8.3 Konturene av en samarbeidsrelasjon

8.3 Konturene av en samarbeidsrelasjon

Funnene som er rapportert foran i dette kapitlet indikerer en relasjon mellom politikere og administratorer der maktbruk i stor grad er fraværende. Politikerne har generelt sett stor tillit til den informasjon de mottar fra administrasjon, noe som kan tyde på at de bare i liten grad opplever seg manipulert. Dette kan vi tolke som at administrasjonen i liten grad oppleves som å benytte sin informasjonskontroll til å manipulere politikerne. Dette funnet støtter opp under konklusjonen i forrige kapittel om at administrasjonen ikke oppleves særlig aktiv i det vi kalte et ”politisk spill”. Administrasjonen oppleves som en aktør som holder seg på ”sin banehalvdel”, som sterkt understreker den faglig autonomien, og som nyter stor tillit når det gjelder å fremme korrekt og forståelig informasjon til politikerne. Politikerne opplever heller ikke administrasjonen som en aktør som utøver press eller fungerer som et hinder, og på sin side opplever administrasjon i liten grad et press fra politikerne.

Skal vi trekke opp en generell konklusjon må det bli at relasjonen mellom politikk og administrasjon i mye større grad kjennetegnes av to sfærer som til en viss grad er sammenvevd, men der samhandlingen skjer på grunnlag av forståelse for de ulike verdier man bringer inn og de ulike roller man har i utformingen av virksomheten i kommunen. Samarbeid og tillit er mer dominerende enn konflikt og maktbruk. Denne tolkningen understrekes når vi også finner resultater der politikere og administratorer betegner sine relasjoner som bestående av svært lite konflikt og mye samarbeid (se Jacobsen 2002a; Jacobsen 2003). I samme undersøkelse ble det også stilt spørsmål til de administrative lederne om de følte seg utsatt for et press fra ulike aktører. Også disse rapporterer bare i liten grad at de føler seg presset av sine egne politikere. I den grad administratorene opplever et press, er det fra lokale pressgrupper og fra statlig myndighet. Politikere og administratorer har et ganske sammenfallende syn på staten, da som en aktør som utøver et betydelig press og som ofte oppleves å hindre gjennomføringen av lokale politiske vedtak. I den grad det tegner seg et bilde av maktrelasjoner ut fra denne analysen, så er det mellom en kommune bestående av en administrasjon og et politisk nivå som i all hovedsak samarbeider relativt konfliktfritt, men som føler seg utsatt for en god del maktbruk fra statlig nivå.

Dermed får vi også et bedre utgangspunkt for å forstå funnene i det første empiriske kapitlet, nemlig at lokalpolitikere, lokaladministrasjon og statlig myndighet ble vurdert omtrent som like viktig når det gjaldt den generelle innflytelsen på utviklingen i kommunen og på dagsorden i kommunen. Men innflytelsen til disse aktørene skyldes ulike forhold. Mens innflytelsen til administrasjonen skyldes i stor grad at man samarbeider med politikerne, så skyldes statens innflytelse en større grad av maktbruk.

Dette kan vi få en indikasjon på ved å se på noen spørsmål stilt både til politikere og administratorer om hvordan de opplever relasjonen til statlig myndighet.

Svarene er svært klare: Den statlige styringen oppleves som svært sterk. Når vi foretar en nærmere analyse av resultatene er det ingen systematiske forskjeller i oppfatning mellom administrativt og politisk nivå. Det er en til dels betydelig variasjon i oppfatningen av statlig styring, og en multippel regresjonsanalyse forklarer en relativt god andel av denne variasjonen (16 prosent). Sterkest effekt har det å være medlem av den lokale eliten (sentralitet), en gruppe som tydelig føler den statlige styringen sterkest. Igjen kan vi her tenke oss at denne eliten spiller en ”oversettelsesfunksjon” i den kommunale organisasjonen (Røvik 1998). Dette er den gruppen mennesker som jobber tettest med det som skjer i kommunen, og som også høyst sannsynlig både har tettest kontakt med statlig nivå og som er best oppdatert på pålegg og forordninger fra statlig nivå. Disse får da som en oppgave å formidle dette videre ut i det politiske miljø, og ”nedover” i den administrative organisasjonen. Dermed kan mange andre, både politikere og administrative ledere på lavere nivå, ha vanskeligheter med å skille ut hva som er et pålegg eller anbefaling fra de politiske eller administrative lederen, og hva som er formidling av pålegg fra staten.