variasjon i svarprosent mellom sektorene, fra 74,8 prosent innen privat næringsliv til 97,7 prosent innen samvirke. Variasjonen til tross er dette likevel et datamateriale som danner et meget godt grunnlag for studier av norske ledere6. En fyldig beskrivelse av utvalget og av gjennomføringen av undersøkelsen finnes i Statistisk sentralbyrås tekniske dokumentasjonsrapport (Holth & Prangerød 2001).
Tema for Lederskapsundersøkelsen er blant annet toppledernes sosiale bakgrunn og karriere, deres kontaktnett, forholdet mellom ledere innen forskjellige samfunnssektorer og ledernes holdninger til sentrale samfunnsspørsmål. Ett av disse samfunnsspørsmålene danner grunnlaget for de analysene som blir presentert her. Det er utformet som et utsagn: "Ved norske investeringer i utlandet bør norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø følges der de er strengere enn de lokale". Lederne ble bedt om å oppgi om de er helt enig, delvis enig, delvis uenig eller helt uenig i utsagnet. 11 av lederne hadde ingen formening om dette eller ville ikke oppgi sin holdning til utsagnet.
Som vi har sett kan investeringer i utlandet være to ting, enten direkte investeringer eller finansielle investeringer. Det er lettere å påvirke arbeidsmiljø og vern av ytre miljø ved direkte investeringer enn ved finansielle investeringer fordi man ved direkte investeringer oppnår større grad av kontroll. Men man kan som finansiell investor erverve store nok aksjeposter til å oppnå tilsvarende innflytelse, men det er uvanlig da finansielle investeringer av risikohensyn normalt spres på flere aksjer og lavere andeler innen hvert selskap. Ledernes holdning til utsagnet om norske standarder kan være påvirket av om de har tolket det på den første eller andre måten. Fordi man nødig vil gi sin tilslutning til noe som vurderes som vanskelig å gjennomføre, kan de som har oppfattet utsagnet som at det gjelder direkte investeringer i utlandet være mer positive enn dem som tolket det slik at det dreier seg om finansielle investeringer. Det er vanskelig å vite hvilken forståelse den enkelte leder har lagt til grunn, men når man sammenlikner ledere fra forskjellige sektorer er det interessante om disse har oppfattet utsagnet systematisk ulikt. Det er det etter min vurdering ingen grunn til å tro.
I figur 1 vises fordelingen på de fire svaralternativene for toppledere fra alle sektorer sett under ett.
Som vi kan se er mer enn halvparten av norske toppledere enige i at norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø bør følges ved investeringer i utlandet, når de norske standardene er strengere enn de lokale. 27,4 prosent er helt enig i påstanden, mens 30,7 prosent er delvis enig. På den andre siden er 21,6 og 20,2 prosent henholdsvis delvis uenig og helt uenig. Det er dermed flere norske toppledere som er positive enn negative til å følge strengere standarder enn i dag for vern av ytre miljø og arbeidsmiljø ved investeringer i utlandet.
Her har jeg inndelt lederne etter sektor, tolv sektorer i alt da næringslivet er inndelt i hhv. privat, offentlig og samvirke. Figur 2 viser andelen innen hver sektor som er helt eller delvis enig i at norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø bør gjelde ved investeringer i utlandet, i de tilfeller der de norske standardene er strengere enn de lokale.
Figuren viser at det er innen kirken vi finner den høyeste andelen som er enige i at norske standarder bør gjelde ved investeringer i utlandet. Hele 81,3 prosent er helt eller delvis enig. Dernest følger politikk og kultursektoren med drøyt 71 prosent og organisasjon og forskning og høyere utdanning med hhv. 68 og 67 prosent. Rundt gjennomsnittet på 58 prosent finner vi lederne innen media, justis og samvirke7. Innen sentralforvaltningen er 52 prosent helt eller delvis enig, mens det innen forsvaret og offentlig og privat næringsliv er flere ledere som er negative enn positive. Ledere innen privat næringsliv er minst positive, bare 30,1 prosent har sagt seg helt eller delvis enig i at norske standarder bør gjelde ved investeringer i utlandet.
Fordi spørsmålet som her analyseres dekker to helt sentrale dimensjoner ved fenomenet verdibaserte investeringer, er fordelingen i tabell 2 ikke i overensstemmelse med inntrykket som er kommet fram i media under debatten om oljefondets investeringer. Dette gjelder særlig for politikk. En rekke politikere som har uttalt seg offentlig om oljefondet har vært negative til å innføre etiske, miljømessige eller sosiale kriterier for forvaltningen av fondet. Men 72 prosent av de politiske lederne i denne undersøkelsen er positive til å praktisere strengere retningslinjer for miljø og arbeidsmiljø ved investeringer i utlandet. Forskjellen kan forklares på i hvert fall tre måter. For det første kan det være slik at politikernes holdning er positiv, men når man blir nødt til å foreta valg i praksis, som i tilfellet oljefondet, så handles det ikke alltid i overensstemmelse med holdningene. Det kan for eksempel skyldes bekymringer for økte utgifter eller lavere avkastning i oljefondet, eller en forverring av norske bedrifters rammevilkår dersom strengere standarder innføres. For det andre kan det tenkes at politiske ledere er mer positivt innstilt til arbeidsmiljø og miljøvern enn til de øvrige kriteriene som har vært diskutert i debatten om oljefondet. Holdningen til miljøvern og arbeidsmiljø vil dermed ikke være representativ for politikernes holdning til verdibaserte investeringer generelt. Imidlertid har de som har uttrykt skepsis mot etiske retningslinjer ikke gitt inntrykk av at skepsisen ikke også gjelder miljøkriterier. En mer positiv holdning til miljø enn til andre kriterier kan derfor ikke være en fullgod forklaring. En tredje forklaring på at politikerne er mer positive til strengere standarder for miljøvern og arbeidsmiljø enn det debatten om oljefondet har gitt inntrykk av, kan rett og slett være at de som har uttalt seg om oljefondet er mer negative til etiske, miljømessige eller sosiale kriterier enn andre politikere.
