”Informasjonsteknologi” er ikke noe nytt fenomen, selv om begrepet nå stort sett brukes om digital kommunikasjon. Det har vært informasjonsteknologi så lenge mennesker har kommunisert ved hjelp av medier. For ca. 3 000-6 000 år siden ble informasjonsteknologien revolusjonert for kanskje første gang, da ulike former for skrifttegn ble oppfunnet av flere store kulturer. Den første var sannsynligvis i Mesopotamia, men også i Afrika, Asia og Amerika ble skrift-systemer oppfunnet og utviklet helt uavhengig av hverandre. Helt fra begynnelsen ble skrifttegn og informasjonsteknologi brukt til å organisere samfunnet: kommunisere viktige meldinger, holde orden på inventar og eiendom og føre regnskap. Å fastslå slektskap, arverettigheter, handelsavtaler og eiendomsforhold var et behov som kom for fullt med de faste bosetningene, og som den tidlige informasjonsteknologien kunne hjelpe til med å formalisere. Det er ikke tilfeldig at de første bysamfunn og de første kommunikasjonsteknologiene er fra de samme steder og tider. Byens og skriftens utvikling går hånd i hånd.
I løpet av disse 6 000 årene har både samfunnene og teknologiene blitt stadig mer komplekse og avanserte, sannsynligvis som følge av en intrikat gjensidig påvirkning. Mer fleksibel teknologi muliggjør mer avanserte samfunnsstrukturer, og mer avanserte samfunnsstrukturer krever stadig bedre og mer fleksibel teknologi. Slik sett er datateknologiene vi utvikler i dag logiske konsekvenser av en nokså klar samfunnsutvikling, mot det den danske forskeren Lars Qvortrup kaller ”det hyperkomplekse samfunn”[2], samtidig som de vil medføre fremtidige utviklingstrekk som vi i dag umulig kan overskue.
Det rare er at datateknologien som er blitt utviklet fra 1940-årene og frem til i dag blir isolert og sett på som noe helt nytt, som skal revolusjonere og radikalt forandre samfunnet, snarere enn styrke det bestående. Denne debatten har mange sider og posisjoner, og det er ikke rom for å referere den her. Men det hersker fortsatt en retorikk blant politikere, næringslivsfolk og byråkrater (og forskere!) som plasserer datateknologien i en nærmest magisk og enestående aktørposisjon.
Skrift- og trykketeknologihistorien er velkjent og skal ikke gjengis her.[3] I dag er det få som tviler på trykketeknologiens betydning for utviklingen av det moderne demokratiet, og distribuering av makt fra noen få sentra, som romerkirken, til et voksende borgerskap som kunne lese og skrive. Likeledes er de moderne massemediene, særlig radio og TV, gjenstand for grundig oppmerksomhet fra makt- og medieforskere. Mindre oppmerksomhet har vært viet telegrafen, en teknologi som kom for fullt samtidig med jernbanen på midten av det nittende århundre, og fikk enorm betydning for blant annet global handel, nyhetsformidling og personlig kommunikasjon. I boken The Victorian Internet viser Tom Standage (1999) hvordan svært mange av de trekkene vi ser som nye og unike med internettet, også var typiske for telegrafnettverkene mer enn hundre år tidligere. Telegrafen og telegrafliknende systemer har for øvrig også en lang forhistorie, som strekker seg tilbake til antikken.[4] Standage beretter om et brorskap av telegrafister (datidens hackere), online-vennskap, flørting og ekteskap og svindlere som utnyttet den nye teknologien. Svært mye av vår tids diskusjon rundt identitetseksperimentering og nettbaserte samfunn lar seg uten videre anvende på de gamle telegrafisystemene. Internettet er altså ikke et nytt fenomen rent sosialt, bare en større og mer effektiv telegraf. I tillegg kommer muligheten til å lagre og hente informasjon automatisk fra maskiner på nettet, noe telegrafen ikke kunne. Men dersom en ser nettverksteknologien i lys av telegrafen, blir ikke de siste tredve års internetthistorie like unik og revolusjonerende. Hva er det så som er revolusjonerende med datateknologien? Er det kanskje muligheten til å lagre og behandle store datamengder? Heller ikke her er historien uten forløpere og analoge analogier. I 1881 utviklet Hermann Hollerith en maskin basert på hullkort som kunne telle opp og klassifisere data fra folketellingen i USA, en prosess som tidligere hadde tatt lenger tid enn intervallet mellom to tellinger. Det vi i dag kaller databaser hadde sin forløper i denne teknologien, som ble brukt i nesten hundre år, og før det i arkivsystemer basert på papir. Og noe av det vi ser som mest karakteristisk med dagens kommunikasjonsteknologi, som world wide web-strukturen hypertekst (informasjon koblet ved hjelp av ”linker”) finner vi igjen i predigitale organiseringsformer som f.eks. leksika.
