More often than not, new, powerful technological media, such as worldwide, interactive telecommunications networks, are used by various contenders, amplifying and sharpening their struggle, as, for instance, when the Internet becomes an instrument of international environmentalists, Mexican Zapatistas, or American militia, responding in kind to computerized globalization of financial markets and information processing. Manuel Castells
Hvis jeg skal trekke noen konklusjon, må det bli at det er altfor tidlig å trekke konklusjoner om digitalteknologiens mange roller innen samfunnsutviklingen generelt, og makt og demokratiutvikling spesielt. Til det er denne teknologien både for integrert i det samfunnet den etter sigende skal påvirke til det ugjenkjennelige, og for ung til å vise frem sine egentlige hensikter og egenskaper. Og kanskje den ikke engang har noen. Hvis man på den ene siden mener at teknologien ikke er nøytral, og på den andre siden at den heller ikke er deterministisk, er det kanskje i virkeligheten ikke så mye igjen å balansere på. Kanskje det er på tide å innse at “det digitale” ikke er én, men mange teknologier, med vidt forskjellige bruksområder, konsekvenser og egenskaper.
I motsetning til pessimister som Lawrence Lessig, og optimister som Manuel Castells,[29] tror jeg det er bedre å innta en vent-og-se holdning, og la det gå i hvert fall to tre tiår til før tiden er moden for en oppsummering. Sannsynligheten er størst for at disse informasjonsteknologiene oppfører seg som de tidligere, og styrker de som vet å bruke den. Noen problemer blir løst, andre blir skapt. Politiske aktivister og deres kapitalistiske motstandere, for eksempel Attac og Coca Cola, har begge den samme nytten av de samme digitale kommunikasjonssystemene. Selv om grupper som Attac for øyeblikket ser ut til å ha tjent mest, ved å få til organisering av politisk motstand som få ville trodd var mulig, er det svært sannsynlig at også Coca Cola, McDonalds og de andre globale gigantene vil ha vel så stor nytte av denne globaliseringsteknologien, særlig i et lengre perspektiv. Konsekvensene ser vi først når alle grupperinger i samfunnet, lokalt og globalt, har oppdaget, utprøvd og utnyttet de digitale samhandlingsformene, på hver sine måter.
Å anlegge et rent digitalt perspektiv på kultur og samfunn, makt og demokrati, er neppe særlig fruktbart. De mest interessante forandringene er ikke rent digitale, og de rent digitale forskjellene er ikke de mest interessante. Digitale teknologier er et foreløpig siste, uoversiktlig og pluralistisk svar på samfunnsbehov som har eksistert så lenge organiserte samfunn har eksistert. “Det digitale skillet” er ikke spesielt digitalt.
På nittitallet, før humanister og samfunnsforskere hadde rukket å oppdage den stadig mer digitale delen av hverdagen (som de allikevel forlengst hadde tatt i bruk i form av statistikk, tekstbehandling og epost), var det en utbredt oppfatning at utviklingen ikke kunne tolkes og analyseres med vanlige teorier og metoder. Alt gikk så fort, og alt var nytt: “nye medier”, “ny økonomi”, “ny geografi” osv. Ser en på forskningen i dag, for eksempel tverrfaglige møteplasser som konferansen “Internet Research” arrangert av Association of Internet Researchers (AoIR), er det tydelig at denne fasen er over. Økonomer, jurister, sosiologer, historikere, psykologer, lingvister og humanister klarer fint å anvende sine mer eller mindre tradisjonelle metoder på dette tverrfaglige området, og med gode og interessante resultater. Det de trengte var først og fremst bedre teknologisk kunnskap, slik at overdrivelsene, teknologifrykten og revolusjonsretorikken kunne gjennomskues. Disse tverrfaglig orienterte forskerne trenger ikke lenger et eget digitalt fagfelt for å drive med studier av det digitale, siden det endelig er blitt akseptert i de fleste fagmiljøene de kom fra. En dyktig forsker på for eksempel digital litteratur er i dag en dyktig litteraturforsker, ikke en hjemløs emigrant som må finne likesinnede blant helt andre faglige grupperinger. De fleste hybride fagfeltene som oppstod på nittitallet er i dag i ferd med å bli reintegrert i det akademiske storsamfunnet, akkurat som digitalkulturen selv.
“Digital makt” har altså et heller tvilsomt forskningspotensiale som eget felt. Det er langt viktigere å utvikle og oppdatere de tradisjonelle fagenes totale empiri, selvsagt informert av solid kunnskap om digitale teknologier. I stedet for et fokus på “det digitale” bør det identifiseres lommer og fenomener innenfor og på tvers av det digitale som har gyldighet i et helhetsperspektiv. Massive flerbrukerspill er et slikt fenomen. I Sør-Korea spiller to millioner mennesker rollespillet Lineage, og 300 000-400 000 spillere er til enhver tid på nettet samtidig. Når vi vet at denne genren bare er fem seks år gammel, er det lett å ekstrapolere en fremtid hvor 20-40% av verdens befolkning er daglige deltakere. I dag er disse spillene en form for avant garde-samfunn, hvor fremtidens maktkamper og demokratiske løsninger utvikles. Når bredbånd blir like vanlig som TV, telefon og papir, om 10-50 år, vil dagens spilleregler i disse spillene ha dannet utgangspunktet for sosiale, økonomiske, estetiske og kulturelle kommunikasjonsformer som er langt mer enn spill.
[29] Berkeley-sosiologen Castells (2001) ser fremveksten av Internett som en stor mulighet for svake og marginaliserte samfunnsgrupper.