Når det gjelder næringslivet, tyder resultatene i figur 2 på at kapitalforvalterne som har tatt til orde for en annen forvaltning av oljefondet ikke er representative for næringslivet sett under ett, aller minst for det private næringsliv, som de selv tilhører. Mens inntrykket er at kapitalforvaltere er positive til verdibaserte investeringer, er bare 30 prosent av lederne i det private næringsliv for å praktisere strengere regler for arbeidsmiljø og miljøvern ved investeringer i utlandet. En forklaring på dette kan rett og slett være seleksjon: Som en kontrast til negative politikere har mediene gitt større oppmerksomhet til positive forvaltere enn det de ville ha gjort dersom målet var å gi et representativt uttrykk for næringslivets synspunkter på retningslinjer av etisk, sosial eller miljømessig art.
At næringslivslederne er minst innstilt på å praktisere norske standarder utenlands av samtlige toppledere, er ikke så overraskende da det i hovedsak er næringslivet som bærer kostnadene ved å innføre høyere standarder. På kort sikt kan innføring av strengere standarder minske fortjenestemarginene ved investeringer i utlandet, noe som jo ikke er meningen ved nyetablering utenlands eller ved flytting av produksjon ut av landet. At lederne innen samvirkedelen av næringslivet er mest positive til norske standarder for miljø og arbeidsmiljø av samtlige næringslivsledere, er i overensstemmelse med en forklaring som legger vekt på ledernes bekymring for kostnader. Samvirkevirksomhetene er minst internasjonalt orientert av de tre virksomhetstypene. De av dem som driver med matproduksjon kan til og med tjene på at konkurrenter som etablerer seg i utlandet påføres økte kostnader i forbindelse med miljøtiltak. Dette fordi konkurrentenes produkter dermed blir dyrere når de skal selges på det norske markedet.
At kirkens ledere er mest positive til strengere standarder er heller ikke overraskende. Kirken har tradisjonelt vært opptatt av etiske spørsmål, og en del ledere har engasjert seg i spørsmål om rettferdig fordeling. Opptatthet av slike spørsmål er med på å gi kirken legitimitet i vårt samfunn. Når det gjelder det aktuelle spørsmålet, er kirkens ledere blant dem som vil bli minst økonomisk berørt av at det innføres strengere standarder for norsk næringsvirksomhet i utlandet. Både opptatthet av etikk generelt og avstand til næringsvirksomhet kan nok være med på å forklare hvorfor lederne i kirken er mest for at slike standarder følges. Mellom kirken og næringslivet fordeler lederne fra de øvrige sektorene seg på en slik måte at avstand til næringsvirksomhet virker som en rimelig god forklaring på det mønsteret vi finner i tabell 2. Over gjennomsnittet finner vi altså lederne innen politikk, kultur, organisasjon, forskning og høyere utdanning og media. Selvsagt er det innslag av markedslogikk innen alle disse sektorene, men deres primære oppgave er å forvalte idéer og interesser. De tre sektorene som forvalter kapital ligger, som vi har sett, alle sammen under gjennomsnittet, dog er samvirkelederne vesentlig mer positive enn deres kolleger i det offentlige og det private næringsliv. Lederne innen forsvar, forvaltning og politi og justissektoren er også mer negative til å følge norske standarder ved investeringer i utlandet enn gjennomsnittet av alle norske toppledere. At lederne innen disse offentlige sektorene er mindre positive enn andre ledere som heller ikke er engasjert i næringsvirksomhet, har kanskje sammenheng med ulike arbeidsområder. Erfaringen med å forvalte lover og regler etter formelle prosedyrer kan bidra til at man ser flere begrensninger enn andre i muligheten til å følge norske regler utenlands.
Som vi har sett i figur 2 er den politiske eliten blant de som er mest positive til at norske standarder for arbeidsmiljø og miljøvern bør følges når de er strengere enn de lokale. Det er som sagt overraskende, da ledende politikere fra de fleste partiene har uttalt skepsis mot innføring av ikke-økonomiske kriterier i forvaltningen av oljefondet. I figur 3 har jeg delt inn stortingspolitikerne etter parti8. I tillegg er alle andre ledere inndelt etter hvilket parti de oppga å ha stemt på ved forrige stortingsvalg (1997). For Arbeiderpartiets vedkommende er også regjeringen med. Jeg har vist andelen innen hvert parti som har oppgitt å være helt eller delvis enig i å følge norske standarder ved etableringer i utlandet.