Hvis vi skal holde fast ved myten om at ”den digitale revolusjonen” representerer en enestående dreining av vår sivilisasjons utvikling, får vi bl.a. problemer når vi skal tidfeste denne begivenheten. Var det i 1993-96, da World Wide Web tok av? Var det rundt 1985, da Internett ble tilgjengelig for folk flest? Var det ca. 1975-82, da personlige datamaskiner kom på markedet? Var det i perioden 1970-80, da de viktigste oppfinnelsene dagens moderne brukergrensesnitt bygger på, ble gjort? Eller i 1984, da Apple Computer kommersialiserte disse prinsippene? Var det i 1969, da Arpanet (forgjengeren til Internett) ble satt i drift? Var det på slutten av 50-tallet, da datamaskinene fikk vanlig skjerm og tastatur? Var det i 1945, da de første digitale maskinene ble bygget? Eller var det på 1830-tallet, da Charles Babbage startet arbeidet på sin ”Analytical engine”, en mekanisk maskin som har svært mange av den digitale datamaskinens prinsipper? For de som ser vår tid som spesielt revolusjonerende kommunikasjonsmessig, burde det være et tankekors at det i løpet av en meget kort periode i 1830-40-årene ble utviklet både telegrafi, fotografi, og Babbages proto-datamaskiner. Selvsagt bygget også disse teknologiene på lang tids forskning og utvikling, men det kan lett hevdes at den teknologiske utviklingen var vel så betydningsfull og gikk minst like raskt i 1830-årene som 150 år senere.[5]
Lenge før ”den digitale revolusjonen” kom på alles lepper, var ”den elektriske revolusjonen” et minst like stort og heseblesende tema i nesten to hundre år. Kanskje alt revolusjonspratet har mer å gjøre med vårt behov for å leve i en unik tid, enn med teknologiens små og store utviklingstrinn. Det er derfor usikkert om ”digital makt”, dersom den i det hele tatt finnes, lar seg feste til en bestemt teknologi eller tidsepoke. Er i så fall ”digital makt” det samme i dag som for femti år siden? I løpet av de siste femti årene har bildet av datamaskinen gjennomgått en stor forandring i våre kulturelle fremstillinger, fra enorme kabinetter fylt med elektronikk i støvfrie rom, kun til vitenskapelig eller militær bruk, til små, personlige dippedutter som inngår i alt fra mobiltelefoner og leketøy til merking av truede dyrearter. På godt og vondt ser de fleste av oss ikke lenger datamaskinen som en truende representant for fremmedgjørende og menneskefiendtlig byråkrati, men som en høyst personlig gjenstand og statussymbol, som etter hvert inngår i våre mest intime situasjoner.
Den viktigste revolusjonen de siste femti årene er ikke datamaskinen i seg selv, som Alan Turing beskrev prinsippene for allerede i 1936,[6] men vår stadig voksende og mer varierte bruk av den. Noe av denne bruken skyldes store industriselskaper som IBM og Sony, noe skyldes innovasjon fra forskere og akademiske eller militære institusjoner, men forbausende mye skyldes innsatsen til kreative, uavhengige enkeltindivider og uformelle grupper, som med små midler tok og fortsatt tar i bruk og utvikler teknologien til sine egne formål. Som science fiction-forfatteren William Gibson sier det: “The Street finds its own uses for things—uses the manufacturers never imagined” (1991:29).
Kanskje det mest revolusjonerende med denne teknologien er at den lar vanlige mennesker utøve sin kreativitet og sine kommunikasjonsbehov på måter som Gutenberg og Babbage neppe kunne drømme om? Disse to var underlagt knallharde økonomiske realiteter, og gikk begge mer eller mindre konkurs på sine oppfinnelser.
