Innledningsvis ble det påpekt at det i de siste tiårene har vært en merkbar overgang i hvordan den offentlige administrasjonens har gått fra å være betraktet som en politisk ”hjelper” til å være en del av det politiske styringsproblemet. Den empiriske forskningen omkring denne problemstillingen har vært utstrakt og mangfoldig, både i Norge og internasjonalt. I Norge startet denne tradisjonen med K. D. Jacobsens klassiske drøfting av de kryssende forventninger ansatte i statsadministrasjonen alltid ville stå overfor (Jacobsen 1960), noe som ledet til en omfattende forskning på roller og atferd i statsadministrasjonen (Christensen 1997; Christensen og Egeberg 1997; Christensen og Lægreid 1998; Christensen et al. 2002; Lægreid og Olsen 1978; Olsen 1983). Europeisk har forskningen røtter tilbake til Weber (1971) og Ludwig von Mises (1945), mens den i USA går tilbake til Woodrow Wilson (1884/1992). I Europeisk sammenheng er kanskje de komparative studiene til Aberbach et al. (1981) de mest toneangivende, mens USA har hatt en tradisjon med et sterkere fokus på administrasjonen som en selvstendig aktør (Dahl 1963; Downs 1957; Niskanen 1971).
Uten å ta på seg en oppsummering av denne forskningen i noen korte linjer (se Jacobsen 1997 for en mer detaljert oversikt), kan vi si at en hovedkonklusjon er at resultatene er mangfoldige og komplekse. Administrasjonen har ikke en felles rolleoppfatning, men må heller ses på som et ”mangehodet uhyre” der profesjoner kan stå mot profesjoner, hierarkiske nivåer mot hierarkiske nivåer og fagenheter mot fagenheter, bare for å nevne noen mulige konfliktlinjer. Samtidig finnes det et stort innslag av individuelle fortolkninger av hvilke rolleoppfatninger som er riktige. Synet på administrasjonens makt vis-à-vis politikerne er også blitt nyansert. Det har vært stilt spørsmål ved om vekst og slakk faktisk er noe som inngår i administratorenes preferansefunksjon og hva de eventuelt oppnår av personlige goder (Blaise og Dion 1991a; Dunleavy 1991).
På lokalt nivå i Norge – kommunene – har forskningen vært mindre enhetlig, men ikke mindre omfattende. En viktig retning har vært knyttet til de økonomiske teorier om forholdet mellom politikk og administrasjon, og dermed hatt et hovedfokus på budsjettarbeid og økonomiske prioriteringer (se for eksempel Hagen 1995 og 1997). En annen sentral retning har fokusert på kommunale lederes rolle, først og fremst den rollen rådmannen har hatt og har i norske kommuner (se for eksempel Baldersheim 1986 og 1990; Bukve 2002b). En tredje retning har vært å studere forholdet mellom politikk og administrasjon som en følge av de mange omorganiseringer som har funnet sted i kommunesektoren på 1990-tallet (se Vabo 2002). I Europeisk forstand har kommunene vært viet betraktelig mindre oppmerksomhet, i alle fall når det gjelder forholdet mellom politikk og administrasjon. I USA har James Svara (se for eksempel 1985, 1990, 1998 og 1999) foretatt omfattende forskning og teoretisering om forholdet mellom politikk og administrasjon på bynivå, med en grunnleggende kritikk av den dikotomiske oppfatningen. Svara er også sentral i en av største satsingene på dette området i europeisk forstand, nemlig den store UDITE-undersøkelsen (se Mouritzen 1995). Her studeres kommunale topplederes arbeidsvilkår, lederutfordringer og deres relasjon til politikken (se Dahler-Larsen 2002; Klausen og Magnier 1998; Mouritzen og Svara 2002). Spesielt studien til Mouritzen og Svara (2002) er parallell til denne studien. Konklusjonene her er relativt klare, og ikke så veldig ulike de konklusjoner som er blitt trukket fra studier av det nasjonale styringsnivå: Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom politikk og administrasjon, uten at det betyr en fullstendig sammenblanding av politikk og administrasjon.
Denne studien befinner seg altså trygt innenfor en større forskningsmessig tradisjon, men utvider samtidig perspektivet på flere måter. For det første er det en mer intensiv studie enn de store, komparative prosjektene, og dermed med mer fokus på variasjon mellom kommuner innenfor nasjonalstatens rammer, enn på variasjoner mellom nasjoner (og dermed mellom kulturer og politiske styringssystemer). Dette medvirker til at forhold som i andre studier tones ned, vil anta en sentral rolle i denne studien (for eksempel politisk konsentrasjon i en kommune, arbeidsområde, og lignende). For det andre foretar studien en utvidelse av undersøkelsesenhetene, først og fremst ved at ikke bare kommunale toppledere, men også mellomledere inkluderes. For det tredje foretar denne studien en direkte sammenligning av både politikere og administrative ledere. De aller fleste andre studier inkluderer bare en av sfærene. Dette kan ses på som en utvidelse i konstruktivistisk retning, en anerkjennelse av at en relasjon kan oppleves høyst ulike avhengig av hvilke øyne som ser. Men det kan også ses som en validering, der administrative lederes utsagn holdes opp mot slik politikerne oppfatter det.