Vi ser at samtlige stortingspolitikere i SV, Venstre og Senterpartiet er helt eller delvis enige i at norske standarder for arbeidsmiljø og miljøvern bør følges i de tilfeller der de er strengere enn de lokale9. Av Arbeiderpartiets representanter er 89,7 prosent enige, mens det tilsvarende tallet for KrF er 80 prosent. For stortingsrepresentantene fra Høyre og Fremskrittspartiet er andelen hhv. 35,3 og 13,3 prosent. Holdningene følger en høyre/venstre-akse, så nær som at partiet Venstre vanligvis ligger mellom Høyre og KrF, i hvert fall i næringspolitiske spørsmål. Den største forskjellen er likevel mellom Høyre og Frp på den ene siden og de øvrige partiene på den andre.
Lederne fra de andre sektorene, utenom regjeringen, fordeler seg omtrent som stortingspolitikerne. Den største forskjellen er at de som stemmer KrF er nesten like positive som de som stemmer SV (76,1 og 81,7 prosent). Lederne utenom politikken er imidlertid gjennomgående mer moderate enn sine stortingsrepresentanter. Moderate i den forstand at de oppgir en mindre positiv holdning enn deres egne representanter når disse er svært positive, og en mer positiv holdning når representantene deres er meget negative. KrFs representanter er mest på linje med sine velgere blant topplederne, 80 prosent av stortingsrepresentantene og 76,1 prosent av deres velgere er helt eller delvis enig i at norske standarder bør gjelde ved norske investeringer utenlands. Målt i prosentdifferanse er Senterpartiets representanter mest i utakt med sine velgere blant topplederne. Mens 100 prosent av representantene slutter opp om norske standarder, er det tilsvarende tall blant de av lederne som stemte Senterpartiet 66,7 prosent. Situasjonen er nesten identisk innen Venstre, men også i Arbeiderpartiet er det en betydelig avstand mellom partiets stortingsrepresentanter og de lederne som har oppgitt å ha stemt på dem. Som de eneste partiene er Høyres og Fremskrittspartiets velgere blant topplederne mer enige i at norske standarder bør følges enn det deres representanter på Stortinget er. Ser man både stortingsrepresentantene og de andre lederne under ett, er SV det partiet som er mest positivt til strengere standarder ved investeringer i utlandet.
Det mest interessante funnet i tabell 3 er etter min mening forskjellen mellom Arbeidspartiets stortingsrepresentanter og regjeringsrepresentanter. Mens 89,7 av partiets stortingsrepresentanter er enige i at norske standarder bør følges når de er strengere enn de lokale, har bare 46,7 prosent av regjeringens medlemmer svart det samme. En differanse på 43 prosentpoeng er mye, og betyr i dette tilfellet at andelen stortingsrepresentanter som er enig er nesten dobbelt som høy som i regjeringen. Regjeringen er med andre ord overraskende lite representativ for Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter i spørsmålet om norske standarder ved investeringer i utlandet. Derimot er differansen mellom lederne som har stemt på partiet og regjeringen mindre, 12,3 prosentpoeng (59 og 46,7 prosent). Regjeringen er dermed mer representativ for sine velgere blant topplederne enn det stortings-representantene lederne har vært med på å velge er.
Vi har sett at ledere innen privat næringsliv er mest negative til at norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø bør følges ved investeringer i utlandet. Jeg har foran vært inne på at enkelte kapitalforvaltere gjennom media har tilkjennegitt en positiv holdning til verdibaserte investeringer, hvor miljøvern og arbeidsmiljø er sentrale spørsmål. Lederne kan ikke inndeles etter bransje i mitt datamateriale, noe som hadde vært interessant å gjøre bl.a. for å finne ut av om de medieeksponerte kapitalforvalterne er representative for deres egen bransje. Derimot kan næringslivseliten inndeles i fire grupper etter posisjon: Styreledere, daglig ledere (administrerende direktører), nestledere og eiere10. Disse gruppenes syn på norske standarder er gjengitt i figur 4. Figuren viser i motsetning til de to foregående figurene andelen som er helt eller delvis uenig i at norske standarder bør gjelde ved etableringer i utlandet.
Som vi kan se er 81,5 prosent av eierne i det private næringsliv uenige i at norske standarder bør gjelde. Dernest følger daglig leder med 71 prosent, styreleder og nestleder med hhv. 68 og 66 prosent. Den største forskjellen er altså mellom eierne og de andre lederne. Dette kan ikke sies å være uventet, da det er eierne som blir mest direkte økonomisk berørt av å innføre strengere standarder. Dersom kostnadene ved innføring av for eksempel bedre teknologi, verneutstyr eller lignende ikke kan kompenseres ved høyere inntekter, blir det økonomiske resultatet dårligere, og eiernes avkastning lavere. Ansatte ledere og styremedlemmer berøres mindre direkte ved at et lavere overskudd i selskapet kan føre til en lavere aktivitet p.g.a. manglende investeringer, og dermed til mer utsatte arbeidsplasser. At de ansatte og valgte lederne er noe mindre negative enn eierne, kan imidlertid også tolkes som en forsvarsmekanisme: Dersom det blir dyrere å investere i utlandet, kan det bety at eierne heller velger å investere mer i selskapets avdelinger innenlands. Det kan føre til at de ansatte og valgte ledernes egne arbeidsplasser og verv vil bli tryggere. Forskjellen på vel 10 prosentpoeng mellom eierne og de andre lederne i det private næringsliv må imidlertid ikke overdrives. Hovedtendensen er at samtlige lederkategorier i det private næringsliv er mer negative enn alle andre ledere i det norske samfunn til at norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø bør gjelde ved investeringer i utlandet, i de tilfeller der de norske standardene er strengere enn de lokale.
