Fremstillingen – som direkte gjelder retten til deltakelse i torskefisket nord for 62o N og har relevans også for de andre ”privatiserte” fiskerier – fokuserer på det ”autonome byråkrati” og ”den korporative stat”, der Norges Fiskarlag fritt kan boltre seg. Fiskarlaget ”eier” sitt segment og fiskerimakten utøves på andre arenaer enn ”den numeriske kanal”.
I 1999 og gjentatt i 2001, har Stortingets næringskomité fastslått at ”fisket er eid av det norske folk i fellesskap” og at ingen for evig og alltid kan tildeles rett til fiske eller ekskluderes. Dette synes ikke å ha berørt Fiskeridepartementet som har lukket allmenningen og overlatt allokeringen av kvoter til markedet. Formelt er marked personelt og geografisk begrenset, jf. kravet om ”3 års aktivitet de siste 5 år” og salg innen ”samme distrikt”. Reelt blir kravet om aktivitet uthulet som følge av høye priser på konsesjoner og dispensasjon fra kravet om aktivitet. Blir resultatet at fellesgodene tildeles noen få til fri omsetning? Fører det til overfiske og miljøkriminalitet?
Er stengt allmenning og markedsmekanisme en ”skjult agenda” som gjennomføres, ikke på grunn av, men på tross av, lovverket? I så fall kan det sluttes at maktfordelings-, lovlydighets- og rettssikkerhetsprinsipper må vike for enda sterkere hensyn.
Offisielt har ressurskrisen stengt allmenningen. Kan en alternativ forklaring være at stengingen – som har vist seg virkningsløs fordi bestanden er synkende selv ved sterk reduksjon i antall kystfartøy – er styrt av piratisk privatiseringsiver som konfirmeres av departementet, et enormt kostnadspress som følge av privatiseringen, sterke alliansepartnere i banker som finansierer kvotekjøp og Fiskarlagets etter hvert sterkere ønske om å karre til seg av de ufattelige ressursverdier?
Forvaltningen fortsetter stengingen av alle viktige fiskerier. Med 2002-lukkingen av sei-, hyse-, makrell- og sildefisket fortsetter privatiseringen av felleseiet, uten at Stortingets mening er utesket.
Fiskarlaget har sterk innflytelse i forvaltningen ikke bare over utvelgelsen av politisk ledelse, men også over departementale vedtak, gjennom representasjon i Reguleringsråd[1] eller via uformelle kanaler.[2] Fiskarlagets maktfylde står i kontrast til Norges Kystfiskarlags (Kystlagets), nye generasjoners og ekskluderte fiskeres avmakt.[3] Disse grupper er uten talsmenn innen de viktigste beslutningsarenaer, som de konsekvent holdes utenfor.
[1] Korporativt organ under Fiskeridepartementet. Se Instruks for Reguleringsrådet (oktober 1997).[]
2 Dette er verken enestående eller særegent for fiskeriforvaltningen, se Abraham Hallenstvedt. ”Utenriksdepartementets omgivelser i Norge og i verdenssamfunnet” i Arne J. Stokke (red.) Beslutningsprosesser i norsk offentlig administrasjon (Universitetsforlaget 1970) s. 127.[]
3 Ca. 3 000 fartøy, se Foredrag til Statsråd - kgl. res. nr. 24 av 8 desember 1989 s. 2.