Selv om langt fra alle mennesker har tilgang til datateknologi og Internett i dag (eller bøker og skrivesaker, for den saks skyld), er potensialet for global sosial og kreativ kommunikasjon langt større enn på deres tid. Dersom en ser den trykte boken som vesentlig for maktomveltningene i renessansen og de demokratiske idealene som vokste frem i opplysningstiden, og generelt vesentlig for en økt tilgjengelighet på informasjon, blir den mest sannsynlige hypotesen at digital informasjonsteknologi og Internett vil, som sin forgjenger, forsterke og videreføre denne utviklingen, og ikke føre til det motsatte. Her er meningene delte, ikke minst signalisert ved uttykket ”the digital divide.” Og som mange har påpekt, foregår det akkurat i disse dager en kompleks kamp mellom ulike aktører, rettighetshavere, myndigheter, såkalte hackere, aktivister og idealister om hvordan fremtidens kommunikasjons- og informasjonsrettigheter skal utformes. Som juristen Lawrence Lessig (1999) har påpekt, er Internett ikke en naturgitt størrelse som garanterer frihet, tvert i mot er den en teknologi som blir formet og endret av de mektigste brukerne. Men hvem er disse? Stort sett vanlige mennesker som Ray Tomlinson. Hvem? Det var han som oppfant epost i 1971, ved å kombinere to av ARPANets eksisterende programmer, fordi han syntes det kunne være en god ide. Ikke fordi noen lanserte en stor visjon om noe av det nyttigste datateknologien kunne brukes til, og så bevilget en masse penger. Og omtrent på samme tid ble Unix, grunnlaget for Internett og verdens mest innflytelsesrike operativsystem, startet helt på egen hånd av programmereren Ken Thompson, fordi han trengte en bedre plattform for å kjøre spillet Spacewar. Det vi kan og må lære av Internetts historie, er at denne teknologien er resultatet av en flat og kollektiv prosess, som ikke har latt seg styre av politiske eller kommersielle interesser. I så fall ville f.eks. universitetene og høyskolene i Norge ikke brukt Internett, men den vedtatte standarden X400, som i dag ligger på teknologihistoriens skraphaug.
Det er koden, de tekniske kommunikasjonsprotokollene, som bestemmer hvordan nettet fungerer, og her finnes det et kontiuum av muligheter, fra full overvåkning til full anonym frihet. Hvordan teknologien skal fungere, er et politisk og ikke et teknologisk spørsmål, mener Lessig. Akkurat som ytringsfriheten ikke er naturgitt, men er garantert av lovverk og må forsvares aktivt mot angrep, må bruken av informasjonsteknologi bestemmes og støttes av politiske organer. Lessig ser denne type regulering som noe som må kodes inn på ”applikasjonsnivå,” altså i programmene (nettleserne, epost-programmene og operativsystemene, etc.). Det spørs om han ikke gjør en feil ved å legge fokuset her, og ikke på ”IP”-nivå, som er Internetts ”rørledningssystem,” protokollene som styrer kommunikasjonen på lavt nivå mellom maskinene vi bruker. Riktig nok er de aller fleste av Internetts brukere avhengig av å bruke programvare som andre har laget, når de skal sende og motta meldinger på nettet. Det betyr ikke at disse programmene er lette å regulere eller sentralstyre. I dag bruker for eksempel et meget stort flertall Microsoft Explorer som sin nettleser, men det betyr ikke at de ikke også kan bruke andre produkter, for eksempel Netscape eller Opera, dersom de ønsket det. Siden disse programmene er gratis, og benytter standardformater, skal det lite til å skifte fra ett til et annet, vel å merke så lenge man selv bestemmer over maskinen som programmene ligger på.