Vi har hittil sett at holdningen til å følge norske standarder for miljøvern og arbeidsmiljø ved investeringer i utlandet varierer med sektor, etter partitilhørighet og etter hvilken stilling man har i det private næringsliv. Nå skal jeg undersøke om synet på norske standarder varierer med graden av internasjonal orientering. Internasjonal orientering er målt på tre forskjellige måter:
Studier i utlandet er gruppert etter antall studieår. Lederne har oppgitt fra og med 0 til og med 17 år. De som har studert utenlands i 5 år eller mer utgjør kun 3,5 prosent av de intervjuede. Jeg har beholdt de naturlige verdiene 0 til og med 4, og gruppert de som har oppgitt 5 år eller mer i én kategori. Arbeid i utlandet varierer fra 0 til og med 36 år. Kun 3,6 prosent har oppgitt å ha arbeidet utenlands i 10 år eller mer. Variabelen er gruppert i intervaller av to år, bortsett fra at 0 er selvstendig verdi og alle som har oppgitt mer enn 10 år er samlet i én kategori. Kontakt med utlandet i arbeidet varierer mellom 0 og 100 prosent. Variabelen er gruppert i intervaller av 5 prosent, med 0 som selvstendig verdi og alle fra 51 prosent og over i én kategori. Den siste kategorien innbefatter kun 1,4 prosent av de spurte.
En analyse, som ikke er gjengitt her, viser at det er statistisk signifikante forskjeller for hver av de tre variablene som måler internasjonal orientering når de inngår som eneste uavhengige variabel i en regresjonsanalyse. I tabell 1 har jeg imidlertid tatt med alle tre samtidig. Modell 1 inneholder kun de tre variablene, mens jeg i modell 2 i tillegg har inkludert sektor som dummyvariabel. Sektor er med fordi andelen som har studert og arbeidet i utlandet, samt har kontakt med utlandet i det daglige arbeidet trolig varierer med sektor. For eksempel er næringslivet mer internasjonalt orientert enn mange av de andre sektorene. I tillegg varierer, som vi har sett, holdningen til å følge norske arbeidsmiljø- og miljøstandarder med sektor.
I den siste analysen, modell 3, har jeg i tillegg kontrollert for klassebakgrunn, kjønn, alder og utdanning. Alderen varierer fra 28 til og med 76 år. Jeg har delt inn materialet i 4 alderskategorier i intervaller på 12 år. Utdanning er klassifisert etter Statistisk sentralbyrås standard for utdanningsgruppering (1989), men er her kun inndelt i tre kategorier: Videregående skole eller lavere, cand. mag. eller tilsvarende og hovedfag/embetseksamen eller høyere. Klassebakgrunn er også tredelt: Overklasse/øvre middelklasse, middelklasse og arbeiderklasse/primærnæring11.
Tabell 2. Effekter av studier i utlandet, tidligere arbeid i utlandet, kontakt med utlandet i nåværende arbeid, sektor, klassebakgrunn, kjønn, alder og utdanning i synet på om norske standarder for arbeidsmiljø og miljøvern bør gjelde ved norske investeringer i utlandet. Lineær regresjon. 0=helt uenig, 1=delvis uenig, 2=delvis enig, 3=helt enig
|
|
Modell 1 |
Modell 2 |
Modell 3 |
|
|
|
|
|
|
KONSTANT |
1,806** (,037) |
1,088** (,073) |
1,238** (,118) |
|
|
|
|
|
|
STUDIER I UTLANDET |
-,029 (,023) |
,005 (,022) |
,016 (,022) |
|
ARBEID I UTLANDET |
-,015 (,021) |
-,002 (,020) |
,011 (,020) |
|
KONTAKT MED UTLANDET |
-,071** (,013) |
-,035** (,013) |
-,033** (,013) |
|
|
|
|
|
|
SEKTOR: (Ref. er privat næringsliv) |
|
|
|
|
Kirke |
|
1,119** (,122) |
1,163** (,122) |
|
Sentralforvaltning |
|
,463** (,097) |
,410** (,097) |
|
Kultur |
|
,989** (,106) |
,823** (,106) |
|
Media |
|
,649** (,116) |
,537** (,115) |
|
Næringsliv, samvirke |
|
,446** (,171) |
,380* (,169) |
|
Næringsliv, offentlig |
|
,341* (,157) |
,299 (,155) |
|
Organisasjon |
|
,923** (,095) |
,781** (,094) |
|
Forskning og høyere utdanning |
|
,826** (,107) |
,789** (,108) |
|
Politi og justisvesen |
|
,615** (,110) |
,644** (,110) |
|
Forsvar |
|
,380** (,141) |
,417** (,140) |
|
Politikk |
|
,946** (,106) |
,657** (,110) |
|
|
|
|
|
|
KLASSEBAKGRUNN: (Ref. er overkl./øvre middelkl.) |
|
|
|
|
Middelklasse |
|
|
-,018 (,062) |
|
Arbeiderklasse, primærnæring |
|
|
,143* (,062) |
|
KJØNN (Kvinne=1) |
|
|
,524** (,070) |
|
ALDER |
|
|
-,047 (,037) |
|
UTDANNING |
|
|
-,102* (,046) |
|
|
|
|
|
|
R2 ( justert ) |
,023 |
,117 |
,153 |
|
|
|
|
|
|
N |
1.641 |
1.641 |
1.641 |
Note: Regresjonskoeffisienter med standardfeil i parentes.
* er signifikant på 0.05 - nivå. ** er signifikant på 0.01 - nivå.
Referanse er: Ikke studert i utlandet, ikke arbeidet i utlandet, ingen kontakt med utlandet i arbeidet, privat næringsliv, mann, 28-40 år, videregående skole, bakgrunn i overklassen/øvre middelklasse.
I modell 1 ser vi at det kun er for kontakt med utlandet at det er statistisk signifikante forskjeller når de tre variablene er samlet i én analyse. Mellom de som har studert eller arbeidet i utlandet og de som ikke har gjort det, er forskjellene i holdning til norske standarder ikke statistisk signifikante på det signifikansnivå som er lagt til grunn her. Den negative koeffisienten for kontakt betyr at jo mer kontakt man har med utlandet i arbeidet, desto mindre enig er man i at norske standarder for miljø og arbeidsmiljø bør gjelde ved investeringer i utlandet. For de som ikke har kontakt med utlandet i arbeidet er koeffisienten 1,806, mens den for dem som har maksimal kontakt med utlandet er 1,025 (1,806 + (-0,071x11)). Det betyr at den som ikke har noen kontakt med utlandet i arbeidet er nesten delvis enig i at norske standarder for miljøvern og arbeidsmiljø bør følges, mens den som bruker mer enn 50 prosent av arbeidstiden sin på kontakt med utlandet er delvis uenig. Det er en betydelig forskjell.
Når sektor inkluderes i analysen, i modell 2, svekkes sammenhengen mellom kontakt med utlandet og holdning til norske standarder. Koeffisienten halveres, men forskjellen er fremdeles statistisk signifikant. Dette betyr at det er en forskjell i internasjonal orientering mellom ledere fra forskjellige sektorer, men at det er en sammenheng mellom kontakt med utlandet og holdning til norske standarder innen alle sektorer. Vi ser også at forskjellen mellom privat næringsliv, som er referansekategori, og alle andre sektorer er statistisk signifikant. Ledere i alle andre sektorer er mer positive til å følge norske standarder for miljø og arbeidsmiljø enn ledere i det private næringsliv. Det stemmer godt overens med mønsteret i figur 2, der vi har sett at kun 30 prosent av lederne i privat næringsliv er enige i at man bør følge norske standarder utenlands.
I modell 3 ser vi at innføring av alder, kjønn, utdanning og klassebakgrunn i analysen ikke endrer sammenhengen mellom kontakt med utlandet og holdning til norske standarder i nevneverdig grad. Koeffisienten minker med bare 0,002 (fra -0,035 til -0,033) sammenliknet med modell 2. Sammenhengen mellom sektor og holdning endrer seg noe, men ikke mer enn at det kun er forskjellen mellom privat og offentlig næringsliv som opphører å være statistisk signifikant.
Vi ser i tillegg at alder ikke har noen innvirkning på holdningen til å følge norske standarder ved investeringer i utlandet. Derimot er forskjellen mellom kvinner og menn statistisk signifikant. Kvinner er vesentlig mer positive enn menn (+ 0,524), uavhengig av sektor, alder, utdanning, klassebakgrunn og internasjonal orientering. Videre ser vi at forskjellen mellom de tre utdanningsnivåene er statistisk signifikant, kontrollert for alle de andre variablene. Den negative koeffisienten betyr at tilslutningen til norske standarder minker med høyere utdanning.
Statistisk signifikant er også forskjellen mellom ledere med opphav i overklassen/øvre middelklasse og arbeiderklassen/primærnæringene. En analyse, som ikke er gjengitt her, viser at også forskjellen mellom dem med opphav i middelklassen og i arbeiderklassen/ primærnæringene er statistisk signifikant. Ledere med sistnevnte bakgrunn er mer positive enn øvrige ledere, uavhengig av sektor, alder, utdanning, kjønn og internasjonal orientering, til å følge norske standarder ved investeringer i utlandet. En forklaring på dette kan være at det dreier seg om en beskyttelsesmekanisme. Ikke et ønske om å beskytte eget arbeid, som er en mulig forklaring på at ansatte ledere er mer positive enn eiere (figur 4), men et ønske om å beskytte arbeidsplasser for familie og i nærmiljøet. Arbeidsplasser i industrien vil kunne gå tapt her hjemme når investeringene foretas utenlands. Om ikke umiddelbart, så på lengre sikt. Det samme gjelder innen primærnæringene, i hvert fall for fiskerienes del. Ledere med bakgrunn i arbeiderklassen og primærnæringene kan dermed være mer positive enn andre ledere til å gå inn for norske standarder utenlands fordi det kan føre til at det blir mindre attraktivt å investere i utlandet, og dermed mer attraktivt å investere hjemme. En annen mulig forklaring, i hvert fall når det gjelder ledere med opphav i arbeiderklassen, kan være at disse lederne gjennom sin oppvekst i større grad enn andre ledere er sosialisert til å være opptatt av arbeideres rettigheter og velferd og til solidaritet. For å beskytte arbeidere i andre land, er deres vilje til å innføre strenge krav til arbeidsmiljø større enn blant ledere med en annen klassebakgrunn.