Spørsmålet om regulering blir egentlig et spørsmål om det er mulig å regulere. Hvis 6 000 års kommunikasjonshistorie viser oss noe, så må det være at informasjonen og teknologien blir stadig raskere, billigere, mer uhemmet og mer global. Gordon Moores ”lov”, som sier at antallet transistorer det er mulig å plassere på en integrert krets stiger eksponensielt og vil dobles hver år, holder faktisk fremdeles, hvis en tar høyde for at Moore i 1965 skulle ha sagt 18 måneder og ikke et år.[7]
Distribusjonsnettene for bøker som oppstod mellom boktrykkerne i Europa for 500 år siden spredde seg nesten like raskt som Internett i dag. Telegrafen og telefonen likeså. Regimene som vil sensurere de nye mediene kan kanskje klare det en stund, men så vil de samfunnsmessige fordelene med bedre kommunikasjonssystemer undergrave behovet for kontroll innenfra. Bystaten Singapore, som lenge prøvde å kontrollere all bruk av Internett inn og ut av byen, måtte til slutt forandre sin politikk, fordi det var praktisk uforenlig med planen om å bli en ledende Internett-”hub” i Asia.[8] Det er i prinsippet mulig å forby all ukontrollert bruk av Internett i en stat/diktatur, så lenge denne kommunikasjonen fortsatt foregår via det lokale telenettet, og ikke via geostasjonære satelitter, men resultatet vil da være en selvpålagt begrensning i alle de fordelene nettet fører med seg, som internasjonal handel, forskning, utdannelse osv.
Siden publisering på nett er langt mindre stedsavhengig enn papir- og kringkastet kommunikasjon, blir det langt vanskeligere å sensurere. Et godt eksempel på dette er krypteringsprogrammet PGP (”pretty good privacy”) som amerikaneren Phil Zimmermann lanserte i 1991 som en reaksjon på at en amerikansk lov påbød såkalte ”bakdører” i krypteringsprogramvare. Disse bakdørene ville gjøre det mulig for amerikanske myndigheter (og i prinsippet andre parter) å overvåke krypterte meldinger.
PGP benytter en spesielt effektiv krypteringsalgoritme (kalt RSA) som i praksis er lett å bruke og umulig å knekke. Krypteringen består av to nøkler, en som er offentlig tilgjengelig (f.eks. på en webside) og en som den enkelte bruker har privat. Dersom jeg ønsker å sende noen en kryptert melding, benytter jeg deres offentlige nøkkel til å kryptere meldingen. Da kan denne meldingen bare leses ved hjelp av den private nøkkelen. Jeg kan også bruke systemet til å sende meldinger som ikke kan forfalskes. Dersom jeg sender noen en melding kryptert med min private nøkkel, kan denne bare leses med min offentlige nøkkel. Slik vet mottakeren helt sikkert at meldingen kommer fra meg.
Slike systemer ønsket amerikanske myndigheter å sette restriksjoner på. De forbød Zimmermann å eksportere programmet ut av USA. Løsningen på dette var at programmet ble plassert på servere utenfor USA, slik at brukere i USA måtte importere det for å bruke det. Tollmyndighetene i USA etterforsket Zimmermann i tre år for brudd på eksportlovene, men saken ble henlagt i 1996. Etter mange juridiske runder ga altså amerikanerne opp, og programmet er i dag i bruk over hele verden.
Det er, som Zimmermann påpeker,[9] et tankekors at datamaskinen primært ble utviklet for å dekryptere meldinger under annen verdenskrig. Et ekstremt kraftig redskap, som i utgangspunktet var ment som et viktig militært våpen, er i dag et effektivt personlige forsvar mot bl.a. statsmaktene som utviklet det. Her ser vi et slående eksempel på det vi kan kalle Gibson-doktrinen: at ”gata” finner sin egen bruk for ting.
At den 6 000 år lange ”informasjonsrevolusjonen” skal ha tatt en helt ny vending i og med digital teknologi, er lite sannsynlig. ”The digital divide”, som det er politisk populært å snakke om, er nok ikke noe annet ”the good old divide,” det eldgamle skillet mellom fattig og rik. Allitterasjonen fenger, men hittil er det ingen ting som tyder på at dette skillet følger nye spilleregler. Dette burde bekymre de som ser på datateknologien som grunnleggende demokratiserende og utjevnende, men også de som ser på den som det motsatte. I en overgangstid er det lett å se seg blind på enkelte eksempler som underbygger ens eget standpunkt, og vanskelig å få øye på de lange linjer. Så hva gjør egentlig den digitale teknologien? Kanskje det er på sin plass med en bedre forståelse av hva som faktisk er nytt og unikt med det digitale.
3 Se for eksempel Eisenstein 1979, Martin 1994.[]
4 Se Holzmann og Pehrson 1994.[]
5 Jf. Batchen 1997.[]
6 Se Turing 1936.[]
7 Moore 1965.[]
8 Jfr Ho, K.C. and Zaheer Baber 2000.[]
9 Se www.philzimmermann.com