Internasjonal orientering, målt ved grad av kontakt med utlandet i arbeidet, har altså en innvirkning på holdningen til følge norske standarder utenlands. Når kontakten øker, så minker viljen til å anvende norske standarder når disse er strengere. Dette gjelder uavhengig av sektor, kjønn, alder, utdanning og klassebakgrunn. Hva dette skyldes, er det ikke ut fra resultatene som er presentert mulig å si noe sikkert om. Men det virker ikke rimelig å tolke resultatene i tabell 2 som om at norske ledere blir mindre opptatt av arbeidsmiljø og miljøvern i utlandet etter hvert som kontakten med utlandet øker. En mer nærliggende forklaring kan være at kontakt med utlandet bidrar til økt kunnskap om internasjonale forhold, og at man dermed blir mer oppmerksom på de praktiske vanskelighetene det kan by på å forsøke å innføre et norsk regelverk i utlandet. Internasjonalt orienterte ledere kan i større grad enn andre oppfatte nyansene i problemstillingen, og se at man ikke i alle sammenhenger fremmer arbeidsmiljø og miljøvern ved å forsøke å innføre norske standarder. For eksempel kan en negativ bieffekt av å stille strengere krav til arbeidsmiljø og vern av det ytre miljø enn de lokale være at den delen av virksomheten som ikke tilfredsstiller de nye kravene blir overlatt til underleverandører. Dette kan være særlig aktuelt ved hel eller delvis overtakelse av eksisterende selskaper. En slik "out-sourcing" kan føre til at investorene mister kontrollen over den delen av virksomheten som det ut fra hensyn til arbeidsmiljø og vern av ytre miljø var viktigst å gjøre noe med. Dersom man skal unngå å komme i en slik situasjon, må man som investor også stille krav til permanente og temporære underleverandører. På den måten vil det bli mindre attraktivt for et selskap å kvitte seg med den delen av virksomheten som ikke tilfredsstiller de nye kravene.
En tredje forklaring på at holdningen til norske standarder blir mer negativ ved økende kontakt med utlandet, kan være at internasjonalt orienterte ledere i større grad enn andre konfronteres med utenlandske lederes motvilje mot det som kan oppfattes som urettmessig innblanding i nasjonale anliggender. Norske lederes engasjement for strengere standarder for miljø og arbeidsmiljø kan oppfattes som en ny form for imperialisme i fattige land som ønsker å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Landets myndigheter vil selv bestemme hvilke regler som gjelder, og vil derfor være skeptiske til en slik "grønn imperialisme" selv om hensikten skulle være den aller beste. Man kan for eksempel tenke seg at en norsk majoritetsaksjonær som påtvinger et selskap strengere regler enn de lokale med det bidrar til at andre aksjonærer som primært er drevet av økonomiske motiver ikke ønsker å være med lenger. Det kan føre til at det aktuelle landet får et rykte som investorfiendtlig, og inntekter kan gå tapt. På den annen side kan krav om høyere standarder fremmet av enten finansielle investorer, eller av utenlandske selskaper i forbindelse med nyetableringer, bidra til at standardene generelt i en region eller et land høynes. Dette fordi investorer eller selskaper, i tillegg til å konsentrere seg om sine bedrifter, kan samarbeide med myndighetene for å sikre en infrastruktur som legger til rette for praktisere strengere miljøregler. Investorene kan i tillegg være med å finansiere den nødvendige infrastrukturen. Når den er på plass, kan den bidra til at det aktuelle landet vil være mer attraktivt for investorer enn tidligere.
To meget sentrale spørsmål når det gjelder investeringer og etableringer i utlandet, er spørsmålene om miljøvern og arbeidsmiljø. Jeg har i denne rapporten rettet oppmerksomheten mot norske lederes holdninger til disse spørsmålene ved å presentere hvilken holdning topplederne i Norge har til utsagnet: "Ved norske investeringer i utlandet bør norske standarder for arbeidsmiljø og vern av ytre miljø følges der de er strengere enn de lokale".
Denne undersøkelsen viser for det første at et knapt flertall av topplederne er enige i dette utsagnet. Holdningen varierer imidlertid etter hvilken samfunnssektor lederne tilhører. Ledere i kirken er mest positive, mens ledere i det private næringsliv er mest negative. Fordelingen etter sektor tyder på at viljen til å følge norske standarder ved investeringer i utlandet, er omvendt proporsjonal med de potensielle kostnadene dette fører til for den enkelte leder. Dette inntrykket blir forsterket av at det innen privat næringsliv er eierne som er mest negative til å følge norske standarder for miljø og arbeidsmiljø utenlands.
Holdningen til å følge norske standarder utenlands varierer med partitilhørighet. Stortingsrepresentantene for SV, Venstre og Senterpartiet er mest positive, mens Høyres og Fremskrittspartiets representanter er mest negative. I hovedsak kan en si at fordelingen mellom partiene følger en klassisk høyre/venstre-akse. Holdningene blant de øvrige lederne følger i hovedsak det samme mønsteret, men disse er gjennomgående mer moderate enn representantene for det partiet de har oppgitt å ha stemt på. Vi har også sett at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter er langt mer positive til at norske standarder bør gjelde enn det partiets regjeringsmedlemmer er.
Avslutningsvis fant jeg at jo mer internasjonalt orientert norske ledere er, desto mer negative er de til at norske standarder bør gjelde ved investeringer i utlandet. Dette gjelder innen alle sektorer.
Innen studier av nasjonale eliter er ett sentralt tema hvorvidt de ulike sektorelitene står langt fra hverandre eller om det råder enighet om viktige samfunnsspørsmål. Forskjell eller likhet i holdninger blir gjerne brukt som indikator på i hvilken grad eliten kan sies å være integrert. I denne undersøkelsen har vi sett at det er betydelige forskjeller i holdningen til om norske standarder for miljø og arbeidsmiljø bør følges ved investeringer i utlandet. På bakgrunn av resultatene i tabell 2 (modell 3) kan vi konstruere to typer som begge tilhører eliten, men som befinner seg i hver sin ende av skalaen når det gjelder synet på norske standarder. Den første typen er mann med høy utdannelse, med bakgrunn i overklasse/øvre middelklasse, som arbeider i det private næringsliv og har kontakt med utlandet i arbeidet mer enn 50 prosent av tiden. På en skala fra 0 til og med 3 oppnår han en score på 0,67. Det vil si at han er omtrent midt mellom helt og delvis uenig i å følge norske standarder utenlands. I den andre enden av skalaen finner vi kvinne med videregående skole, med bakgrunn i arbeiderklassen/primærnæringene, som arbeider i kirken og ikke har kontakt med utlandet i arbeidet. Den siste typen finnes imidlertid neppe i virkeligheten, både fordi det er svært få kvinner i ledende posisjoner i kirken og fordi posisjonene krever høyere utdanning. Men dersom arbeidsplassen hennes er innen kulturlivet, som har langt flere kvinnelige ledere og mindre rigide krav til utdanning, og de øvrige karakteristika ellers er like, oppnår hun en score på 2,73. Det vil si at hun og næringslivsmannen har et nesten diametralt motsatt syn på om norske standarder for arbeidsmiljø og miljøvern bør følges ved investeringer i utlandet. Dette er imidlertid ytterpunktene. Mellom disse er det større grad av enighet.
Jeg vil understreke at det selvsagt ikke er grunnlag for å si noe om graden av integrasjon i den norske eliten på bakgrunn av fordelingen på ett eneste spørsmål. For å si noe mer sikkert om hvor integrert eller disintegrert eliten er, må vi analysere langt flere av holdningsspørsmålene i Lederskaps-undersøkelsen. Det er heller ikke bare likhet eller forskjeller i holdninger som bestemmer graden av integrasjon, men i tillegg hvilken bakgrunn lederne har og hvor tette nettverk de inngår i.
Dersom man ser resultatene som er presentert i lys av debatten om forvaltningen av oljefondet, er politikernes holdning av størst interesse. At nesten ¾ av dem er positive til at norske standarder bør følges ved investeringer utenlands i de tilfellene der norske standarder er strengere enn de lokale, indikerer at det kan være mulig å oppnå flertall for en annen forvaltning av oljefondet enn i dag. Det ser i hvert fall ikke ut til at det står på viljen. Selv om stortingets sammensetning er endret etter høstens valg, er det, gitt at holdningen innad i partiene er omtrent den samme som denne undersøkelsen viser, likevel et klart flertall som ønsker å legge større vekt på hensyn til arbeidsmiljø og miljøvern ved investeringer i utlandet. Men for å unngå at praktiske vanskeligheter hindrer politikerne å handle i tråd med sine holdninger, kan det være hensiktsmessig å rådføre seg med utenlandske finansmiljøer, som har vist at verdibaserte investeringer ikke er noen umulighet, selv for store kapitalforvaltere. Økningen i slike investeringer internasjonalt kan være en god indikator på at etikk og butikk ikke er uforenlig, fordi denne økningen ikke ville ha funnet sted dersom verdibaserte investeringer oppnår vesentlig lavere avkastning enn "konvensjonelle" investeringer.
1 Begrepet er hentet fra Møller & Erdal (2000), og er mer dekkende enn betegnelsen etiske investeringer som jeg tidligere har benyttet.
2 Dette dreier seg om noen av de mest utviklede utviklingslandene, samt EU-landet Hellas. Sistnevnte er senere blitt definert som et utviklet marked (Norges Bank 2001a:60).
3 Fondet har en forvaltningskapital på slutten av år 2000 tilsvarende mer enn 1500 milliarder kroner (Norges Bank 2001a:40).
4 Folketrygdfondet har et investeringsunivers som begrenser seg til Norden. Ledelsen mener at fondet har så god oversikt over de selskapene det investeres i, at det ikke er nødvendig å innføre eksplisitt verdibaserte retningslinjer (Klausen 2000:61). Oljefondet investerte i løpet av første halvår 2001 899 millioner kroner i henhold til miljøkriterier, det såkalte Miljøfondet. Dette utgjør imidlertid kun 0,5 prosent av kapitalen som kan plasseres i aksjer (Norges Bank 2001b).
5 1.481 er intervjuet ved personlig oppmøte, 229 er intervjuet per telefon, mens for 15 av dem er opplysningene samlet inn ved hjelp av postenquete.
6 Den svenske og den nyeste tyske eliteundersøkelsen hadde begge en svarprosent på 59. Svarprosenten i privat næringsliv var på hhv. 41 og 33 prosent. I den svenske undersøkelsen oppnådde kun forsvaret en høyere svarprosent enn 74,8, mens forsvar og vitenskap gjorde det samme i Tyskland (SOU 1990:44, Bürklin & Rebenstorf 1997).
7 En analyse, som ikke er gjengitt her, viser at andelen helt enige er vesentlig lavere innen samvirke enn innen de to andre gruppene.
8 Politikergruppen i tabell 2 inneholder ved siden av stortingsrepresentanter og regjering også partiledere, statssekretærer og ordførere. De siste tre gruppene er utelatt her.
9 Pga. frafall bør man tolke tallene for de partiene med færrest stortingsrepresentanter med en viss varsomhet.
10 For å bli med i utvalget som nestleder må man være med i ledelsen i konserner med 4000 ansatte eller mer.
11 Klassebakgrunn følger Hansens (1995) klassifisering. Variabelen er opprinnelig tidelt, men jeg bruker kun de tre grunnivåene her.
Anand, Paul & Christopher J. Cowton (1993), "The ethical investor: Exploring dimensions of investment behaviour". Journal of Economic Psychology, 14: 377 – 385.
Bürklin, Wilhelm & Hilke Rebenstorf u.a. (1997), Eliten in Deutschland. Opladen: Leske+Budrich.
Finansdepartementet (2001), Forskrift om endring av forskrift 3. oktober 1997 nr. 1078 for forvaltning av Statens petroleumsfond.
Grande, Arne (1999), "Ikke ny fond-moral". Dagens næringsliv, 20. mars 1999.
Hansen, Marianne Nordli (1995), Class and Inequality in Norway. The Impact of Social Class Origin on Education, Occupational Success, Marriage and Divorce in the Post-War Generation. ISF-rapport 95:15. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
Holth; Bjørn Are & Jørn Th. Prangerød (2001), Lederskapsundersøkelsen 2000. Dokumentasjonsrapport. Korrigert versjon. Oslo – Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Jahre, Kristian (1998), "India fikk hjelp som hjalp". Natur & Miljø Bulletin, 8:98.
Jakobsen, Maria (1999), "Etik med i investeringspolitik i LO". Jyllandsposten, 6. oktober 1999.
Joly, Carlos & Tore Lindholm (1997), "Oljefondet – profitt og sosialt ansvar". Aftenposten, 20. juni 1997.
Klausen, Trond Beldo (2000), Etiske investeringer. ISF-rapport 16: 2000. Oslo: Institutt for samfunnsforskning.
Ljønes, Tor Einar (2001), "Tror de gode vinner". Dagens næringsliv, 12. juli 2001.
Mathiassen, Sofie (2001), "Etikk og butikk". Dagens Næringsliv, 13. juni 2001.
Møller, Kim & Trine Erdal (2000), Værdibaserede Investeringer; Et internationalt perspektiv. København: Socialministeriet.
Norges Bank (1999), Konsekvenser for forvaltningen av Petroleumsfondet dersom spesielle miljøhensyn blir lagt til grunn ved valg av investeringsstrategi. Brev fra Norges Bank til Finansdepartementet, 16. mars 1999.
Norges Bank (2001a), Forvaltningen av Statens petroleumsfond. Årsrapport 2000. Oslo: Norges Bank.
Norges Bank (2001b), Norges Banks internettsider. Petroleumsfondet. http://www.norges-bank.no.
NorWatch (2000a), NorWatch nyhetsbrev, 2:2000.
NorWatch (2000b), NorWatch nyhetsbrev, 3:2000.
NorWatch (2001a), NorWatch nyhetsbrev, 7:2001.
NorWatch (2001b), NorWatch nyhetsbrev, 8:2001.
NorWatch (2001c), NorWatch nyhetsbrev, 9/10:2001.
Ruud, Audun (1992), "Does Norwegian industry have different environmental considerations at home than in developing countries?" Norsk geografisk tidsskrift, vol.46: 183 – 191.
Ruud, Audun (1999a), "Internasjonale investeringer og økonomisk globalisering". InFobrev, 1:1999. Oslo: Oslo Arbeiderparti.
Ruud; Audun (1999b), "Lite synlig norsk næringsliv i Sør". Forum, 1:1999.
Social Investment Forum (1999), 1999 Report on Socially Responsible Investing Trends in the United States.
SOU 1990:44 (1990), Demokrati och makt i Sverige. Maktutredningens huvudrapport. Stockholm: Statens offentliga utredningar.
Statistisk sentralbyrå (1989), Standard for utdanningsgruppering. Oslo - Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Strøm, Thomas (2001), "Stortinget tar feil". Innspill på ForUMs internettsider.
Verdipapifondenes Forening (2001), Verdipapirfondenes Forenings internettsider.